Hvordan andre kan hjelpe

DET er viktig at andre viser empati overfor en som er deprimert — at de setter seg i vedkommendes sted. Hva dette betyr, ble vist i følgende tilfelle. En deprimert familiefar sa etter at han hadde skjelt ut sin kone: «Jeg mener ikke å være slik.» Han ble dypt beveget da hans kone ’forståelsesfullt sa: «Jeg vet at du ikke gjør det, kjære.»

Dr. Ari Kiev, som er dosent i psykiatri, sa advarende: «Når familien betrakter depresjonen som et resultat av at pasienten er sta og uvillig til å bekjempe den, har det en tendens til å øke hans fortvilelse. . . . Og en vil se selvmordsforsøk.» Han tilføyer: «Folk kunne takle depresjonen på en bedre måte hvis de og deres familie godtok tilstanden som en sykdom som har et begrenset forløp og til slutt går over.» Dette er god veiledning for både familie og venner.

’Tal trøstende’

Noen som hadde vært dypt deprimert, ble spurt om hva det var som hjalp dem mest av det andre sa. De sa: «Jeg forstår», «vi er glad i deg», «jeg vet du snart blir deg selv igjen», «du ser mye bedre ut i dag» og «jeg vet ikke nøyaktig hvordan du føler det, men vi vil støtte deg». En mor skrev: «Bare det å høre barna si: ’Vi trenger deg’, gav meg nytt mot.» Men hun tilføyde: «Å kritisere en som allerede er deprimert, er som å gi et dødsstøt.» Hvor praktisk er ikke Bibelens inspirerte veiledning! Den sier: ’Tal trøstende til de nedtrykte sjeler, styrk de svake, vær langmodig mot alle.’ — 1. Tess. 5: 14, NW.

Hvilke uttalelser som andre kom med, virket sårende? Noen av svarene var: «Jeg synes synd på deg», «hun vil bare ha oppmerksomhet» og «ha ikke vondt av deg selv; det er andre som er mye sykere enn du er, uten at de gråter og beklager seg». Forestill deg hvordan disse bemerkningene fikk disse menneskene til å føle seg! «Tankeløs tale stikker som sverd, men vismenn har legedom på tungen.» (Ordsp. 12: 18) Det er ikke det at slike mennesker med overlegg forsøker å såre eller ’stikke’ den som er deprimert, men ofte er det rett og slett det at de ikke tenkte før de talte.

«En som er deprimert, er allerede sint på seg selv. En bør derfor ikke legge stein til byrden ved stadig å rette på det han gjør,» sier en psykolog som har arbeidet med mentalt syke mennesker i over 20 år. «I stedet for å si til vedkommende: ’Hvorfor tar du ikke bare og rister det av deg?’ kan en kanskje si: ’Det ser ut til å være et virkelig problem for deg, og jeg forstår det ikke fullt ut, men jeg vil gjerne forstå hvordan du føler det. Jeg vil gjerne hjelpe deg.’ Vær oppriktig interessert. Den andre merker det hvis du ikke er det.»

Vær på utkikk etter anledninger til å gi oppriktig ros. Vær spesifikk: «Se på den gode jobben du har gjort med å oppdra barna dine», «du forstår virkelig å gjøre det hyggelig for andre» og så videre. Hjelp vedkommende til å gjenvinne selvrespekten. Men framfor alt . . .

Vær en god tilhører

De som er nedtrykt, har vanligvis mye de gjerne vil ha sagt, men finner det ofte vanskelig å gi uttrykk for det. De føler kanskje at ingen virkelig er interessert å høre om deres problemer eller følelser. En 27 år gammel kvinne som i flere år hadde vært deprimert fra tid til annen, sa: «Jeg trengte noen som ville høre på meg, ikke noen som leste meg teksten og fikk meg til å føle det som om jeg var slik med vilje. Mine problemer var virkelige!»

Denne unge kvinnen, som ønsket å dø, tilføyde: «Jeg hadde et par venner som jeg virkelig kunne lette mitt hjerte for. Selv om jeg ikke fullt ut forstod mine egne følelser, hjalp disse samtalene meg virkelig.» La derfor en som er nedtrykt, få anledning til å «lufte» sine følelser. Det er ingen grunn til å kritisere alt han sier. Han vil kanskje si noe som virker ytterliggående. Ofte mener han i virkeligheten ikke det han sier. Men hvis du er en god tilhører og vinner hans tillit, er det mulig at du ved å resonnere med ham på en vennlig måte, skritt for skritt kan rette på hans tenkemåte. — Matt. 7: 1.

’Styrk de svake’

Sanne venner hjelper en som er deprimert, og synes ikke bare synd på ham. Hvis omstendighetene tillater det, vil derfor slike venner og familiemedlemmer gjøre noe for å støtte en som står dem nær, men er deprimert. I Jehovas vitners menigheter finnes det åndelig kvalifiserte menn som ofte har vært til stor hjelp for deprimerte mennesker. De som er deprimert, blir oppfordret til å søke deres kjærlige hjelp. En som led av depresjon, sa: «Jeg var ikke for stolt til å søke hjelp.» — Jak. 5: 14, 15.

Det er mye andre kan gjøre, avhengig av hvordan omstendighetene er i de enkelte tilfellene. Hvis en som er deprimert, ikke får sove, kan en sitte oppe sammen med ham. Hvis han ikke vil spise, så press ham ikke til å spise, men frist ham med små mengder næringsrik mat som er delikat tilberedt. Hvis han ikke vil mosjonere, så gå en tur med ham eller få ham til å delta i en eller annen form for fysisk aktivitet. Å hjelpe en som er deprimert, på denne måten er ikke alltid så lett.

En godhjertet kvinne har hjulpet flere som har hatt dype depresjoner. En av disse, som hun inviterte til å bo hos seg inntil hun ble bedre, hadde det svært vanskelig. Doreen sa meget vennlig til denne unge kvinnen: «Ta på deg kåpe, lue og støvler.» Men hun svarte: «Jeg har ikke lyst til å gå tur.» «Jeg sa vennlig, men bestemt: ’Jo, vi skal gå en tur. Ta på deg klærne,’» forteller Doreen. «Hun gjorde det. Vi gikk nesten fem kilometer. Da vi kom hjem, var hun trett, men hun følte seg bedre. Ingen tror at det kan være noe hjelp i god mosjon, før en får dem til å prøve det. Da forstår de det.»

Å hjelpe en som er svært deprimert, kan også innebære å finne fram til den rette profesjonelle hjelp. Når det gjelder dyp depresjon, kan det hende at en trenger hjelp fra mennesker som er spesielt opplært til å behandle sykdommen. I dag finnes det mange forskjellige behandlingsmåter.

Noe annet som har vist seg å være til hjelp, og som noen som har vært deprimert, forteller om, var: «Ikke inviter for mange besøkende; pass på at andre ikke lager unødig støy — for eksempel spiller musikk med høy lydstyrke.» «Det er fint med korte besøk av noen som viser oppriktig interesse. » «Min familie passet på meg, ringte regelmessig til meg, tok meg med ut og hjalp meg til og med til sine tider med å ta på meg klærne.»

Ofte kan en hjelpe en deprimert person ved noe så enkelt som å være hos ham og vise ham kjærlighet. En tidligere deprimert kvinne fortalte hva som hjalp henne gjennom de ni måneder hun «opplevde et forferdelig mareritt». På ett tidspunkt sa hun til mannen: «Jeg greier det ikke lenger! Jeg blir ikke noe bedre. Jeg kan bare kjøres på søppelhaugen!» Han svarte ømt: «Hvis du skal kjøres på søppelhaugen, kommer jeg til å bli med deg dit!» Denne kvinnen tenkte tilbake på dette og sa: «For å si det enkelt — han kom alltid til å være hos meg.»

Ja, oppriktig støtte, trøstende ord og et hørende øre er det som vil være til størst hjelp for de «nedtrykte sjeler».