Håpet — den kraft som gir oss utholdenhet
HVOR verdifullt er det ikke å ha utholdenhet! Uten denne egenskapen ville en velkjent fiolinist aldri ha blitt berømt, og en kjent sopran ville ikke ha vært i stand til å tryllebinde sitt publikum. Ja, for å nå et mål er det ikke bare ønskelig, men også nødvendig å legge utholdenhet for dagen. Dette gjelder spesielt de kristne, som deltar i et løp med det evige liv som mål. «La oss . . . holde ut i det løp som er lagt opp for oss,» sa den kristne apostelen Paulus. Uten utholdenhet vil vi aldri nå fram til «mållinjen». — Matt. 24: 13; Hebr. 12: 1.
Ettersom utholdenhet er så viktig, vil følgende spørsmål oppstå: Vil et gudfryktig menneske kunne holde ut i egen kraft? Hvorfor bør de kristne hjelpe hverandre til å holde ut? Hvordan kan de gi en slik hjelp?
BEHOVET FOR Å «TALE TRØSTENDE»
Vi lever i dag i «vanskelige tider. (2. Tim. 3: 1) Det er mange ting som nå gjør det meget vanskelig for de kristne å holde ut. De kan bare klare det hvis de gir akt på Bibelens oppfordring om å «bli sterke i Herren, i hans veldige kraft». Framfor alt må gudfryktige mennesker kjempe «mot ondskapens åndehær i himmelrommet», det vil si mot de demoner som Satan har makt over. (Ef. 6: 10, 12) Demonenes påvirkning kan bli så stor at en kristen mister sin tillit til Guds makt og blir svak i troen. Åndelig hjelp må da med en gang bli gitt. Men hvordan?
Legg merke til hvordan en kristen eldste gav åndelig hjelp ved en anledning. Han besøkte et ektepar som tidligere hadde vært meget aktive i menigheten. På grunn av sykdom i familien og fordi mannen hadde hatt mye å gjøre i sitt arbeid, hadde de nesten gitt opp i sitt kristne løp. Men ved slutten av besøket ble den eldste oppmuntret av å høre ordene: «Jeg er så takknemlig for at du kom og snakket med oss. Min kone og jeg har fått ny styrke til å fortsette i tjenesten for Jehova.» En annen kristen familie uttrykte seg på lignende måte. Press og problemer hadde ført til nervøst sammenbrudd og liten åndelighet. Hva fikk disse familiene til å si ’vi har fått ny styrke til å tjene Jehova’?
De eldste som besøkte dem, oppmuntret dem til å se tingene fra Jehovas synspunkt. Gud vet at hans tjenere bare er støv, og at de kan føle seg motløse på grunn av press, sykdom og lignende problemer. (Sal. 103: 14) Noen av de første kristne i Tessalonika følte det også slik. Apostelen Paulus gav derfor det råd at en skulle «tale trøstende til de nedtrykte sjeler». — 1. Tess. 5: 14, NW.
Å «tale trøstende» vil si å berolige, å oppmuntre, å gi nytt mot, å få noen til å føle seg oppløftet. Ja, å tale trøstende vil si å styrke tilhørernes hjerte slik at de får utvidet sin horisont. Når det gjelder de to nedstemte familiene som vi nevnte tidligere, var det som om strålende solskinn hadde drevet bort en morgentåke. Noe som hadde fordunklet deres åndelige syn, ble fjernet. Deres hjerte ble fylt av et nytt håp. Hva slags håp var det?
«HÅPET SKUFFER IKKE»
«Å håpe» vil si å se fram til at noe som en ønsker, skal bli oppfylt. Håpet har derfor en opprettholdende makt, en drivkraft, for det får en til å se framover mot dets oppfyllelse. En kan naturligvis nære et falskt håp hvis håpet ikke er bygd på et virkelig grunnlag. La oss illustrere dette: I årtusener har mennesker sett fram til at en fullkommen menneskelig regjering skulle ta makten, men dette håpet er ikke blitt oppfylt, for menneskene er ufullkomne, syndige, selviske og underlagt døden. — Rom. 5: 12; 7: 14.
For å kunne ha et sikkert håp må en se hen til Gud, alle synlige og usynlige tings førsteårsak. (Åp. 4: 11) Ja, det sanne håp er bygd på Guds ufeilbarlige hensikt med menneskene, og derfor «skuffer ikke» dette håpet. (Rom. 5: 5) Profeten Jesaja påpeker for eksempel at Gud skapte jorden til bolig for mennesker. (Jes. 45: 18) Dette er Guds hensikt, og han vil gjennomføre den. Gud vil bane veien for en gjenopprettelse av paradiset her på jorden. (Luk. 23: 43) Guds rike vil sørge for denne gjenopprettelsen. Dette rike var temaet i Jesu forkynnelse og er den regjering som han lærte sine etterfølgere å be om. — Matt. 4: 17; 6: 10.
Det er nesten ufattelig hva Guds rike vil gjennomføre. Det vil gi menneskene fullkommen helse og et evig liv. Ja, døden skal ikke være mer, og det innebærer at selv synden skal bli fjernet, for døden er en følge av synd. (Rom. 6: 23; Åp. 21: 4) Syndens skadelige virkninger, som har skapt fysiske og mentale problemer, skal også fjernes. For en befrielse! Dette håpet skuffer ikke, for det er grunnlagt på Guds løfter, og Gud kan ikke lyve. (Tit. 1: 1, 2) Hvorfor blir da enkelte kristne så nedtrykt at de synes framtiden ser håpløs ut?
VI MÅ BEVARE HÅPET OG STYRKE DET
Vårt håp kan bli svakt uten at vi er klar over det. Det ser kanskje ut som om virkeliggjørelsen av håpet lar vente på seg. Dette gjør hjertet sykt. (Ordsp. 13: 12) Forskjellige omstendigheter i ens liv kan føre til at en blir så opptatt av seg selv at forholdet til Gud blir glemt. Noen kan bli mismodige på grunn av sykdom eller dårlig behandling eller rett og slett på grunn av negative tanker. Kanskje andres materielle eller åndelige framgang gjør dem misunnelige. Hvis de litt etter litt lar seg overvelde av dette, unnlater de å kaste på Jehova det som tynger dem. (Sal. 55: 23) De vil snart få en negativ tankegang, slik at håpet om Riket svekkes i deres hjerte og sinn. Og, når de mister håpet, vil de slutte å holde ut i det løp som fører til liv.
Håpet er slik at det lett forsvinner hvis vi ikke hele tiden har det i tankene. Vi må derfor kjempe hardt for å bevare vårt håp sterkt. Grunnen til det er at vi ikke ser det vi håper på. (Jevnfør Romerne 8: 24, 25.) Men det betyr ikke at håpet nødvendigvis må være svakt.
Håpet har en slik makt at det kan sammenlignes med et anker som kan holde et skip fast under en fryktelig storm. Håpet blir derfor kalt et «anker for vår sjel». (Hebr. 6: 19) Da Paulus skrev disse ordene, drøftet han Guds løfte om å velsigne Abraham. Håpet om Guds rike er grunnlagt på dette løftet, for Jehova gav den trofaste patriarken følgende forsikring: «I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet.» (1. Mos. 22: 18) Til dette løftet føyde Jehova sin ed, slik at «ved to ting som ikke kan forandres, løfte og ed, som utelukker at Gud lyver, skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt redning ved å gripe det håp som ligger foran oss». (Hebr. 6: 18) Hvis de kristne har dette edfaste løftet klart for seg, vil det styrke deres håp og i sannhet gjøre det til et ’anker for deres sjel’. Det vil gjøre dem faste og sterke og gi dem kraft til å holde ut.
Hvis vi gir uttrykk for vårt håp, vil vi daglig styrke det. Jo mer vi snakker om det, desto mer vil vi verdsette det, og dette vil igjen styrke det. På lignende måte styrket utvilsomt det piken Sulammit sa om sin elskede hyrde, hennes kjærlighet til ham. (Høys. 5: 10—16) Om en slik kjærlighet ble det sagt: «Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Ingen vannflom slokker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort.» — Høys. 8: 6, 7.
Det samme er tilfelle når vi med varme gir uttrykk for vårt kristne håp. Paulus minnet av den grunn sine hebraiske brødre om å «holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle». (Hebr. 10: 23, NW) Når vi offentlig gir uttrykk for vårt håp, når vi snakker om det, vil det bli styrket og meget virkelig for oss. En slik mental virkelighet smir de lenker som gjør håpet til et sterkt anker for vår sjel.
EN POSITIV HOLDNING
For å fornye håpet er det nødvendig med oppbyggende hjelp. De ovennevnte eldste som besøkte de motløse familiene, var klar over at håpet gir en kraft til å holde ut, og derfor fikk de dem til å glemme sine problemer og henledet deres oppmerksomhet på den realitet Guds rike er. Håpet er av åndelig natur. Av den grunn må sinnet og hjertet bli fylt med den åndelige føde som Guds Ord inneholder, det vil si Guds sikre løfter og Jesu ord. En må igjen begynne å kommunisere med Jehova Gud, og dette vil uten tvil føre til glede. Sier ikke Paulus at bønn har en slik positiv virkning? «Vær ikke bekymret for noe!» sa apostelen. «Men legg alt dere har å be om, fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» — Fil. 4: 6, 7.
For å kunne utholde trengsler må vi «være glade i håpet» og «utholdende i bønnen». (Rom. 12: 12) Vi vil være lykkelige, også når vi blir utsatt for prøvelser, når vi forstår at Jehova Gud ikke leter etter feil og ikke glemmer det vi har gjort, og den kjærlighet vi har vist hans navn. — Hebr. 6: 10.
Noe som også gir oss håp, er Paulus’ ord: «Vi ønsker bare at hver og en av dere må være like ivrig etter å bevare håpets fulle visshet helt til slutt. Da må dere ikke være sløve, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet får del i løftene.» (Hebr. 6: 11, 12) Måtte denne styrkende forsikringen om at Gud står på vår side, gjøre håpet om Riket til en kraft som gir oss utholdenhet.