Jehovas vitner viser ved sin utholdenhet at Jehova er den høyeste Gud

«Se! vi erklærer dem lykkelige som har holdt ut. Dere har hørt om Jobs utholdenhet og har sett det resultat Jehova ga.» — Jak. 5: 11, NW.

1, 2. a) Hvorfor og hvordan blir de Job-lignende vitner i vår tid utsatt for fiendskap? b) Hva betydde det at Babylon den store falt i 1919, og hvorfor er det fremdeles mulig for mennesker å bli utfridd fra dette verdensrike av falsk religion?

SOM den større Job (eller «gjenstand for fiendskap») på sin tid beviste Jesus Kristus at Satans beskyldning som hadde tilknytning til spørsmålet om hvorvidt Jehova er den høyeste Gud, var fullstendig falsk. Han motsto alt det press han ble utsatt for fra den babyloniske religions tilhengere. Han gikk seierrik og lykkelig ut av de prøver han ble stilt på. Djevelen var imidlertid ikke tilfreds med dette svar på sin beskyldning mot Jehova, og han har derfor forfulgt og anklaget Jesu sanne, salvede etterfølgere opp gjennom århundrene.

² Ja, samtidig som Kristus Jesus i 1914 ble innsatt som Konge i det himmelske rike (Dan. 7: 13, 14), fikk Satan tillatelse til å føre den salvede levning på jorden i babylonisk fangenskap, et fangenskap som varte helt til 1919.a Opprettelsen av Riket i 1914 førte øyeblikkelig til at det ble krig mellom Rikets Konge, Kristus Jesus, som blir kalt Mikael, og motstanderen, Satan, og hans onde engler. Utfallet ble at Satan innen 1918 led fullstendig nederlag i og med at han og hans onde styrker ble kastet ut fra de himmelske sfærer og ned til jordens nærhet. (Åpb. 12: 7—10) I likhet med kong Darius og kong Kyros, som erobret fortidens Babylon, gikk «kongene fra Østen», Jehova Gud og Kristus Jesus, etter seieren i himmelen til handling overfor Satans jordiske mesterstykke, Babylon den store, den falske religions verdensrike. (Åpb. 16: 12) Uten å kjempe fikk Kristus Jesus som den større Kyros overtaket over Babylon den store. Det betydde at den ble kringsatt, og at den falt i den forstand at den mistet sin tilsynelatende himmelske gunst, at den falt for Kristi mektige hånd for i en etterfølgende periode å bli bevoktet av ham. (Åpb. 14: 8; 18: 2) Denne perioden fortsetter helt til Babylon den store til Jehovas fastsatte tid blir fullstendig ødelagt. (Åpb. 17: 15—18) Fra 1919 og framover har Kristus Jesus i sin store kjærlighet og barmhjertighet befridd den sanne kristne levning fra det babyloniske fangenskap som den har befunnet seg i. (Åpb. 18: 4) Ja, til og med nå, i 1967, blir en stor skare mennesker som elsker rettferdighet, utfridd fra Babylon den store. (Åpb. 7: 9, 14) Etter at Satan ble kastet ut fra himmelen, har han vært en ’skammel for Kristi føtter’, og fordi Babylon den store er kringsatt av Kristus, er Satans makt som dens «gud» betydelig redusert. (Sl. 110: 1, 2; 2 Kor. 4: 4) Siden 1919 har Satan ikke desto mindre fått tillatelse til å fortsette å forfølge den salvede levning av Kristi etterfølgere og de mange andre som nå flykter ut fra Babylon for å være med på å forsvare Jehova som den høyeste Gud. — Åpb. 12: 13—17.

3. Hvordan kan Ordspråkene 27: 11 anvendes på Jehovas vitner i vår tid?

³ Akkurat som i tilfellet med fortidens Job og den større Job, Jesus Kristus, har vår tids Job-lignende gruppe av kristne vitner for Jehova i alle disse årene etter at Satan ble kastet ut fra himmelen, sørget for at Jehova kan svare Satan og si at han ikke har noen grunn til å håne Ham for deres skyld. Deres himmelske Far, Jehova, sier nå til dem: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» — Ordspr. 27: 11.

Kristenheten har antatt babylonisk religion

4, 5. a) Hvem er altså i vår tid «gjenstand for fiendskap», og hvorfor? b) Hvilken framgangsmåte har Satan benyttet seg av for å besmitte den sanne tilbedelse?

⁴ Vi vil nå undersøke hvordan det profetiske drama om Job får sin oppfyllelse nå i det 20. århundre. Jesu trofaste, salvede etterfølgere er som gruppe betraktet vår tids Job og således «gjenstand for fiendskap». I likhet med Jesus er de blitt forfulgt og har måttet lide for å kunne bevare sin ulastelighet overfor den sanne Gud, Jehova, og motstå alle former for babylonisk fiendskap. (Joh. 15: 20) En kortfattet redegjørelse for Jehovas salvede vitners historie vil bekrefte dette. (Se Jehovas vidner og Guds gerning, utgitt på dansk 1964, for ytterligere opplysninger.)

⁵ Etter at den siste av apostlene var død, ved slutten av det første århundre, var det stadig flere som falt fra den sanne, kristne religion. Menneskenes gamle fiende, Satan, gjorde nå alt han kunne for å besmitte den sanne tilbedelse av Jehova. For det første innførte han uteokratiske styreformer i menigheten for å besmitte den opprinnelige rene ordning i tempelorganisasjonen som Jesus Kristus hadde truffet. (Ef. 2: 19—22) For det annet innførte Satan hedenske læresetninger og den hedenske skikk som går ut på å feire helligdager, for å besmitte de offentlige kunngjøringer eller «lovoffer» (Heb. 13: 15) som ble frambåret av tempelklassen av salvede kristne. Dette frafallet skrev seg fra den samme babyloniske kilde som det frafall som hadde funnet sted innen jødedommen i de siste århundrene før Jesu tid. Satan benyttet seg igjen av den babyloniske hellenisme for å føre et stadig større antall av dem som påberopte seg å være kristne, på avveie.

6. Nevn noen av de urette ting som etter hvert snek seg inn blant de kristne.

⁶ Litt etter litt begynte noen av menighetenes tilsynsmenn og eldste å betrakte seg selv som herskere over hjorden. Med tiden oppsto det således en presteklasse som begynte å herske over lekfolket, noe som var stikk i strid med det Jesus hadde sagt: «Én [Kristus] er eders mester, men I er alle brødre.» (Matt. 23: 8) De frafalne kristne begynte å feire jul og andre hedenske høytider. De æret også hedenske herskere på deres fødselsdager. I løpet av det tredje århundre ble Guds navn, Jehova, fjernet i alle avskrifter av de hellige greske skrifter og også i den greske Septuaginta-oversettelsen.b Tittelen Herren (kýrios) ble satt inn i stedet for det personlige navn Jehova. Som leserne kanskje vil huske, erstattet også de frafalne jøder navnet Jehova med tittelen Herren etter fangenskapet i Babylon i det sjette århundre før Kristus. De fulgte den gang den samme skikk som babylonierne, som ikke lenger omtalte sin hovedgud, Marduk, ved hjelp av hans personlige navn, men ved hjelp av tittelen Bel (Mester eller Herre). Følgen ble at det ble lettere for andre religiøse mennesker å godta den alminnelige tittelen Bel.

7. a) Hvilke falske, babyloniske læresetninger ble antatt? b) Hva gjorde «ugresset» og «hveten», slik det var forutsagt i Jesu lignelse? c) Hvem er det «lovløshetens menneske» som ble omtalt av Paulus? Fortell hvordan det oppsto.

⁷ Den babyloniske læren om sjelens udødelighet snek seg også inn blant de kristne på grunn av hedensk, gresk religions innflytelse. Dermed var det mange som godtok den greske (hellenistiske) lære om at hades eller helvete er et sted hvor de ondes sjeler er ved full bevissthet og pines, en lære som er uten støtte i Bibelen. Nøyaktig som det var forutsagt i Jesu profeti, begynte «ugresset», de frafalne, falske kristne, som med sin babyloniske kristendom på en måte sa «sibbolet» (Dom. 12: 6), å fordunkle den rene, kristne lære som ble framholdt av «hveten», de sanne, salvede kristne, som sa «sjibbolet», for å si det slik. (Matt. 13: 24—30) Paulus bekreftet at det skulle finne sted et organisert frafall, for han sa at det skulle komme et mektig «lovløshetens menneske», som skulle ’stå stadig imot’ og sette seg «ned i Gudens tempel». (2 Tess. 2: 3—8, NW) Innen 325 e. Kr. ble den klasse mennesker som utgjorde «lovløshetens menneske», nemlig de frafalne religiøse ledere, anerkjent av det hedenske Roma under keiser Konstantin som religiøse ledere for en ny romersk statsreligion, som var en sammenblanding av de frafalne kristnes religion og romernes hedenske religion. Slik oppsto det som nå er kjent som kristenheten, som ble en fremtredende del av Babylon den store, den falske religions verdensrike. Fra da av har «lovløshetens menneske» vært hele presteskapet innen kristenhetens mange sekter, og allerede på det tidspunkt var presteskapet fullstendig under babylonisk religions innflytelse og således en viktig del av Babylon den store. I løpet av de over 1600 årene som har gått siden år 325, har følgelig kristenhetens presteskap tatt ledelsen i å utøve falsk religion og har som «lovløshetens menneske» frambrakt symbolsk ugress, falske kristne.

Hvetelignende kristne blir utskilt

8. Hvordan kom de hvetelignende, sanne kristne til syne igjen?

⁸ Ifølge Jesu ovennevnte profeti skulle det bli et tydelig skille mellom «hveten», de sanne kristne, og «ugresset», de falske kristne, når «høsten» kom ved ’avslutningen på en tingenes ordning’. (Matt. 13: 37—43, NW) I begynnelsen av 1880-årene kom således en liten gruppe oppriktige, salvede kristne sammen og dannet Watch Tower Bible and Tract Society med Charles Taze Russell som president. Disse salvede kristne antok senere navnet «Jehovas vitner». De har helt til denne dag vært kristne vitner for Jehova.

9. Hvilke falske læresetninger ble etter hvert avslørt av de salvede?

⁹ Denne gruppe av salvede kristne begynte på et tidlig tidspunkt å avsløre mange av de falske babyloniske oppfatninger som kristenheten hadde. De fikk blant annet forståelse av at mennesket ikke har en udødelig sjel, men at mennesket er en levende sjel (1 Mos. 2: 7); at Kristus Jesus, Gjenløseren, ikke var halvt Gud og halvt menneske, men at han i ett og alt var et menneske (1 Tim. 2: 5, 6; 1 Joh. 4: 2, 3); at det ikke skal finne sted noen «kjødets oppstandelse», men at det er den døde «sjel» eller det døde individ som blir oppreist i oppstandelsen (Joh. 5: 25—28); og at det ikke finnes noe slikt mysterium som en treenighet, men at Jehova er den høyeste Gud og den suverene Overherre. (1 Kor. 8: 4—6) De rettet «brannslangen mot helvete» for å slokke den ild som fantes der ifølge den falske, hellenistiske lære om at de onde pines i dødsriket eller i et brennende helvete.c (Ap. gj. 2: 31) Etter en tid begynte de å bruke navnet Jehova under sine menighetsmøter og i sine bibelske publikasjoner, og de brukte det til og med 7199 ganger i sin bibeloversettelse, New World Translation of the Holy Scriptures.d

Fiendskap fra det sekteriske presteskap

10, 11. a) Hvem er det som i vår tid svarer til Jobs tre falske venner? b) Hvilke uttalelser har enkelte religiøse skribenter kommet med angående Jehovas vitner?

¹⁰ Helt fra 1880-årene ble denne Job-lignende gruppe av salvede kristne utsatt for fiendskap fra «lovløshetens menneske», presteskapet i kristenheten, som nå var splittet i utallige sekter. Det viste seg altså at disse salvede kristne hadde «falske venner» som gikk i rette med dem, akkurat som Jobs tre falske venner gikk i rette med Job og de religiøse sekter på Jesu tid øvde press på Jesus. Ettersom tallet tre betegner ettertrykk, understreker det hvor kraftig og fullstendig den motstand har vært som kristenhetens sekteriske presteskap har utsatt vår tids Job-lignende kristne for. Det er et faktum at akkurat som Job og Jesus ble betraktet som utstøtt på den tiden de levde, er Jehovas vitner i vår tid uønsket i kristenheten. — Job 2: 7, 8.

¹¹ Vitnene blir for eksempel ikke ansett for å være «respektable» eller «vanlige» mennesker når de blir omtalt i forbindelse med kristenhetens ugresslignende sekter.

«Under alle omstendigheter, enten de blir likt eller mislikt, godkjent eller ikke godkjent, fortsetter de [Jehovas vitner] å forkynne, ikke bare i Amerika, men også i mange fremmede land, med en iver og utholdenhet som en bare skulle ønske at en oftere fant i ens eget og andre høyt respekterte, ’vanlige’ kirkesamfunn.»e (Uthevet av oss)

De velstående religiøse ledere stempler de hvetelignende vitnene som en ’uortodoks kultus’ med ’fattige og ukultiverte’ tilhengere.

«Jehovas vitner tilhører en av disse uortodokse religiøse kultuser . . . som blomstrer blant dem som er belemret med alt unntatt jordiske eiendeler og dannelse.»f (Uthevet av oss)

Disse uønskede vitnene blir også omtalt som ’avvikere’.

«Mange mennesker som har iakttatt Jehovas vitner, har trukket den slutning at de er en gruppe ’kristne avvikere’, i og med at de i sin lære etterligner og på samme tid fordreier de grunnleggende kristne trosoppfatninger.»g (Uthevet av oss)

Presteskapet synes dessuten at vitnene er «avskyelige» og ’fanatiske’.

«Å sette en stopper for den avskyelige sektens propagandavirksomhet vil — hvis det da ikke kan bevises at den absolutt utgjør en fare for samfunnet — være en inngripen i alle borgeres friheter. Jehovas vitner er etter vår mening en særdeles avskyelig og fanatisk sekt, men hvorvidt deres lære er sann eller falsk, er ikke oppe til debatt, og det ble ikke rettet noen anklage mot dem for antisosiale tendenser i den saken som Høyesterett avsa sin [ugunstige] kjennelse i.»h (Uthevet av oss)

Babyloniske skikker blir fjernet

12. Hvilken forkynnelsesmetode ble gjenopptatt av de salvede fra 1880-årene og framover?

¹² Fra 1880-årene og framover gjenopptok vår tids Job-lignende, salvede kristne de første kristnes forkynnelsesmetode. Dette gjorde det mulig for dem alle å være Ordets tjenere og «skinne» for menneskene som «verdens lys». (Matt. 5: 14—16) De gjorde det ved å forkynne fra hus til hus og foreta gjenbesøk i folks hjem, akkurat som Jesus og apostlene gjorde på sin tid. Alle former for seremonier ble dessuten fjernet fra deres menighetsmøter, og i stedet for å appellere til følelsene ved hjelp av seremonier ble det lagt vekt på å undervise ved hjelp av bibelstudier, som appellerte til fornuften. De tok også del i en omfattende distribuering av bibler, bibelsk litteratur og traktater, som det til sammen ble levert mange hundre millioner eksemplarer av.

13. Hva forkynte de angående 1914? Hvordan har de gjort presteskapet til skamme?

¹³ De forkynte at 1914 skulle være et spesielt år som skulle avmerke avslutningen på «hedningenes tid» (Luk. 21: 24) og den tid da Kristi rike skulle opprettes i himmelen. Denne forutsigelsen viste seg å være riktig, og den ble bekreftet ved at den første verdenskrig brøt ut, og ved at en rekke andre hendelser fant sted blant nasjonene. De har utført sitt kristne arbeid i omfattende målestokk i mange land og har på den måten tiltrukket seg mange menneskers oppmerksomhet. Ved sine nidkjære gjerninger har de gjort «lovløshetens menneske», det sekteriske presteskap, til skamme. Presteskapets medlemmer burde ha vist større interesse for å undervise sine hjorder i Guds Ord i stedet for å undervise dem i falsk, babylonisk religion, som er som giftig føde. På denne måten begynte den lille gruppen av salvede kristne å legge for dagen ulastelighet overfor Kristus Jesus og Gud, og de gjorde derved presteskapet i kristenhetens katolske, ortodokse og evangeliske kirkesamfunn til skamme.

Selvforsvaret overskygger alt annet

14. Hvilken parallell finner vi til det at Job la altfor stor vekt på å forsvare seg selv?

¹⁴ En parallell til det som fant sted på Jobs tid, finner vi også i at kristenhetens prester og religiøse ledere, som svarer til Jobs tre falske venner og formentlige trøstere, bakvasket vår tids vitner og prøvde å stille dem i et dårlig lys. De ga dem alle slags økenavn, for eksempel «russellitter», «rutherfordianere» og «millennister», og kalte dem «vranglærere», «upatriotiske pasifister» og «uordinerte forkynnere». De sa at disse Ordets tjenere villedet folk, at de ikke var ordinert av Gud, og at de utførte sin tjeneste under forskjellige navn eller titler, for eksempel Watch Tower Bible & Tract Society (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap), International Bible Students Association (Internasjonal Bibelstudieforening) og People’s Pulpit Association (Folkets Talerstol), for å forvirre menneskene og skjule det faktum at de var «russellitter». De sa at de var falske kristne, at de ikke var kristne i det hele tatt, og kalte dem falske profeter og antikrist, og hevdet at de ikke hadde noen godkjent stilling innfor Gud. I likhet med Job måtte medlemmene av Jehovas salvede levning forsvare seg mot slike anklager og bevise at de var ulastelige, at det var de som var de sanne kristne, at de virkelig levde i samsvar med Guds Ord, at de hadde Guds gunst, og at de var forkynnere som var ordinert av Gud og ikke av kristenhetens presters religiøse institusjoner. Det ble således en stor ordstrid mellom det religiøse presteskap og Guds salvede, ordinerte levning, akkurat som det i gammel tid ble en stor ordstrid mellom Job og Elifas, Sofar og Bildad. I likhet med Job ble medlemmene av den salvede levning i særlig grad opptatt av å forsvare seg selv og sin stilling innfor Gud. De var ikke fullt ut klar over betydningen av Guds navn, Jehova, og de forsto ikke at det viktigste var å herliggjøre det og hevde Jehovas universelle overherredømme og således være vitner for Jehova i det store stridsspørsmål. Det å komme til himmelen var ikke det viktigste.

Elihus vurdering

15, 16. a) Hvem er vår tids Elihu, og hvordan kan en si det? b) Nevn noen av de ting som vår tids Elihu har gjort kjent gjennom Vakttårnet.

¹⁵ Hvem var det så som til slutt vurderte disse grunnleggende spørsmålene på rette måte og viste de salvede hvordan de kunne bringe orden i tingene? (Es. 1: 18; 2 Tim. 3: 16, NW) Akkurat som det var den unge mannen Elihu som viste den gamle mannen Job hva som var det rette syn på tingene, var det vår tids «Elihu» som irettesatte den 1900 år gamle Job-lignende salvede klasse. Det sies om fortidens Elihu at hans vrede opptentes mot Job fordi «han rettferdiggjorde sin sjel, og ikke Gud». (Job 32: 2, NW) Det ser ut til at vår tids Elihu er det åndelige styrende organ for den salvede levning av Kristi legeme, som alltid har vært nær knyttet til lederne for Watchtower Bible and Tract Society of Pennsylvania.i Dette styrende organ av salvede kristne har vært en organisert gruppe siden 1870-årene, og det er derfor en ung gruppe sammenlignet med den 1900 år gamle «tro og kloke tjener»-klasse, som består av de trofaste salvede kristne som har levd på jorden opp gjennom århundrene. (Matt. 24: 45—47) Det Elihu-lignende styrende organ har siden 1879 vært ansvarlig for utgivelsen av bladet Vakttårnet.

¹⁶ Da denne Elihu-lignende gruppen fikk forståelse av hva som var det rette syn på tingene, ga den litt etter litt ved hjelp av sitt redskap, bladet Vakttårnet, de salvede den veiledning de trengte. Det var i Vakttårnet at det første gang ble bekjentgjort at det var langt viktigere å forsvare Jehova som universets suverene Overherre enn å forsvare noe menneske. I likhet med Elihu på Jobs tid satte det styrende organ sin lit til Guds ånd når det ga veiledning, i stedet for å se hen til menneskers visdom og filosofi, slik som presteskapet gjorde. Gjennom Vakttårnet kunne derfor vår tids Elihu ta ledelsen i å avsløre det 1600 år gamle «lovløshetens menneske», nemlig det sekteriske presteskap. Uten å frykte har vår tids Elihu gjennom Vakttårnet siden 1919 med rette hevdet at kristenhetens presteskap har fortsatt «å erklære Gud ond», ettersom det har forkynt ting som er basert på babylonisk religion og stikk i strid med Jehovas Ord. (Job 32: 3, NW) På denne måten har alle rettferdig innstilte mennesker ved hjelp av Vakttårnet litt etter litt kunnet få det rette syn på den religiøse utvikling i verden.

Vår tids Job blir prøvd

17. Beskriv det babyloniske fangenskap som de salvede kom i fra 1914 til 1919.

¹⁷ Fra høsten 1914 til våren 1919 ble de få tusen salvede som da var på jorden, i likhet med Job utsatt for harde prøver. De ble tvunget inn i et babylonisk fangenskap. De ble hånt og spottet av presteskapet. Under den første verdenskrig ble de betraktet som ’en fare for den offentlige sikkerhet’. Det førte til at de ble møtt med motstand av myndighetene i Canada, De forente stater og andre land. Deres publikasjoner ble forbudt. De som hadde tatt ledelsen i deres arbeid, ble fengslet. Sommeren 1918 ble deres organiserte forkynnervirksomhet fullstendig lammet. Deres hovedkontor i Brooklyn i New York måtte stenges og inntil videre flyttes til Pittsburgh i Pennsylvania. Mange av deres møtelokaler ble ransaket og stengt. Ja, de kom åndelig sett i en ynkelig, forlatt tilstand. Mange spørsmål dukket opp i deres sinn: Hva betydde alt dette? Hvorfor tillot Jehova at de ble utsatt for et slikt åpent fiendskap? Hadde ikke de i Guds og Kristi navn utført et omfattende forkynnelsesarbeid blant nasjonene i over 30 år før 1914? Hadde ikke Jehova vist dem sin gunst ved å gi dem stadig større økning i årene før 1914? Ja, de ønsket å få svar på spørsmålet: Hvorfor ble de nå gjenstand for så mye fiendskap? — Matt. 24: 9, 10.

18. Hva er det som i vår tid svarer til at Jobs ti barn ble revet bort, og at Job ble syk?

¹⁸ Mange som kan bli omtalt som åndelige barn, og som hadde sett hen til de salvede for å få veiledning og hjelp, forlot dem. De salvede var nå uten «åndelige barn» og hjelpemidler til bruk i tilbedelsen. Det sekteriske presteskap betraktet dem som mennesker som var åndelig syke og utstøtte, og som derfor måtte avskys og unngås. De salvede fortsatte således i 1918 å gruble over den sørgelige åndelige tilstand de befant seg i, og å grunne på hvordan det skulle gå med dem i framtiden. (Åpb. 11: 7—10) Satan og hans jordiske styrker hadde påtvunget dem en ulykkelig åndelig tilstand. Om og om igjen spurte de i sine bønner om hvorfor Jehova tillot alt dette.

19. Beskriv den handlemåte som blir fulgt av dem som svarer til Jobs tre «venner».

¹⁹ Mens de salvede utholdt denne ynkelige tilstand, begynte de som i vår tid svarer til Jobs tre «venner», kristenhetens samlede presteskap, å utsette dem for fiendskap. De religiøse ledere viste stor mangel på kjærlighet i sin tenke- og handlemåte og benyttet seg av babyloniske metoder og argumenter. De forega å tjene Bibelens Gud, mens de i virkeligheten ’erklærte Gud ond’. (Job 32: 3, NW) Jehova Gud så at deres argumenter og angrep var urette, men at de salvede derimot talte rett. (Job 42: 7, 8) Presteskapets læresetninger og vedtekter skriver seg fra Babylon og ikke fra Bibelen. Fra år 325 e. Kr. og fram til nå har kristenhetens presteskap vært den mektigste del av Babylon den store. Det er ingen som noen gang har utsatt Jehovas vitner for så kraftig forfølgelse som presteskapet. Presteskapet, som altså i vår tid svarer til Jobs tre formentlige trøstere, kommer i sin vrede til å fortsette å prøve «å få bukt med» Jehovas sanne vitner helt til Babylon den store er blitt fullstendig ødelagt.

Befrielse og åndelig velstand

20. Hvilken tilstand har de salvede befunnet seg i siden 1919?

²⁰ Akkurat som Job ble gjort lykkelig etter at han hadde utholdt de prøver han ble stilt på, ble de salvede gjort lykkelige etter at de hadde utholdt de prøver de ble stilt på, og de har siden 1919 befunnet seg i et åndelig paradis. Dette har ført til at de har hatt stor åndelig framgang og glede i forkynnelsen av Jehovas rike. Noe som har gjort deres glede enda større, er at en stor skare får-lignende mennesker er blitt hjulpet til å flykte ut fra Babylon den store og har fått del i deres åndelige velstand. Ja, i 1934 ble de «andre får» oppfordret til å innvie seg og la seg døpe og bli den salvede levnings lykkelige åndelige barn.j Men det var ikke før i 1942 at det som fullt ut svarte til at Job på nytt fikk ti barn, begynte å finne sted.k Fra da av har hundretusenvis av de motbilledlige «ti barn» støttet opp om den tjeneste som blir utført av vår tids Job, den salvede levning. — Es. 2: 2, 3; Sak. 8: 23.

Tidligere prester er nå vitner

21, 22. a) Hvordan får Job 42: 8, 9 sin anvendelse i vår tid? b) Hvilken handlemåte har enkelte prester fulgt i denne henseende?

²¹ Elifas, Sofar og Bildad fulgte Jehovas råd om å omvende seg og anerkjente Jobs prestetjeneste for at Jehova ikke skulle gjøre med dem ’etter deres uforstand’. (Job 42: 8, 9) Etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde og opphøyd til himmelsk herlighet, var det likeledes ’en stor mengde av prestene som ble lydige mot troen’ og anerkjente Jesu prestetjeneste. (Ap. gj. 6: 7) Har så dette hatt noen parallell nå i de siste dager? Ja, det har det! Siden 1919 har rettferdig innstilte prester fra forskjellige religiøse sekter på forskjellige deler av jorden omvendt seg og anerkjent den salvede levnings prestetjeneste ved å bli døpt på nytt og bli ordinert som sanne Ordets tjenere for Jehova.l Til og med prester i fremtredende stillinger, blant annet en prest som tidligere hadde vært gresk-ortodoks biskop, har foretatt en slik forandring i sitt liv. De trakter ikke lenger etter å bli æret av mennesker, men forkynner iherdig det gode budskap om Riket på samme sted som de tidligere var en del av det sekteriske presteskap. I stedet for å forkynne fra prekestolene i kirkebygningene forkynner de nå ved dørtersklene og har gjort dem til sine «prekestoler».

²² Hva har det at disse tidligere prestene har fulgt en slik rett, ydmyk handlemåte, ført til for dem? Deres tidligere «venner» blant prestene har gjort dem til gjenstand for hån og spott og babylonisk fiendskap, men disse forhenværende prester har modig og trofast holdt ut. Den sanne Gud, Jehova, gir dem sin gunst fordi de bærer hans navn på en verdig måte og i likhet med Jesus Kristus forkynner fra hus til hus at han er den høyeste Gud. Etter flere års forkynnervirksomhet er noen av disse tidligere prester blitt utnevnt til tilsynsmenn i forskjellige av Jehovas vitners menigheter. De har fått det privilegium å delta i Selskapet Vakttårnets Kurs i Rikets tjeneste for å få ytterligere opplæring som Ordets tjenere. Vi forstår således at en av grunnene til at Jehova tillater Babylon den store å eksistere en stund til, er at han i sin store barmhjertighet vil gi flere ydmyke prester med en rett hjertetilstand anledning til å følge de tidligere nevnte presters eksempel og dra i hast ut fra Babylon den store før han går til handling overfor dem som er tilbake, og ’gjør med dem etter deres uforstand’.

Presteskapets fiendskap fortsetter

23, 24. Hvilken parallell til dette motbildet finner vi i a) tilfellet med de to sjuårsperioder i Egypt og b) lignelsen om den rike mann og Lasarus?

²³ Men hvis dette er en tid da de salvede befinner seg i et åndelig paradis og har fått tilbake alt det de mistet, hvorfor blir da vår tids Job fortsatt utsatt for fiendskap? Det forholder seg på samme måte som med de motbilledlige sju hungersår og sju overflodsår i Egypt under Josefs forvaltning.a (1 Mos. 41: 29—32) I motbildet i vår tid løper de to sjuårsperiodene side om side. Innen kristenheten er det stor åndelig hunger etter å høre Guds Ord. (Amos 8: 11) Blant de sanne kristne, de salvede, er det imidlertid åndelig overflod.

²⁴ Lignelsen om den rike mann og Lasarus kaster også lys over dette. (Luk. 16: 19—31) I motbildet i vår tid har den «rike mann», presteskapet, og «Lasarus», den salvede levning, eksistert samtidig, nemlig fra 1919 og fram til nå. Kjensgjerningene viser at siden 1919 har Jehovas salvede vitner kunnet glede seg over åndelig velstand og stor framgang som Ordets tjenere, mens presteskapets medlemmer i samme tidsrom har erfart stadig flere skuffelser og har kommet sørgelig til kort som Ordets tjenere. Alt dette er uttrykk for deres «pine». Det ble tidligere i denne artikkelen vist at selv om Babylon den store ble kringsatt av Kristus og falt i 1919, får den fortsette å eksistere med alt sitt forderv og fiendskap helt til arbeidet med å utfri dens fanger er avsluttet, men da vil den bli fullstendig ødelagt. — Åpb. 18: 4; 17: 15—18.

25. a) Nevn en annen grunn til at Jehova tillater at det babyloniske fiendskap fortsetter. b) Hva skal vi ta for oss i den neste artikkelen?

²⁵ Det er også en annen grunn til at Jehova i sin store visdom har tillatt at det babyloniske fiendskapet fortsetter. Hvilken grunn er det? Jo, det gir den ’store skare’ av «andre får» anledning til å støtte de salvede i deres bestrebelser for å bevise at de anklager Satan har kommet med overfor den høyeste Gud, Jehova, er falske anklager. Med alle disse bakgrunnsopplysningene i tankene kan vi nå ta for oss noen av de kraftige ordskifter som har funnet sted mellom de salvede, som forsvarer Jehova som den høyeste Gud, og kristenhetens babyloniske presteskap. En bemerkelsesverdig parallell til de beskyldninger som ble rettet mot Job og mot Jesus, finner vi i de mange beskyldninger som i trykt form blir rettet mot vår tids vitner.

[Fotnote]