Etterligner du Kristus, eller er du en uekte kristen?

— Paulus’ brev til tessalonikerne

APOSTELEN Paulus var en eksemplarisk kristen. Fordi han med iver fulgte Jesu eksempel, kunne han med rette komme med denne oppfordringen til sine medtroende: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel.» (1. Korinter 11: 1) Paulus’ livsførsel og undervisning hjalp mange av hans samtidige til å finne «veien», den sanne kristendom, og til å holde fast ved den. — Apostlenes gjerninger 9: 2.

Paulus hadde kjærlig omsorg for andre. Da Gud kalte Paulus og Silas til å dra fra Asia og begynne misjonærarbeidet i Makedonia, gav han Paulus et syn av en mann der som kom med denne inntrengende anmodningen: «Kom over . . . og hjelp oss!» Paulus og Silas hadde tro og medfølelse og adlød villig. De stakk til sjøs i Troas. — Apostlenes gjerninger 16: 6—10.

Etter at Paulus og de som var med ham, hadde kommet til Neapolis, besøkte de først Filippi. Derfra fortsatte de langs den store romerske veien Via Egnatia gjennom Amfipolis og Apollonia til Tessalonika, til sammen en strekning på omtrent 120 kilometer. (Apostlenes gjerninger 16: 11, 12; 17: 1) Mens Paulus var i Tessalonika, benyttet han seg av at jødene kom sammen i synagogen på sabbaten. Han forkynte det gode budskap for dem der. Dermed kom «noen» av jødene og «en stor gruppe grekere» til troen. — Apostlenes gjerninger 17: 2—4.

De ikke-troende jødene ble misunnelige på Paulus fordi det gikk så bra for ham, og de laget et oppløp som satte Tessalonika på ende, slik at brødrene sendte Paulus og Silas videre til Berøa. Budskapet om Guds rike ved Jesus Kristus hadde vist seg å være en snublestein for mange jøder. De rettet til og med en anklage mot Paulus og Silas og de tessalonikerne som hadde vært sammen med dem. De sa: «Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.» — Apostlenes gjerninger 17: 5—10.

Paulus’ omsorg for de kristne i Tessalonika

Da Paulus kom til Korint, sendte han sin unge medarbeider, Timoteus, til Tessalonika for at han skulle kontakte den menigheten som nylig var blitt opprettet der. Da Timoteus kom tilbake til Paulus, kunne han fortelle den gledelige nyhet at disse kristne, som nylig var blitt døpt, var faste i troen og gjorde fremskritt, selv om de stadig ble forfulgt. De etterlignet andre trofaste kristne når det gjaldt å utholde prøvelser. (1. Tessaloniker 2: 14—16; 3: 6, 7) Paulus var ivrig etter å fortelle tessalonikerne hva han følte for dem, og etter å gi dem mer oppmuntring og veiledning. Derfor skrev han to brev til menigheten. Det var sannsynligvis de første kanoniske brevene Paulus skrev. De ble skrevet i år 50 og 51. De beskriver på en klar måte hva sann kristendom vil si.

Men gir ikke det Lukas sier i Apostlenes gjerninger 17: 11, 12, et dårlig bilde av disse tessalonikerne, siden det står at de ikke tok imot Ordet med samme velvilje som folk i Berøa? Nei, for Lukas snakker ikke her om de kristne, men om jødene. I motsetning til de dårlige resultatene Paulus’ og Silas’ forkynnelse hadde ført til blant jødene i Tessalonika, var det «mange» av dem som gikk til den jødiske synagogen i Berøa, som kom til troen.

De nyomvendte kristne i Tessalonika studerte Guds Ord og holdt seg til det det sa. Paulus roste dem i sitt første brev for at de hadde etterlignet ham og Herren og under store trengsler hadde tatt imot «Ordet med den glede som Den Hellige Ånd gir». (1. Tessaloniker 1: 6) De hadde tatt imot det gode budskap som «Guds ord», og det ’virket nå med sin kraft’, det vil si, at det bar kristen frukt i dem som trodde. (1. Tessaloniker 2: 3—5, 13) De var på ingen måte uekte kristne.

Paulus selv var en som arbeidet hardt og etterlignet Kristus. Selv om hans første besøk i Tessalonika kanskje var kort, hadde hans selvoppofrende eksempel gjort et uutslettelig inntrykk på medlemmene av menigheten der. De hadde sluttet med avgudsdyrkelse «for å tjene den levende og sanne Gud», og når det gjaldt tro, var de i sin tur blitt et eksempel for alle de troende i Makedonia og Akaia. (1. Tessaloniker 1: 7, 9) Noen av dem var tilsynsmenn som ’arbeidet hardt’ (NW) for å dekke hjordens behov, slik tilfellet bør være i alle menighetene til de sanne kristne. — 1. Tessaloniker 5: 12; 1. Peter 5: 2, 3.

Ja, Paulus og de som reiste sammen med ham, hadde gjort sitt ytterste for disse tessalonikerne. De hadde arbeidet natt og dag med å forkynne sannheten fryktløst og med å ta seg av menigheten på en kjærlig måte, akkurat «som når en mor steller med sine barn». (1. Tessaloniker 2: 3—11; 2. Tessaloniker 3: 7, 8) Hvorfor hadde de gjort dette? Det var med tanke på at disse nye troens brødre måtte fortsette å «føre et liv verdig for Gud», og at «ingen skulle vakle i . . . trengslene». Paulus ville anspore dem til å «våke» åndelig sett og til å «gi deres hjerte mot og styrke til alt godt i ord og gjerning». Han ville at de skulle bli ledet fram til «Kristi tålmod», slik at de aldri ville bli «trette av å gjøre det som er rett». — 1. Tessaloniker 2: 12; 3: 3; 5: 6; 2. Tessaloniker 2: 17; 3: 5, 13.

Paulus’ brev til disse tessalonikerne, hvor han gir uttrykk for sin store omsorg for dem, er blitt nedskrevet for at også vi skal bli oppmuntret, slik at vi kan fortsette å gå med Gud og behage ham. (Amos 3: 3) Hvis en som kaller seg kristen, gjør noe annet, vil det bare bety at han er en verdiløs, uekte kristen. — 1. Tessaloniker 4: 1.

En trusel innenfra!

Ikke-troende jøder hadde forfulgt den nye menigheten, men nå var det en enda større fare som truet innenfra! Det var tydeligvis noen i menigheten som spredte gale oppfatninger av hvor nær Jehovas dag var. Paulus skyndte seg å bringe klarhet i hvordan det forholdt seg med denne ’dagen’. Han sa: «La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse.» 2. Tessaloniker 2: 1—3.

Da Paulus i sitt andre brev til tessalonikerne advarte menigheten om at «Den Lovløse» skulle komme, var detaljene i forbindelse med denne lovløsheten fremdeles en «hemmelighet». Men han sier at han også da han var hos dem, fortalte om det frafall som skulle komme, og at det skulle være noe som ’holdt igjen’. — 2. Tessaloniker 2: 5—7.

Hvis vi nå slår opp i 2. Tessaloniker 2: 3—12 og undersøker sammenhengen, kan også vi finne ut hva Paulus tenkte på. Det «frafallet» som skulle komme, skulle skyldes at noen ikke «elsket sannheten». Det skulle komme av at de ’trodde løgn’ og ’hadde sin glede i urett’, og det skulle tydelig tre i forgrunnen like etter at det som Paulus sa ’holdt igjen’, ble fjernet. Det skulle fortsette helt til ’tilkjennegivelsen av Herren Jesu nærvær’ (NW), da Kristus skulle avsløre, fjerne og tilintetgjøre «Den Lovløse». — Sammenlign 2. Tessaloniker 2: 8 med Jesaja 11: 4 og Åpenbaringen 19: 11, 14, 15.

Hvem er «Den Lovløse»?

Fordi «Den Lovløse» skulle eksistere så lenge — helt fra Paulus’ tid til Kristi nærvær — kan det ikke dreie seg om en enkeltperson. «Den Lovløse» må isteden være en klasse mennesker. Siden han «opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles Gud», forstår vi at uttrykket må anvendes på dem som stod bak frafallet. De skulle opptre med villedende «under og falske tegn» som ble gjort i Kristi navn. (Sammenlign 2. Tessaloniker 2: 9 med Matteus 7: 22, 23.) Svært mange ville slutte seg til dem for å få en lett religion som døyvet deres samvittighet, slik at de kunne tillate seg å være selviske, verdslige og til og med umoralske. Slike trekk ved en uekte kristendom var allerede ’virksomme med sin kraft’ blant såkalte kristne på Paulus’ tid. — 1. Tessaloniker 4: 3—8; 5: 6—9, 14, 15, 19—22; 2. Tessaloniker 3: 6—15; jevnfør Matteus 25: 41—46.

Det var Paulus og de andre apostlene og de eldste i den kristne menighet som ’holdt igjen’ mot slike krefter ved at de var hyrder for hjorden i samsvar med Kristi eksempel. Med tanke på den truselen frafallet utgjorde, kom Paulus med denne oppfordringen til tessalonikerne: «Stå da fast, brødre, og ta vare på det som dere har mottatt og lært av oss.» Etter Paulus’ og de andre apostlenes død skjøv egoistiske menn sannheten til side, gjorde seg selv til ledere og førte hjorden på avveier. Bare de som reagerte positivt på Paulus’ veiledning, fikk «styrke til alt godt i ord og gjerning». Det viste seg at «Den Lovløse» var den falske kristenhets presteskap. — 2. Tessaloniker 2: 15—17; jevnfør Matteus 13: 24—30, 37—43.a

Jehovas dag

Paulus måtte advare tessalonikerne mot enda en fare. Det var farlig å bli selvtilfreds og ta det med ro eller bli søvnig åndelig sett med hensyn til Jehovas dag. Noen religiøse skribenter i vår tid har prøvd å bagatellisere betydningen og viktigheten av det Bibelen sier om Jesu «nærvær og . . . avslutningen på tingenes ordning», ved å henvise til Paulus’ senere ord: «Vi [ber] dere om dette, brødre: La dere ikke så lett drive fra vett og sans, og bli ikke skremt, verken av profetord eller påstander, eller av brev . . . om at Herrens dag alt er kommet.» — Matteus 24: 3, NW; 2. Tessaloniker 2: 1, 2.

Var det virkelig Paulus’ ønske at oppriktige kristne ikke skulle være så opptatt av sin Herres nærvær og Jehovas dag? Var det ikke heller slik at han ville de skulle bevare den mentale likevekt og «være våkne» ved å ’forvisse seg om alle ting’ (NW)? Hvis de gjorde dette, ville ikke løse påstander om hvor nær Jehovas dag var, bringe dem ut av likevekt. De ville heller ikke være uforberedt eller likegyldige med hensyn til denne dagen. — 1. Tessaloniker 5: 8, 21; jevnfør 2. Peter 3: 3, 10—12 og 1. Johannes 4: 1.

Vi bør huske at disse tessalonikerne var helt klar over at Jehovas dag skulle komme «som en tyv om natten». Det betydde på ingen måte at de hadde grunn til å føle seg overlegne, men at de isteden måtte «våke», som mennesker som ikke var bestemt «til vrede, men til å vinne frelse». Etter at det store frafallet hadde kommet, skulle Jehovas dag komme. Den skulle komme da de som stod i opposisjon til Jehovas rike — deriblant sikkert også «Den Lovløse» — ville si: «Fred og ingen fare.» Når de hadde sagt dette, skulle den plutselige ødeleggelsen komme over dem. (1. Tessaloniker 5: 1—11) Når denne rettferdige dommen blir fullbyrdet, vil de som ’kjenner Gud og er lydige mot Herren Jesu evangelium’, virkelig glede seg. — 2. Tessaloniker 1: 8.b

Sanne eller uekte kristne?

Paulus’ brev, som gir uttrykk for hans kjærlige omsorg for den kristne menighet i Tessalonika, viser hvordan Jesu Kristi etterfølgere må være, og hva de må tro og gjøre. Men hva med de enkeltpersoner og grupper som hevder at de er kristne, men som likevel ikke følger Kristi, Paulus’ og de trofaste tessalonikernes eksempel? De blir avslørt som uekte kristne! (2. Tessaloniker 3: 6, 7; 2. Peter 2: 1—3) Paulus understreker at det bare er de som «adlyder det gode budskap», som vil bli «verdige til Guds rike». Jesus uttrykte seg på lignende måte da han snakket om de rettferdige som får del i Rikets velsignelser på jorden. — 2. Tessaloniker 1: 4—10, NW; jevnfør Matteus 7: 21 og 25: 31—34.

Det gode budskap Paulus gjør kjent i brevene til tessalonikerne, bør tilskynde oss til å arbeide hardt i Guds tjeneste og å følge høye moralnormer. Ja, det bør tilskynde oss til å være utholdende når det gjelder å leve et uklanderlig, gudfryktig kristent liv fylt av glede, verdsettelse og pågangsmot, slik at vi er et godt eksempel for andre, både innenfor og utenfor Jehovas folks menighet. (1. Tessaloniker 5: 16—23) Måtte du dra nytte av å tenke alvorlig over Paulus’ eksempel, av å lese de brevene han skrev, og av å overveie den tro de kristne i Tessalonika hadde, slik at du gjør «enda større fremskritt» når det gjelder å følge Kristi eksempel. Måtte dette så føre til at du blir reddet «fra den vredesdom som kommer» og får evig liv under Guds rikes herlige styre. — 1. Tessaloniker 1: 10; 4: 1; Hebreerne 12: 2, 3; Åpenbaringen 21: 1, 3, 4.

[Fotnoter]

[Bilde på side 30]

Paulus skriver at «Den Lovløse» skulle framstå