Hold fast på helliggjørelsen

«For dette er hva Gud vil, deres helliggjørelse, . . . at enhver av dere bør vite hvordan han skal komme i besittelse av sitt eget kar i helligelse og ære.» — 1 Tess. 4: 3, 4, NW.

1. Hvor dyrebart er Guds Ord?

JEHOVAS Ord foreligger for oss i den bok vi kaller Bibelen, og som består av mange mindre bøker, som alle er inspirert av den store Forfatter. Han har benyttet trofaste mennesker til å skrive den, for på den måten å åpenbare sitt syn på de saker Bibelen behandler. Guds Ord er prøvd, og det er rent. (Ordspr. 30: 5) Det er blitt bevart opp gjennom århundrene, og står nå skinnende og rent midt i en korrupt og forfallen tingenes ordning. Dets store Kilde er fullstendig, rettferdig og hellig. Dette Ord er derfor helt tilstrekkelig, og det er ikke nødvendig hverken å føye noe til det eller trekke noe fra det. (5 Mos. 4: 2; Åpb. 22: 18, 19) Det er en avgjort sak at de som elsker rettferdighet og alt hva det innebærer, må vende seg til dette hellige Guds Ord, for bare ved det kan man bli ledet i rettskaffenhet. Det er så rent, hellig og dyrebart, og dets enkelte deler er så skjønne, at det ord som blir ytret i rette tid, sammenlignes med gullepler i sølvskåler: «Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid.» «Som epler av gull i en oppsats av siselert sølv er et ord som blir treffende sagt.» (AT) «Gullfrukt i forsirede sølvkurver er et ord talt i det beleilige øyeblikk.» (Ro) — Ordspr. 25: 11.

2. Hvilken sannhet finnes i Guds Ords innhold, og hvilken holdning har forskjellige mennesker til denne sannhet?

² Selv om en dyrebar prydgjenstand eller et kar er av rent gull eller sølv, kan det bli stygt misbrukt, endevendt og tømt for sitt verdifulle innhold hvis det blir håndtert av urene eller skjødesløse hender. Dette er blitt gjort av ugudelige mennesker som har mishandlet Guds sannhets Ord. I Bibelens skjønne og livsviktige innhold finnes også sannheten om helliggjørelsen, men hvilken forståelse og verdsettelse av helliggjørelsen har selv de mennesker som tilhører den såkalte «kristne» verden i dag? Skinnhellighet er noe de kjenner til i ordets fulle, avskyelige betydning. Skinnhellighet og hykleri legger seg som en billig ferniss over hele den gamle, verdensordning som et forgjeves forsøk på å skjule den korrupsjon som finnes i alle deler av den gamle tingenes ordning. De toneangivende blant menneskene, og særlig hele kristenhetens religiøse lærere, har på grunn av sine hårdnakkede anstrengelser for å rettferdiggjøre sin ugudelige handlemåte, ved en feilaktig anvendelse av skriftsteder berøvet menneskene forståelsen og verdsettelsen av den sanne helliggjørelse slik den blir framholdt i Guds Ord. Katolske, protestantiske, jødiske og andre religiøse ledere stiller seg imøtekommende overfor de store masser i deres streben etter å tilfredsstille sine lyster, og selv er de med på gudsvanærende skikker, noe som fører til at menneskenes sans for verdier blir så forkvaklet at et menneske som oppriktig gremmer seg over de ting som er en vederstyggelighet for Gud, i sannhet er en unntagelse. (Esek. 9: 4) Likevel finnes det mange slike unntagelser — redelige mennesker som elsker rettferdighet. De kan være forvisset om at det nå som alltid er klokt av de kristne å strebe etter sann helliggjørelse til tross for den hyklerske skinnhellighet som blir praktisert i Guds navn. De bør se hen til den store Forfatters hellighet, hans Ords hellighet og dets uforgjengelige læres hellighet.

3. I hvilket forhold sto apostelen Paulus til menigheten i Tessalonika, og hvilken oppmuntring ga han den og oss i forbindelse med helliggjørelsen?

³ Det var sannsynligvis i 49 eller 50 e. Kr. eller der omkring at apostelen Paulus grunnla den kristne menighet i Tessalonika under sin annen forkynnelsesreise. De kristne der måtte fra begynnelsen av gjennomgå alvorlig religiøs forfølgelse på grunn av sin tro. Deres utholdenhet var en glede for deres eldre bror Paulus, og da han skrev til dem, roste han dem for deres tro og oppmuntret dem inntrengende til å holde fast på sin helliggjørelse ved å fortsette på den rettferdighetens vei de hadde begynt å vandre på. Det var godt at Paulus skrev som han gjorde til dem i 1 Tessalonikerne, og hvis de kristne i vår tid bare tillater det, kan de samme ordene hjelpe dem som nå elsker Jehova Gud, til å holde fast på sin helliggjørelse.

4. Hvem er opphavet til helliggjørelsen av de kristne?

⁴ Helliggjørelsen av den kristne menighet skriver seg ikke fra apostelen Paulus. Det er Jehova Gud selv som er helliggjørelsens opphav. Dette forholdet til Gud ble åpnet og gjort tilgjengelig ved hans Sønn, Kristus Jesus, og Jesus selv talte om helliggjørelse. Paulus viser at det var Jehovas vilje at medlemmene av Kristi legeme, den salvede kristne menighet, som de kristne i Tessalonika hørte med til, skulle helliggjøres.

5. Vis ut fra Bibelen hva som er Guds vilje med de kristne.

⁵ I det skriftstedet som først er sitert ovenfor, påpeker Paulus at «dette er Guds vilje, eders helliggjørelse». (1 Tess. 4: 3) At det er Jehovas vilje at de kristne skal helliggjøres, framgår videre av at Paulus uttrykte seg på lignende måte i Hebreerne, tiende kapitel, der han behandler Kristi Jesu embete og den prestegjerning han gjør til beste for sitt legeme, sin åndelige menighet. Paulus anvender profetien i Salme 40: 9 på Kristus Jesus. Det står der: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» Paulus uttrykker det på følgende måte: «Derfor sier han idet han trer inn i verden: . . . Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje. Og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle.» (Heb. 10: 5, 7, 10) Likså sikkert som det var Jehova Guds vilje Jesus utførte, er det Hans vilje at de kristne skal helliggjøres, hva nå helliggjørelse enn er.

6. Fortell hva som ligger i titelen på denne artikkelen, og nevn tre bibelske punkter som vil være til hjelp for oss.

⁶ Når vi taler om å holde fast på helliggjørelsen, antyder vi at det ikke er noe som holdes ved like helt automatisk, men noe man stadig må strebe etter. Og slik forholder det seg. For en oppmuntring det i denne henseende må ha vært for de kristne i Tessalonika å motta Paulus’ brev! Deres beslutning om å fortsette i trofasthet mot sin Gud på den vei de hadde begynt å følge, ble sikkert enda fastere da de leste: «Til slutt, brødre, ber og formaner vi dere ved Herren Jesus, liksom dere fikk undervisning av oss om .hvorledes dere bør vandre og behage Gud, og liksom dere faktisk også vandrer, at dere må fortsette å gjøre det mer fullstendig . . . For dette er hva Gud vil, deres helliggjørelse, at dere avholder dere fra utukt; at enhver av dere bør vite hvordan han, skal komme i besittelse av sitt eget kar i helligelse og ære.» (1 Tess. 4: 1—4, NW) Forat vi skal kunne holde fast på helliggjørelsen, må vi selvfølgelig ha rede på hva det vil si, hvordan man blir helliggjort og hvordan det er mulig å holde fast på helliggjørelsen.

Hva er helliggjørelse?

7. Gi en nærmere definisjon av «helliggjørelse», vis hva som berettiger helliggjørelsen og hvilken motsetning den understreker.

⁷ Å være helliggjort betyr at man er i harmoni med Jehova Gud, som aldri stiger ned fra sin hellighet og og rettferdighet, og som aldri forandrer seg. Jehovas rettferdighet berettiger fullt ut at hans skapninger hengir seg til ham. Ja, ens personlige innvielse til å gjøre Guds vilje går forut for helliggjørelsen, og det skritt et menneske tar når han innvier seg, og likeledes den handlemåte han følger fra da av, har sin grunn i vedkommendes tilbedelse av Jehova Gud. Dette understreker i sannhet den skarpe motsetning mellom Jehovas moralitet i enhver henseende og vår tids sivilisasjons immoralitet i enhver henseende. Guds hellighet står bak hans handlinger og forårsaker de rettferdige gjerninger hans skapninger gjør i lydighet mot ham og i tilbedelsen av ham, og derfor er hans ord til Israel, som alt befant seg i paktsforhold til ham i og med at lovpakten var opprettet, betegnende: «Jeg er [Jehova] eders Gud, og I skal hellige eder, og I skal være hellige, for jeg er hellig; I skal ikke gjøre eder selv urene . . . For jeg er [Jehova], som førte eder opp fra Egyptens land for å være eders Gud, og I skal være hellige, for jeg er hellig.» — 3 Mos. 11: 44, 45.

8. Hvordan gjelder 3 Mosebok 11: 44, 45 dem som tilhører den kristne menighet?

⁸ Denne helligelse som fant sted på grunn av Jehovas hellighet, sluttet ikke med Israels folk. Det var i stedet slik at prinsippet for helligelsen gikk over til den kristne menighet av Kristi Jesu salvede etterfølgere med større kraft enn før, og apostelen Peter både praktiserte det og forkynte det. Overfor de andre kristne framhevet han således nødvendigheten av å holde fast på sin helliggjørelse. Han sa: «Stålsett derfor deres sinn for virksomhet, bevar en fullstendig likevekt og sett deres håp til den ufortjente godhet som skal bli dere til del ved Jesu Kristi åpenbarelse. Slutt som lydige barn med å bli formet etter de lyster dere tidligere hadde i deres uvitenhet, men bli i samsvar med den hellige som kalte dere, også selv hellige i all deres ferd, for det er skrevet: ’Dere må være hellige, for jeg er hellig.’» — 1 Pet. 1: 13—16, NW.

9. Fortell hvordan Israel tjente som et eksempel til advarsel.

⁹ Som et folk betraktet bevarte ikke Israel sin helliggjørelse, og mistet derfor Guds godkjennelse og velsignelse. De kristne må ta dette som en advarsel. — 1 Kor. 10: 6—11.

10. Kom nå med den kraftige definisjon av uttrykket «hellige».

¹⁰ Ordet «hellige» betyr å gjøre hellig, å reservere for hellig tjeneste. Dette er den alminnelig anerkjente definisjon av dette ordet, og det kan også bety å gjøre fri for synd og rense fra moralsk forderv. Det er i sannhet et kraftig uttrykk som innebærer meget.

Er den virkelig, noe som er mulig å oppnå?

11. Er helliggjørelsen noe virkelig? Begrunn svaret.

¹¹ Hvordan er det, er helliggjørelsen av kristne menn og kvinner som nå lever på jorden, noe virkelig, eller er det bare en frase som religiøse organisasjoner tar med i sine dogmer og doktriner, som det ikke er noe grunnlag for og som ikke har noen praktisk anvendelse? Helliggjørelsen er virkelig, liksom Jehova Gud selv er virkelig og hellig. Hvis vi tror på den direkte uttalelse som tidligere er sitert fra Guds Ord, vet vi at det er noe virkelig at Jehova er hellig, og at det ikke har noe med innbilning å gjøre. Guds Sønn, Kristus Jesus, ga ikke et feilaktig bilde av tingene da han like før sin død sa følgende i sin bønn til sin himmelske Far: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du gav meg av verden; . . . Jeg ber for dem; jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, . . . Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, forat de må være ett, liksom vi! . . . Jeg har gitt dem ditt ord, og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, liksom jeg ikke er av verden. . . . Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet. . . . og jeg helliger meg for dem, forat også de skal være helliget i sannhet [helliggjort ved hjelp av sannhet, NW].» — Joh. 17: 6—19.

12. Hvilken motsetning trer klart fram når man tenker på den stilling Jesus befant seg i da han kom med uttalelsen i Johannes 17: 6—19?

¹² Hvor tarvelig er ikke skinnhelligheten, det falske religiøse skalkeskjul, sammenlignet med de sunne ord som kom like fra Mesterens hjerte dengang han snart skulle dø på en torturpel! Likså sikkert som Jesus levde og døde på grunn av sin tilbedelse av Jehova Gud, er det også at hans egen helliggjørelse, som han her talte om, er noe virkelig, og likeledes helliggjørelsen av hans forbundsfeller eller hans legemes lemmer, som han også omtalte ved denne anledning.

13. Hvordan forklarte Paulus og Peter helliggjørelsen?

¹³ Ifølge Paulus var helliggjørelsen noe virkelig for tessalonikerne, for han sa til dem: «Liksom dere faktisk også vandrer, at dere må fortsette å gjøre det mer fullstendig.» (1 Tess. 4: 1, NW) Og da Peter ga oss ovennevnte formaning angående hellighet, villedet han oss ikke hva helliggjørelsens virkelighet angår. Det er derfor klart at helliggjørelsen er ekte ikke bare en tom talemåte, men en praktisk kristen levemåte, som det er Guds vilje at hans folk skal følge, og som er noe virkelig.

14. Fortell hvordan det forholder seg med ufullkomne mennesker, og nevn hvilket spørsmål dette kan føre til.

¹⁴ Men noen kan i all oppriktighet innvende: Vi er svake og ufullkomne skapninger, og vi er syndige på grunn av arv. Hvordan er det da mulig for oss å være helliggjort, hellige, hengitt til rettferdighet eller reservert for en hellig tjeneste, selv om det er Guds vilje at de kristne skal være helliggjort, og selv om vi går ut fra at helliggjørelsen er noe virkelig i hans øyne? Til dette kan vi ut fra Bibelen svare at det er mulig å oppnå å bli helliggjort.

15, 16. Drøft mulighetene for helliggjørelse fra Jehovas, Kristi Jesu og den romerske menighets standpunkt.

¹⁵ Det er ingen som kjenner våre menneskelige svakheter bedre enn Jehova Gud selv. Kristus Jesus var og er fullt klar over vår tilstand, og forstår grunnen og kjenner botemidlet for den bedre enn vi selv gjør, og likevel kom han med ovennevnte forsikring. Apostelen Paulus skrev også til en annen menighet om helliggjørelsen, og denne menigheten besto av både jøder og ikke-jøder og befant seg i en by som i sin tid sannsynligvis var den mest fordervede by på jorden, nemlig det hedenske Roma, hovedstaden i det hedenske romerske rike. Roma er blitt betegnet som den sump eller pøl hvor all råttenskapen i det vidt utstrakte romerske rike samlet seg. Den onde gamle tingenes ordning har selvfølgelig ikke forbedret seg siden den tids Roma eksisterte. Den er blitt verre og mer fordervet i vår tid, nå når den skjuler seg under et dekke av falsk kristendom, men liksom Guds foranstaltninger for hans tilbedere var effektive på den første romerske menighets tid, er de også fullt ut effektive nå. Legg derfor merke til hvordan Paulus tok hensyn til de svakheter hans brødre i Roma var beheftet med, og vær klar over at Jehova ved Kristus Jesus nå viser samme omtanke for sitt folk som den Paulus her ga uttrykk for:

¹⁶ «La derfor ikke synden fortsette å herske som konge i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. Fortsett heller ikke å framby deres lemmer til synder som urettferdighets våpen, men framby dere til Gud som de som er blitt levende av de døde, og framby også deres lemmer til Gud som rettferdighets våpen. For synden må ikke være herre over dere, for dere er jo ikke under lov, men under ufortjent godhet. Hva så? Skal vi begå en synd fordi vi ikke er under lov, men under ufortjent godhet? Det må aldri få skje! Vet dere ikke at hvis dere fortsetter å framstille dere for en som slaver for å adlyde ham, så er dere slaver for ham fordi dere adlyder ham, enten for synden med døden for øye eller for lydigheten med rettferdighet for øye? Men Gud skje takk at dere vel var syndens slaver, men av hjertet ble lydige mot den form for lære dere ble overgitt til. Ja, etterat dere ble frigjort fra synd, er dere blitt slaver under rettferdigheten. Jeg taler i menneskelige vendinger på grunn av deres kjøds skrøpelighet: for akkurat som dere framstilte deres lemmer som slaver under urenhet og lovløshet med lovløshet for øye, så framstill nå deres lemmer som slaver under rettferdigheten med hellighet for øye.» — Rom. 6: 12—20, NW.

17. Hvilken forandring fører «helliggjørelsen» til i et menneskes liv, og bevares helliggjørelsen automatisk hos de kristne?

¹⁷ Både for de kristne i Roma på den tiden og for de kristne i Tessalonika og for salvede kristne nå i 1954 betyr helliggjørelsen at de har forandret sitt liv og at hver enkelt av dem har snudd om fra en lovløshetens vei og til lovlydighet mot den store Lovgiver, Jehova Gud. Denne helliggjørelse er nødvendigvis noe man må strebe etter og holde fast på. Den bevares ikke automatisk hos et menneske, for den innebærer en forandring i livet, en forandring vedkommende gjør etter sin innvielse til å tjene den Høyeste, og som han fortsatt må holde fast på og modnes i. Denne forandring i et menneskes liv betyr at han lever i samsvar med sin innvielse til den rettferdige Gud, og dermed til hans rettferdige sak. Hvilken sak er rettferdig her på jorden? en nasjonal sak? en politisk sak? Hvilken sak er fri for alt som heter korrupsjon? Hvilken sak fortjener at fornuftbegavede skapninger hengir seg til den? Den sak Jehova Gud arbeider for, er å få den rette avgjørelse på stridsspørsmålet om hvem som er Gud, om overhøyheten og om den sanne tilbedelse, og dette er den eneste rettferdige sak og det eneste hellige foretagende. Dette stridsspørsmål om Jehovas overhøyhet beveger dem som tilber ham, til å støtte hans Guddommelighet ved å henlede menneskenes oppmerksomhet på de kjensgjerninger som har å gjøre meg hans forhold til sine skapninger og med hans åpenbarte Ord, Bibelen.

18. Finnes det noen forkjemper for Jehovas sak blant denne gamle verdens religioner?

¹⁸ Finnes det noen forkjemper for Jehovas sak blant denne gamle verdens religioner? Nevn én! Det finnes ingen. Et eksempel på dette har vi i skriftene til en fremtredende talsmann for protestantismen, en biskop. I en bok han nylig har gitt ut, Preaching in a Revolutionary Age [Forkynnelse i en revolusjonstid], henviser han til en annen skribent som forteller om en far og en sønn i kirken, og gjenforteller: «Den alderstegne sognepresten leste fra Det gamle testamente, og gutten fikk høre om den fryktelige Gud som sendte plager over folket og skapte ildslanger som gikk løs på dem. Da faren samme kveld gikk forbi guttens soveværelse, ropte gutten på ham, la armene om farens hals, trakk ham nær til seg, og sa: ’Far, du hater Jehova, og det samme gjør jeg. Jeg avskyr ham, den fæle bøllen.’» Legg nå merke til de kommentarer forfatteren kom med til denne anekdoten, og finn ut om han støttet Bibelens Gud og Skriftens beretninger om de gjerninger han gjorde for å herliggjøre seg i fordums tid: «Vi har forlengst forkastet en oppfatning av en forsoning som historisk sett er knyttet til tanken på en Guddom som er avskyelig. Vi kan ikke tenke på Gud som et sint, forferdelig, hevngjerrig Vesen som på grunn av Adams synd må ha tilbake det som tilkommer ham, liksom Shylock måtte ha sitt pund menneskekjøtt. Det er ikke så merkelig at den oppriktige gutten i unnskyldelig avsky sa: ’Den fæle bøllen.’»

19. Hvem er alene om å kjempe Jehovas sak?

¹⁹ Når man tenker på at Kristus stadig talte Jehovas sak, er det skammelig at en som smykker seg med Kristi navn, rettferdiggjør et stakkars, feilaktig underrettet barns konklusjon som gå ut på at Jehova er en «fæl bølle». Dette er imidlertid ikke noe nytt. Hvem har her på jorden fra Kristi tid og fram til nå kjempet for de hebraiske skrifters Gud, forkynt hans overhøyhet, vist ham kjærlighet og hengivenhet og oppfordret sine medmennesker til å gjøre det samme? Hvem virker i vår tid for Jehova Guds sak på denne måten? Det gjør de, og bare de, som med overlegg, forståelse og kjærlighet forandrer sitt liv slik at deres lemmer blir framstilt som «slaver under rettferdigheten med hellighet for øye». Det er å tjene den hellige Guds hellige sak. Helliggjørelse innebærer at man på denne måten framstiller sine innvigde lemmer til Jehova for å oppnå hellighet. Denne hellighet er noe virkelig, og det er mulig å oppnå den og bevare den.

Hvordan får man den?

20. Hvem skriver helliggjørelsen seg fra?

²⁰ De skriftsteder vi har behandlet ovenfor, viser i overensstemmelse med andre skriftsteder at helliggjørelsen skriver seg fra Jehova Gud. Det er han som ved sitt sannhetsord trekker menneskene til seg gjennom Kristus ved å øve tiltrekning på dem med sin egen rettferdighet. Det er han som ved ordningen med gjenløsningen i Kristus har gjort det mulig for ufullkomne mennesker å oppnå en stilling som skapninger som er forlikte med Gud og erklært rettferdige ved fortjenesten av Jesu offer og deres tro på det. «Av ham [Gud] er I i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.» (1 Kor. 1: 30) Det er til Jehova Gud de troende innvier, seg, og helliggjørelsen kommer derfor i sannhet fra Jehova. Jesus antydet dette da han sa: «Sier dere så til meg som Faderen helliggjorde og utsendte til verden: ’Du spotter Gud’ fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?» — Joh. 10: 36, NW.

21. Hvilken rolle spiller sannheten i forbindelse med helliggjørelsen?

²¹ Når vi kommer inn på midlene til å oppnå helliggjørelse, tenker vi straks på Jesu ord som viser at sannheten hjelper til i denne henseende. Han sa til sin himmelske Far: «Hellige dem i sannheten! ditt order sannhet.» (Joh. 17: 17) Guds åpenbarte Ord er derfor påkrevet i forbindelse med helliggjørelsens rettferdige vei. Jehova, som har helliggjort de innvigde medlemmer av den kristne menighet eller Kristi legeme ved å kalle dem til det himmelske rike og salve dem med sin ånd, setter dem til side til sin hellige tjeneste og vigsler dem, og han leder dem ved sitt sannhetsord. Nå vel, men hvordan kommer så sannheten fra først av inn i menneskenes liv? Sikkert er det at Jehova Gud ikke kommer ned og setter seg hos dem og underviser dem i sitt Ord. Det gjør heller ikke Kristus Jesus, for han er den himmelske Konge. I et annet brev til tessalonikernes menighet viser Paulus hvordan den sannhet som helliggjør, kommer til menneskene, for han minner om hvordan den kom til tessalonikerne: «Gud utvalgte dere fra begynnelsen til frelse ved å helliggjøre dere med ånd og ved deres tro på sannheten. Til nettopp dette kalte han dere ved det gode budskap vi forkynner, . . . Stå derfor fast, brødre.» — 2 Tess. 2: 13—15, NW.

22. Vis hvilken rolle de kristnes tjeneste spiller i forbindelse med helliggjørelsen

²² Skal vi forstå det slik at det var Paulus’ forkynnelse av det gode budskap for tessalonikerne som brakte dem Guds sannhetsord, som de trodde på og satte sin lit til, og som bevirket at Gud utvalgte dem til frelse ved helliggjørelse? Ja, akkurat! Slik har det vært gjennom hele den kristne tidsalder, og slik er det i dag — menn og kvinner kommer inn i dette velsignede forhold til sin Gud og blir helliggjort eller hengitt til ham på grunn av at andre kristne Ordets tjenere, som har begynt å tjene før dem, går til dem med Guds Ords budskap og forkynner denne bibelske sannhet for dem, og de hører og gir akt på det. «Jeg skal være en Kristi Jesu offentlig tjener for folkeslagene og være opptatt med Guds gode budskaps hellige gjerning, forat offeret, nemlig disse folkeslag, kan vise seg å være antagelig, idet det er helliggjort ved hellig ånd.» — Rom. 15: 16, NW.

23. Beskriv hvordan det i vår tid åndelig talt finnes «eldre» og «yngre» brødre.

²³ Paulus var åndelig talt deres eldre bror, og de i Tessalonika var hans yngre brødre, for det var fra ham de hadde mottatt dette budskap om Guds Ord. Dette kristne mønster har ikke forandret seg. Det er likedan i dag. Etterat Riket ble født i 1914 og Herren kom til templet for å dømme i 1918, og etterat den aktive forkynnelse av budskapet om Guds tilstedeværende rike er blitt drevet over hele jorden siden 1920, er det stadig blitt flere av dem som tilber Jehova, og i dag er det flere hundre tusen mennesker i 143 land som har gitt akt på det som er blitt forkynt av Ordets tjenere som åndelig sett er «eldre» enn de, liksom tessalonikerne ga akt på apostelen Paulus forkynnelse. Det finnes nå forkynnere som har støttet Jehovas sak i mange år, og som er aktive i tjenesten for Gud. Noen av dem som forkynte det gode budskap endog før Riket ble født i 1914, holder det fremdeles gående. Mange av dem har vært med i det nåværende kristne bibelske opplysningsarbeid i hele den perioden det nå har erfart stigende velstand, nemlig siden 1919. Disse trofaste Guds tjenere har forkynt meget, og i årenes løp har mange sluttet seg til dem, og på den måten har arbeidet gått framover. Her på jorden er det nå omkring 20 000 mennesker som legger for dagen at de hører med til dem som er tilbake, eller til levningen av Kristi legeme, som Gud har helliggjort. Dette framgår av tallet på dem som forsynte seg av emblemene ved minnehøytiden i 1954.

24. Hvorpå kjenner vi vår «eldre bror»?

²⁴ De av oss som først i det senere har fått våre øyne åpnet av Bibelens sannhet slik at vi kan se Jehovas storhet, betrakter disse eldre brødre som Ordets tjenere som står i samme forhold til oss som apostelen Paulus sto i til menigheten i Tessalonika. Dessuten, og det er viktigere, betrakter vi organisasjonen av den salvede levnings medlemmer som en kjærlig eldre bror, og hvis vi nå er hengitt til Gud, vet vi at grunnen til at vi er blitt utvalgt til frelse og tror på sannheten, er at denne «eldre bror» forkynte det gode budskap for oss. Framfor alt anerkjenner vi imidlertid den tjeneste som før er utført og fremdeles blir utført av ham som i sannhet er vår eldste Bror, Kristus Jesus. Dette erkjenner vi med glede, og gir Jehova Gud all takk og pris gjennom Jesus Kristus.