En sømmelig og tiltalende klesdrakt
LIKE fra den gang Adam og Eva i Edens hage heftet sammen fikenblad og dekket seg med dem, har kvinner vært interessert i klær. En forstandig kvinne vet at hennes klær kan bety enten et pluss eller et minus for hennes utseende; de er på en måte uttrykksmidler. Ved sin klesdrakt kan hun forbedre sitt utseende, eller hun kan på en upassende måte rette oppmerksomheten mot seg selv, som om hun ville si: «Her kommer jeg! Se på meg!» Ja, en kvinnes klær forteller en hel del om henne, selv før hun så mye som har åpnet munnen. Hva forteller dine klær om deg?
Penger er ikke den avgjørende faktor. En kvinne kan være velkledd hvis klærne passer godt, linjene er enkle og fasongen passer hennes figur. En velhavende kvinne som bruker mange penger til å kjøpe klær for, er ikke alltid like velkledd som den kvinnen som syr sine egne klær for mye, mye mindre. Et klesplagg kan være kostbart, men hvis ikke fargen står til kvinnens hud og hår, kan det forverre hennes utseende i stedet for å forbedre det. Det vil heller ikke være til hennes fordel hvis det framhever uheldige trekk ved figuren.
I betraktning av det økonomiske press mange familier blir utsatt for i vår tid, er valg av stoff også svært viktig. Hvis et klesplagg ikke kan vaskes, men må renses, vil det etter hvert komme til å bli et dyrt klesplagg. Det er derfor mange kvinner som unnlater å anskaffe seg et ellers ønskverdig plagg når de ser at det er merket «kjemisk rensing».
Motene er forskjellige verden over
Det kan ikke settes opp en altomfattende norm for hvordan en kvinnes klær bør være. Det som kan være en passende klesdrakt på øyene i Stillehavet, ville få noen til å løfte øyenbrynene i Storbritannia. Det som blir brukt på gaten i New York, ville kanskje ikke gå an i India. Men den innstilling en kvinne har til sitt valg av klær, behøver ikke å variere fra sted til sted. Hvis hun ønsker å kle seg sømmelig, kan hun gjøre det enten hun har på seg en vakker sari i India, et antrekk med mange skjørt i Sør-Amerika, en cheong-sam (et plagg med splitt som går opp over knærne) i China, en fotsid drakt i Jugoslavia eller den tradisjonelle kimonoen i Japan. En kvinne kan være dekket fra isse til fot, men hvis hun går på en utfordrende måte, kan hun ikke lenger sies å være sømmelig.
Mange land omkring i verden har etterlignet den klesdrakt folk bruker i de vestlige land, noen på grunn av moten og andre av nødvendighet. I Persia er det for eksempel ikke uvanlig å se persiske forretningskvinner kledd i vestlige klesplagg. I Honduras i Sør-Amerika er moten i de større byene nesten den samme som i De forente stater. Der er det blitt populært med langbukser. Men i de mindre byene i Honduras, hvor folk er fattigere, og hvor den økonomiske faktor gjør seg mer gjeldende, er miniskjørtet mest populært, rett og slett fordi det ikke går med så mye stoff til et slikt skjørt. Det finnes naturligvis også kvinner som bruker miniskjørt fordi de liker å vise fram en stor del av kroppen sin for å tiltrekke seg menns oppmerksomhet. Dette vil ikke være antagelig for en kvinne som ønsker å kle seg sømmelig.
Motelunene og deres virkning
Motene skifter til stadighet. I realiteten holder de seg imidlertid uforandret, ettersom de kommer tilbake etter 20—30 år. «Siste» mote kan utmerket godt være en gammel mote som er blitt fornyet ved at det er blitt gjort mindre forandringer for at den ikke skal gjenkjennes så lett. Er du blitt en moteslave? Kjøper du mange plagg som du ikke bruker noe særlig, fordi du hurtig blir trett av dem, selv om de en tid var høyeste mote? Da har du vært et offer for motegalskapen. Hva kan du gjøre for å rette på dette?
Bestem deg for bare å kjøpe det du virkelig trenger, eller det som virkelig faller i din smak, som passer til din figur, din personlighet og din pengepung. Fall ikke for alt som er høyeste mote, bare fordi det er nytt. I fjor sommer ble det for eksempel i stormagasinene i Sør-Frankrike og også i Paris solgt papirtrikoter til omkring 25 kroner. Selv om det ble sagt at de kunne vaskes, kan en lett forestille seg hvor dyre slike plagg ville bli i det lange løp.
Kvinner som ikke ønsker å la seg diktere av moteskapere som ikke kjenner noe til deres personlige behov, er ikke redd for å være annerledes. De velger klær som de liker, og klær som dekker deres behov. Du kan gjøre det samme. Hvordan?
Studer for det første din figur. Still deg foran et stort speil og vær ærlig overfor deg selv. Merk deg de fordelaktige trekkene og særlig de mindre heldige trekkene. Deretter kan du bestemme deg for hva du vil gjøre for å avlede oppmerksomheten fra de mindre heldige trekkene og framheve de gode. Hvis du for eksempel har kraftige hofter, bør du unngå foldeskjørt, som får hoftene til å virke enda bredere. Hvis du har en kort hals, bør du bruke firkantede eller v-formede utringninger eller kraver i stedet for høye kraver. Hvis du er liten av vekst eller nokså kraftig, er det mer flatterende med loddrette striper enn med striper som går på tvers.
De samme prinsipper får sin anvendelse hvis du bestemmer deg for å sy dine egne klær. En mor sa: «Jeg har forsøkt å hjelpe min datter til å foreta en oppriktig bedømmelse av sin figur og sy klærne i samsvar med det. Helt fra hun begynte å sy, hjalp jeg henne til å se forskjellen på hennes og min figur og så finne ut hva vi kunne gjøre for å dekke over de uheldige trekkene og framheve de gode. Jeg unnlot å framheve brystpartiet for sterkt, og hun gjorde det samme med sitt hofteparti. Vi bruker det samme mønster, men foretar forskjellige justeringer, slik at det passer oss bedre, og det går utmerket.»
Om å kle seg for anledningen
Noe annet en bør ha i tankene, er å kle seg for anledningen. Det en har på seg når en arbeider i hagen, kan neppe sies å være et passende antrekk ved et forretningsmøte. Trikoter eller gymnastikkdrakter (for innendørs bruk) ville få mange til å løfte øyenbrynene hvis de ble brukt på gaten. Det er anledningen som bestemmer hva som vil være en passende påkledning.
En anstendig kvinne vil ikke gå på gaten i badedrakt, men på stranden er en badedrakt et passende antrekk. I et selskap kan det være passende å ha på seg lang selskapskjole, men det samme antrekket ville virke latterlig på stranden.
Noen moter har i den senere tid endret seg så drastisk at visse antrekk som nå er i alminnelig bruk, ville ha vært upassende for bare ti år siden. Hvis kvinner før i tiden gikk på gaten i langbukser, ble det stort sett betraktet som maskulint og utfordrende i den vestlige verden, og det ble fordømt. I dag utgjør det samme klesplagget en antagelig del av en kvinnes garderobe, i hvert fall i større byer, selv om noen fortsatt kritiserer denne moten.
I forretningsverdenen er det for eksempel en viss tilbakeholdenhet når det gjelder å akseptere altfor drastiske endringer i kvinnenes klesmoter. Ifølge John T. Molloy, som er motetegner i New York, begår kvinner i forretningslivet som ignorerer det tradisjonelle forretningsmiljøet når de velger klær, en «stor tabbe». Han går inn for at forretningsklær til kvinner bør bestå av en drakt, et skjørt med tilhørende jakke. «Drakten,» sier han, «er det viktigste antrekk i garderoben til enhver kvinne som har en overordnet stilling, og rett etter den kommer en kjole med tilhørende jakke.»
Mange har ikke en så streng oppfatning, men går likevel inn for at en bør komme tilbake til en mer moderat klesdrakt, ettersom mange unge kvinner som søker arbeid, nå møter opp i dongeribukser og genser eller andre fritidsklær når de blir innkalt til konferanse, noe som sjokkerer mange arbeidsgivere.
For mange kvinner er det både praktisk og bekvemt å bruke langbukser eller buksedrakt når de skal ut og handle, eller ønsker å kle seg mer uformelt. Men noen steder synes ikke folk at det er passende å ha på seg langbukser når de for eksempel skal på et religiøst møte. Det vil derfor være forstandig av en kristen kvinne å ta i betraktning den innstilling folk har der hvor hun bor. Derved kan hun, som det sies i Bibelen, ’anbefale seg til alle menneskers samvittighet’. — 2 Kor. 4: 2.
Bibelen oppfordrer ikke bare kristne kvinner til å ta hensyn til andre, men den sier også at de bør «pryde seg med sømmelig kledning, i tukt og ære, . . . som det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg til gudsfrykt, med gode gjerninger». (1 Tim. 2: 9, 10) Når en kristen kvinne ved sin klesdrakt får andre til å tvile på at hun virkelig er det hun hevder at hun er i religiøs henseende, er det tydelig at hennes klesdrakt ikke lenger er sømmelig. Den avgjørende faktor når det gjelder dette, er ikke hvorvidt hun går med kjole, skjørt eller langbukser, men hva folk på det stedet hvor kvinnen bor, venter seg av en «som bekjenner seg til gudsfrykt».
Visse klesplagg, for eksempel slacks eller langbukser, brukes av både menn og kvinner. Når dette er tilfelle, bør en passe på ikke å bruke slike bukser som gjør det vanskelig å skjelne en kvinne fra en mann. Dette vil være i samsvar med ånden i den loven som er gjengitt i 5 Mosebok 22: 5: «En kvinne skal ikke ha mannsklær på seg.»
Det er mange ting som utgjør en bestemmende faktor for hvorvidt en skal kunne si om en kvinne at hun kler seg sømmelig. Noe som er viktig, er hennes innstilling, hennes smak, hennes valg av stoff og det at hun kler seg for anledningen. Hun bør vite hva som passer for henne, og bør holde seg til det, uansett hva som for tiden er høyeste mote. Og sist, men ikke minst, bør hennes stille, milde og beskjedne vesen skinne igjennom, og hennes klær bør gjenspeile disse fine egenskapene.