(Åpb. 11 :15—18) Jehovas salvede, hans Kristus, den Sønn som er større enn kong David, er den som er blitt innsatt på tronen for å representere ham i denne verdensregjeringen. Først vil hærskarenes Jehova ledsaget av sin Sønn, Jesus Kristus, og hærskarer av himmelske engler befri universet for vår tids onde tingenes ordning. Deretter vil menneskeheten bli velsignet med et rettferdig verdensherredømme ved hans Sønn, Jesus Kristus. Disse storslagne framtidsutsikter nærmer seg nå sin virkeliggjørelse!

24. Hva fortjener derfor Jehova, hærskarenes Gud, nå?

²⁴ Fortjener ikke denne «herlighetens konge», hærskarenes Jehova, å bli hilst hjertelig velkommen av oss? Jo, det gjør han virkelig! Så kom inn da, du herlighetens Konge!

Spørsmål fra leserne

● Hvis barna til eldste eller menighetstjenere får «ord på seg for ryggesløshet», hva er det da som avgjør om familiens overhode kan fortsette å tjene menigheten i en stilling han er utnevnt til?

Bibelen viser meget tydelig at gifte menn som tjener i menigheten, skal være eksempler som familieoverhoder. Vi leser: «En tilsynsmann [skal] være . . . en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet — men hvis noen ikke vet å styre sitt eget hus, hvorledes kan han da ha omsorg for Guds menighet?» (1 Tim. 3: 2, 4, 5) «Menighets-tjenerne skal være hver én kvinnes mann og styre vel sine barn og sine egne hus.» — 1 Tim. 3: 12.

Menigheten venter med rette at eldste, menighetstjenere og deres familier skal være gode eksempler hva kristen livsførsel angår. (Jevnfør 1 Timoteus 4: 12; 1 Peter 5: 3.) Hvis dette ikke lenger er tilfelle, kan det skade menighetens åndelige velferd. Hvis for eksempel barna til eldste og menighetstjenere er slappe når det gjelder å følge bibelske prinsipper, kan det oppmuntre andre barn i menigheten til å innta den samme holdning og til å unnskylde sin urette oppførsel. (Se 1 Korintierne 8: 9—13; 10: 31, 32.) Situasjonen blir enda mer alvorlig hvis barn til eldste og menighetstjenere gjør seg skyldig i grove overtredelser.

Når slike barn bringer vanære over familien og menigheten, bør derfor eldsterådet avgjøre om faren er kvalifisert til fortsatt å tjene som eldste eller menighetstjener. Det at han personlig mener han er kvalifisert til å tjene trass i det som skjer i hans familie, bør ikke virke inn på den beslutning eldsterådet treffer.

For at en mann skal kunne fortsette å tjene, bør det være helt på det rene at han er i stand til å gi den nødvendige åndelige hjelp til sin familie, og at han ikke i alvorlig grad har forsømt dette ansvaret. En våken far kan vanligvis oppdage problemer i sitt hus før de blir umulige å hanskes med. Som en mann som vet å styre sitt eget hus, er han i stand til å ta de skritt som må til for å takle en uønsket situasjon i sin familie. Selv om barna hans kan gjøre noe som er galt, bør han være i stand til å gi dem den nødvendige rettledning og tukt’ slik at de ikke blir ’ryggesløse’ eller gjør seg skyldig i «utsvevelser» (NW). — Tit. 1: 6.

Det kan naturligvis forekomme at et barn forlater sannhetens vei eller gjør noe galt trass i en fars beste anstrengelser for å hjelpe familien åndelig sett. De andre barna hans er kanskje gode eksempler hva kristen livsførsel angår, noe som vitner om at de har fått en god opplæring av foreldrene. Hvis det på den annen side er slik at det ene barnet etter det andre — mens de bor hjemme — kommer i alvorlige åndelige vanskeligheter etter å ha nådd en viss alder og fører vanære over familien og menigheten, da er det virkelig et spørsmål om faren «styrer sitt eget hus vel». Da kan man ikke bare unnskylde situasjonen ved å peke på bibelske personer som det ikke gikk bra med, for eksempel Esau, sønnene til Samuel og andre. (1 Mos. 25: 27—34; 26: 34’ 35; 1 Sam. 8: 2’ 3’ 5) Man bør huske at de fleste av dem Bibelen sier gikk sine egne veier’ var voksne mennesker’ helt og fullt i stand til å treffe sine egne avgjørelser. De var ikke underlagt samme myndighet og rettledning som mindreårige barn i et hjem’ og det er slike barn vi her snakker om.

I og med at menigheten kan bli utsatt for åndelig fare når barna til eldste eller menighetstjenere begår overtredelser av en virkelig alvorlig art’ bør de menn som har sine barn innblandet i en slik sak, samarbeide fullt ut med eldsterådet’ slik at det kan få kjennskap til alle sakens fakta. De bør ikke bagatellisere grove overtredelser som er begått av deres barn, eller prøve å skjule dem for å kunne få beholde sin stilling. På den annen side bør de unngå å vise unødig strenghet mot barna. (Ef. 6: 4) Slike fedre bør være oppriktig interessert i å hjelpe sine villfarne barn åndelig sett i den grad omstendighetene