Kloke, forstandige og erfarne menn satt til å lede Guds folk
«Så gir jeg dere hyrder, slike som jeg vil ha, og de skal vokte dere med kunnskap og forstand.» — Jer. 3: 15.
1. Hva fikk Moses til å gjøre det som er omtalt i 5. Mosebok 1: 12, 13?
ISRAELS folk befant seg på Moabs sletter, klar til å gå over Jordan og inn i Kanaans land. Til gagn for folket regnet Moses opp alt det Gud hadde gjort for dem i løpet av de 40 år da de hadde vært i Sinai ørken. Den første delen av denne tiden hadde vært full av problemer, særlig for Moses, for folket hadde en gal innstilling til så mye. Moses minnet dem om at han følte at han var ute av stand til å bære den byrden et stridslystent folk utgjorde, helt alene lenger. Han hadde fulgt Jetros råd og hadde sagt til folket: «Kom med noen kloke, forstandige og kyndige [erfarne, NW] menn fra hver stamme, og jeg vil gjøre dem til førere for dere.» — 5. Mos. 1: 3, 12, 13; 2. Mos. 18: 17—26.
2. Hvorfor var det å gjøre bruk av slike menn når problemer skulle løses, ikke noe fullstendig nytt og annerledes?
2 Da Moses utvalgte disse mennene, benyttet han seg av det som sannsynligvis er den eldste form for samfunnsstyre. Helt fra de tidligste tider av menneskenes historie har ulike folk hatt eldsteråd. Israelittene hadde som etterkommere av Jakob tidligere hatt kontakt med eldsteråd i Egypt, Moab og Midjan. (1. Mos. 50: 7, EN; 4. Mos. 22: 4, 7) Arabiske folks sjeiker var også eldste fra stammene, for det arabiske ordet sheikh betyr ganske enkelt «eldste». (1. Mos. 36: 15, NW) Israel hadde slike eldste allerede før Moses fikk i oppdrag å lede folket, og det var til dem Moses fikk beskjed om å gå med bevisene for at han var utvalgt av Gud. (2. Mos. 3: 16, 18) Da Moses senere, i Sinai, lot andre eldste hjelpe seg med å behandle problemer, innførte han derfor ikke noe oppsiktsvekkende nytt.
3. a) Hvilken foranstaltning traff den større Moses med tanke på ledelsen av menigheten? b) Hvilke likheter er det mellom kvalifikasjonene til de eldste som Moses valgte ut, og de som tjener som kristne eldste?
3 Da Guds tid var inne, ble den kristne menighet dannet som et åndelig folk, som bredte seg ut over hele jorden. Den større Moses, Guds Sønn, sørget for en ledelse ved eldsteråd i menighetene. Det er interessant å legge merke til de kvalifikasjoner Moses så etter utnevnte eldste i Israel som skulle utføre et ansvarsfullt arbeid, og sammenligne dem med de kvalifikasjoner en ser etter hos kristne eldste. Likhetene framgår tydelig av følgende oversikt:
4. Hvilken rolle spilte eldsteråd i Israel i det lovte land, og hvilken rolle spiller kristne eldste?
4 Etter at Israel hadde slått seg ned i det lovte land og bosatt seg i byer og landsbyer, ga eldsteråd på ethvert sted veiledning og hjelp. (Jos. 20: 4; Dom. 8: 14, 16; 1. Sam. 16: 4) De skulle gi kloke råd, yte hjelp i forbindelse med problemer, utgjøre en beskyttelse mot frafall og således sørge for at det var fred, ordnede forhold og åndelig velstand der hvor de bodde. Noen ganger ble de bedt om å dømme og bilegge stridigheter eller gå til handling for å beskytte samfunnet. (5. Mos. 16: 18—20; 19: 12; 31: 9; Rut 4: 1—11) De skulle være en kilde til trøst og styrke i vanskelige tider. (Jes. 32: 1, 2) Men de skulle ikke pålegge sine medmennesker krevende arbeidsoppgaver. Heller ikke var de blitt bemyndiget til eller pålagt det ansvar å bestemme alt for andre. De kristne eldste bærer et tungt ansvar og tjener på lignende måter. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 20: 28—35; 1. Korinter 3: 4, 5, 21—23; 2. Korinter 1: 24.) I tillegg til dette har den kristne menighet fått i oppdrag å kunngjøre det gode budskap om Guds rike for alle.
HVORDAN EN KAN FINNE KVALIFISERTE MENN I DAG
5. Hva kan være til hjelp i dag når en skal foreta et forstandig valg av eldste?
5 Å ha i tankene eldsteordningen i fortiden kan hjelpe oss til å legge god dømmekraft for dagen når vi skal velge ut eldste i dag. Vi kan betrakte hver enkelt menighet som om den var en liten landsby i Israel. En kan stille følgende spørsmål: Hvis det var tilfelle, hvem av mennene i menigheten ville da ha kunnet yte en god tjeneste som landsbyens eldste? Hvem av dem ville være i stand til å gi klok og sunn veiledning og vise seg å være forstandige og likevektige og ha god dømmekraft?
6. Hvordan kan sammenligningen med en familie også være til hjelp når en skal vurdere kvalifikasjonene til de menn som skal tjene som eldste?
6 Den verdensomfattende menighet av Guds tjenere omtales i 1. Timoteus 3: 15 som «Guds hus» («Guds familie», The Jerusalem Bible). Vi kan derfor også sammenligne den enkelte menighet med en stor familie. Hvis familiens overhode ikke er personlig til stede i familien, venter ofte de andre familiemedlemmene at de eldste sønnene skal sørge for at familieoverhodets normer og veiledning blir fulgt. Vi kan derfor spørre: Hvem av dem som befinner seg i troens «hus», ligner eldre brødre i en familie som familiens medlemmer ville henvende seg til for å få sunn veiledning og god hjelp? — Jevnfør 1. Timoteus 5: 1, 2.
7. a) Hva viser seg vanligvis å være tilfelle med dem som en finner ut er kvalifisert til å tjene som eldste? b) Er det en utnevnelse som gir en mann en eldstes egenskaper, og hva representerer den?
7 En mann som blir anbefalt til å tjene som en eldste i en menighet, bør i virkeligheten være en som menighetens medlemmer allerede har begynt å betrakte som en ’eldre bror’ i den forstand at han allerede har oppnådd deres aktelse og tillit fordi han viser at han har innsikt, likevekt og dømmekraft. Ingen kan «gjøre» noen til en eldste, men han må selv bli en eldste ved at han i åndelig forstand vokser, utvikler seg og får erfaring. (Ordsp. 1: 2—5; 4: 7—9; Jak. 3: 1, 13) Når en slik mann blir valgt ut til å tjene i denne stillingen, er hans utnevnelse i virkeligheten en erkjennelse av at han allerede legger for dagen de ønskelige egenskaper en eldste må ha. I fortidens Israel og i andre land var det tydeligvis slik at når det lokale eldsteråd la merke til en mann som la for dagen egenskapene guddommelig visdom, dømmekraft og forstand, ble han bedt om å bli en del av rådet og ha en andel i dens drøftelser og i å treffe avgjørelser. — 1. Tim. 5: 22, 25.
8. Hva kan en gjøre seg fortjent til ved å tjene trofast som menighetstjener i en tid?
8 Når det gjelder «menighetstjenere», skriver apostelen at «de menn som utfører sin tjeneste på en god måte, vinner for seg selv en god stilling og stor frimodighet i sin tale i troen i forbindelse med Kristus Jesus». (1. Tim. 3: 12, 13, NW) Ingen mann bør tro at dette betyr at han kan gjøre seg «fortjent» til retten til å tjene som en eldste i Guds menighet ved ganske enkelt å utføre en oppgave han er blitt tildelt. Det han med rette kan gjøre seg fortjent til, er sine brødres respekt og deres verdsettelse av den nidkjære og trofaste tjeneste han utfører. Han kan også få en tillit til Gud som gjør det mulig for ham å tale med «stor frimodighet». Dette er i seg selv en fin belønning for trofast tjeneste.
ERFARNE MENN
9. a) Hva viser Bibelen med hensyn til hvilken rolle alderen spiller for en eldstes kvalifikasjoner? b) Hva bør en være klar over når det gjelder unge mennesker i denne forbindelse?
9 Bibelen fastsetter ingen aldersgrense for dem som tjener som eldste. Betegnelsen «eldste» er i seg selv en indikasjon på at alder er inne i bildet, selv om det må erkjennes at hovedvekten blir lagt på åndelige egenskaper, ikke på fysiske egenskaper. Alder alene er ikke den avgjørende faktor. Ikke desto mindre er det svært viktig at menn som har ansvarsfulle oppgaver å ta hånd om, har erfaring, noe også Moses var klar over. (5. Mos. 1: 13, NW) Ordspråkene 20: 29 sier: «Styrke er en pryd for de unge, de grå hår er en ære for de gamle.» De unge viser kanskje at de har mye energi og stor entusiasme, men dette er ikke noe bevis for at de har visdom. Den høyere alder som de grå hår vitner om, gir oss vanligvis grunn til å forvente større visdom. Job uttrykte det på denne måten: «Hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand.» (Job 12: 12, EN; jevnfør vers 20; 32: 6, 7.) En ungdom er kanskje villig til, ja, til og med ivrig etter å tjene og kommer uten tvil til å gjøre det bra. Men mangel på livserfaring kan bety at han er svært lite skikket til å hjelpe dem som er eldre enn ham selv, med alvorlige problemer i livet. Hvor oppriktig han enn mener det han sier, kan han ikke vente at det skal ha samme tyngde som uttalelsene til en som er eldre enn ham.
10. Viser det ansvar Timoteus fikk tildelt, at alder og erfaring ikke spiller så stor rolle for eldste?
10 Timoteus var sannsynligvis over 30 år gammel da apostelen Paulus skrev: «La ingen forakte deg fordi du er ung.» (1. Tim. 4: 12) Selv da han hadde nådd den alderen, var det altså mange på den tid som var tilbøyelige til å betrakte ham som «ung». En bør også være klar over at den framgang Timoteus hadde gjort, og det ansvar som var blitt tildelt ham, var uvanlig. Han hadde kjent skriftene fra barndommen av og hadde allerede gjort fine framskritt i tiden før apostelen Paulus valgte ham som sin reisefelle. (2. Tim. 1: 5; 3: 14, 15; Apg. 16: 1—3) Deretter fikk han svært mye verdifull erfaring og kunnskap i de årene han var sammen med Paulus og andre. Få mennesker i hans alder skaffet seg så mye erfaring og kunnskap.
11. Hvordan kan de som er eldste, hjelpe andre til å påta seg større ansvar?
11 Paulus oppmuntret Timoteus til å hjelpe andre eldste til å dra nytte av det han hadde lært. Han sa: «Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du overgi til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre.» (2. Tim. 2: 2) På lignende måte kan de eldste hjelpe andre brødre i menigheten til å gjøre framskritt i åndelig henseende. De kan la andre dra nytte av den erfaring og kunnskap de selv har. Det er ikke bare et spørsmål om å hjelpe dem til å lære seg å utføre en eller annen form for kontorarbeid innen menigheten. Det innbefatter å hjelpe dem til å utvikle sin dømmekraft og innsikt og sin evne til å overbringe Guds Ords sunne prinsipper til andre. Paulus lot Timoteus ledsage ham mens han utførte sitt oppdrag som en apostel for nasjonene, og mens han tjente som hyrde i Guds hjord. De eldste kan følge dette eksemplet. De kan oppfordre andre menn i menigheten som gjør framskritt, til å tjene sammen med dem når de utfører tilsvarende tjenesteoppdrag. — Ordsp. 1: 4, 5; 13: 20.
12. a) Hvilken rolle spiller erfaring når det gjelder å kvalifisere seg til å tjene som eldste? b) Hvorfor var det råd Paulus kom med i 1. Timoteus 3: 6, særlig passende i Efesos?
12 Som vi har sett, er ikke høy alder den avgjørende faktor. Like lite er lengden av den tid en har vært en Jesu Kristi disippel, i seg selv en avgjørende faktor i spørsmålet om en er en eldste eller ikke. Den er en relativ faktor. De rådende omstendigheter i hvert enkelt tilfelle er i det minste delvis avgjørende for hvor stor betydning den tiden har. Paulus skrev til Timoteus at da han skulle velge ut eldste i menigheten i Efesos, burde han unngå å velge en ’nyomvendt, for da kunne denne bli innbilsk’. (1. Tim. 3: 6) Den sanne kristne menighet hadde da vært i virksomhet i Efesos i omkring ti år, og derfor ville det være svært lite passende å utnevne en av de nye disiplene til å tjene som eldste i menigheten.
13, 14. a) Hvilke eksempler viser at omstendighetene kan spille en rolle når en skal vurdere en persons grad av erfaring? b) Hvilke faktorer bør ikke desto mindre alltid komme i første rekke i ethvert tilfelle?
13 Da Paulus skrev til Titus på Kreta om valg av eldste, kom han ikke med denne formaningen om å utvise forsiktighet. Han mente tydeligvis at behovet for dette ikke var like stort der. Det faktum at den sanne tilbedelse hadde vært kjent på Kreta i bare en forholdsvis kort tid, kan ha hatt betydning for dette. Vi legger merke til at på Paulus’ første misjonsreise forkynte Paulus og Barnabas «evangeliet» blant annet i byene Lystra, Ikonium og Antiokia i Pisidia. Og så, som en del av den samme reisen, vendte de hjem igjen den samme veien og ’valgte ut eldste for dem i hver menighet’. (Apg. 13: 14, 42—52; 14: 1—7, 20—23) Hele misjonsreisen varte sannsynligvis bare i deler av to år. Av den grunn er det klart at i det minste noen av disse mennene ikke hadde lang erfaring som kristne disipler. Men fordi det var mange troende jøder blant dem, hadde uten tvil mange, om ikke alle, av dem som ble utnevnt, mye bibelkunnskap og stor erfaring i å anvende prinsippene i de hebraiske skrifter selv før de ble kristne. De ville selvsagt måtte bringe sin tenkemåte i harmoni med de nye sannheter som kristendommen tilførte den rene tilbedelse. Apostelen Paulus selv ble utvalgt av Kristus Jesus allerede da han ble omvendt. Han ble utvalgt som en som skulle brukes på en spesiell måte, og han viste senere at han hadde de egenskaper en ser etter hos en eldste. (Gal. 1: 15 til 2: 2; Apg. 13: 1—4) Men også i hans tilfelle var det slik at hans kjennskap til skriftene som en hengiven jødisk tilbeder av Jehova Gud gjorde det mulig for ham raskt å foreta forandringer da han var blitt hjulpet til å identifisere og ta imot Messias. — Apg. 9: 15—18, 20, 22, 26—30; Gal. 2: 6, 7.
14 I stedet for å fastsette bestemte aldersgrenser må vi derfor la oss lede av visdom og sunn dømmekraft ved å ta omstendighetene i betraktning når vi skal vurdere den erfaring en eventuell eldste har hva den sanne tilbedelse angår. I en menighet hvor mange har vært i sannheten i flere tiår, vil en kanskje synes at en mann som har vært døpt bare i omkring tre år, er forholdsvis «ny». Men i en nyopprettet menighet hvor de fleste har vært i sannheten bare en kort tid, vil den erfaring en slik mann har, kanskje synes temmelig lang i sammenligning med deres erfaring. Uansett hva som er tilfelle, er det til enhver tid absolutt nødvendig å være klar over at en mann som skal bære det tunge ansvar det er å være hyrde for Guds hjord, må være en som legger visdom, forstand og sunn dømmekraft for dagen.
GJØR FRAMSKRITT I Å LEGGE VISDOM OG FORSTAND FOR DAGEN
15. Hvilken ånd bør de eldste legge for dagen når det gjelder å forbedre sine evner og egenskaper?
15 Timoteus var allerede en erfaren eldste da apostelen Paulus formante ham til å være oppslukt av åndelige ting, ’så alle kunne se at han gjorde fremskritt’. (1. Tim. 4: 15, 16) En person som legger visdom for dagen, blir ikke stolt. Han føler ikke at han ikke lenger kan lære noe eller forbedre seg. «Er noen av dere vis og forstandig,» skrev disippelen Jakob, «da må han vise det i gjerning, i et rett liv preget av den tålsomhet [mildhet, NW; beskjedenhet, The New English Bible] som visdommen gir.» En slik ånd vil skape enhet i et eldsteråd og fjerne en ånd som skaper uenighet, misunnelse eller strid. — Jak. 3: 13—18.
16. a) I hvilken forstand er de eldste likestilt? b) Hvordan kan det være til gagn for alle i Guds hjord at de eldste gjør framskritt?
16 Selv om de eldste er «likestilt» ved at de har samme ansvar og myndighet når det gjelder å tjene og utføre et arbeid som er til gagn for hjorden, er de ikke nødvendigvis like i andre henseender. Noen har langt større erfaring enn andre, både livserfaring og erfaring innen sannheten, og har fått større visdom som et resultat av mange års alvorlig studium og anstrengelser. Hver og en har sine sterke sider og sine svakheter. Hvis vi setter pris på og drar nytte av andres sterke sider, kan det også for vårt vedkommende bli slik at ’alle kan se at vi gjør fremskritt’. (Rom. 12: 3—10, 16) Den hjelp slike ydmyke, oppriktige og gudfryktige hyrder som er i besittelse av kunnskap og innsikt, gir Guds hjord, bidrar til at de som Guds hjord består av, «blir tallrike og fruktbare i landet», slik profetien sier. Alt dette er til evig pris for Gud. — Jer. 3: 15, 16.
[Oversikt på side 13]
Eldste i Israel
(2. Mos. 18: 21; 5. Mos. 1: 13)
Skulle være dyktige, kloke
frykte Gud
pålitelige
hate urett vinning
forstandige
erfarne (NW)
Kristne eldste
Skulle være dyktige til å lære andre, i stand til å formane og irettesette (NW)
rettskafne, elske det gode, holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren
fri for anklage, lojale (NW), godt ord på seg blant de utenforstående
ikke ute etter skammelig vinning eller pengekjære
nøkterne, sunne i sinnet (NW), rimelige (NW)
familiefedre (i mange tilfelle), ikke nyomvendte