La oss leve som dem som hører Jehova til
«Enten vi . . . lever eller vi dør, hører vi Herren til.» — Rom. 14: 8.
1. Angående hvilke ting bør det herske enhet i den kristne menighet?
SANNE kristne er interessert i å leve i fred med andre. (Rom. 12: 18) Medlemmer av den kristne menighet gjør dette ved å gi akt på de viktigere ting og legge mindre vekt på ting som ikke tjener til å fremme troen. (1 Tim. 1: 4) Enhet i tro og handling hører med til de viktigere ting de søker å oppnå. Apostelen Paulus illustrerte denne enheten ved hjelp av menneskekroppen. Medlemmene i den kristne menighet kan sammenlignes med lemmene på en sunn kropp, som samarbeider i hele kroppens interesse for at den skal kunne utføre et godt arbeid. Det må ikke være splid i dette «legemet», men «lemmene [bør] ha samme omsorg for hverandre». — 1 Kor. 12: 25.
2. Hvorfor ser og gjør de kristne ikke alle ting på samme måte, selv om det hersker enhet blant dem?
2 Denne enheten er imidlertid ikke ensbetydende med ensartethet. Det faktum at de kristne tror på den ene allmektige Gud og på hans Sønn, Jesus Kristus, som er menighetens hode, gjør dem ikke «like som to dråper vann», og det får dem heller ikke til å snakke helt mekanisk, som om de skulle være roboter. Nei, den enkelte har sin egen personlighet og sin egen oppfatning av ting som ikke har noen betydning for den enkeltes frelse. Alle har mer eller mindre sin egen måte å gjøre tingene på, også når det gjelder den daglige arbeidsrutine, avkobling og underholdning. Dette skyldes for en stor del at de enkeltes forhold og bakgrunn kan være høyst forskjellig.
3, 4. Hvordan «lever» en sann kristen «for Herren»?
3 Men uansett hva de kristne gjør, gjør de det helhjertet, som for Jehova Gud. Én kristen forstår kanskje ikke fullt ut hvorfor en annen ser eller gjør tingene på en bestemt måte. Men han er klar over at det er Gud som dømmer sine tjenere. Akkurat som en kristen forsøker å gjøre alt etter beste evne og i samsvar med sin forståelse for å behage Jehova, tillegger han sine brødre de samme motiver. Apostelen sier angående dette:
«For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv; for om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren; enten vi da lever eller vi dør, hører vi Herren til.» — Rom. 14: 7, 8.
4 Selv den mest oppriktige og samvittighetsfulle kristne er ufullkommen og gjør feil, og derfor følger han også av og til en selvisk handlemåte. Men det er ikke hans viktigste mål i livet å bli rik eller bare å nyte livet. Han lever ikke bare for seg selv. Hans viktigste mål i livet er å behage Gud ved å gjøre hans vilje. Han er villig til å dø når som helst hvis hans død kan tjene Guds hensikt. Han lever sitt liv som en som hører Gud til, og derfor betrakter Jehova ham som en som hører ham til også i døden. Når han blir stilt overfor døden, kan han være forvisset om at han vil få en oppstandelse, for Jehova betrakter dem som gjør ham til sin Gud, som levende og ikke som døde. — Matt. 22: 31, 32; Rom. 4: 17
LA HVER ENKELT AVGJØRE SINE PERSONLIGE ANLIGGENDER
5. a) Hva er det viktigste arbeid? b) Hvordan bør en kristen betrakte den måten en annen bruker sin tid og sine krefter på?
5 Det viktigste arbeid en person kan utføre, er å hjelpe andre til å komme i og bevare et godt forhold til Gud og Kristus. Men det er også andre ting som må gjøres. En mann som bruker tid til å forkynne det «gode budskap», bestemmer seg kanskje for å bygge et nytt hus til sin familie eller å utvide det huset han har. Fordi han bruker tid og penger på dette, bør andre kristne ikke trekke den slutning at han er materialistisk. De dømmer ham hvis de sier at ’hans kjærlighet til sannheten har «kjølnet»’. Han gjør kanskje dette fordi han mener at det er en kristens plikt å ha et presentabelt hjem på stedet. Kanskje han har tenkt å bruke dette huset som møtested for en gruppe i menigheten.
6. Hvordan kan en person med urette komme til å dømme sin bror med hensyn til avkobling?
6 En annen samvittighetsfull kristen velger kanskje en form for avkobling som ikke i seg selv er gal. Han lar den ikke komme foran det å tjene Rikets interesser. Andre ville kanskje ikke ha valgt denne form for avkobling, men betrakter den nærmest som bortkastet tid. Men de dømmer den kristne hvis de sier at han lever for seg selv og ikke for Jehova, eller at han er delt mellom det å «tjene Gud og mammon». — Luk. 16: 13.
7. Hvorfor kan en kristen ikke bestemme for en annen kristen hva som vil være best for ham i materiell henseende?
7 Vi har alle hver vår oppfatning av hvilke materielle ting vi har behov for eller kan ha, samtidig som vi fortsetter å sette Rikets interesser på førsteplassen og nidkjært tar del i det presserende arbeid som består i å forkynne det gode budskap for andre. (Matt. 6: 33; Mark. 13: 10) Det kan være noen som har en god del materielle ting, men som holder dem under kontroll og bruker dem til pris for Jehova. Andre greier ikke å holde rikdommen under kontroll og blir fristet til å la den lede deres oppmerksomhet bort fra åndelige ting. De trenger å ’undertvinge sitt legeme, og lære å vise selvkontroll, idet de husker på at de først og fremst er forpliktet til å forkynne det gode budskap. (1 Kor. 9: 16, 27) Men andre kristne skulle ikke opptre som dommere eller handle som slike menneskers «samvittighet», selv om de kan tilby en som har kjærlighet til penger, hjelp og veiledning. — 1 Tim. 6: 17.
BETRAKT INGEN «ETTER KJØDET»
8. Hvorfor kan både den fattige og den rike juble over det sannheten har gitt dem?
8 Jesu halvbror Jakob sier angående dette: «La den bror som er ringe, juble over sin opphøyelse, og den rike over sin ydmykelse, for som en blomst i gresset vil han forgå.» (Jak. 1: 9, 10, NW) Den ringe, som ikke har noen eiendeler eller en fremtredende stilling i denne tingenes ordning, kan juble, for i verden ble han sett ned på, men nå betrakter Gud og hans kristne brødre ham som en mann på samme nivå som den rike. Han er en av «de helliges medborgere» og medlem av «Guds husfolk». (Ef. 2: 19) Han har den rikdom som overgår alt annet, nemlig det å tjene Gud, og foran ham ligger belønningen, det evige liv. Den rike kan juble over det faktum at han har fått forståelse av at det er nytteløst å bruke sine krefter til å samle seg store rikdommer. Fra sin nye, kristuslignende, ydmyke stilling er han klar over «rikdommens bedrag» og hvor meningsløst det er å sette sin lit til den. (Mark. 4 :19, NTN) Han vet at «det synlige tar slutt, det usynlige er evig». Han ser nå fram til å oppnå den samme belønningen som den ringe. — 2 Kor. 4: 18, NTN.
9. Hvorfor bør vi ikke ’kjenne noen etter kjødet’?
9 Apostelen holder fram den regel som er basert på disse sannheter, og som gjelder alle kristne: «[Kristus] døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem. Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet.» (2 Kor. 5: 15, 16) Det som betyr noe for Gud, er hva et menneske er i åndelig henseende, ikke hva det ser ut til å være fra et kjødelig, materielt synspunkt. Vi bør vurdere tingene på samme måte.
10. Hvorfor bør vi huske at Kristus er Herre både over levende og over døde?
10 Apostelen viser også at en sann kristen ikke med rette kan betrakte saken på noen annen måte. Etter at han har sagt: « [Vi hører] Herren til», sier han: «For derfor døde Kristus og ble levende igjen at han skulle være herre både over levende og over døde.» (Rom. 14: 9) Som herre er han i stand til å hjelpe de kristne til å leve et lykkelig liv i tjenesten for Gud. Akkurat som han har «seiret over verden», kan også de seire over den. (Joh. 16: 33, NTN; Heb. 7: 25) Som herre over de døde har Kristus myndighet og makt til å bringe dem tilbake til livet. Det er en stor trøst for dem å vite at han ikke vil svikte dem gjennom hele livet i tjenesten for Gud og heller ikke i døden. — Rom. 8: 31—34, 38, 39.
11. Hvorfor er det fullstendig galt av de kristne å dømme sine brødre?
11 Paulus sier ikke dette bare for å gjenta det håp som de kristne allerede burde ha. Han bruker dette argumentet for å vise at det er fullstendig galt av en kristen å dømme sin bror, for denne broren tilhører fullstendig Gud. Han understreker dette i de neste versene, hvor han sier:
«Men du, hvorfor dømmer du din bror? eller du, hvorfor ringeakter du din bror? vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol. For det er skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise Gud. Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for seg selv. Derfor, la oss ikke mer dømme hverandre.» — Rom. 14: 10—13.
UNNGÅ FØRST OG FREMST Å VÆRE TIL ANSTØT
12, 13. Hvordan viser både apostelen Paulus og Jesus Kristus hva de kristne bør gjøre i stedet for å dømme hverandre?
12 I menigheten i Roma var det noen som dømte dem som hadde en annen oppfatning og forskjellige betenkeligheter, på grunn av deres handlinger og dro deres motiver i tvil. Dette var galt og farlig for alle som var berørt. Det behaget ikke den store Dommer, som ikke foretrakk noen framfor andre. Paulus viste hva som var langt bedre. Til dem som var tilbøyelige til å dømme, sier han nå: «Fell heller den dom at I ikke skal legge anstøt eller felle for eders bror!» — Rom. 14: 13.
13 I stedet for å dømme andre kunne de med fordel dømme seg selv og være mer påpasselig med sin egen oppførsel og handlemåte. Jesus hadde kommet med denne advarselen: «Døm ikke, for at I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes . . . hvorledes kan du si til din bror: La meg dra splinten ut av ditt øye? og se, det er en bjelke i ditt eget øye! Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øye, så kan du se å dra splinten ut av din brors øye!» — Matt. 7: 1—5; jevnfør 1 Korintierne 11: 31; 2 Korintierne 13: 5.
14. Hvordan kan en kristen få en bror til å ’snuble’? Nevn et eksempel.
14 Å være årsak til at en annen snubler, vil være å tilskynde ham til å synde, for synd blir framstilt i Bibelen som et fall. (1 Kor. 10: 12; 1 Tim. 6: 9; jevnfør Matteus 5: 27—30, NW) En kristen kan være årsak til at en bror snubler, på denne måten: Han kan gjøre noe som han som en kristen har frihet til å gjøre, uten først å forsikre seg om hvorvidt dette vil krenke denne brorens samvittighet. Den andre kan for eksempel ha visse betenkeligheter når det gjelder alkohol. Den kristne drikker likevel i denne brorens nærvær eller tilbyr ham en drink. Broren tenker kanskje: ’Han er en moden kristen, så kanskje jeg kan gjøre som han.’ Han blir derfor dristig og følger hans eksempel. Men samtidig forteller hans samvittighet ham at det ikke er riktig. Den fordømmer ham. Han handler ikke i tro eller som for Gud. Han er derfor blitt brakt til å snuble. Hans samvittighet er blitt såret, og han er nedslått fordi han føler at han har syndet. Det kan bli vanskelig for ham å komme over dette. — 1 Kor. 8: 12, 13; Rom. 14: 23.
15. Hva kan det føre til hvis en kristen insisterer på å gjøre en bestemt ting fordi han har «rett» til å gjøre det?
15 Det at den kristne holder fast ved sin «frihet» til å gjøre noe som han under normale omstendigheter har rett til å gjøre, kan også få en bror med en svak samvittighet til å dømme ham. Det at han uforstandig benytter seg av en slik «frihet», kan få den som er svak, til uberettiget å begynne å nære mistenksomhet og misunnelse. Dette kan bringe freden og enheten i menigheten i fare.
16. Hvorfor avholder en kristen seg fra å gjøre noe som en annen kristen finner det helt i sin orden å gjøre?
16 Paulus viser hvorfor en kristen kan bestemme seg for å unnlate å gjøre noe som en annen kan finne det helt i sin orden å gjøre. Han sier: «Jeg vet og er viss på det i den Herre Jesus at ingen ting er uren i seg selv; men for den som holder noe for urent, for ham er det urent.» — Rom. 14: 14.
17, 18. a) Hvilken stor frihet har en kristen, slik apostelen Paulus viser? b) Hvorfor var noen av de første kristne ikke i stand til å benytte seg av denne friheten fullt ut?
17 Apostelen viser hvor stor frihet de kristne i virkeligheten har, ved å snakke om mat, som han sier «Gud har skapt til å nytes med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne». Grunnen til dette, sier han videre, er at «all Guds skapning er god, og intet er å forkaste når det mottas med takk; for det helliges ved Guds ord [som godkjenner det] og bønn». — 1 Tim. 4: 3—5.
18 Det Gud har skapt og gitt i en bestemt hensikt, for eksempel mat, er godt, og den kristne kan spise hva som helst av dette uten å synde — det er rent. Men det var noen, særlig blant de jødiske medlemmene av den første kristne menighet, som hadde en svak samvittighet når det gjaldt mat som det hadde vært forbudt å spise under Moseloven. (Ap. gj. 10: 14, 15) Selv om andre kristne forklarte saken, gjorde det de hadde vært vant til i så lang tid, det vanskelig for dem av samvittighetsgrunner å betrakte slik mat som ren. De måtte naturligvis ikke spise den. Men andre var kanskje klar over at Gud hadde avskaffet loven på grunnlag av Kristi offer, og at all mat derfor var «lovlig» og ren. Han kunne derfor spise med god samvittighet og takke Gud for hans gaver.
19, 20. a) Nevn forskjellen mellom ting som de kristne må gjøre, og ting som det er opp til dem selv å velge om de skal gjøre b) Hvorfor kan det sies at en kristen som insisterer på å benytte seg av sin kristne frihet, ’ikke vandrer i kjærlighet’?
19 Men burde en kristen som hadde denne kunnskapen, spise slik mat i nærvær av en jødekristen? Paulus svarer: «Dersom det voldes din bror sorg ved din mat, da vandrer du ikke lenger i kjærlighet; før ikke ved din mat den i fortapelse som Kristus er død for!» — Rom. 14: 15
20 Selv om det eksempel som er brukt her, gjelder mat, får prinsippet i det sin anvendelse på alt det vi har rett til å gjøre, men som det er opp til oss selv å velge om vi skal gjøre. Det er imidlertid noe som Gud påbyr oss å gjøre, noe som berører rettskaffenhet, rettferdighet og lydighet. Det er de «viktigere ting». (Fil. 1: 10, NW) Ingen kristen kan med rette gå på akkord eller være forsømmelig når det gjelder dette. Men den som er sta og gjør som han vil når det gjelder spørsmål som har å gjøre med hva den enkelte foretrekker eller mener, og ikke tar hensyn til andre kristnes følelser, vandrer ikke i kjærlighet. Det som ikke blir gjort av kjærlighet, er ikke til gagn for den som gjør det. — 1 Kor. 13: 1—3.
21. Hvilken virkning kan det ha på en annen når noen følger en egenrådig handlemåte?
21 Det vil dessuten være svært uforstandig å følge en egenrådig handlemåte. Det kan volde en annen bror smerte, selv om denne brorens oppfatning av at handlingen er gal, kanskje ikke er så velbegrunnet. Han kan bli nedtrykt og sint og til og med dypt rystet. Skaden kan bli så stor at hans tro blir ødelagt. Kristus, som ga sitt liv for menneskeheten, er hans Eier. (Jud. 4, NW) Han betrakter denne broren, som er kjøpt med hans blod, som kostelig for ham, og han finner ikke behag i den som fordi han insisterer på å følge sin egen oppfatning, enten dømmer sin bror eller får ham til å snuble. — Jevnfør Matteus 18: 6, 14.
22. Hva bør vi være fast bestemt på å gjøre?
22 Når vi lever for Jehova, vet vi at vi «har lov til alt [det som Gud har tilveiebrakt, og som vi kan gjøre bruk av], men ikke alt gagner [det avhenger av tid og omstendigheter og av hva som er til beste for andre]; jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste». — 1 Kor. 10: 23, 24.
[Bilde på side 17]
En kristen bør ikke få en annen til å snuble ved å tilby ham mat eller drikke som hans samvittighet ikke tillater ham å nyte