Oppstandelsen, dommens dag og frafallet
DE ROMERSK-KATOLSKE, gresk-ortodokse og protestantiske kirker har snudd ryggen til de tydelige bibelske sannheter om de dødes tilstand og håpet om liv etter døden. De foretrekker den gamle, ubibelske læren om en udødelig sjel. Som vi har vært inne på, har denne troen sin opprinnelse i Babylonia og ble endelig definert av den greske filosofen Platon i det fjerde århundre før Kristus.
Kristenhetens teologer hevder at alle menn, kvinner og barn har en sjel som forlater legemet når vedkommende dør. For å få denne læren til å passe har de funnet opp slike steder som limbus, skjærsilden og et brennende helvete. Der, mener de, kommer de sjeler som ikke er skikket til å komme til «paradiset», som de sier er i himmelen.
Kirkesamfunnene sier også at de døde ikke virkelig er døde. Sjelen fortsetter tvert imot å leve, hevder de. De kan derfor ikke framholde den sanne bibelske lære om oppstandelsen, som blir definert som «en tilbakevending til livet». Kristenhetens teologer oppfant derfor læren om den såkalte kjødets oppstandelse. De hevder at de rettferdiges og de ugudeliges legemer vil bli gjenforent med sine respektive sjeler på dommedag og bli velsignet med himmelsk liv eller dømt til et brennende helvete. Og ettersom kristenhetens teologer mener at slike «sjeler» ikke behøver å vente til dommedag før de kommer til «himmelen», «helvete» eller til slike ’venteværelser’ som «limbus» eller «skjærsilden», har de også oppfunnet læren om at det er to dommer. Den første av disse kalles «den særskilte dom», som blir avsagt når «sjelen» forlater kroppen ved døden. Den andre kalles «den alminnelige dom», som blir avsagt når legemene blir «oppreist» og forenes med «sjelene» på dommens dag.
Oppstandelsen og frafallet
Alle de førnevnte teologiske påfunn skyldtes at den romersk-katolske kirke, som på visse grunnleggende punkter ble fulgt av de gresk-ortodokse og protestantiske kirker, ikke holdt seg til Bibelens tydelige lære om oppstandelsen og det som hadde tilknytning til den, nemlig døden, menneskesjelen og den endelige dom.
Frafallet hva dette angår, begynte svært tidlig i kristendommens historie. Bare litt over 20 år etter Kristi død og oppstandelse skrev apostelen Paulus fra Efesos til den unge kristne menighet i Korint i Hellas: «Men hvis det forkynnes at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere [salvede kristne] si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde?» — 1. Korinter 15: 12.
Det er mulig at noen av de kristne som Paulus skrev til i Korint, fortsatt var påvirket av gresk filosofi. Noen få år tidligere hadde Paulus forkynt «evangeliet om Jesus og oppstandelsen» for greske filosofer i Aten. Men «da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham». (Apostlenes gjerninger 17: 18, 32) Epikureerne og stoikerne hadde sine egne teorier om hva som skjedde med sjelen etter døden. Andre greske filosofer som fulgte Sokrates og Platon, trodde på sjelens udødelighet. Ingen av dem trodde på oppstandelsen, som Bibelen lærer om.
Det er også mulig at noen kristne korintere allerede hadde det frafalne syn på oppstandelsen som apostelen Paulus fordømte ti år senere. Da Paulus skrev til Timoteus, som antagelig var i Efesos på det tidspunkt, sa han advarende: «Vend deg bort fra det ugudelige og tomme snakket. For de som driver med det, går bare lenger og lenger i ugudelighet, og deres ord vil spre seg som koldbrann. Til dem hører Hymeneus og Filetus. De har forlatt sannheten og er kommet på avveier, for de sier at oppstandelsen allerede har funnet sted, og de bryter ned troen hos folk.» — 2. Timoteus 2: 16—18.
Når disse frafalne sa at ’oppstandelsen allerede hadde funnet sted’, hevdet de ikke at kristne som var døde, allerede var blitt oppreist fra de døde. De trodde tydeligvis at levende kristne allerede var blitt oppreist, at oppstandelsen bare var symbolsk eller åndelig. De benektet at det ville finne sted noen framtidig oppstandelse fra de døde. Slike tanker ’brøt ned troen’ hos noen. Apostelen Paulus advarte derfor kraftig mot disse frafalne lærere.
Frafallet ’sprer seg som koldbrann’
Denne Hymeneus var uten tvil den samme som Paulus nevnte i sitt første brev til Timoteus. Denne mannen var blitt utstøtt av den kristne menighet sammen med en viss Aleksander, fordi de hadde «lidd skibbrudd på troen». Paulus formante Timoteus til å fortsette å «stride den gode strid» mot slike frafalne. — 1. Timoteus 1: 18—20.
Mens apostlene fortsatt levde, satte de et eksempel ved å bekjempe frafallet. Men da de ikke lenger var nærværende, slik at de kunne ’virke som en tilbakeholdende kraft’, gikk det som Paulus hadde fryktet, og de frafalnes «ord» ’spredte seg som koldbrann’. — 2. Tessaloniker 2: 3—12, vers 7 fra NW; Apostlenes gjerninger 20: 29, 30.
Den oppfatningen at oppstandelsen rett og slett var symbolsk, slik Hymeneus og Filetus i Efesos lærte, ble senere utviklet av gnostikerne. I det annet og i begynnelsen av det tredje århundre etter Kristus blandet gnostikerne (fra det greske ordet gnosis, som betyr «kunnskap») frafallen kristendom sammen med gresk filosofi og orientalsk mystisisme. De hevdet at all materie er av det onde, og understreket at frelsen kommer gjennom mystisk «kunnskap» (gnosis) og ikke gjennom troen på Kristus som gjenløseren.
Men gnostisismen var ikke den eneste form for frafall som ’spredte seg som koldbrann’. I det fjerde århundre var den sanne kristendom som Kristus og hans trofaste apostler og disipler lærte, blitt fordervet av andre menn som hadde ’forlatt sannheten og var kommet på avveier’. Oppslagsverket New International Dictionary of New Testament Theology innrømmer at under «kirkehistoriens videre forløp ble mange ubibelske motiver, bilder og tanker opptatt i forestillingen om paradiset». Dette bibelske oppslagsverket omtaler videre «det faktum at læren om sjelens udødelighet kom inn og tok plassen til Det nye testamentes eskatologi [læren om menneskehetens og verdens endelige skjebne] med dens håp om de dødes oppstandelse».
Som vi har sett ovenfor og i den foregående artikkelen, førte benektelsen av døden som en realitet og antagelsen av den hedenske tanken om en udødelig sjel som automatisk overlever, de katolske og ortodokse kirkene lenger og lenger bort fra Bibelens tydelige lære om oppstandelsen og dommen. Det førte til antagelsen av dogmer som vanæret Gud, for eksempel dogmet om et brennende helvete og en skjærsild, og til den meningsløse tanken at kjødelige legemer blir oppreist for å sveve omkring i himmelen eller bli pint i all evighet i «helvete».
’Koldbrannen’ stanset ikke der. I senere århundrer tilføyde protestantiske reformatorer sine egne ubibelske teorier angående døden, oppstandelsen og den endelige dom. I de fleste tilfelle antok de det katolske dogmet om sjelens iboende udødelighet, noe som gjorde det nødvendig for dem også å anta dogmet om «kjødets oppstandelse». Mange protestantiske kirkesamfunn lærer også om et brennende helvete. Men protestantiske teologer har også vist sin oppfinnsomhet ved å lage andre dogmer som ikke Bibelen lærer. Noen kalvinistiske reformerte kirker lærer for eksempel at Gud har forutbestemt hvilke sjeler som skal bli frelst, og hvilke som skal bli evig fordømt. Andre protestanter tror på universell frelse, det vil si at alle sjeler, også de onde, til slutt blir frelst.
Hold fast ved Bibelens sannhet
Etter at Paulus hadde advart mot Hymeneus’ og Filetus’ frafall i forbindelse med oppstandelsen, sa han videre: «Men Guds faste grunnvoll står, og den har et segl med denne innskrift: ’Herren kjenner sine’.» — 2. Timoteus 2: 19.
Etter at du nå har fått et overblikk over den historiske utvikling av de frafalne oppfatninger angående sjelen, døden, oppstandelsen og den endelige dom og har sett den forvirring som rår i dag når det gjelder disse viktige emner, kan vi spørre: Hva vil du gjøre? En oppriktig kristen vil være mer overbevist enn noensinne om at det er nødvendig å holde seg til «Guds faste grunnvoll» i slike spørsmål, en grunnvoll som vi finner i hans Ord, Bibelen.
Noen kristne som godtar Bibelens tydelige lære om menneskesjelen, døden og oppstandelsen, kan imidlertid av følelsesmessige grunner ha tanker om den endelige dom som tilsynelatende opphøyer Jehovas kjærlige godhet, men som i virkeligheten trekker hans rettferdighet og hans rett til å utrydde de onde i tvil. Med tanke på å bringe klarhet i slike spørsmål tar de etterfølgende artikler opp det Bibelen sier om det sanne håp om oppstandelsen i tilknytning til Guds rike og til dommens dag. Vi oppfordrer deg til å lese disse artiklene.
[Ramme på side 17]
Hva Bibelen sier om sjelen, døden, oppstandelsen og den endelige dom
Mennesket har ikke en sjel; det ER en sjel. — 1. Korinter 15: 45.
Sjelen eller hele personen dør. — Esekiel 18: 4, GN.
Døden er en fiende, ikke en venn. — 1. Korinter 15: 26.
Liv etter døden kan bare oppnås gjennom en oppstandelse. — Johannes 5: 28, 29.
Belønningen for trofasthet er evig liv. — Johannes 10: 27, 28.
Straffen for overlagt synd er evig død, ikke evig pine. — Romerne 6: 23.
[Ramme på side 18]
En offisiell lære i kristenhetens kirkesamfunn
Den athanasianske trosbekjennelse, som er offisielt godtatt av den romerskkatolske, den anglikanske og andre protestantiske kirker, sier: «[Jesus] fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faderens høyre hånd, skal komme derfra for å dømme levende og døde. Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger. Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild.»
[Ramme på side 19]
En kirkes syn på oppstandelsen
«Den alminnelige oppstandelse kan neppe begrunnes fornuftig, selv om vi kan påvise dens indre harmoni. a) Ettersom sjelen har en naturlig samhørighet med legemet, synes en evig atskillelse fra legemet å være unaturlig. b) Ettersom legemet er delaktig i sjelens forbrytelser og følger den i dens dyder, synes Guds rettferdighet å kreve at legemet får del i sjelens straff og i dens belønning. c) Ettersom sjelen atskilt fra legemet er naturlig ufullkommen, synes fullendelsen av dens lykke fylt av alt godt å kreve en oppstandelse av legemet.» — Catholic Encyclopedia (Uthevet av oss).