«Meg først» — våre dagers avgudsdyrkelse
Mange i vår generasjon har mistet troen på menneskelige institusjoner — på regjeringer og lover, på vitenskapen, religionen og ekteskapet og også på menneskene. Hvor vender de seg så for å fylle det tomrom som har oppstått? Mange vender seg innover, mot seg selv. Det er ikke noe nytt. Det er bare en gjenopplivelse av noe som er av gammel dato.
DE OPPFATNINGER som «meg først»-bevegelsens tilhengere gjør seg til talsmenn for, er forholdsvis nye i det 20. århundre. De går på tvers av den oppfatning at en bør ta hensyn til andre, som var vanlig tidligere i dette århundre. Den gang lærte folk å tenke på andre, å gjøre godt mot andre, å oppmuntre andre og å innrette seg etter andre. Alt dette er tabu for dem som tilhører denne nye kultus. Selv om denne ekstreme tendensen kanskje er ny i dette århundre, er den i virkeligheten ikke ny — bare en gjenopplivelse av noe som er av gammel dato. Det er en svært gammel historie som gjentar seg.
Her følger noen eksempler på en del av de etiske normer som en kan finne i noen av de nye bøker som er blitt gitt ut, og hvor det blir lagt vekt på selvhjelp og jeg-bevissthet:
«Ta først og fremst hensyn til deg selv.»
«Hev deg over andre.»
«Det er få av oss som lærer hvordan vi skal bruke verden, i stedet for å la den bruke oss.»
«Selv om det er mulig å handle på en måte som er til beste for andre, er det viktig å være klar over at det aldri vil bli ditt viktigste mål.»
«Moral har svært lite å gjøre med framgang.»
«Du har rett til selv å avgjøre hvordan du skal oppføre deg.»
«Bestem deg for å leve i samsvar med moralnormer som du selv har fastsatt, ikke noen som andre har påtvunget deg.»
«Skyldfølelse er et narkotikum som er like sterkt og ødeleggende som heroin.»
«Lar du andre tråkke på deg?»
«Revolusjonerende nye metoder som gjør det mulig for deg å få din vilje igjennom.»
Når slike uttalelser blir framholdt i bøker, er de pakket inn slik at de ikke virker så harde. Dessuten blir det også ofte trukket fram sunne prinsipper, prinsipper som kan være til hjelp, og det er ikke vår hensikt her kategorisk å si at alt som står i slike bøker, tar sikte på å fremme ren og skjær selviskhet. Men de ovenstående utdragene viser tendensen i disse bøkene. Det er slike tanker og idéer som blir holdt fram i annonsene og på omslaget til bøkene for å få folk til å lese dem. Det er slike synspunkter som kommer til uttrykk i titlene. Det er slike inntrykk leserne sitter igjen med. Det som karakteriserer tilhengerne av denne nye bevegelsen, er en tendens til å framheve individet i forhold til samfunnet i sin alminnelighet. Den samme selvopptatthet kommer til uttrykk i filmer, fjernsynsprogrammer, sportsarrangementer, aviser og blad.
Kurser i jeg-bevissthet
En av pionergruppene på dette området ble dannet i California i 1962. Nå finnes det mange andre. De gransker det indre menneske og forsøker å finne ut hva som bor i det. Still alt til skue, sier de. Politikeren og romanforfatteren Fletcher Knebel beskriver en typisk øvelse:
«Én øvelse slo meg helt ut: Tause, med bind for øynene og hendene på ryggen forsøkte deltagerne i gruppen vår på 24 stykker å oppnå kontakt ved hjelp av skuldrene, armene, bena og hoftene mens det ble spilt eksotisk, orientalsk musikk. Denne famlende gruppe mennesker som stumme gned seg mot hverandre for å få kontakt, syntes for meg å være selve innbegrepet av menneskehetens tilværelse. Vi søker fortvilt å oppnå kontakt med hverandre, men gjør det bare flyktig og oppnår ikke den trøst vi søker. Jeg brøt ut av gruppen og satte meg på gulvet og gråt. Over hva? Kanskje over min egen ensomhet og mine sårede følelser Jeg glemmer aldri den opplevelsen.»
Selv om romanforfatteren Knebel hevder at han har høstet en del verdifull erfaring på kurser i jeg-bevissthet, nevnte han også flere negative sider ved øvelsene på disse kursene, slike ting som:
«Her finner en nesten like mye skittent snakk som i den amerikanske marine. Enkelte av gruppelederne ser ut til å være mer fylt av det som er uanstendig, enn av innsikt. . . . ved ustanselig å gjenta de samme stygge ordene sløver lederen nettopp den bevissthet som han forsøker å skjerpe.
Altfor mange amerikanske guruer i vår tid lover gull og grønne skoger uten å kunne innfri sine løfter. . . .
Bevegelsens alvorligste feil er etter min oppfatning at den har så begrenset tilknytning til verden. . . . Forsøk bare å sette i gang med en slik sansebevissthets-week-end blant de sultne gjeterne i Mali, blant dem som blir torturert i Ugandas militærleirer, eller blant dem som bor rett overfor KGB (den hemmelige etterretningstjeneste) i Moskva. Det er liten ’vekst’ å spore på det personlige plan i land hvor fattigdommen eller tyranniet holder folk i sitt grep.»
En ny religion: «Forkjæl deg selv»
Tom Shales ved Washington-avisen Post skrev en spalte om reklamen i amerikansk fjernsyn. Her følger noen utdrag:
«Kanskje aldri tidligere i historien er så mange blitt oppfordret til å føle seg godt til pass med så lite. Det er fordi reklamefolk i TV, som alltid har lagt vekt på jeg’et, har oppdaget et nytt middel til å få folk til å kjøpe. Det er reklame som legger vekt på det å forkjæle seg selv — en reklame som forteller deg at du bør forkjæle deg selv ganske enkelt fordi du er den du er, og at du bør sette pris på enhver ting som bringer deg nærmere dette målet, enten det er en deodorant, en pudding eller et nytt sett stålradialdekk. . . .
Det er utvilsomt en religiøs glød bak denne svadaen. . . . Men den som virkelig blir forherliget i denne nye formen for reklame, er fjernsynsseeren eller forbrukeren. . . . det som går igjen, er at en ekstrem tilbedelse av jeg’et ikke er noe minus, men heller et pluss . . .
Fjernsynet forteller deg at du bør gjøre alt for å få det så behagelig som mulig. Det antyder aldri at dette kanskje kan gjøre livet mindre behagelig for andre. Det sier bare: Sett i gang! Hvis du ikke gjør det, vil du bli ulykkelig. . . .
Fjernsynet — historiens største selger — har kanskje gjort en altfor god jobb når det gjelder å selge oss selv. Ville vi hvis vi plutselig ble stilt overfor en virkelig alvorlig økonomisk krise, klare noe så utenkelig som å praktisere selvfornektelse?»
Neo-narsismen
Den greske mytologi forteller om Narkissos, som var sønn av elveguden og en nymfe. Ifølge myten var han enestående vakker. Da han så sitt eget speilbilde i en kilde, ble han forelsket i seg selv. Han var ute av stand til å elske andre og så betatt av seg selv at han ikke engang reiste seg opp for å spise. Han tærte bort og døde. I dag blir begrepet «narsisme» brukt innen psykoanalysen om en meget, sterk grad av egenkjærlighet. Den gir seg utslag i at pasienten er totalt likegyldig overfor andre, hvis han ikke kan få dem til å legge merke til ham og beundre ham.
Våre dagers «meg først»-tendenser er gang på gang blitt omtalt som neo- eller nynarsismen. I en artikkel med tittelen «Narkissos-tidsalderen: Her kommer jeg, dere!» omtalte Nathan Fain denne tendensen som «en nasjonal flodbølge av narsisme som vi aldri har sett maken til». Han kalte den «det siste som er ’in’: retretten inn i ens egen kropp» og tilføyde:
«Det er det nyeste — og kanskje det siste — uutforskede område. Og til tross for fundamentalistenes kampanjer for å framkalle skyldfølelse, skape frykt og sette en stopper for det som blir betraktet som galt, har den amerikanske kunst å elske seg selv gått inn i sin glansperiode.»
Men er det virkelig «tilbedelse av jeg’et»?
Én person omtalte denne forherligelsen av ego som «en ny religion». En annen kalte det «tilbedelse av ens egen person». Mange som er opptatt av dette med jeg-bevissthet, går ikke så langt, men andre gjør virkelig det.
Bibelen viser at selvopptatthet kan utvikle seg til tilbedelse. «Havesyke,» sier den, «er avgudsdyrkelse.» «Grådighet . . . er avgudsdyrkelse.» (Kol. 3: 5, EN og NTM) Det greske ordet som disse oversettelsene gjengir med henholdsvis «havesyke» og «grådighet», er pleonexia. I Håndbok til Det nye testamente av Egil Strand sies det:
«Pleonexia . . . betyr å ha mer. . . . I klassisk gresk ble ordet brukt for å betegne mange menneskelige skrøpeligheter — umåtelighet både når det gjaldt mat og drikke, overdrivelse i nytelser, seksuelt begjær, tyveri og bedrag. I det hele begjær etter mer enn det som normalt tilkommer et menneske. . . . pleonexia er utslag av rendyrket egoisme.»
Filipperne 3: 19 sier om mennesker som blir drevet av et slikt begjær: «De har magen til gud.» Eller som Today’s English Version gjengir dette skriftstedet: «Deres gud er deres kjødelige lyster.» Slike mennesker insisterer hårdnakket på å gjøre tingene på sin egen måte. De tilber i virkeligheten sin egen vilje. Flere hundre år før Kristi tid ble en slik innstilling omtalt som avgudsdyrkelse: «Gjenstridighet er som avgudsdyrking.» — 1. Sam. 15: 23.
Denne tendensen til å dyrke seg selv går helt tilbake til de to første menneskene. De satte opp sin egen norm for hva som var rett, og hva som var galt. Da kvinnen fikk høre den falske påstanden om at de kunne «bli som Gud og kjenne godt og ondt», syntes hun at det var noe å trakte etter å oppnå. Så fulgte hun og deretter hennes mann en kurs som var i samsvar med det. Dermed begikk de en skjebnesvanger feil.
«Meg først»-bevegelsens «trosbekjennelse» er derfor ikke noe nytt. Det er en svært gammel historie som gjentar seg. Tendensen gjorde seg gjeldende fra begynnelsen av menneskets historie, og det ble forutsagt at den også skulle gjøre seg gjeldende i de siste dager: «I de siste dager skal . . . menneskene være egoistiske.» — 2. Tim. 3: 1, 2.
[Ramme på side 5]
«MEG FØRST»-BEVEGELSENS «TROSBEKJENNELSE»
Elsk deg selv.
Elsk uten å eie.
La dine følelser få fritt utløp.
Still alt til skue.
Vær selvsikker.
Ha ingen skyldfølelser.
Du bestemmer selv hva som er rett, og hva som er galt.
Følg dine lyster.
Jeg er OK; du er OK.
Døm ingen.
Prek ikke.
Vær uavhengig.
Lev her og nå!
Det er livet!