En utakknemlig verden — hvem får overleve dens ende?
«Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige.» — 2 Tim. 3: 1, 2.
1. Hvem forutsa hvilken mangel på verdsettelse i vår tid?
JEHOVA GUD forutså at jorden ville bli hjemsøkt av en dødbringende utakknemlighet nå i disse kritiske siste dager før Harmageddon. Han inspirerte apostelen Paulus til å advare om den for 1900 år siden, slik at mennesker som viser verdsettelse av de rette ting, kunne få overleve enden på denne utakknemlige verden. «Men dette skal du vite,» skrev Paulus, «at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, fremfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft — og disse skal du vende deg fra.» (2 Tim. 3: 1—5) Utakknemlighet er det motsatte av sann verdsettelse. Profetien beskriver menneskene slik de er i dag, for nå setter de ikke pris på Gud, på sann tilbedelse, på sann kjærlighet og på lydighet mot foreldre, men de legger tvert imot for meget vekt på sitt eget jeg, på fornøyelser og på penger. For en nøyaktig beskrivelse Bibelen på forhånd ga av den tilstand som hersker nå! Ærlige mennesker må nå vende seg fra denne utakknemlige verden forat de skal få overleve dens ende, som raskt nærmer seg.
2. a) Hva er verdsettelse? b) Hva må man ha for å kunne vise sann verdsettelse?
2 For å vende seg bort fra en verden av utakknemlige mennesker må man utvikle verdsettelse av alt som er godt, redelig og antagelig i Guds øyne. Å vise sann verdsettelse er noe langt mer enn bare å være takknemlig. Ordet «verdsette», som er beslektet med ordet å «vurdere», betyr å fastsette verdien av noe. Det kan bety å bedømme med hensyn til verdi, kvalitet eller kvantitet, å taksere eller sette pris på. Når man verdsetter noe, vil det derfor si at man setter tilbørlig pris på det, at man føler en varm tilfredsstillelse og glede ved det. Ens verdsettelse av noe har tilknytning til at man kan oppfatte det med sansene. Når man for eksempel tenker på i hvor forskjellig grad de forskjellige mennesker setter pris på musikk og kunst, kan man forstå at den enkeltes verdsettelse ofte er avhengig av hvor skarp hans oppfatningsevne er. En som arbeider som taksasjonsmann, har til oppgave å anslå verdien av en eiendom, fastsette hvor mange penger den er verdt, eller med andre ord avgjøre hvor høyt den bør verdsettes. Ens verdsettelse av en eiendom vil forandres alt etter som den stiger eller synker i verdi, etter som dens verdi blir «oppskrevet» eller «nedskrevet». Det er derfor innlysende at hvis vi skal kunne vise en rett verdsettelse av livets viktigste ting, som har med Gud og sann tilbedelse å gjøre, må vi oppøve vår vurderingsevne. Vi trenger kunnskap, forståelse, erfaring og framfor alt sunn bibelsk veiledning med hensyn til hva som virkelig er av verdi. Denne utakknemlige verden kommer til å dø av mangel på verdsettelse av de rette ting; dens evne til å oppfatte det som er gudelig og godt, er praktisk talt død, akkurat som den selv snart kommer til å være.
3. Hvilke spørsmål passer det å stille i forbindelse med Jesu lignelse om fårene og gjetene?
3 Det var vår tid Kristus Jesus profeterte om da han i Matteus, kapitel 25, omtalte to klasser mennesker som skulle leve i tiden for verdens ende. Ved hans høyre side sto «fårene», som viser sann verdsettelse og elsker Gud og den regjerende Konge Kristus, og som setter pris på og er takknemlige for levningen av Kongens brødre som overalt forkynner det gode budskap om Guds rike. Ved Kongens venstre side står «gjetene», som er dømt til undergang fordi de ikke setter pris på de rette ting, og fordi de gir seg ut for å elske Gud og Kristus, men er fullstendig blottet for glede over og anerkjennelse av den omfattende forkynnelse av Riket som Jesu jordiske brødre utfører. Gjetene forstår ikke at Kongen nå er nærværende i sitt rikes makt, og at alle nasjoner nå blir samlet foran hans trone for å dømmes. Hvor står du i denne kampen mellom sann verdsettelse og utakknemlighet? Hvor høyt verdsetter du Guds Ord? Hvor høyt verdsetter du budskapet om Riket som nå blir forkynt? Enn din tid? Og ditt liv? Du har muligheter til å berge livet hvis du undersøker det Bibelen har å fortelle om denne kampen, og hvis du bestemmer deg for å innta samme standpunkt som det mindretall som har lagt sann verdsettelse for dagen, en verdsettelse som har gjort deres frelse sikker.
4. På hvilken måte var verdsettelse en sak som gjaldt liv eller død på Jesu tid?
4 Den slekt som levde på Jesu tid, var meget begunstiget. Den hadde den fordel å få se Guds egen Sønn utføre store mirakler som bevis for sin påstand om at han var den lenge ventede Messias. Men deres sansers sløvede oppfatningsevne gjorde at de ikke vurderte disse ting rett, og de trodde ham ikke, til tross for at han oppfylte alle de profetiene som viste at han var den han ga seg ut for å være. De verdsatte ikke den begunstigede stilling de var i, for hele deres dødsdømte slekt satte liten pris på hans forkynnelse av sitt rike, og de anså det ikke verdig til å få deres helhjertede troskap og støtte. Jesus gråt over deres mangel på dømmekraft og skjelneevne. På kortere tid enn det hadde tatt deres forfedre å fullføre sin førti års vandring i ørkenen, fikk deres utakknemlige slekt høste det de hadde sådd med utakknemlighetens sæd. De romerske hærer stormet gjennom Jerusalem og Judea i år 70 e. Kr. og gjennomvætet landet med blod, akkurat slik Jesus hadde forutsagt. Landets innbyggere måtte lide en voldsom død fordi de hadde en utakknemlig innstilling med hensyn til Guds rikes Konges nærvær og med hensyn til sine muligheter til å tjene ham. Deres slekt ble døpt med en tilintetgjørende ild, akkurat slik døperen Johannes hadde advart om, han som satte Kristus så høyt at han følte seg uverdig til å løse hans skorem. Men menn og kvinner med en takknemlig innstilling som visste å verdsette Kristus på rette måte, mottok Guds ånd som kom med kraft og liv. (Matt. 3: 7—12) Deres verdsettelse førte til at de overlevde enden på den tingenes ordning som var da.
5. Hvilket lignende forhold hersket på Noahs tid?
5 Utakknemligheten, denne farlige sykdom, eksisterte naturligvis lenge før Jesu tid. I Hebreerne 12: 16 advarte Paulus de første kristne og sa at de måtte være på vakt, slik at det ikke var noen blant dem som «ikke setter pris på det hellige, lik Esau, som i bytte for et eneste måltid ga fra seg sine rettigheter som førstefødt». (NW) Men selv før Esau, som var utakknemlig, og Jakob, som var takknemlig og verdsatte de rette ting, levde, fantes det en hel verden som var gjennomsyret av utakknemlighet. Det var den verden som eksisterte i Noahs dager. Noah og hans familie av Jehovas vitner forsto betydningen av å adlyde Guds bud. De forkynte og de bygde en ark til beskyttelse rett for øynene på den tids utakknemlige slekt. Livets små bekymringer og kjærligheten til kjødelige lyster gjorde menneskene før vannflommen blinde og døve for hvilken alvorlig tid de levde i. De brusende vannmasser som skulle komme til å stige opp over den høyeste fjelltopp, fikk sannsynligvis mange til plutselig å forstå at Noahs advarsel hadde større betydning enn de først hadde tilskrevet den, men straks vannet begynte å komme strømmende, var det for sent. Disse utakknemlige menneskene levde ikke lenge nok til at de fikk rettet på det feilgrepet de hadde gjort. Deres feilvurdering døde sammen med dem. Arkeologer som graver i ruinene etter den verden som var før vannflommen, finner ting som viser at det var en religiøs verden Gud hadde utslettet. Jehovas vitner er klar over årsaken til det. Det var falsk religion som ble praktisert. Falsk religion kan tydeligvis lamme ens vurderingsevne og sløve ens sanser i den grad at man ikke forstår hva som er rett tilbedelse i Guds øyne. — 1 Mosebok, kapitlene 6—8; Matt. 15: 3.
6. Hvem var den første som la utakknemlighet for dagen? Hva har hans utakknemlighet ført til?
6 Men utakknemlighetens historie går enda lenger tilbake enn til vannflommen. Den kan føres helt tilbake til Edens hage. Der ble menneskeheten helt fra begynnelsen av styrtet ut i synd og død på grunn av Adam og Evas mangel på verdsettelse av den rene tilbedelse av Jehova Gud og nødvendigheten av å være lojale overfor ham. Den første som la utakknemlighet for dagen, var ingen annen enn Satan Djevelen, som påvirket det første menneskepar til å feilvurdere betydningen av Guds Ord og bud. Jesus avslørte Satans skjebnesvangre mangel på verdsettelse. Satan satte ikke pris på sannheten. «Han var en manndraper fra begynnelsen,» sa Jesus, «og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» (Joh. 8: 44) Jehova hadde ikke skapt Satan slik, for hvis han hadde gjort det, da hadde i virkeligheten Jehova vært løgnens far og en løgner, men det er umulig for Gud å lyve. Feilen var at Satan ikke satte pris på sannhet og rettferdighet. Blant Guds åndesønner hadde han en meget begunstiget stilling. Han kunne ha fulgt samme vise handlemåte som Guds enbårne Sønn, Ordet, men denne selvgode, utakknemlige åndeskapning var ikke tilfreds med og bifalt ikke Jehovas kjærlige råd. Satan satte heller ikke pris på samfunnet med Guds lojale åndesønner. Utakknemlighetens vei førte til forræderi i himmelen og på jorden, og først nå nærmer vi oss klimaks på den langvarige striden angående Jehovas universelle overhøyhet, en strid som snart skal bli avgjort til ære for Jehova og til velsignelse for alle som viser sann verdsettelse. I mellomtiden skulle Satans mangel på verdsettelse komme til å prege hele hans levnetsløp, og hans utakknemlige ferd nådde sitt høydepunkt da han fikk Jesus myrdet på Golgata. Jehova påskjønte Jesu ulastelighet og reiste ham opp fra de døde og opphøyet ham til plassen ved sin høyre hånd, og nå på denne dommens dag er han til sist blitt innsatt på sitt rikes herlige trone. Når man betrakter Satans dødsdom og forstår at den skyldes hans mangel på verdsettelse, medfører det at man våkner til ettertanke. I Harmageddon kommer Jesus til å skride til handling drevet av verdsettelse og anerkjennelse av Jehovas overherredømme, og i hast tilintetgjøre denne opprørske fyrste over alle utakknemlige skapninger.
7. Ved å etterligne hvem kan vi ha håp om å få overleve verdens ende?
7 Men Bibelen inneholder ikke bare en beretning om utakknemlighet. Den beretter også om tallrike eksempler på rettferdselskende mennesker som har vist sann verdsettelse. Til tross for at en hel verden på over to milliarder sjeler nå er i ferd med å dø av mangel på verdsettelse av de rette ting, kan du få overleve dens ende hvis du etterligner alle dem som virkelig har visst å sette pris på Guds gunst. En av dem var Abel. Han satte tilbørlig pris på Jehova Guds gunst og forsto at hans tilbedelse av den sanne Gud måtte stemme overens med de guddommelige normer, og ikke gi seg utslag i menneskelagde ritualer slik tilfellet var med Kain da han frambar et offer av jordens grøde. (1 Mos. 4: 2—7) Abel kommer til å bli husket i oppstandelsen fordi han verdsatte betydningen av å tjene Gud på rette måte. En annen som også hadde en meget god vurderingsevne, var Noah, som allerede er omtalt for sin verdsettelse av Guds instrukser. Abraham og Sara verdsatte på rette måte det privilegium å forlate sitt hjem i Ur for å tjene Jehova i fremmede land på typisk misjonærvis. Abraham levde alltid på en måte som behaget Jehova og var til ære for ham, og han vant Guds gunst som ’de troendes far’. Kvinnen Rahab i Jeriko tilskrev klokelig det nye forhold hun var kommet i til Jehovas teokratiske organisasjon, større verdi enn de sosiale bånd som knyttet henne til den dødsdømte byen. Hun innså nødvendigheten av å stille seg på Jehovas seierrike hærers side og i handling bevise sin troskap mot dem. Takket være hennes gode vurderingsevne og skarpe oppfatningsevne fikk hun og hennes hus overleve Jerikos fall. — Jos. 6: 22—25.
8. a) Nevn andre menn og kvinner som var rike på verdsettelse. b) Hvordan vurderte Moses sine privilegier?
8 Den bibelske Dommernes bok inneholder en enestående beretning om en mengde menn og kvinner som nidkjært fulgte Jehovas oppfordring til å handle til forsvar for hans utvalgte folk, et folk som ofte kom opp i vanskeligheter som følge av mangel på verdsettelse av sin store usynlige Konge. Jehovas vitner som Samson, Gideon, Jehu, Barak, Debora og andre, anså det for et stort privilegium å få kjempe for Jehovas navn, for den sanne tilbedelse av ham og for hans folk. Deres forvissning om at de gjorde fullstendig rett i å verdsette dette privilegium så høyt, var så sterk at de satte sitt liv på spill for dets skyld. Jehovas profeter satte ikke mindre pris på sine privilegier overfor Gud. Konger og riker raste ofte mot slike menn som Moses, Samuel, Daniel, Jeremias, Esekiel, Mika og mange andre. Disse mennene hadde en sunn vurderingsevne, og de betraktet det privilegium å være Jehovas talsmenn som en uforlignelig skatt. De anså oppfordringen til å forkynne Jehovas profetier, hans sannheter og hans dommer for å være av aller største betydning, enten det var for venn eller fiende de skulle forkynnes. Disse gudfryktige profeter hadde en meget sikker evne til å verdsette sine privilegier rett. Moses, som Paulus skriver om i Hebreerne 11: 24—26, var et typisk eksempel på dette: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet [det vil si, regnet, verdsatte] Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så fram til lønnen.» I sitt hjerte og sinn hadde Moses truffet en avgjørelse, han hadde gjort et overslag og var derved blitt klar over at de velsignelser Jehova hadde lovt, var av størst verdi, og at det håp disse løfter ga ham, langt overstrålte alt hva den egyptiske verden enn kunne by på av tillokkende materielle ting. Hans gode skjønn førte til at han i sitt liv høstet mange velsignelser og fikk mange privilegier i egenskap av mellommann mellom Jehova og Israel, en stilling som var et forbilde på den rolle Kristus Jesus selv skulle komme til å spille. I Hebreerne, kapitel 11, blir dessuten Moses nevnt blant de trofaste, skjønnsomme og takknemlige vitner for Jehova som vil komme tilbake i oppstandelsen etter Harmageddon. Hvis Moses hadde vurdert sine privilegier på en uforstandig måte, kunne han ha levd et liv i kortvarig nytelse, men så ville han ha dødd uten håp.
9. Hvem utmerker seg som den største med hensyn til å verdsette Jehovas godhet? Hvordan har det gått ham i motsetning til slik det har gått Satan?
9 Blant alle de trofaste menn og kvinner som har vunnet Guds gunst og forsvart hans overhøyhet, utmerker Kristus Jesus seg som den største med hensyn til å verdsette Jehovas gaver og de privilegier han gir. Han skaffet til veie et fullkomment eksempel på sann verdsettelse. Hans levnetsløp, som alltid har vært preget av takknemlighet overfor Jehova for det evige liv og alle dets velsignelser, tjener som et direkte motstykke til Satans utakknemlige, dødbringende handlemåte. Helt fra han ble skapt har Guds Sønn vist sin store verdsettelse av den sannhet at alt han er og alt han har, er en gave fra hans Far, Jehova. Jesus har aldri så meget som tenkt på i utakknemlighet å tilrane seg Guds stilling. Han satte pris på det privilegium å høre med til Guds universelle familie, og han har alltid med verdsettelse arbeidet for Jehovas navns opphøyelse og vært «lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel». (Fil. 2: 5—8, NW) Men tenk over hvor forskjellig stilling disse to Guds åndesønner nå befinner seg i, de som engang nøt fellesskap med hverandre i Jehovas himmelske familie. Den hovmodige, utakknemlige Satan er blitt skilt ut fra Jehovas organisasjon, og er nå styrtet ned til jordens nærhet, og der fører han i stort raseri krig mot levningen av Rikets arvinger fordi han vet at han bare har en kort tid igjen. Den ydmyke, takknemlige Kristus Jesus er blitt opphøyet til en stilling som er høyere enn den han opprinnelig hadde. Det er blitt skjenket ham udødelighet. Han skuer forbi den kommende Harmageddon-krig og ser inn i en framtid som vil være fylt med takknemlig tjeneste for hans Gud og Far. Hvem av dem synes du var mest forstandig i sin vurdering av Jehovas godhet? Hva gjør du for å følge Jesu eksempel?
10. På hvilken måte var det Jesus både i ord og gjerning viste sann verdsettelse?
10 Paulus forsikrer oss om at vi bør følge Jesu eksempel når han skriver: «La og oss . . . med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset uten å akte [legg merke til hans vurdering] vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!» (Heb. 12: 1—3) Når vi legger nøye merke til Jesu fine verdsettelse av de rette ting, lærer vi å vurdere riktig. Det hjelper oss til ikke å akte spott og vanære fra slektninger, venner eller andre medmennesker som er imot vår kristne ferd. Det som virkelig vil ha noen verdi for deg, er den glede å kunne få tjene Jehova i all evighet. Du vil følge Jesu eksempel og med glede gi avkall på alt som kunne hindre deg i å oppnå Rikets velsignelser. Jesus ga oss en verdifull illustrasjon av hvor høyt man bør verdsette Rikets tjeneste, da han fortalte følgende lignelser: «Himlenes rike er likt en skatt som var gjemt i en aker, og som en mann fant og skjulte, og i sin glede gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte akeren. Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte etter gode perler, og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.» (Matt. 13: 44—46) Jesus gjorde det. Han viste sann verdsettelse, og han forsto klart hvor betydningsfullt det virkelig var å tjene Jehova og gi avkall på alt annet, ja, til og med på sitt jordiske liv for å få tak i den kostelige perlen. Satan satte Jesu verdsettelse på prøve ved å tilby ham politiske og materielle fordeler, men ikke noe i Satans tingenes ordning virket tiltrekkende på Jesus eller kunne påvirke ham til å begynne å sette mindre pris på det privilegium å hevde og forsvare Jehovas navn. I hans øyne sank ikke tjenestens skatt i verdi etter som tiden gikk; hans verdsettelse av den steg til stadighet, og gjør det uten tvil fremdeles. Det er dette eksempel Paulus oppfordrer oss til å følge.
11. Hvordan forholdt det seg med apostlene med hensyn til å legge verdsettelse for dagen?
11 Under Jesu fullkomne veiledning ble alle apostlene så nær som en lik sin Læremester. (Luk. 6: 40) Han som dannet denne unntagelsen, tilla med urette materiell vinning for stor verdi, men senere innrømmet han at dette var en dåraktig feilvurdering, ved å kaste sin forræder-lønn fra seg i templet og så gå bort for å ta sitt liv. (Matt. 27: 3; Sak. 11: 12, 13) Alle de andre elleve og Paulus, som overtok stillingen etter Judas, viste seg å være menn som på alle måter la sann verdsettelse for dagen. De led meget for sannhetens og det gode budskaps skyld, men kunne slike vanskeligheter ødelegge deres takknemlighet overfor Jehova? Begynte apostlene å sette mindre pris på sitt privilegium etterat den jødiske høyesterett hadde latt dem piske og deretter sloppet dem fri med påbud om å slutte å forkynne? Beretningen i Apostlenes gjerninger 5: 41, 42 gir oss svaret: «Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld; og de holdt ikke opp med å lære hver dag i templet og hjemme og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus.» Apostlene viste sann verdsettelse — det kan det ikke herske tvil om. De overvurderte ikke sin egen betydning eller betydningen av penger eller fysisk velbehag. De satte Gud og Kristus høyt. De forsto den verdi sann gudhengivenhet har, og viste seg sanne overfor dens kraft. Det vil alltid være gagnlig å huske på deres eksempel når den utakknemlige verden som vi lever i, vil ha oss til å holde opp med å avlegge det avsluttende vitnesbyrd om Guds rike.
12. Hvilket enestående privilegium ble det forutsagt skulle tilbys i vår tid, og hvordan blir det tilbudt?
12 Da apostelen Johannes var forvist til øya Patmos for det gode budskaps skyld, ble han inspirert til å forutsi at menn og kvinner på denne dommens dag skulle bli tilbudt det privilegium å være med på å utbre det gode budskap om Riket, det budskap som Jesus sa skulle bli «forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme». (Matt. 24: 14, NW) Angående dette inspirerte syn skrev Johannes: «Og jeg så en annen engel fly under det høyeste av himmelen, som hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, og for hver ætt og stamme og tunge og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!» (Åpb. 14: 6, 7) Når Jehovas vitner under ledelse av Jehova Guds virksomme kraft banker på din dør, blir dette privilegium tilbudt deg, det privilegium å få være med på å gi Gud ære ved å tjene som et vitne om hans rike. I alle nasjoner er det stadig mange menn og kvinner som med begeistring tar imot dette tilbudet, mennesker som har sann verdsettelse, og som føler en varm tilfredsstillelse og glede ved at de får være med på å avlegge det avsluttende vitnesbyrd.
13. a) Hva forstår vi tydelig når vi tenker tilbake på dem som har vært rike på verdsettelse, og dem som ikke har vært det? b) Hvilke spørsmål angår følgelig oss nå?
13 Når vi igjen tenker over det Bibelen har å berette om mennesker som har vært rike på sann verdsettelse, forstår vi ikke da tydelig at verdsettelse er noe langt mer enn ganske alminnelig takknemlighet, som det forresten også er en bedrøvelig mangel på i denne verden? Jo, og dette er faktisk en sak som gjelder liv eller død, en sak som angår ens hjerte, ens oppfatningsevne, ens forstand, ens sjel og ens styrke. Du har fått se hvorledes andre har handlet; noen har handlet klokt, andre dumt. Hvordan kommer så du til å handle med hensyn til Jehovas rike? Kommer din handlemåte til å være bestemt av sann verdsettelse eller av utakknemlighet? Vil det huset du bygger, bli stående i Harmageddons storm? Hvordan kan du framelske mer av den verdsettelse som vil gjøre deg i stand til å overleve enden på den nåværende utakknemlige verden? Følgende artikkel blir lagt fram for deg til grundig ettertanke. Les den med verdsettelse.