Rettigheter eller plikter?
«Min sønn! Glem ikke min lære og la ditt hjerte bevare mine bud! For langt liv og mange leveår og fred skal de gi deg i rikt mål.» — Ordspr. 3: 1, 2.
1—3. a) Hvilken innstilling har menneskene i verden med hensyn til rettigheter? b) Hvem taler apostelen Paulus om i 2 Timoteus 3: 1—5, og hva kommer til å skje med alle som har den ånd som blir omtalt i Efeserne 2: 2?
FOLK i vår tid er svært opptatt av å få fastslått sine rettigheter. Mange mener at de har rett til å gjøre som de selv vil, uten å ta hensyn til andre. Resultatet er at verden, særlig den såkalt kristne del av den, er blitt slik som det ble forutsagt i Bibelen, som sier at menneskene skulle være ’brautende, hovmodige, ulydige mot foreldre, utakknemlige, troløse, uten naturlig hengivenhet, ikke til å komme overens med, egensindige’. — 2 Tim. 3: 1—4, NW.
2 Dette er verdens ånd. Det er «den ånd som nå virker i ulydighetens sønner». (Ef. 2: 2, NW) Vi vet at den er overalt omkring oss og øver press på alle. Vi må ikke tro at apostelen Paulus siktet til den verden av mennesker som ikke tror på Gud, da han beskrev de ovennevnte forhold. Nei, han sa at disse ulydige menneskene skulle ’ha gudfryktighets skinn, men fornekte dens kraft’. (2 Tim. 3: 5) Det er i kristenheten Bibelen har sagt at disse forholdene skulle gjøre seg gjeldende, og det har gått i oppfyllelse. Alle som har denne dårlige ånd, kommer til slutt til å dø. — Åpb. 21: 8.
3 Hvis noen legger denne ånd for dagen, hviler følgelig Guds mishag over ham, enten han tilhører et kirkesamfunn eller ikke, ja, selv om han har trukket seg tilbake fra kristenhetens religiøse systemer og er blitt et av Jehovas vitner. Alle som vil være uavhengige og legger en brautende og egensindig ånd for dagen, eller som er smittet av denne ånd i mindre grad, befinner seg i stor fare.
4, 5. Hva har denne ånd ført til både blant ungdommer og voksne?
4 Denne ånd gjenspeiler seg i nyhetene, særlig i de nyheter som dreier seg om unge mennesker. Opptøyene på skoler og universiteter er et eksempel. Elevene går noen steder så langt at de tar med seg geværer og andre dødbringende våpen på skolen. De ødelegger skolens eiendom. Vi leser om ungdomsopptøyer som blir satt i gang uten noen som helst grunn. Unge mennesker drar enkelte steder inn i småbyer og øver hærverk i forretningene og velter bilene til uskyldige mennesker som tilfeldigvis kjører forbi — alt uten grunn.
5 Slik vandalisme skyldes et ønske om å være uavhengig av alle lover og normer, et ønske om selv å bestemme i ett og alt. For å rettferdiggjøre sin handlinger sier disse ungdommene at de bare bruker sine «rettigheter». De ønsker å vise at de ikke er ansvarlige overfor noen. Denne opprørske, uavhengighetens ånd har til og med fått innpass blant mange voksne. Tusenvis av mennesker hevder at de har krav på en regelmessig inntekt, men de vil ikke arbeide. De ønsker å nyte livets goder, men de ønsker ikke å produsere noe. Drikkepenger var opprinnelig en gave som ble gitt for utvist tjeneste utover det som kunne forlanges. Men nå forlanges det ofte drikkepenger uansett hvordan kvaliteten av den utviste tjeneste er.
6—8. Beskriv hvordan forholdene ville være i hjemmene og andre steder hvis det ble lagt større vekt på plikter enn på rettigheter.
6 I kampen for å oppnå rettigheter blir således plikter ikke tatt i betraktning. Men tenk på hvor annerledes mye ville ha vært hvis hver enkelt hadde samme syn på plikter som på rettigheter! Forholdene i vår tid ville ha vært fullstendig annerledes. Da ville ingen ha behøvd å bekymre seg for sine rettigheter, for alle ville da ha ivaretatt sine plikter.
7 Kampen om rettigheter har i virkeligheten en splittende virkning. Det at folk ivaretar sine plikter, skaper fred og lykke. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor forent en familie ville være hvis hvert familiemedlem tenkte på sine plikter — barna på sine plikter overfor foreldrene og foreldrene på sine plikter overfor barna. Hjemmet ville bli preget av gjensidig tillit og omtanke i stedet for mistenksomhet og stridigheter.
8 Hvis arbeidere innså at arbeidsgiveren har rett til å vente at de skal yte en full dags arbeid, og hvis arbeidsgiveren hadde tanke for arbeidernes ve og vel og erkjente sin plikt til å utbetale en passende lønn, ville begge parter være bedre stilt. Og kundene ville være fornøyd, for de ville få god service. Det ville være lettere å drive forretning, og arbeidstagerne kunne være sikrere på å få beholde sitt arbeid. Men på grunn av sin selviskhet erkjenner ikke verden dette. Den legger størst vekt på hva hver enkelt kan oppnå uten å tenke på andre. Denne selviskhet er så utbredt og så inngrodd at det ikke lar seg gjøre å reformere verden.
Den kristnes syn
9. Hva er de kristnes syn på det å kjempe for sine rettigheter?
9 Men hva er de kristnes standpunkt i spørsmålet om rettigheter og plikter? De kristne har en gudgitt rett og plikt til å tilbe Gud og holde hans bud og anvende Bibelens prinsipper i sitt liv. (Matt. 4: 10) De må være besluttet på å holde fast ved denne rettighet. (Matt. 22: 21) Dette er ikke en rettighet som de selv har tiltatt seg, eller som noe menneske har gitt dem, men de har fått den fra Gud, og de er overfor ham forpliktet til å ta vare på den. (Matt. 28: 18, 19) Når de holder fast på denne rettighet og handler i samsvar med den, støtter Gud dem. Bibelen legger ikke så stor vekt på personlige rettigheter. Den sier imidlertid en god del om plikter. — Pred. 12: 13; Luk. 17: 10.
10—12. a) Hvilken stilling befinner de kristne seg i innfor Gud hva rettigheter og plikter angår? b) Hvilken holdning bør de kristne ha til det å praktisere visse ting som er «moderne»?
10 Hvordan forholder det seg så med sanne kristne, som har sluttet å følge denne verdens handlemåte, og som viser tro på Kristi gjenløsningsoffer? Bibelen sier til dem: «Vet I ikke at . . . I ikke hører eder selv til? for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme!» (1 Kor. 6: 19, 20) Det er således liten grunn til at de skal snakke om rettigheter til Gud, for han eier dem, ettersom han har kjøpt dem med sin Sønns blod. De har en plikt. Denne plikt består i at de skal ’ære Gud’. Vi kan ære Gud ved å være fredsommelige, ved å være tilfredse, ved å være tålmodige, selv om andre tråkker på våre rettigheter. Vi ærer Gud når vi ivaretar våre plikter, når vi ikke gjør krav på det som vi mener er våre personlige rettigheter, og ikke skaper vanskeligheter for andre ved å forlange å få slike «rettigheter». — Ordspr. 11: 2.
11 De kristne må derfor ikke tro at bare fordi en bestemt handlemåte er vanlig i verden, kan de overfor den kristne menighet med dens modne tenkemåte insistere på at de har rett til å følge en slik handlemåte. Hvorfor skulle en kristen prøve å bringe verdens ånd eller de ting som representerer den, for eksempel ytterliggående moter, ytterliggående musikk og en såkalt moderne stil, inn i sitt liv når han er en del av menigheten? Ja, hvorfor skulle han prøve å bringe slike ting inn i Guds menighet?
12 Noen sier kanskje: ’Det er moderne. Vi vil gjøre det som er moderne, og følge med.’ Men tenk over dette: Denne verdens ånd blir stadig dårligere; den er råtten; og vi kan regne med at tilstandene vil bli verre etter hvert som tiden går. Hver generasjon har ment at den var «moderne», og at den hadde kommet litt lenger enn de andre, men hvordan gikk det med disse generasjonene og deres levemåte? Bibelen sier: «[Det er] en ætt [generasjon, NW] som er ren i sine egne øyne og dog ikke har tvettet seg for sitt eget skarn.» — Ordspr. 30: 12.
13. Hva bør vi gjøre nå i stedet for å ha en uavhengig innstilling, og hvorfor?
13 Skulle vi nå skape uro i menigheten eller framelske en uavhengig innstilling og trekke oss aldri så lite tilbake, i stedet for å samarbeide fullt ut med menigheten? Etter hvert som vi ser at den ’store trengsels’ stormskyer blir mørkere, og merker at «klimaet» i verden blir kjøligere, bør vi bli nærere knyttet til den kristne organisasjon, ja, vi må bli nærere og nærere knyttet til våre kristne brødre, slik at vi virkelig kan føle varmen av den kjærlighet som rår i menigheten. (Ordspr. 18: 1) Vi må være ekstra påpasselige med hensyn til vår innstilling og vårt forhold til Gud. Apostelen Peter viste hvor viktig dette er, da han sa: «Blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» — 1 Pet. 4: 18.
14. Hvorfor er det fåfengt å kjempe for en mote som blir fulgt av denne verden?
14 Det som vi kanskje synes er svært viktig nå, kan dessuten vise seg å være fullstendig verdiløst i Guds nye ordning. Ja, bare om et år kan det som vi nå kjemper for som en rettighet (en mote, en stil, en musikkform), være fullstendig avlegs. Da er vi ikke selv interessert i det. Hvorfor skulle vi da ønske å føre det inn i menigheten nå? Verdslige moter blir fort skiftet ut og glemt. Men Guds menighet kommer til å bestå i all evighet. Bibelen sier: «Denne verdens skikkelse forgår.» (1 Kor. 7: 31) Den forandrer seg nå fra vondt til verre, men den kommer til å bli fjernet fullstendig. (1 Joh. 2: 17) Den kommer ikke til å eksistere lenger. Hvor kommer de ytterliggående motene til å være da? Hva med det lange, tjafsete håret og de shabbye klærne? Hvordan vil det da være med det som vi nå kanskje insisterer på at vi har rett til å gjøre?
Vi analyserer våre motiver
15. Hvorfor er det gagnlig for oss a gi akt på den veiledning som blir gitt av ansvarlige brødre i menigheten?
15 Jehova elsker alle som nærmer seg ham i tro. Han ønsker at vi av hjertet skal tjene og adlyde ham. (Rom. 6: 17) Det er følgelig den kristne menighets formål å gjøre klart hva som er Jehovas vilje, og å hjelpe alle medlemmer av menigheten til å forstå hvorfor — å hjelpe alle til å kjenne Jehova mer fullstendig. Vi vil derfor ha stort utbytte av å gi akt på den veiledning de ansvarlige i menigheten gir i forbindelse med problemer som oppstår. — Se 2 Mosebok 18: 15, 16.
16—18. Hvordan kan en analysere sin egen holdning og sine motiver i forbindelse med noe som kan se ut til å være riktig?
16 Hvis du er bekymret på grunn av et spørsmål som har med dine rettigheter å gjøre, bør du analysere dine tanker og motiver og finne ut om de er i harmoni med Guds måte å tenke på. Vi kan illustrere dette ved hjelp av et eksempel. Vi kan tenke oss at du er en mann eller en gutt som har langt, tjafsete hår. Du liker kanskje den moten. En av brødrene har nevnt at det ville være passende om du fikk håret klipt og begynte å stelle det litt mer.
17 Du kan spørre: ’Har jeg håret slik fordi jeg synes at jeg tar meg bedre ut med det, eller er det på grunn av dem jeg omgås? Er disse menneskene slike som jeg omgås i menigheten, eller er de i verden utenfor? Hvis det er noen andre i menigheten som har en slik hårfasong, er det da modne forkynnere, eldste eller menighetstjenere, de som er nidkjære i tjenesten, som har det?’ Husk i denne forbindelse apostelens ord: «Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro!» — Heb. 13: 7.
18 Spør så: ’Hvem blir jeg satt i klasse med av folk i sin alminnelighet på grunn av den moten jeg følger? Vil de jeg besøker, kunne se at jeg er et av Jehovas vitner?’ Hvorfor ville du føle deg uvel blant verdslige omgangsfeller hvis du ikke hadde langt hår? Er du redd for hva de kunne komme til å si? Tror du at de venter at du som et av Jehovas vitner skal kle deg slik de gjør? Tror du at de ville ha større respekt for deg hvis du som en Ordets tjener kledde deg slik som de gjør?
19, 20. Hvilket eksempel er det forstandig å følge hvis brødrene i menigheten anbefaler at vi foretar en forandring med hensyn til en eller annen mote?
19 Ville du være villig til å foreta en forandring hvis de ansvarlige brødre i menigheten anbefalte at du gjorde det, eller hvis andre mener at den moten du følger, ikke passer seg for en Ordets tjener? Du mener kanskje at de tar feil, eller at de er gammeldagse, og at det ikke er nødvendig å forandre seg bare fordi andre i menigheten blir urolige. Da kan vi spørre: Vil du godta det eksempel Kristus satte?
20 Apostelen Paulus sa om Jesus: «For Kristus levde heller ikke seg selv til behag, men, som skrevet er: Deres hån som hånte deg, falt på meg.» (Rom. 15: 3) Kristus pukket ikke på sine rettigheter. Det ville ha vært mye mer behagelig for ham å følge en annen handlemåte. Men hvordan kunne han da ha vært til hjelp for oss? — Matt. 26: 53, 54; 2 Kor. 5: 14, 15.
21. Hvordan viser apostelen Paulus at det er ukristent av et medlem av menigheten å insistere på å følge en handlemåte som andre tar anstøt av?
21 Hvordan ville det være hvis noen ba deg om å slutte å spise kjøtt, fordi noen i menigheten ville ta anstøt hvis du fortsatte å gjøre det? Hva? Skulle du gi avkall på en så fundamental rettighet? Apostelen Paulus fulgte Kristi eksempel da han skrev: «La oss derfor strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse! Nedbryt ikke Guds verk for mats skyld! . . . det er godt ikke å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som din bror støter seg ved.» Paulus sier så til en hvis samvittighet ikke ble plaget av at han spiste kjøtt, men som ville avholde seg fra det av hensyn til menigheten: «Du har tro? Ha den hos deg selv, for Gud!» — Rom. 14: 19—22; se også 1 Korintierne 8: 12, 13.
22. Nevn andre grunner til at vi bør foreta en forandring hvis våre brødre mener at noe vi gjør, kaster et galt lys over det gode budskap om Riket.
22 Det er derfor bedre å gi avkall på visse ting og ha den tilfredsstillelse å vite med seg selv at en behager Gud, selv om en ikke er helt enig i den oppfatning andre har, og selv om en mener at det en gjør, er riktig. Hvis du følger en mote som du liker, hvem er det som legger mest merke til det, når alt kommer til alt? Hvem er det som virkelig ser hvordan den kler deg, og som kan sammenligne ditt utseende med andres? Du ser det ikke så godt selv, gjør du vel? Nei, det er andre som ser deg fra alle vinkler. Hvis dine brødre mener at ditt utseende gir folk et galt inntrykk eller kaster et uheldig eller dårlig lys over det budskap du forkynner, hvorfor da ikke foreta en forandring og være lykkelig?
Ikke et spørsmål om mote, men om å være atskilt fra verden
23. Hvordan var situasjonen i Israel for en mann som kanskje foretrakk å være glattbarbert framfor å ha skjegg?
23 Vi kan også betrakte spørsmålet om moter eller klesdrakt fra en annen synsvinkel. Sett at du var en israelittisk mann som levde under loven, og sett at du ikke likte skjegg. Kanskje du best likte egypternes glattbarberte utseende. Hva skulle du gjøre? Ville du gjennomtvinge din rett til å barbere deg? Nei, for du ville ikke ha noen slik rettighet. Du ville være nødt til å ha skjegg, for loven befalte alle menn: «I skal ikke rundskjære eders hår; heller ikke skal du klippe ditt skjegg kort.» — 3 Mos. 19: 27; 21: 5.
24. Hvorfor krevde loven at israelittene skulle ha skjegg?
24 Var det en mote som gjorde at denne loven ble gitt? Nei. Den ble gitt for å forhindre at israelittene etterlignet noen av hedningefolkene omkring dem. Israelittene skulle imidlertid stusse og pleie skjegget sitt. Et ustelt skjegg og et avrakt skjegg var et tegn på sorg som skyldtes en eller annen ulykke. (2 Sam. 19: 21—28; Es. 7: 20) Håret ble også klipt med jevne mellomrom, med mindre en hadde avlagt nasireerløfte. I Esekiels profeti får prestene befaling om å klippe sitt hodehår og ikke la det vokse fritt. — Esek. 44: 15, 20.
25, 26. Hvordan viser Gud i sitt Ord hva som er hans syn på passende klesmoter?
25 Gud viste også at det at en følger en bestemt mote med hensyn til klær, kan gi andre et galt inntrykk, da han sa at «en kvinne skal ikke ha mannsklær på seg, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær; hver den som gjør så, er en vederstyggelighet for [Jehova] din Gud». (5 Mos. 22: 5) Hvorfor? Fordi det kunne tilskynde til umoral.
26 Selv om enkelte klesplagg kan ligne hverandre, for eksempel bukser for kvinner og bukser for menn, er fasongen og stoffet som oftest temmelig forskjellig. Men når en bruker klær som gjør at det er umulig å skille en ut fra det motsatte kjønn, er det galt i Jehovas øyne. Det samme er tilfelle med klær som er så tettsittende eller utfordrende at de oppmuntrer til umoral og setter dem som bærer dem, i klasse med mennesker som er beryktet for sin dårlige moral. Hvis du absolutt vil velge en bestemt mote hva hårfasong eller klesdrakt angår, eller hvis du ønsker å følge en eller annen populær stil, så spør deg selv: ’Gjør jeg det for å etterligne verdslige mennesker?’
«Selve naturen» lærer oss
27, 28. a) Hvordan hjelper apostelen Paulus oss til å avgjøre om en mote er passende for de kristne? b) Hva sier noen bibelforskere om Paulus’ bruk av ordet «naturen»?
27 Bibelen inneholder ikke noen bestemte regler for hvor langt hår en bør ha, eller hvor skjørtekanten bør gå. Men apostelen framholder under inspirasjon gode retningslinjer som vil gjøre oppriktige, innvigde kristne og menigheten i stand til å avgjøre om en mote eller en skikk er passende og sømmelig. Han sier: «Lærer ikke endog selve naturen eder at dersom en mann lar håret vokse langt, er det ham til vanære, men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære? for det lange hår er gitt henne til slør.» — 1 Kor. 11: 14, 15.
28 Bibelforskeren Albert Barnes sier om disse ordene av apostelen:
«Ordet naturen . . . betegner tydeligvis den sansen for hva som er sømmelig, som alle mennesker har, og som kommer til uttrykk i enhver alminnelig utbredt skikk. . . . Det er det som menneskene ut fra sin naturlige sans mener er passende. . . . På dette stedet sikter derfor ordet ikke til kjønnenes natur, . . . eller til alminnelig skikk og bruk, . . . men det sikter til en dyp, indre følelse av hva som er rett og riktig.»
Og greskfilologen dr. A. T. Robertson sier:
«Her sikter det til en medfødt sans for hva som er passende (jfr. Rom. 2: 14), i tillegg til alminnelig skikk og bruk, men en sans som er basert på den objektive ulikhet i tingenes natur.»
29. a) Hvorfor trenger ikke en kristen regler for å vite hva han skal gjøre, og hva han ikke skal gjøre? b) Hva bør en gjøre hvis en i noen tilfelle ikke vet hva som er riktig?
29 Det er derfor ikke nødvendig å ha regler som sier nøyaktig hva vi skal gjøre, og hva vi ikke skal gjøre. Hvis vi er kristne og i vårt hjerte elsker det som er rett, vet vi på grunn av naturen, særlig på grunn av vår oppøvde samvittighet, om noe er til ære eller vanære for det gode budskap vi forkynner. Vi vet om vi bygger opp eller bryter ned menighetens omdømme i andres øyne. Men hvis noen ikke vet det, bør de være villige til å ta imot veiledning av den kristne menighets opplyste samvittighet. De bør ta imot de gode råd de får, og stole på de ansvarlige brødres dømmekraft. — Ordspr. 12: 15.
30. a) Hvilken forpliktelse hviler på alle som har ansvarsfulle stillinger i menigheten? b) Hvilket prinsipp vil hjelpe oss til å handle riktig? c) Hvorfor bør vi være mer opptatt av våre plikter enn av våre rettigheter?
30 Sanne kristne elsker hverandre, og de som innehar ansvarsfulle stillinger, er forpliktet til å gjøre det som er best for deres brødre, både ved sitt eksempel og ved den veiledning de gir. Og vi bør alle i alt vi gjør, la oss lede av prinsippet: ’La oss være en pryd for Gud, vår frelsers lære.’ Hvis vi ivaretar våre plikter og arbeider helhjertet som for Jehova og ikke for mennesker, vil Jehova lønne oss med velsignelser som langt overgår de «rettigheter» som vi kunne tilta oss, og han vil dessuten gi oss et langt liv under fredelige og trygge forhold. — Titus 2: 10; Kol. 3: 23, 24; Ordspr. 3: 1, 2.