«Ris-kristne» er ikke kristne

«’RIS-KRISTNE’ finnes ikke lenger på det kinesiske fastland,» sa dr. Tracey K. Jones jr. ved et møte i det metodistiske misjonsråd ifølge The Christian Century for 20. februar 1960.

Hva er en «ris-kristen»? Det er en som er blitt påvirket til å bekjenne seg til en av kristenhetens trosretninger ved å bli forsynt med ris eller annen mat. Det at man får noe å mette seg med, innebærer ikke at man dermed får en sterk overbevisning, og det er derfor ikke så merkelig at disse «ris-kristne» i China under press fra kommunistene oppgir sin såkalte kristendom.

Selv om kommunistene kan ha sørget for at det ikke finnes «ris-kristne» på det kinesiske fastland, vil det likevel være slike «ris-kristne» på andre steder så lenge det finnes religiøse organisasjoner som benytter seg av en slik taktikk. Det religiøse ukeblad som ble sitert ovenfor, sa således i en tidligere utgave: «Nye romersk-katolske kirker som ble bygd på steder [på Formosa] hvor det ikke var noen katolsk befolkning, ble innrettet slik at det lot seg gjøre å lagre og fordele varer som var beregnet på de nødstilte. . . . Prestene benyttet varer fra De forente staters overskuddslagrer som de fikk skaffet seg meget billig, som lokkemiddel for å verve proselytter og som et middel til å holde på dem som allerede var blitt proselytter.»

Det femte spørsmål i en rekke på 11 spørsmål som Kirkenes verdensråd forela sine medlemmer, var derfor meget betegnende. Det lød: «Kan vi ikke bli enige om å ta avstand fra en hvilken som helst kirkelig aksjon som går ut på å påvirke mennesker til å slutte seg til et eller annet kirkesamfunn ved hjelp av materielle eller sosiale fordeler som blir ytet, eller som går ut på å øve et utilbørlig press på mennesker som befinner seg i nød og vanskeligheter?»

«Ris-kristne» finnes ikke bare i asiatiske land, hvor det dyrkes ris. Hele kristenheten er angrepet av denne virus som får mennesker til å gi seg ut for å tilbe Gud, men som gjør det for å oppnå selviske fordeler. Av den grunn finner vi at i enkelte land øker de religiøse samfunns medlemstall, de religiøse høytider blir vigd større oppmerksomhet, det er større avsetning på artikler som brukes ved slike høytider, og det blir oppført flere og flere kirker og religiøse forsamlingshus. Det er tydelig at denne økte virksomhet ikke er noe tegn på sann kristendom, for i de samme landene har også forbrytelser og umoral tiltatt.

Apostelen Paulus sa om mennesker som var slike «ris-kristne», at de var «fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten, idet de akter gudsfrykten for en vei til vinning». Og da han forutsa at det ’i de siste dager skulle komme vanskelige tider’, ga han en beskrivelse av de forskjellige slags skammelige gjerninger som blir begått i verden i vår tid, og sa at menneskene «har gudsfryktighets skinn, men fornekter dens kraft — og disse skal du vende deg fra». — 1 Tim. 6: 5; 2 Tim. 3: 1—5.

Strengt tatt finnes det ikke «ris-kristne». Det kan finnes «ris-metodister», «ris-presbyterianere» og «ris-katolikker», men ikke «ris-kristne», for Jesus Kristus omtalte aldri noen slik kategori av kristne. Han understreket at de åndelige ting er viktigere enn de materielle, da han sa: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» Han omtalte de mennesker som lykkelige som «er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til. Lykkelige er de som hungrer og tørster [ikke etter ris og vin, men] etter rettferdighet, for de skal bli mettet». — Matt. 4: 4; 5: 3, 6, NW.

Da en stor skare av folket hadde fulgt ham i dagevis og til slutt slapp opp for mat, ville ikke Jesus at de skulle falle om av sult, men han sørget ved minst to anledninger på mirakuløst vis for mat for dem, idet han lot noen ganske få brød og fisker bli nok til at flere tusen fikk spise seg mett. Men da noen fulgte ham ene og alene fordi han hadde gitt dem mat, irettesatte han dem og sa: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: I søker meg, ikke fordi I så tegn [beviser for at han var en Guds profet], men fordi I åt av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl.» — Joh. 6: 25—27.

Sann kristendom gir seg ikke utslag i selviskhet, men i uselviskhet eller kjærlighet: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt,» og «du skal elske din neste som deg selv». Jesus sa også at «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange». Ved sin handlemåte viste Jesus at han var klar over at «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot». — Mark. 12: 30, 31; Matt. 20: 28; Ap. gj. 20: 35, NW.

Kan man ta Jesu lære bokstavelig i vår tid? Er det mulig å leve i samsvar med disse kristne prinsipper i en verden som helt og holdent er preget av selviskhet? Ja, det er det, og den nye verdens samfunn av Jehovas vitner er et godt bevis på at det lar seg gjøre. De fleste av disse vitner har kommet ut fra denne verdens populære religiøse samfunn både innen kristenheten og den hedenske verden. Hva er det som har drevet disse mennesker til å bli kristne vitner for Jehova? Det er ikke håpet om å oppnå selviske fordeler, men kjærlighet til sannheten, til Gud og til deres neste. Noe som også har virket tiltrekkende på mange mennesker, er de høye prinsipper og den iver de mennesker gir uttrykk for som har brakt dem dette budskapet, og i særlig grad det herlige håp om å få del i de velsignelser Guds rike skal gi menneskene i en rettferdig, ny verden.

Hvilket resultat har så dette gitt? Jo, det har ført til at antallet av de Ordets tjenere som regelmessig hver måned forkynner det gode budskap, er blitt tre og en halv ganger så stort i løpet av ti år, fra 230 532 i 1949 til 803 482 i 1959, og det har skjedd uten at man har benyttet seg av «ris». Alle disse har lagt til side alle rasemessige, politiske, nasjonale og kulturelle fordommer og arbeider som en harmonisk enhet i 179 forskjellige land og øysamfunn. Sann kristendom trenger så visst ikke «ris» for å frambringe kristne mennesker!