i stedet for å utsette den i flere år mens det tar til seg mindreverdig undervisning? Timoteus’ mor og bestemor gjorde ikke noen feil ved å undervise ham mens han var liten, gjorde de vel? Og de brukte Skriften, ikke en forenklet barnebok. Den lå ikke for høyt for ham, for han kom til å kjenne Skriften. Paulus omtalte mange år senere med anerkjennelse den opplæring Timoteus hadde fått i sin barndom: «Fra barndommen av kjenner [du] de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse.» (2 Tim. 3: 15) Noen sier at små barn ikke får noe ut av å være til stede på møtene, men Jehova sier at de skal være med «forat de kan lytte, og forat de kan lære». Hvordan skal de kunne tenke på sin Skaper i sin ungdoms dager, hvis de aldri får høre om sin Skaper i sin ungdoms dager? — Pred. 12: 1.

17. Hvorfor er det tilrådelig å begynne den teokratiske opplæring tidlig i livet?

¹⁷ Ved sitt Ords innvirkning på oss former Jehova oss til miskunnhetens leirkar eller til vredens leirkar. (Rom. 9: 20—24) Jo ferskere leiren er; desto lettere er den å forme. Jo lenger den får stivne, desto hardere blir den. Det er lettere for oss å bli tildannet i samsvar med Jehovas Ord hvis det blir sørget for at dette Ord får virke på oss mens vi er små eller unge, enn hvis det blir utsatt til vi blir gamle og mer stivnet i vår form. De unge er mer smidige, og jo yngre de er, desto smidigere er de. Jesus brukte et barn som et eksempel på ydmykhet, og sa at hans etterfølgere måtte bli som det. (Matt. 18: 1—4) Små barn er ustabile og trenger ledelse, som Esaias viser når han taler om tiden «før gutten skjønner å forkaste det onde og velge det gode». (Es. 7: 16; Ef. 4: 14) De første år er de mottagelige eller formende år, og formingen vil finne sted, enten til godt eller til ondt. Foreldrene må foreta utformingen til godt, bygd på rette prinsipper, ellers vil andre innflytelser gjøre det til ondt, og når den tiden kommer da sendrektige foreldre mener at den teokratiske opplæring bør begynne, kan det hende at de finner et forherdet standpunkt imot den. — Ordspr. 19: 18.

18. Hvilke undersøkelser bekrefter at det er klokt å gi opplæring i barndommen?

¹⁸ En lederartikkel i en avis klaget over at bølgen av ungdomsforbrytelser holder på å bli en flodbølge, og sa i den forbindelse: «Ekspertene er nå enige om at hvis vi vil forebygge forbrytelser, må vi få tak i barna i årene før skolealderen.» I en av de mest omfattende studier av ungdomskriminaliteten som noensinne er gjort, og som tok ti år, oppdaget man at det i første rekke er livet i hjemmet som avgjør om et barn skal bli en forbryter eller ikke. Undersøkelsen viste at når familielivet var sunt, var sjansene for at barnet skulle bli en forbryter bare 3 på 100, men hvis forholdet mellom foreldre og barn var dårlig, var sjansene for at barnet kunne komme på gale veier 98 på 100. Så selv om det kan forekomme spredte unntagelser, så holder den generelle regel i Ordspråksboken 22: 6 stikk: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.»

19. Hvilken opplevelse kan trøste foreldre som er engstelige for den virkning dårlig verdslig omgang kan ha på barna?

¹⁹ Her er en opplevelse som kan være til trøst for foreldre som er redde for at deres barn skal bli ødelagt av dårlig verdslig omgang når de kommer utenfor familiekretsens beskyttelse. Et vitne ledet et bibelstudium med en dame i Brooklyn. Denne damens fire år gamle sønn satt og hørte på. Faren protesterte mot dette. Han sa at de burde la gutten vente til han var 21 år med å ta noen avgjørelse angående religion. Noen dager senere kom en lærerinne til denne damen og spurte om hun var et av Jehovas vitner. Nei, jeg bare studerer med dem, svarte hun. Så fortalte lærerinnen at hun hadde sett at den lille gutten ble angrepet av en flokk barn, og så grep hun inn og hindret overfallet, og fikk da vite grunnen til det. Barna ville at denne lille gutten skulle anerkjenne en statue i nærheten som Gud; det var ikke en religiøs statue, men den religiøse opplæring barna hadde fått, fikk dem til å tro at det var Gud. Den 4 år gamle gutten ville ikke anerkjenne den som Gud; han sa at den ikke kunne se, ikke kunne høre, ikke kunne snakke, ikke kunne bevege seg, ikke kunne være Gud, og han ville ikke kalle den Gud! På grunn av dette gikk de løs på ham. Da guttens far hørte om dette, ble han forbauset over at hans sønn hadde oppfattet så meget ved å sitte å høre på under bibelstudiet, og guttens mot da han holdt stand overfor barneflokken, gjorde slikt inntrykk på ham at han slo om og sa at gutten kunne fortsette å være med på studiet. — Jer. 10: 5; Hab. 2: 18, 19.

Libanesisk pike hører Hyrdens røst

I byen Aleppo i Libanon ble det levert en bibelsk studiebok i et hjem. Da misjonæren foretok gjenbesøk der, fant han at den eneste som viste noen interesse, var husets 12-årige datter. Hun hadde lest det meste av boken, og ønsket å abonnere på Vakttårnet. Det ble opprettet et bibelstudium med henne, og etter som hun studerte meget flittig, gjorde hun raske fremskritt. Da den katolske presten la merke til at hun ikke kom til kirken, avla han henne et besøk. Han sa at hun måtte komme til kirken for å be. Hun slo opp sin bibel til det sted hvor Jesus sa at man skulle gå inn i sitt lønnkammer og be. (Matt. 6: 6) Han ble svar skyldig. Deretter sa han at hvis hun ville holde opp med å studere med Jehovas vitner og begynne å komme til kirken igjen, så ville han gi henne tjuefem livre. Til dette svarte piken: «Jesus sa: ’Mine får hører min røst og følger meg,’ så hvis jeg er et får og du har Herrens’ røst, ville det ikke være nødvendig for deg å tilby meg penger. Men etter som du ønsker å betale penger, viser det at du ikke har Herrens røst.» Da presten hørte dette svaret, fór han ut av huset i fullt sinne. Denne piken er nå regelmessig med på å kunngjøre det gode budskap om Riket for andre, og hun ser fram til å la seg døpe ved første anledning.