Det ansvar de har som gir råd

VISE råd er av stor verdi. Mennesker både i fortiden og i nåtiden har vært villige til å betale penger for gode råd, ikke bare i juridiske saker, men på mange andre områder i livet. Konger og herskere har satt stor pris på menn som har vært kyndige i å gi vise råd, og har ansatt dem i sin tjeneste.

De mest verdifulle råd er de som hjelper oss til å finne og fortsette å vandre på livets vei, slik at vi kan ha Guds godkjennelse. Og akkurat som det i Israel i gammel tid var kyndige rådgivere som skulle hjelpe folket, er det også i Guds folks menighet på jorden i vår tid eldste i åndelig forstand, som har det ansvar å gi råd i den hensikt å veilede, styrke og beskytte sine kristne brødre. — 1 Pet. 5: 2, 3.

Det å gi slike råd er et privilegium, men innebærer også et stort ansvar. Veiledning er en form for undervisning, og de som underviser, blir ansvarlige for det de lærer, og for den virkning dette har på dem de underviser. — Jak. 3: 1.

Råd kan bli gitt i form av en irettesettelse for å rette på noe som er galt. Ordspråkene 25: 12 sier: «Som en ring av gull, som et smykke av fint gull er en vismann som taler refsende ord for et hørende øre.» Legg imidlertid merke til at det sies «en vismann som taler refsende ord». Det er ikke bare villigheten til å gi råd som er av betydning. En ung, uerfaren person kan godt være villig til eller prøve å gi råd. Men er han kvalifisert til det? Da apostelen viste hvor nødvendig det var å gi hjelp til brødre som kunne gjøre et feiltrinn, sier han: «Dere som har åndelige kvalifikasjoner, [bør] prøve å reise et slikt menneske opp igjen.» (Gal. 6: 1, NW) Det er ikke alle som har slike åndelige kvalifikasjoner. Da Gud fikk Moses til å sørge for at noen menn tok seg av problemer blant de kjødelige israelitter, krevde Moses at disse skulle være «vise og forstandige og prøvde menn». (5 Mos. 1: 13—15) De som tjener som hyrder og tilsynsmenn i den kristne menighet, må likeledes være menn som legger åndelig visdom og forstand for dagen, og som har erfaring.

Kunnskap nødvendig for å kunne gi vise råd

Enten rådene blir gitt til enkeltpersoner eller til en gruppe, kan de hovedsakelig inndeles i to kategorier: Råd som gis som svar når noen ber om opplysning eller veiledning, og råd som gis uoppfordret, fordi en ser det er behov for det. I begge tilfelle er det nødvendig å utvise behørig forsiktighet.

Spesielt når det gjelder råd en gir uoppfordret, bør en først tenke over hvor stort behov det egentlig er for det. Hvor alvorlig er situasjonen? Husk at fariseerne på Jesu tid var tilbøyelige til å lage vesen av småting, undertiden på grunnlag av brudd på regler som var basert på menneskelige normer og ikke på Guds Ords rettledning eller prinsipper. Ved ensidig å legge vakt på småting fordunklet de de viktigere ting i Guds Ord. (Matt. 7: 1—9, 14, 15, 20—23; Matt. 23: 23) Ta også i betraktning hvorvidt omstendighetene og tidspunktet er passende. Husk at «som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid». — Ordspr. 25: 11.

En vis rådgiver vil i begge disse tilfellene, både når han blir spurt til råds, og når han gir råd uoppfordret, søke kunnskap — han ønsker å forvisse seg om at han har tilstrekkelig forståelse av alle sakens fakta til at han kan gi rette råd, råd som har et solid grunnlag, ikke ensidige råd eller råd som bare er delvis rette. (Ordspr. 9: 9; 18: 17) Han er ikke lettroende eller naiv. (Ordspr. 14: 15) Han hører godt etter, er «snar til å høre, sen til å tale», for «når en svarer før han hører [det vil si, før han hører hele framstillingen av saken og forstår hva den dreier seg om], da blir det til dårskap og skam for ham». (Jak. 1: 19; Ordspr. 18: 13; se også 29: 20.) Det å være dypt interessert i å ha helhetsbildet klart for seg er vesentlig hvis en skal kunne legge virkelig forståelse, innsikt og dømmekraft for dagen når en behandler et spørsmål eller et problem. — Ordspr. 15: 14; 18: 15.

Det er bare når en vis person får en slik innsikt i de omstendigheter, forhold og årsaker som ligger til grunn for et problem, at «han får kunnskap», det vil si at han nå vet hvilke konklusjoner han skal trekke, og hvilket råd han skal gi. (Ordspr. 21: 11, NW) Selv om dette kan ta tid, bringer det gode resultater også på andre måter. Når den som gir råd, viser at han har fått tak i sakens fakta, legger for dagen et likevektig syn på tingene og forståelse for vedkommendes problem og de omstendigheter som bidro til det, er det mye mer sannsynlig at den som får råd, er mottagelig for den veiledning som blir gitt. Ja, han vil da forstå at den som gir råd, er oppriktig interessert i å gi forstandig hjelp, at han ikke bare benytter seg av fraser eller generelle vendinger eller ignorerer faktorer som kan gjøre denne personens tilfelle annerledes enn andres, selv om problemene tilsynelatende er like. Alt dette bidrar til å gi rådgiverens ord overbevisende kraft, ja, tiltalende «sødme». — Ordspr. 16: 20, 21, 23.

En må selvfølgelig ikke gå til ytterligheter når det gjelder å foreta undersøkelser, for da vil en aldri komme så langt som til å gi råd. Ved å stille noen få spørsmål vil en kanskje få tak i de nødvendige kjensgjerninger. Og hvis den som skal gi råd, føler at visse opplysninger ikke har kommet fram, kan han si: ’Ja, på grunnlag av det du har fortalt meg, har jeg dette å si . . . Men hvis det kommer til andre faktorer som du ikke har nevnt, kan jo det forandre saken.’ En bør ikke spørre og grave så en setter vedkommende i unødig forlegenhet. Direkte spørsmål som antyder uberettiget mistanke om umoralske eller skamløse handlinger, kan forårsake alvorlige skader som det tar lang tid å lege. (Ordspr. 12: 18) Husk at en eldstes myndighet til å gi råd bør bli brukt til å «oppbygge og ikke til å nedbryte». (2 Kor. 13: 10) Det er også en forstandig handlemåte ikke å blande seg for mye opp i andres privatliv.

«Den rettferdige tenker i sitt hjerte på hvorledes han skal svare.» (Ordspr. 15: 28) Råd som har å gjøre med de enkeltes forhold til Gud, krever en slik meditasjon. Skal veiledningen gagne, må den være korrekt, og det betyr at den må være i harmoni med Guds Ord. Hvis spørsmål i forbindelse med ekteskap, skilsmisse, kristen nøytralitet og andre alvorlige saker blir galt besvart, kan det forårsake stor skade. Hele en persons liv kan bli berørt på en ugunstig måte. Det er ikke menneskelig visdom eller filosofi, men den visdom som kommer fra de høyeste Rådgivere, Jehova Gud og Kristus Jesus, som er pålitelig og står fast og er til evig gagn. — 1 Kor. 2: 4, 5; Sl. 33: 11; Ordspr. 21: 30; Es. 9: 6.

Tvil aldri på dette: Det er ikke noe forhold i livet som Guds Ord, Bibelen, ikke har prinsipper til veiledning for. Guds Ord gjør virkelig en kristen i stand til å være «fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning». (2 Tim. 3: 16, 17, NW) Det er derfor aldri grunn til bare å stole på ens egen visdom når en gir råd. (Ordspr. 3: 5—7) Istedenfor å komme på avveier på grunn av personlige idéer eller teorier bør en holde seg ’midt på stien’ ved å holde seg godt innenfor de grenser som Bibelens veiledning trekker opp. (Ordspr. 8: 20) En som søker å gi vise råd, bør stadig vende seg til Gud i ydmyk bønn. — Jak. 1: 5; 1 Kong. 3: 7—12.

Kristne rådgivere som lar seg lede av Guds Ords veiledning, vil virkelig være til velsignelse for sine brødre. Og hva mer er — de vil bli verdsatt av de store Konger, Jehova Gud og hans Sønn, Kristus Jesus. — Ordspr. 27: 9; 14: 35; 16: 13.