Ta vare på din kristne skatt!

«Vern om denne fagre betrodde skatt ved den hellige ånd som bor i oss.» — 2 Tim. 1: 14, NW.

1. Hva er en betrodd skatt?

DISSE inspirerte ord skrev apostelen Paulus til sin medtjener Timoteus. Timoteus hadde fått en fager betrodd skatt å verne om. Hva menes det med en betrodd skatt? Hvilken skatt skrev Paulus om? En betrodd skatt er noe en har fått seg overgitt for å verne om det og sørge for at det blir benyttet på en gagnlig måte, eller for å holde det i trygg forvaring, og det er noe en må avlegge regnskap om. Det er en forpliktelse som er blitt pålagt en, noe en er forpliktet til og bør sette sin ære i å bevare ukrenket. En betrodd skatt er derfor noe en ikke må ta lettvint.

2. Hvordan er Matteus 25: 14—30 et utmerket eksempel i denne forbindelse?

² Et utmerket bibelsk eksempel i denne forbindelse kan vi finne i Matteus 25: 14—30. Jesus fortalte en lignelse om en mann som overga tre av sine slaver en betrodd skatt. Det de fikk, var ikke deres eget, men skulle brukes i overensstemmelse med deres herres ønske. To av slavene sørget for å øke den kapitalen som var blitt dem betrodd, men den tredje gravde sin andel ned i jorden. Da tiden var inne til at de skulle avlegge regnskap overfor eieren, kom det for dagen at den tredje slaven var en dårlig tjener som hadde handlet troløst med sin betrodde skatt, og han mistet sin stilling. En som er blitt betrodd det verv å forvalte en skatt, må rette seg etter de betingelser som er knyttet til dette vervet, og godtgjøre at han er pålitelig, ellers vil det få slemme følger for ham.

3. Hvilken hellig skatt hadde Timoteus fått seg betrodd?

³ Den betrodde skatt Timoteus hadde, var lik den Paulus selv hadde. I foregående vers hadde Paulus sagt: «Ha til forbilde de sunne ord som du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus.» Forbildet var skaffet til veie ved Paulus, som tidligere hadde skrevet om «det herlige gode budskap om den lykkelige Gud, det som ble meg betrodd. Jeg er Kristus Jesus, vår Herre, takknemlig, han som ga meg kraft, fordi han regnet meg for pålitelig ved å tildele meg en tjeneste». Paulus og Timoteus tjente sammen under utførelsen av det oppdrag som var blitt dem betrodd, og i Tessalonika, sier Paulus, «fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid. . . . av Gud er [vi] aktet verdige til at evangeliet ble oss betrodd». Det er derfor tydelig at forkynnelsen av det herlige gode budskap eller evangelium er en hellig betrodd skatt fra Jehova, en skatt som alle sanne kristne har til forvaltning. — 2 Tim. 1: 13; 1 Tim. 1: 11, 12, NW; 1 Tess. 2: 2, 4; Tit. 1: 3.

4. Hvordan bør de kristne betrakte sin tjeneste?

⁴ Det å få seg noe betrodd av den høyeste Gud er et usigelig privilegium. Ja, den største ære som kan bli noe menneske til del, er å få og ta vare på den fagre betrodde skatt som tjenesten er, men likevel må vi være ydmyke for vår Gud. «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss.» Ingen kristen bør noensinne glemme sin stilling. Vi bør alltid ha den fremst i tankene. Det blir vist oss en stor ære, og det følger også stort ansvar med. Slik var det i apostelen Paulus’ tilfelle, slik var det i Timoteus’ tilfelle, og slik er det også for alle kristne i vår tid, uten unntagelse. Når en har fått meget, fordres det meget av en. Ingen må ta tjenesten lettvint. Alle må ta den alvorlig og betrakte den som en dyrebar og strålende skatt, som kan lignes med en vakker slepen diamant med mange sider eller fasetter. Tjenesten er svært sammensatt, og alt som hører med til den, må vernes om som en verdifull del av den store skatt som tjenesten i sannhet er. — 2 Kor. 5: 20; 4: 1, 7; Luk. 12: 48.

5. Hvorfor bør vi være særlig interessert i det Timoteus gjorde?

⁵ Navnet Timoteus betyr «en som ærer Gud», og det gjorde han virkelig også, for han innfridde sine mange forpliktelser overfor Jehova i forbindelse med den hellige betrodde skatt. Det han fikk pålegg om å gjøre, er av interesse for de kristne i vår tid, for de har også delaktighet i tjenesten og ønsker å vise at de er trofaste og derfor blir betraktet som dyrebare i Guds øyne. Alle kristne har del i tjenesten. Alle har fått sin tildelte plass av Jehova gjennom den teokratiske organisasjon. Timoteus fulgte Paulus’ eksempel, og det samme må de kristne i dag gjøre. «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus,» sa Paulus. — 1 Kor. 11: 1, NW; Fil. 3: 17; 2 Tess. 3: 7, 9.

Personlige forberedelser

6. Hvordan kan en Ordets tjener dyktiggjøre seg, og hvilket utbytte har han av det?

⁶ En kristen er en Guds tjener, og han må derfor øve seg og dyktiggjøre seg og strebe etter framgang i riktig retning. Han holder hodet klart og øyet fast rettet mot gudhengivenhetens mål. «Øv deg . . . med gudhengivenhet som mål.» Et kristent menneske lar seg alltid lede av frykt for Jehova når han forbereder seg og styrer sine skritt framover i den tjenesten han har viet sitt liv til. Han lærer meget om gudhengivenhet etter hvert som tiden går i Guds tjeneste, og jo sterkere han går inn for opplæringen, desto bedre resultater oppnår han. Jo mer samvittighetsfullt en idrettsmann trener kroppen sin, desto mer nytte har han av den, og han har glede av den en kort tid. Dette blir sammenlignet med den nytten en har av gudhengivenhet. «Gudhengivenhet er nyttig til alt, for den gir løfte for det liv som nå er, og for det som skal komme.» En idrettsmann som vil oppnå noe, konsentrerer seg om sin trening og sørger for at ikke noe annet blir av større betydning for ham og kommer i veien for hans karriere. Gudhengivenhet er også noe vi kan utvikle hvis vi sørger for at ikke noe får lov til å avlede vår oppmerksomhet fra det vi holder på med. Timoteus ville ikke ha kommet så langt han gjorde hvis han bare av og til hadde ofret gudhengivenheten interesse. Riket har først og fremst krav på vår oppmerksomhet. For dem som deltar i tjenesten, gjelder denne befalingen: «Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med disse ting.» En stadig aktpågivenhet er et grunnleggende krav. — Matt. 6: 33; 1 Tim. 4: 7, 8, 16, NW.

7, 8. a) Hvorfor er det påkrevet med stadig øvelse for dem som vil ta vare på den kristne skatt? b) Hvordan vil det gå hvis vi på rette måte gjør bruk av Bibelen i vår opplæring?

⁷ Hvis en skal kunne påvise at de har forberedt seg godt, må en kunne godtgjøre at en nyter Jehovas gunst og velsignelse, etter som han er den betrodde skatts eier. Skattens eier har avgitt løfte om det kommende liv, og han har framkalt et sterkt framtidshåp i sine tjenere. Jehova venter at hans tjenere skal frambringe resultater, og deres stimulerende håp får dem til å arbeide hardt og anstrenge seg i tjenesten. Sanne kristne Ordets tjenere gjør seg ikke ferdige med sin opplæring ved å studere teologi i den reglementerte tiden, og de slår seg heller ikke til ro i en eller annen kirkebygning som en anerkjent Jehovas tjener. Deres studium av Bibelen og deres forberedelser til tjenesten må fortsette hvis den skal bli vellykket, og de må til enhver tid vokse i modenhet. De studerer iherdig og arbeider flittig på feltet. Paulus gir derfor dette råd: «Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen, på læren.» Av og til kan det forekomme at en eller annen ikke holder ved med å legge vinn på tjenesten, og det er da tydelig å merke at han er svak i håpet og svak i troen og ikke lenger skikket til å tjene, akkurat som en idrettsmann ikke lenger er skikket til å delta i konkurranser hvis han har forsømt treningen fordi en annen interesse har tatt overhånd eller rett og slett på grunn av latskap eller likegyldighet. Han betrakter ikke lenger gudhengivenheten som sitt mål, og i sin svakhet står han i fare for å tape sin tjeneste, ja, livet med. Man kan vanskelig si at han ivrig og våkent tar vare på den kristne skatt som er ham betrodd. Ved at han blir uproduktiv kommer han i samme stilling som den slaven som gravde ned de pengene han fikk seg betrodd, og overhodet ikke arbeidet med det hans herre hadde gitt ham. Han som er herre over den hellige betrodde skatt, kan når som helst han ønsker det, ta den fra den uproduktive tjener. En kan altså ikke ta vare på den skatt som er en betrodd, hvis en er uproduktiv. — 1 Tim. 4: 10, 13, 14.

⁸ Guds Ord er blitt tilveiebrakt til vår belæring og til hjelp for andre. Vi benytter det til offentlig opplesning, når vi formaner til gudhengivenhet og når vi underviser velvillige mennesker. For å kunne utføre disse nødvendige grener av tjenesten må vi vite hvordan vi skal bruke Bibelen og stadig gjøre framskritt i å anvende den med dyktighet. Dette medfører stadige anstrengelser fra vår side. Det krever studium, og det krever at vi er med på å drøfte sannheten på møtene og når vi ellers er sammen med andre kristne. Etter hvert som vi gjør framskritt, lærer vi å ta oss av åndelige spørsmål i vår kamp mot villfarelsen, og vi lærer hvordan vi mest mulig virkningsfullt kan arbeide med Ordet til ære for Jehovas navn. Da behøver vi ikke å skamme oss fordi vi har dårlig kjennskap til vårt håp eller har vanskelig for å gi uttrykk for sannheten. Ikke så å forstå at vi vil ha andre mennesker til å lovprise oss og beundre oss, men enhver betrodd Ordets tjener må rette seg etter denne befaling: «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men behandler sannhetens ord på rette måte.» Vi trenger Jehovas godkjennelse. — 2 Tim. 2: 15, NW.

9. Hvorfor trenger vi åndelig styrke, og hvordan kan vi få det?

⁹ En betrodd kristen forvalter kan ikke klare seg uten åndelig føde. Alle Jehovas vitner finner det nødvendig å bruke en stor del av sitt liv til å tilegne seg den føde som blir tilveiebrakt for det åndelige menneske. De må fortsette å «samle styrke i den ufortjente godhet som er i forbindelse med Kristus Jesus». Det er her tale om åndelig styrke, noe en må ha hvis det skal lykkes for en å ta vare på den kristne skatt. Vi trenger nå denne åndelige styrke som aldri før. Vi befinner oss midt oppe i en stor åndelig kamp, og våre virkelige fiender er de usynlige demonhorder. De vet at de har kort tid tilbake, og de er oppsatt på å ødelegge Jehovas tjenere. I likhet med Timoteus må også vi «stride den gode strid» og bevare vår «tro og en god samvittighet». — 2 Tim. 2: 1; 2 Kor. 10: 4; 1 Tim. 1: 18, 19, NW.

10. Hvordan kan en kristen verge seg mot Djevelens listige angrep?

¹⁰ Vi kan samle oss åndelig styrke ved å dra nytte av alle de tiltak Jehova har truffet for sine tjenere. For å kunne holde stand mot Satans listige angrep trenger vi sannheten, kjærlighet til rettferdigheten, det gode budskap, tro, kunnskap om frelsen og Guds Ord. Paulus omtaler alt dette tilsammen som hele den rustning Gud har gitt. Akkurat som en stridsmann måtte iføre seg en rustning, er de kristne nødt til å gjøre det åndelig talt. De ifører seg den åndelige rustning ved regelmessig å foreta personlige studier og meditere over sannheten, ved å ha delaktighet i de åndelige goder på menighetens studiemøter og ved stadig å drøfte Jehovas hensikter med sine medkristne og med andre mennesker og svinge «åndens sverd». På samme måte beholder de også rustningen på og røkter sitt verv årvåkent. — Ef. 6: 10—18.

11. Hva er en Ordets tjener av rette slag?

¹¹ Sannhetens giver overvåker selv vår opplæring. Han former vårt sinn slik at vi blir klar over hva som er godt og tjener til vår egen og andres oppbyggelse. Sannheten kommer til uttrykk i sunne ord, og ved å holde oss til sannheten bevarer vi vår åndelige sunnhet og unngår slikt som er villedende, skadelig og usant. Det lar seg ikke gjøre å være en Ordets tjener av rette slag uten å holde seg nær til den rette lære. «Når du gir disse rådene til brødrene, da er du en Kristi Jesu tjener av rette slag, en som er næret med troens ord og med den rette lære som du nøye har fulgt.» Vi må ta tjenesten alvorlig og tilegne oss den rette lære og følge den nøye. Gjør du dette? Tar du tjenesten alvorlig? Er den det viktigste i ditt liv? Nærer du deg med troens ord? Eller studerer du bare Bibelen og Vakttårnet ganske overfladisk, uten å dyktiggjøre deg til å gi andre mennesker gode råd? — 1 Tim. 4: 6, NW.

Forkynn ordet

12, 13. a) Hvordan tjente Timoteus som et godt eksempel for oss ved å innfri sine forpliktelser i tilknytning til tjenesten med glede? b) Kan en kristen slappe av i sin vaktsomhet hvis han ikke blir forfulgt? Begrunn svaret.

¹² Timoteus ble også gjort oppmerksom på en annen fasett av tjenestens edelsten: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider.» De sunne ordene Timoteus hadde hørt av Paulus, måtte gis videre til andre. Dette medførte en del lidelser for Timoteus, som lot seg omskjære og derved underkastet seg et smertefullt operativt inngrep i den hensikt å opptre taktfullt i sin forkynnelse for jødene. Han tok eksempel av den taktfulle Paulus, som sa: «Jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, . . . Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, forat også jeg kan få del i det.» Paulus tjente som et godt eksempel fordi han forkynte iherdig fra hus til hus og offentlig. Også Timoteus betraktet forkynnelsen som noe maktpåliggende. Den måtte utføres enten forholdene var gunstige eller ikke. Selv når det råder forholdsvis fredelige forhold, er det maktpåliggende å forkynne budskapet, for dette er frelsens dag for alle mennesker som lever, uansett om de er klar over det eller ikke. Da Timoteus levde, var ikke tiden inne til at Harmageddon skulle utkjempes, men likevel var det en tvingende nødvendighet for ham å forkynne Ordet. Hvor meget mer påkrevet må det så ikke være nå da den forutsagte store krigen på Guds, den Allmektiges, store dag er nær forestående? Selv om det på enkelte steder eller i enkelte land ikke blir drevet forfølgelse akkurat nå, er det ingen grunn til at modne Ordets tjenere på slike steder skal trekke den slutning at de kan slappe av i forkynnelsen av det gode budskap som er blitt dem betrodd. Nei, modne mennesker vil i takknemlighet til Jehova arbeide desto hardere i tjenesten mens Han sørger for at de har muligheter til det. — 2 Tim. 4: 2, NW; Ap. gj. 16: 3; 20: 20; 1 Kor. 9: 20—23.

¹³ Det råder nå krigstilstand mellom Jehovas regjerende konge og Satans styrker. Selv om kamphandlingene stilner av litt under en krig, kan ikke soldatene ta det som et tegn på at de ikke lenger er i krig. Ved slike anledninger må de alltid være på vakt mot snikskyting og overraskende angrep, eller bedre enda, forberede seg til angrep, og gå til angrep mens fienden er på flukt. Det er en kjent sak at et godt angrep er det beste forsvar. Hvis vi er aktive i tjenesten, kan vi være trygge. De uvirksomme blir åndelig svake og ute av stand til å forsvare seg selv eller sin tjeneste. De aktive bærer alltid troens skjold med seg, og verner derved om den kristne skatt som er dem betrodd. Den omstendighet at det til sine tider tilsynelatende ikke eksisterer organisert motstand i enkelte land, må ikke oppfattes som et signal om at en kan forlate Jehovas stridskrefter eller legge mindre vekt på forkynnelsesarbeidet eller gi seg i kast med en eller annen verdslig virksomhet av selviske grunner. Kjemp som en Kristi Jesu soldat av rette slag med blikket rettet mot den endelige seier, og la deg ikke føre på avveier av noe som har med denne verden å gjøre. «Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i livets sysler, forat han kan tekkes sin hærfører.» — 2 Tim. 2: 4.

14. Ved hjelp av hvilke lumske midler kan fienden bryte seg gjennom kristne stridsmenns åndelige rustning?

¹⁴ Selv om det ikke lykkes for Satan å overvinne oss med voldsomme og direkte angrep i form av forfølgelse, må vi med skjerpede sanser være på vakt så han ikke klarer å bryte seg gjennom vår åndelige rustning med listigere og lumskere midler. En åndelig stridsmann søker ikke å gjøre seg livet behagelig i denne gamle verden, men kjemper stadig videre under ledelse av Herskeren over folkeslag, Kristus Jesus. Han lar ikke kjærligheten til økonomisk innbringende foretagender legge beslag på seg eller sin interesse nå i den åndelige krigførings tid. Det er et faktum at det utbredte jag etter økonomisk framgang er et lumskt middel som fører mange mennesker på avveier og framelsker i dem kjærlighet til materielle goder og all den luksus som kan kjøpes for penger. En virkelig soldat venter ikke å få leve i luksus, og en kristen stridsmann søker ikke den falske sikkerhet som denne verdens rikdommer byr på, for han vet at det eneste han nå trenger, er livets fornødenheter og dessuten nøysomhet, slik at han kan gå sterkest mulig inn for forkynnelsen av Ordet i gunstige som i vanskelige tider. De materielle goder han har, betrakter han som noe Jehova har latt ham få, og som kan hjelpe ham til å holde det gående i striden.

15. Vis forskjellen mellom en forstandig og en dårlig bruk av materielle goder ut fra hensynet til tjenesten.

¹⁵ Det tjener ikke til noe å samle seg en hel del materielle goder, for vi kan jo ikke ta dem med oss inn i den nye verden. La oss være tilfreds når vi har livets fornødenheter, og la oss sørge for at de materielle goder vi måtte ha, kommer oss til nytte i tjenesten. «For vi har ikke hatt noe med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noe med oss derfra; men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye; men de som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» Tro ikke at du er unntatt fra å kunne falle i slike snarer. Ha et modent kristent syn på livet, og pass på at du ikke tar skade av det tiltagende jag etter økonomisk vinning når du er opptatt med å skaffe deg livets fornødenheter. Hvis flere innvigde Jehovas tjenere går sterkere inn for denne innstilling, har vi all god grunn til å vente at flere vil begynne i heltidstjenesten, og det er et stort behov for pionerer akkurat nå. — 1 Tim. 6: 7—10.

16. a) Hvordan påfører enkelte kristne seg selv store vanskeligheter på grunn av sin kjærlighet til materielle goder? b) Hvilken rolle spiller den hellige ånd når det gjelder å verne om den betrodde skatt?

¹⁶ Så hurtig som pengeverdien synker nå i denne vanskelige tiden, har enkelte kristne utsatt seg for store vanskeligheter og åndelig svekkelse ved å ofre dyrebar tid for å kunne ha to verdslige stillinger, slik at det praktisk talt ikke blir noen tid tilbake til å forkynne Ordet, overvære menighetens møter eller foreta personlige studier, som er så viktig. Enkelte ektepar forsømmer ikke bare sitt eget åndelige ve og vel, men også sine barns. De tar seg begge to verdslig arbeid så de kan gå til anskaffelse av kostbare klær og husholdningsartikler og søke den intetsigende underholdning denne verden gjør så stort nummer av ved hjelp av sine propagandamidler. Deres økede inntekter blir ikke brukt til øket støtte av tjenesten. Deres kjærlighet til materielle fordeler tiltar, og det varer gjerne ikke lenge før de får det for travelt til å lære sine barn rett livsførsel, mens de samtidig omgir dem med så meget som påvirker dem i verdslig retning, at barna til slutt taper enhver forståelse av sannheten og kanskje havner på gale veier, til stor sorg og fortvilelse for sine innvigde foreldre. Enkelte ganger lar til og med foreldrene seg føre vill fra troen og kaster seg derved til slutt i undergang og ødeleggelse. Hvem bærer skylden for at en på denne måten blir avskåret fra troen og ikke blir delaktig i seieren? Vi blir rådet til å ta vare på den kristne skatt som er oss betrodd, og det innebærer at vi må verne den både mot direkte angrep og mot andre farer, spesielt mot verdslighetens ånd. Vi kan ta vare på den kristne skatt ved hjelp av Jehovas hellige ånd, ikke ved hjelp av denne gamle verdens ånd. Hvis vi fyller vårt hjerte og sinn med forståelse av Jehovas Ord og gjerning, holder vi oss i harmoni med hans hellige ånd. — 2 Tim. 1: 14.

17. Hvorfor fører det til seier å holde seg til reglene for den åndelige krigføring? Hva må vi strebe etter for å seire?

¹⁷ Vi må huske at vi har en hærfører som har gjort oss til sine soldater, og at han er langt dyktigere enn vi til å overvinne de snarer Satan legger ut. Han er den seierrike kongenes konge og herrenes herre. Det må alltid være vårt ønske å vinne hans godkjennelse, og hvis vi vil ha lykke på våre veier, kan vi ikke oppnå det på annen måte enn ved å følge hans instrukser. Det står skrevet: «Om noen tar del i veddekamp, får han ikke seierskransen, hvis han ikke kjemper etter reglene.» Da vi begynte i tjenesten, gjorde vi det ikke i uvitenhet, men med full kjennskap til reglene for den åndelige krigføring, og vi må holde ut i den rette strid og leve i samsvar med reglene for å kunne verne den kristne skatt mot Satans snarer. «Men du, Guds menneske, fly fra disse ting. Men streb etter rettferdighet, gudhengivenhet, tro, kjærlighet, utholdenhet, et mildt temperament. Kjemp for seier i troens rette strid, grip fast tak i det evige liv som du ble kalt til, og som du offentlig avla den rette bekjennelse om for mange vitner.» Seieren avhenger av at vi streber etter det som her er nevnt. — 2 Tim. 2: 5, LB; 1 Tim. 6: 11, 12, NW.

18. Hvorfor er det påkrevet å be når vi tar vare på tjenesten?

¹⁸ Vi er ikke fullstendig overlatt til oss selv når det gjelder å ta vare på tjenesten. Vi kjemper ikke alene, men hører til en stor kampstyrke som står under Jehovas ledelse, og vi må derfor søke Ham som har betrodd oss skatten. Guds Ord legger stor vekt på bønn og pålegger oss å be. Det er til gagn for oss å be når vi våkner om morgenen, før vi tar til oss åndelig og materiell føde, før vi går til sengs om kvelden og før vi gir oss i kast med spesielle gjøremål i tjenesten. Hvis vi streber alvorlig etter å oppfylle vårt innvielsesløfte, vil vi daglig be til Jehova. Det er et privilegium. Vi kan be i mange situasjoner, og vi må aldri undervurdere bønnens makt. Den er et utslag av vår sterke tro. Når vi går inn til oss selv og ber til Jehova i enrom, er det fordi vi tror på ham. Grunnen kan ikke være noen annen. Den kan ikke bestå i det at vi ønsker å bli sett av menneskene og virke religiøse. Jehova vil hjelpe oss når vi er i vanskeligheter. — 1 Tim. 2: 1, 8.

19. Hvordan tjener forfølgelse til å prøve mennesker som verner om den betrodde skatt?

¹⁹ Vår påpasselighet blir også satt på prøve når det kommer forfølgelse over oss. Lidelser fritar oss ikke fra å ta vare på den kristne skatt som er oss betrodd. Paulus skrev: «Lid ondt med meg . . . Kom Jesus Kristus i hu, som er oppstanden fra de døde, av Davids ætt, etter mitt evangelium [ifølge det gode budskap jeg forkynner, NW] for hvis skyld jeg lider ondt like til dette å være bundet som en ugjerningsmann; men Guds Ord er ikke bundet.» Det er en stor ære å lide for den kristne tjenestes skyld, og vi kan ikke slappe av på vår påpasselighet når prøvelsene kommer. Forkynnelsen av det gode budskap lar seg ikke stanse av forfølgelse. La oss glede oss når vi ser at Jehova holder sin hånd over oss mens vi avlegger vitnesbyrd til hans ære, og la oss stråle av fryd når vi må lide fordi vi er kristne, for da har vi det privilegium å vise at vi er ulastelige. Husk at andre mennesker lider meget for mangt som ikke er verd å lide for, og som ikke fører til noen framtidig belønning i denne verden. Lidelser for tjenestens skyld fører til utholdenhet. Utholdenhet er noe vi må ha for å kunne være trofaste forvaltere. — 2 Tim. 2: 3, 8, 9; 3: 11, 12; Heb. 11: 39.

Fortsett i det du har lært

20, 21. a) Hva må vi gjøre for å kunne fullføre tjenesten? b) Hvordan var Timoteus et utmerket eksempel på utholdenhet både for unge og gamle?

²⁰ Timoteus lærte av den eldre tjener Paulus, og han kom til troen gjennom samværet med sin mormor Lois og sin mor Eunike. Det å begynne i tjenesten er ett, det å fullføre den tilfredsstillende er noe annet. Timoteus visste det. Han hadde fått denne formaning: «Fortsett du i det du har lært og er blitt overbevist til å tro på, for du vet hvem du har lært det av og at du fra barndommen av har kjent de hellige skrifter, som er i stand til å gjøre deg vis til frelse ved troen i forbindelse med Kristus Jesus. Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til opplæring, til irettesettelse, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, forat gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» Timoteus gjorde nettopp dette, og det samme bør vi gjøre i vår tid. De unge blant Jehovas vitner gjør klokt i å følge en lignende handlemåte og lære sannheten gjennom sine innvigde foreldre med tilbørlig respekt og deretter gi seg hen til tjenesten på samme måte som Timoteus. — 2 Tim. 1: 5; 3: 14—17; NW.

²¹ Det er når du er ung du bør begynne å tjene, eller eventuelt så snart du får høre sannheten. Det er forstandig å tenke på sin Skaper i sin ungdoms dager. La ikke noe få deg til å snuble, men voks stadig i kunnskap, tro og tjenesteprivilegier. Det første brevet til Timoteus viser i 5. kapitel at alle slags mennesker — både unge og gamle, både menn og kvinner — er opptatt i tjenesten. Alle kan gjøre nytte for seg, også barn og svake. En som er ung eller umoden, holder seg kanskje tilbake fra tjenesten på grunn av sykdom, men det gjorde ikke Timoteus. Han arbeidet besluttsomt videre til tross for at han ofte var syk. Han hadde gode foregangsmenn å etterligne i andre kristne Ordets tjenere som holdt ut i tjenesten trass i sykdom og pine. Vi som lever nå, bør derfor også ha et modent sinn og tjene uansett om vi blir rammet av sykdom eller andre lidelser. Vær tålmodig med deg selv, og husk at du ikke er fullkommen. Se hen til Jehova og gjør ditt beste, så vil det lykkes for deg å ta vare på den kristne skatt som er deg betrodd, også når du blir rammet av harde sykdommer. — Pred. 12: 1; 2 Kor. 12: 7; Gal. 4: 13; Fil. 2: 26; 1 Tim. 5: 23.

22. Hvorfor bør ingen kristne føle seg udugelige eller unyttige i tjenesten?

²² Heller ingen som er unge i sannheten bør tro at de ikke kan være til nytte for skattens eier. Hvis du er ung, har du kanskje ikke hatt tid til å studere alt som er blitt kunngjort om Jehovas hensikter, men du har likevel din plass i tjenesten for Gud. Det gode budskap skal fortelles til alle, og det vi har lært, bør vi la gå videre til andre enten det er mye eller lite. Paulus, som var et forbilde for Timoteus, erkjente at han var avhengig av hjelp ovenfra. Er det annerledes med oss? Det framgår tydelig av de to brevene Paulus skrev til Timoteus at Timoteus hadde mer å lære, og slik er det også med oss — ikke én av oss blir noensinne ferdig utlært. Du må være klar over at du ikke kan ha kjennskap til noe før du har lært det. Bli derfor ikke nedtrykt hvis du finner ut at du ikke kan svare på alt, men delta i tjenesten og voks etter hvert i kunnskap. Anstreng deg for å utruste deg til all god gjerning og få Jehovas rettferdige prinsipper til å feste seg godt i sinnet ditt. Tjen så i harmoni med dem. «La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende, i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet!» Det er en glede å se at det i dag er mange unge mennesker som er knyttet til den nye verdens samfunn, og som er blitt slike forbilder for de troende. — Fil. 4: 13; 1 Tim. 4: 12; 2 Tim. 4: 17.

23, 24. a) Hvilken rolle spiller en rett oppførsel med hensyn til våre bestrebelser for å ta vare på den betrodde skatt? b) Hvordan må vi handle for å bevare vår oppførsel slik den bør være?

²³ Hvis du vil ta vare på din tjeneste, må du blant annet passe på din oppførsel. Du kan miste tjenesten hvis du ikke oppfører deg tilbørlig. Guds Ord gir oss de nødvendige retningslinjer i denne forbindelse. I brevet fra Paulus kunne Timoteus lese: «Dette skriver jeg til deg . . . at du da kan vite hvorledes en bør ferdes [oppføre seg, NW] i Guds hus.» Ungdom uten rett opplæring skaper ofte vanskeligheter i et hus fordi de mangler moden verdsettelse av åndelige goder og bare er fornøyelsessyke. Man kan ta vare på sin kristne tjeneste og unngå å krenke den ved å ta avstand fra lyster som oppstår på grunn av åndelig umodenhet. «Fly ungdommens lyster, og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!» — 1 Tim. 3: 14, 15; 5: 1, 2; 6: 14; 2 Tim. 2: 22.

²⁴ God oppførsel er noe man lærer av å studere Guds Ord og søke god omgang i menigheten, det vil si, omgås dem som er inderlig hengitt til Jehovas tjeneste og oppgløder en til å forkynne offentlig og fra hus til hus. Hvis noen i menigheten legger åndelig umodenhet for dagen ved å oppføre seg upassende, må vi ikke slutte oss til dem i deres upassende handlinger, men i stedet søke god omgang «med dem som påkaller Herren av et rent hjerte». «Gjør deg ikke delaktig i fremmede synder [andres synder, NW]; hold deg selv ren.» Du bør i din egen interesse unngå urostiftere. Vær ikke overrasket om du av og til støter på slike mennesker. Det fantes noen av dem i de første kristne menigheter, og enkelte kommer også til å dukke opp i vår tid. Paulus skrev til Timoteus om kobbersmeden Aleksander: «Vokt deg for ham du også!» Men hvis noen legger en verdslig ånd for dagen og gjør deg urett, må du aldri bli fornærmet på Guds organisasjon og trekke deg fra tjenesten. Unngå så mange personlige vanskeligheter som mulig ved å huske at alle som motarbeider Guds Ord eller forleder andre til verdslighet eller umoral, ikke er god omgang og ikke kan hjelpe deg til å forbedre din oppførsel i Guds hus. Vær alltid redelig, og la ingen misdeder få ødelegge din åndelige likevekt. Vi er blitt advart om at enkelte «skal vende sine ører bort fra sannheten, . . . Men bevar du likevekten i alle ting, . . . fullfør din tjeneste grundig». — Rom. 16: 17, 18; 1 Kor. 15: 33; 1 Tim. 5: 22; 6: 11; 2 Tim. 4: 14, 15; 4: 1—5, NW.

25, 26. a) Hvordan kan vi fullføre vår personlige tjeneste grundig og ta godt vare på den kristne skatt? b) Hvilke spørsmål bør vi kunne besvare tilfredsstillende etter å ha gransket oss selv?

²⁵ Vi må ikke la noe hindre oss i å foreta våre personlige forberedelser og utføre tjenesten. Vi er forpliktet til å fullføre vår tjeneste grundig. Det krever stadig oppmerksomhet fra vår side. Grundighet fra vår side innebærer at vi fullfører det arbeid som er blitt oss tildelt. Alt arbeid som fortjener å bli gjort, fortjener å bli gjort riktig, og det finnes ikke det arbeid i hele verden som i høyere grad fortjener å bli gjort enn tjenesten. Når vi innvier oss til å utføre denne tjenesten, påtar vi oss samtidig å studere og meditere i stor utstrekning. Det alvorligste skritt vi går til i vårt liv, er å innvie oss til å tjene Jehova og ta imot den betrodde skatt av ham. Da må vi gå helt opp i vår innvielse og tjeneste, særlig i denne tiden. Vi har en dyrebar skatt å ta vare på, og hvis vi blir åndelig søvnige, likegyldige, skjødesløse eller uoppmerksomme bare en liten stund, kan det vi har, bli tatt fra oss. «Grunn på disse ting, vær oppslukt av dem, så din framgang kan bli åpenbar for alle mennesker.» Det vi har gått inn for, må vi fortsette å gjøre, og vi må stadig gjøre framskritt og søke å bli veiledet av Jehovas hellige ånd når vi verner om den skatt som er oss betrodd. Vi må være på vakt til enhver tid. Vi må aldri så meget som et øyeblikk gi rom for nedbrytende eller falsk kunnskap, men vokte det som er blitt oss betrodd ved å holde oss nøyaktig etter Ordet og ånden. — 1 Tim. 4: 13, 15, NW; 6: 2, 20; 2 Tim. 3: 14.

²⁶ Praktiserer du kristendom hver dag? Har du tilrettelagt livet ditt slik at du lever i overensstemmelse med de normer som gjelder for tjenesten? Passer du årvåkent på det som er blitt deg betrodd, eller lar du uvedkommende saker legge beslag på din interesse? Holder du deg virksom i tjenesten, eller har du ’gravd ned’ den skatt som er deg betrodd? Hva slags regnskap kan du avlegge for skattens eier, Jehova? Holder du mål med de krav som stilles til en Ordets tjener, og kan du si som Paulus sa om seg selv, Silvanus og Timoteus, at «vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet ble oss betrodd»? Da bør du overveie neste artikkel og se hvor godt du oppfyller dine forpliktelser overfor andre. — 1 Tess. 2: 4.