Irettesettelse «i alles påsyn»

«Slå spotteren, så vil den uforstandige bli klok; vis den forstandige til rette, så vil han komme til innsikt og kunnskap.» — Ordspr. 19: 25.

1. I påsyn av hvem skal de som fortsetter å synde irettesettes, ifølge 1 Timoteus 5: 20, og hvorfor?

HVORDAN forholder det seg så med Paulus’ ord til Timoteus om at de som fortsetter å synde, skal irettesettes «i alles påsyn» [på gresk bokstavelig: «for alles øyne»]? Dette har et bestemt formål, nemlig at «også de andre må ha frykt», det vil si, frykt for å følge den samme syndige handlemåte. (1 Tim. 5: 20, NW) Hvilke forhold er det så som gjør det påkrevd at irettesettelsen blir gitt på denne måten, og hvordan kan det gjøres «i alles påsyn»?

2—4. Hva kan en legge i uttrykket «i alles påsyn», og hvilke bibelske eksempler illustrerer det?

² Av uttrykket «i alles påsyn» eller «for alles øyne» framgår det ikke nøyaktig hvordan en skal gå fram. Det kan bety at irettesettelsen blir gitt i hele menighetens nærvær, og det kan også bety at den blir gitt i nærvær av alle som på en eller annen måte er berørt av saken eller har kjennskap til den, deriblant dem som har vært vitne til den urette handlingen. Det er i alle tilfelle tydelig at irettesettelsen skulle være av offentlig natur og ikke bare et personlig anliggende.a

³ Det greske uttrykket som forekommer i 1 Timoteus 5: 20, blir også brukt i Lukas 8: 47, hvor vi leser om en kvinne som ble helbredet for blodsott av Jesus. Beretningen sier at hun fortalte «så hele folket hørte det [gresk: for hele folkets øyne], av hva grunn hun rørte ved ham». Dette betyr naturligvis ikke at hun fortalte dette til hele befolkningen i byen (muligens Kapernaum), men at hun fortalte det til dem som tilfeldigvis var til stede og hørte Jesus spørre: «Hvem var det som rørte ved meg?» — Luk. 8: 43—47.

⁴ Apostelen Paulus sier likeledes om den gangen da han irettesatte Peter i Antiokia: «Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas [Peter] så alle hørte på det . . .» Ordet «alle» kunne naturligvis sikte til hele den forsamlede menighet, men det kunne også sikte til dem som Paulus nettopp hadde nevnt, ’dem som ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet’. Det kunne bety at han ikke kom med denne irettesettelsen på et menighetsmøte, men ved en annen anledning, kanskje ved et måltid hvor jødiske troende trakk seg tilbake fra de andre, slik Peter gjorde. — Gal. 2: 11—14.

5. Hva er det som vil være avgjørende, ettersom Bibelen ikke framholder noen bestemt regel?

⁵ Ettersom vi ikke kan si noe sikkert om hvor omfattende uttrykket «i alles påsyn» er, ser det ut til at det aktuelle behov vil avgjøre hvordan det får sin anvendelse. Hvis hele menigheten trenger å bli gjort oppmerksom på irettesettelsen, bør den bli det. Hvis ikke, bør irettesettelsen bli gitt i påsyn av alle som er berørt av saken, eller som av en eller annen grunn trenger å få høre irettesettelsen for å kunne ha gagn av den.

KJÆRLIGHETEN VISER VEI

6. Hvordan kommer kjærligheten inn i bildet i denne sammenheng?

⁶ Det finnes bibelske prinsipper som taler imot at en unødig gjør kjent andres overtredelser og synder. Bibelen som et hele viser at kjærligheten i sin alminnelighet bør få en til å dekke over sin brors synder i stedet for med overlegg å henlede oppmerksomheten på dem. (Se Ordspråkene 10: 12; 11: 12, 13; 16: 27; 17: 9; 1 Peter 4: 8.) Jehova sier at han vil irettesette dem som foruten å gjøre andre gale ting avslører eller ’åpenbarer sin brors feil’. (Sl. 50: 20, 21, NW) Guds Sønn fastsatte den guddommelige regel som gjelder i alle tilfelle: «Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» (Matt. 7: 12) Ingen av oss ville like at våre feil ble drøftet offentlig hvis det ikke virkelig var nødvendig. Hvis våre brødre på den annen side trenger å høre noe, vil vi måtte sette oss i deres sted og huske at vi ikke ville like at nødvendige opplysninger ble holdt tilbake for oss.

7, 8. Illustrer hva det kan føre til at en persons feiltrinn blir gjort kjent uten at det er nødvendig.

⁷ Når det ikke virkelig er nødvendig å opplyse om en persons feiltrinn, kan det forårsake stor skade å gjøre det. For å illustrere dette kan vi tenke oss at en tiltrekkende, ung kvinne hvis arbeid medfører en god del reising, har gjort noe galt en rekke ganger mens hun har vært ute og reist. Sett at de eldste får høre om dette fra en annen og snakker med henne og finner ut at det de hadde hørt, var sant, og at de så, ettersom hun ikke selv har kommet til dem, bestemmer seg for å komme med en kunngjøring til menigheten om at de har irettesatt henne, og oppgir hennes navn. Hva vil da menigheten tro? Sett at noen tror at denne urette handlingen var av seksuell art, mens det i virkeligheten var noe helt annet som skjedde. På denne spesielle reisen kom den unge kvinnen i nærheten av sitt hjemsted og benyttet anledningen til å besøke sin familie, som ikke er vitner. Hun røykte før, og nå, under påvirkning av deres røykevaner, ble hun svak og tok seg en røyk noen ganger. Hvis det ble lest opp en kunngjøring i menigheten om at hun er blitt irettesatt, kunne det få mange til å danne seg et skjevt bilde av henne og få dem til å trekke uberettigede og feilaktige slutninger.

⁸ Et lignende tilfelle kan dreie seg om en mann som hjemme hos seg selv nyter så mye alkohol at han blir beruset, kanskje et par ganger. Hvis irettesettelsen ble kunngjort i menigheten, ville noen kanskje trekke den slutning at han hadde begått ekteskapsbrudd eller gjort seg skyldig i en annen alvorlig synd. Til hvor stort gagn ville egentlig en slik kunngjøring være for de enkelte og for menigheten som et hele? Ville den ikke gjøre større skade enn gagn?

9, 10. a) Hva viser den framgangsmåten som ble fulgt i Israel? b) Mot hva slags overtredere skulle det treffes strenge tiltak, slik at israelittene kunne høre det og frykte?

⁹ Det prinsipp som sier at en persons feiltrinn ikke skal gjøres kjent hvis ikke det er nødvendig, blir også understøttet av den framgangsmåten som ble fulgt i Israel under lovpakten. Bibelens lover og forordninger og de bibelske beretninger viser at de saker som ble lagt fram for de eldste i byporten, hovedsakelig var saker hvor de stridende ikke kunne komme til enighet, for eksempel når en overtreder ikke ville innrømme at han hadde syndet mot en annen, og også når samfunnet som et hele ble berørt eller truet av den urette handlingen. — Se Aid to Bible Understanding, sidene 384, 385, 1053, 1054.

¹⁰ Uttrykket «for at også de andre må ha frykt», som apostelen bruker i 1 Timoteus 5: 20, minner om uttalelser i lovpakten om at det måtte treffes strenge tiltak mot visse overtredere. Det uttrykket som blir brukt, er: «Hele Israel skal høre det og frykte, så det ikke mer blir gjort så ond en gjerning mellom eder.» Men det er verdt å merke seg at de synder det gjaldt, enten var slike som utgjorde en alvorlig fare for samfunnet, for eksempel at noen oppfordret til frafall, synder som fortjente dødsstraff, eller synder som allerede var offentlig kjent, for eksempel at noen hadde sagt falskt vitnesbyrd i retten. — 5 Mos. 13: 6—11; 17: 8—13; 19: 15—20.

11, 12. Hvilken holdning oppmuntrer Jesus til i Matteus 18: 15—17?

¹¹ Jesu veiledning i Matteus 18: 15—17 viser at problemer av personlig art ikke bør gjøres kjent blant andre enn dem de angår, så sant det er mulig. Den tilsvarende uttalelsen i Lukas 17: 3, 4 viser også at denne veiledningen gjelder synder som blir begått av en person mot en annen. Jesus sa at den som det var blitt syndet mot, ikke skulle gjøre saken kjent vidt og bredt, men heller gå til den som hadde syndet mot ham, slik at de to seg imellom kunne ordne opp i saken. Dette kunne ha en god virkning. Den som hadde syndet, ville legge merke til hvor omtenksom den andre var ved ikke å gjøre saken kjent, og derved bli mer mottagelig for en irettesettelse. Selv om slike bestrebelser på det personlige plan ikke førte fram, skulle saken likevel ikke gjøres offentlig kjent. Den som det var blitt syndet mot, kunne ta med seg én eller to andre og gjøre et nytt forsøk. Bare hvis heller ikke denne lille gruppen oppnådde det som var hensikten, ville saken bli lagt fram for «menigheten». (Med «menigheten» siktes det tydeligvis til de eldste, som representerer den; sammenlign 4 Mosebok 35: 12, 24, 25 med 5 Mosebok 19: 12; Josva 20: 4.)

¹² Vi bør merke oss at de synder som ble nevnt i Jesu veiledning, måtte være alvorlige synder, for han sa at hvis synderen ikke reagerte positivt på menighetens irettesettelse, ville det føre til at han ble utstøtt. (Matt. 18: 17) Men til tross for at dette var alvorlige synder, skulle de ikke bekjentgjøres i større utstrekning enn omstendighetene tilsa. Og selv om denne veiledningen spesielt gjelder synder som blir begått av én person mot en annen, ser det ut til å være helt tydelig at selve prinsippet — at unødig publisitet bør unngås — gjelder i alle tilfelle, uansett hva slags forseelse det dreier seg om.

13. Når vil det altså være nødvendig å komme med en irettesettelse i hele menighetens påhør, og når bør irettesettelsen være streng?

¹³ På bakgrunn av de bibelske retningslinjer kan vi derfor trekke den slutning at de tilfelle da det er nødvendig å komme med en irettesettelse i hele menighetens påhør, begrenser seg til tilfelle av alvorlige forseelser som er eller helt sikkert kommer til å bli alminnelig kjent, og tilfelle da det er usikkert hvilke resultater en har oppnådd ved mer private forsøk på å få synderen til å angre og vende om, og da en mener at situasjonen utgjør en mulig fare for menigheten, en fare som den trenger å advares mot for å beskytte seg.b Hvis forseelsen fører til mange vanskeligheter for menigheten, må irettesettelsen være streng, og de eldste bør fortsette å irettesette vedkommende helt til det urette er blitt fjernet. — Tit. 1: 13.

HVORDAN OFFENTLIG IRETTESETTELSE BLIR GITT

14. Hvorfor er det å lese opp en kunngjøring om at en person er blitt irettesatt, ikke det samme som å ’irettesette ham i alles påsyn’? Hva må til?

¹⁴ For å kunne irettesette slike som fortsetter å handle galt, på en virkningsfull måte, må en bruke «overbevisende vitnesbyrd» fra Guds Ord. Å lese opp en kunngjøring for en gruppe om at en person er blitt irettesatt, kan ikke i seg selv sies å være det samme som å ’irettesette ham i alles påsyn’. Kunngjøringen går jo ut på at han «er blitt irettesatt». Dette viser at irettesettelsen er blitt gitt tidligere — og tydeligvis ikke i nærvær av dem som hører kunngjøringen, for ellers ville det ikke være nødvendig for dem å høre en slik kunngjøring. Kunngjøringen kan kalles en ’refselse i alles påsyn’, men det er ikke den som er selve irettesettelsen. Den kan riktignok sies å være en anklage eller en avsløring, men den blir ikke ledsaget av de «overbevisende vitnesbyrd» som kjennetegner en irettesettelse. En som skal komme med en virkelig irettesettelse i menighetens påhør, må redegjøre for hva Guds Ord sier om den bestemte form for synd det dreier seg om. Dette er av største betydning for at tilhørerne skal lære å frykte for å begå den samme urette handlingen. — 2 Tim. 4: 2.

15, 16. Er det nødvendig å nevne vedkommende ved navn for å irettesette ham «i alles påsyn»? Hvordan framgår dette av 1 Korintierne 14: 23—25 (NW)?

¹⁵ Er det nødvendig å nevne den som har syndet, ved navn for at han skal kunne bli irettesatt «i alles påsyn»? Ettersom Bibelen ikke sier noe om at navn ble nevnt, ser det ut til at også dette avhenger av behovet i hvert enkelt tilfelle. Det er imidlertid helt klart at irettesettelsen kan bli gitt i en offentlig forsamling uten at navnet på den eller dem som blir irettesatt, blir nevnt.

¹⁶ I sitt første brev til korintierne taler apostelen Paulus for eksempel om en fremmed som kommer på et kristent møte. Denne fremmede har kanskje ikke før vært klar over at hans livsførsel har vært gal. Han har ikke følt noe behov for å angre. Men apostelen sier at når denne fremmede hører de andre på møtet tale Guds sannhet, blir han «irettesatt [overbevist om sin synd, An American Translation] av dem alle; han blir nøye gransket av alle; hans hjertes hemmeligheter blir åpenbare». Det er ikke så å forstå at alle de tilstedeværende sier hans navn høyt, for han er fremmed for dem. Men de vektige sannheter de taler, får ham til å se seg selv i et nytt lys og tilskynder hans hjerte til anger. — 1 Kor. 14: 23—25, NW.

17. Hvorfor trengte enkelte personer på Kreta å bli strengt irettesatt, og hvordan kunne Titus ’fortsette å irettesette dem’?

¹⁷ Da Paulus skrev til Titus på øya Kreta, sa han: «Fortsett . . . å irettesette [visse personer] med strenghet, så de kan være sunne i troen.» (NW) Grunnen til at disse trengte å få en kraftig irettesettelse, var at de forårsaket uro i menigheten. De var ’gjenstridige, fór med tomt snakk og dåret folks hu og nedrev hele hus ved å føre utilbørlig lære’; andre var ’løgnere og late buker’. Det er lite sannsynlig at Titus i sine bestrebelser for å ’fortsette’ å irettesette dem med visse mellomrom skulle lese opp bestemte navn med gjentatte kunngjøringer om at disse hadde urett oppførsel. Nei, men i private samtaler og på møtene ville han hele tiden rette oppmerksomheten mot Guds Ord og hva det sa om disse gale tingene. Menigheten ville derved kunne se hvem det var som gjorde slike gale ting, og som følgelig øvde en dårlig innflytelse, som den måtte beskytte seg mot. Vektig, bibelsk veiledning ville hjelpe hele menigheten til å ha en sunn frykt for å bli delaktig i slike onde handlinger. — Tit. 1: 9—13; jevnfør 2 Timoteus 4: 2—4; 2 Tessalonikerne 3: 15.c

18. Hvilke omstendigheter vil særlig gjøre det nødvendig å advare mot spesielle synder på menighetens møter?

¹⁸ I de fleste tilfelle da medlemmer av menigheten faller i synd, kan saken uten tvil behandles privat av menighetens hyrder. Men hvis de har grunn til å tro at andre kan bli fristet til å begå den samme slags synd, bør de bruke noe tid på møtene til å tale irettesettende ord om den slags synder. Hvis en sak er offentlig kjent eller er blitt gjenstand for folkesnakk, bør de absolutt gjøre det.

19. Under hvilke omstendigheter kan de eldste finne det tilrådelig å komme med en kort kunngjøring og navngi den som har handlet galt?

¹⁹ Hvis de føler at omstendighetene krever det, kan de til og med navngi vedkommende (men ikke samtidig med at de snakker om emnet) og si at de har irettesatt ham. Hvis saken er blitt gjenstand for folkesnakk, vil menighetens medlemmer da kunne forsvare menigheten mot kritikk fra utenforstående, som kanskje hevder at den tolererer slike handlinger. Selv om den urette handlingen ikke er alminnelig kjent, ja, selv om den er blitt begått i det skjulte, kan de eldste likevel finne det nødvendig å gjøre dette. En ung mann kan for eksempel ha hatt usømmelig oppførsel (uten nødvendigvis å ha gjort seg skyldig i utukt) overfor en rekke unge kvinner og ha gått fra den ene til den andre. Når han blir irettesatt, gir han kanskje uttrykk for at han angrer. De eldste tar likevel et visst forbehold når det gjelder ham. Det har kanskje tidligere vært nødvendig å veilede ham, noe som kan tyde på at han ikke er fast besluttet på å unngå den gale handlingen. De eldste føler kanskje at hjorden trenger å få en opplysning, slik at den, og særlig de unge søstrene, kan forstå at det er nødvendig å utvise forsiktighet når de omgås denne unge mannen. De eldste kan opplyse at de har irettesatt ham, og nevne navnet hans.

20. Hva er nødvendig i tillegg til en kort kunngjøring for at menigheten skal kunne «ha frykt» for å begå den samme urette handling?

²⁰ Når de eldste på denne måten kommer med en kort uttalelse og handlingen ikke er kjent, vil de fleste i menigheten ikke ha noen anelse om hva slags urett oppførsel det er de skal være på vakt mot. En kan ikke vente at de skal kunne «ha frykt» for å begå en slik handling, når de ikke vet hva den går ut på. På et senere møte kan derfor en eldste komme med bibelske opplysninger i forbindelse med denne formen for overtredelser. Han kan vise hvordan folk blir ledet til å begå en slik synd, og hvorfor den er så forkastelig og skadelig, og dessuten komme med veiledning med hensyn til hvordan en kan styrke seg, så en ikke faller i en slik snare. Han vil imidlertid ikke nevne noen navn når han holder en slik tale.

21. Hvordan kan menighetens medlemmer bli beskyttet mot overtredere eller få vite at det er blitt gitt en irettesettelse, selv om det ikke blir nevnt noe navn?

²¹ De eldste kommer kanskje til at det ikke er behov for noe annet enn en slik tale. Selv om det ikke er blitt opplyst noe navn på et tidligere møte, kan talen være tilstrekkelig til å gi menighetens medlemmer alle de opplysninger de trenger for å kunne forsvare seg hvis vedkommende skulle henvende seg til dem og igjen følge en handlemåte lik den som ble omtalt i talen. Eller sett at saken gjaldt en umoralsk handling som førte til at en kvinne ble gravid utenfor ekteskap, eller at en gift mann eller kvinne søker skilsmisse på grunn av ekteskapsbrudd. En tale som viser hvordan en kan komme til å synde på det seksuelle område, kan omfatte advarselen: ’Vi må ikke tro at dette ikke kan hende oss, for det har hendt i vår menighet, og vi beklager å måtte si at det nå frambringer disse sørgelige resultater.’ Selv om det ikke blir oppgitt noe navn før, under eller etter talen, vil menigheten vite at det er blitt gitt en irettesettelse, når den får kjennskap til svangerskapet eller skilsmissen.

22. a) Hvilke bibelske forpliktelser har de eldste når det gjelder urette handlinger og dem som begår dem? b) Hvilke uunngåelige følger har synden, selv om det blir vist barmhjertighet?

²² Som hyrder kan menighetens eldste lege, irettesette, gi reprimander (2 Tim. 4: 2, NW; refse, Kingdom Interlinear Translation), hjelpe til rette eller reise opp (NW) og tukte ved den måten de bruker Guds Ord på. (Gal. 6: 1; 2 Tim. 3: 16; Jak. 5: 14—16) De kan også ’straffe’ eller ’refse’ (NW) ved å utstøte slike som ikke angrer. (1 Kor. 5: 1—13; 2 Kor. 2: 6—8) Menigheten viser kanskje barmhjertighet, men det betyr ikke at syndere kan unnslippe følgene av sin synd i det uendelige. Selv om de angrer og blir vist barmhjertighet av Jehova, har synden visse uunngåelige følger. Synd vil alltid i større eller mindre grad skade synderen i mental og følelsesmessig henseende og kanskje også i fysisk og materiell henseende. Men når det skjer, har han ingen annen enn seg selv å legge skylden på. Han høster det han har sådd. — Gal. 6: 7, 8.

23. Hvilken forstandig handlemåte bør vi følge?

²³ La oss derfor alle bestrebe oss på å så, ikke med tanke på det falne kjød og dets fordervede tilbøyeligheter, men med tanke på ånden, i visshet om at vi kan «høste evig liv av Ånden». Ja, «la oss gjøre det gode og ikke bli trette! for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett» av å følge den rettferdige handlemåte som vil bringe oss Guds godkjennelse og rike velsignelser. — Gal. 6: 8, 9.

[Fotnoter]