Tilbedelsen av Jehova er sannheten
«De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; . . . de som tilber ham, bør [må, NTN] tilbe i ånd og sannhet.» — Joh 4: 23, 24.
1. Hva er det som skiller den sanne tilbedelse ut fra den falske?
HVA bør gjøre den sanne tilbedelse høyt hevet over alle andre former for tilbedelse? Er det ikke SANNHETEN? Den bør være basert på virkeligheten, i harmoni med de faktiske forhold, og ikke basert på gjettverk eller på tilbedernes fantasiforestillinger. Ville ikke enhver annen form for tilbedelse bare være et bedrag og gi et feilaktig bilde av Ham som er kjent som «sannhetens Gud»? — Sl. 31: 6, NW; 2 Mos. 34: 6.
2. Hvorfor kan vi ikke bare tilbe slik som vi selv finner det for godt?
2 Sannhet er knyttet til kunnskap, akkurat som løgn og falskhet er knyttet til uvitenhet. Ville det være rimelig å tro at han som har skapt det vidunderlige menneskesinnet, ville tillate at det ble sett helt bort fra ’sannhet og sindighet’ når det gjelder tilbedelse? (Ap. gj. 26: 25) Nei, de som utøver sann tilbedelse, bør kunne si det samme som Jesus sa, til tilbedere av andre guder: «I tilber det I ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner.» (Joh. 4: 22) Vi mennesker, som er underlagt en rekke begrensninger, kan naturligvis ikke kjenne alle sider ved en Gud som ikke er underlagt noen begrensninger, men det vi vet, bør ikke være feilaktig eller, hva verre er, løgn. «Ingen løgn er av sannheten,» sier apostelen Johannes. (1 Joh. 2: 21) Ja, Jesus sa at de som ønsker å utøve en tilbedelse som Gud godkjenner, må kjenne sannheten: «De sanne tilbedere . . . bør [må, NTN] tilbe i ånd og sannhet.» Kristendommen i det første århundre ble til og med kalt «sannhetens vei». Bør ikke den tilbedelse som Gud godkjenner i vår tid, likeledes kunne kalles «sannheten»? Tenker du på den tilbedelse du utøver, på den måten? — Joh. 4: 23, 24; 2 Pet. 2: 2; Jos. 24: 14, NW.
3. Hvordan kan vi vite at det virkelig lar seg gjøre å finne sannheten?
3 Da Jesus sa disse ordene om den betydning sannheten har i forbindelse med tilbedelsen, tilføyde han at «det er sådanne tilbedere Faderen vil ha», eller at «det er slike tilbedere Faderen ser etter». (NTM) Hvis Faderen «vil ha» eller «ser etter» dem som ønsker å tilbe ’i sannhet’, er det bare rimelig å trekke den slutning at han ville sørge for at de kunne lære sannheten å kjenne. Den måten han gjør det på, appellerer bare til «sådanne», til oppriktige mennesker, til mennesker som ønsker å utøve sann tilbedelse. Hvordan det?
Hvordan «Faderen ser etter» sanne tilbedere
4. Hva er én måte vi kan lære sannheten på?
4 Skaperverkets vidundere vitner for det første om visse sannheter og gjør at fornuftige mennesker vender seg til sin Skaper. (Sl. 111: 7; Dan. 4: 37) «For det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem . . . For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig [synlig for tanken som forstår det, LB] fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger.» Med vår forstand, med vår indre sans for hva som er sant, kan vi i den visdom som tydelig kommer til uttrykk i skaperverket, se beviser for at Gud er til, og få et vitnesbyrd om hans egenskaper. Likevel er det, som Bibelen sier, noen som har «byttet Guds sannhet bort mot løgn» og innført tilbedelsesformer som ikke er i samsvar med sannheten om Guds «usynlige vesen». — Rom. 1: 19, 20; 1: 25.
5, 6. Hva viser de normer som blir åpenbart i skaperverket, hva sannheten angår?
5 Selve skaperverket vitner også om at sannhet er uløselig knyttet til Guds måte å handle på, og at sannhet derfor også må være knyttet til tilbedelsen. Hvordan det? På grunn av den måten sannheten gjenspeiler Guds uforanderlige normer på. Alle ting i Guds skaperverk vitner om at de er blitt dannet i samsvar med bestemte normer når det gjelder oppbygning og funksjon, selv om det er en enestående variasjon hva farge og form angår. De vitner om en standardisering som er uten sidestykke. The Encyclopædia Britannica sier om dette:
«Det menneskene har utrettet [med hensyn til standardisering] . . . blekner og blir ubetydelig sammenlignet med normene i naturen. Konstellasjonene, planetenes baner, de uforanderlige alminnelige egenskaper . . . i naturens materialer, elektronenes baner i atomet eller cellenes oppbygning er bare noen få eksempler på den forbløffende standardisering i naturen.» — 1959-utgaven, bind 21, sidene 306, 307.
6 En slik standardisering er basert på bestemte normer som representerer tingenes virkelige tilstand, sannheten om de ting Gud har skapt. Dette er ikke gjettverk eller fantasiforestillinger. Hver eneste ting som er skapt, følger det fastsatte mønster, det som er sannheten for den. Disse sikre, pålitelige normer som blir åpenbart i skaperverket, gjør at vi med vår forstand kan trekke den slutning at det også finnes normer for sannhet som burde dirigere fornuftutstyrte skapningers oppførsel og deres forhold til sin Skaper. Men disse normene er ikke nedlagt i menneskene, slik at de dirigerer dem like automatisk som andre av Guds skapninger blir ledet av naturlover og instinkter. Vi kan velge å godta Guds normer for sannhet eller å forkaste dem.
7. Hva er en annen måte vi kan finne sannheten på?
7 Dette bringer tankene hen på en annen måte Gud «ser etter» sanne tilbedere på. Han har framholdt sine normer for sannhet hva oppførsel og tilbedelse angår, i skriftlig form i Bibelen. Salmisten sier: «Summen av ditt ord er sannhet.» (Sl. 119: 160, 142, 151) Det Bibelen sier, appellerer til de mennesker som ønsker å tilbe ’i sannhet’. Bibelen ble inspirert «til å undervise om sannheten og gjendrive villfarelser». — Joh. 4: 24; 2 Tim. 3: 16, Erik Gunnes’ oversettelse; Joh. 17: 17.
8, 9. a) Utgjør det at noen hevder at de bruker Bibelen, noen garanti for at de har sannheten? b) Hva er det som viser at Jehova «ser etter» sanne tilbedere?
8 Det er bare Bibelen som framstiller tilbedelsen av Jehova Gud som sannheten. De som hevder at de bruker Bibelen, men som ikke fremmer tilbedelsen av Jehova, har derfor ikke skjønt hensikten med den — og heller ikke sannheten. (Jer. 10: 10, 23—25) Selv om mange ikke har fått tak i sannheten på denne måten, er det verdt å merke seg at den boken som fremmer tilbedelsen av Jehova, har fått langt større utbredelse blant folk enn noen andre religiøse skrifter. (Se Filippenserne 1: 15, 18.) Den er blitt trykt i langt større opplag, på langt flere språk og i langt flere land enn noen annen publikasjon i historien! Bare Jehova Gud kunne sørge for dette! Det er han som tar initiativet og «ser etter» tilbedere som verdsetter sannheten.
9 Dette blir enda tydeligere når vi tenker på at Jehovas lovte rike i forbindelse med tilbedelsen av Jehova nå blir forkynt «over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag» på en måte som savner sidestykke. (Matt. 24: 14) Hvilken annen form for tilbedelse kan framvise to millioner vitner som personlig gjør andre kjent med den i over 200 land og øysamfunn? Ingen annen form for tilbedelse kan vise til noe lignende. Dette burde i seg selv få mennesker som oppriktig ønsker å tilbe ’i sannhet’, til å se Jehovas hånd i virksomhet. Det er imidlertid mye mer som viser at tilbedelsen av Jehova er sannheten.
«Sannheten» er historisk, ikke oppdiktet
10. Nevn et trekk som kjennetegner den sanne tilbedelse.
10 Apostelen Peter illustrerte den slående kontrasten mellom tilbedelsen av Jehova og andre former for tilbedelse da han fortalte om hvordan han var i stand til å overbevise andre om sannheten om Jesus: «For ikke var det kløktig uttenkte eventyr vi fulgte» eller «oppdiktede sagn» (NTN), men «vi hadde vært øyenvitner til hans storhet». Det er et trekk som kjennetegner den sanne tilbedelse. Den blir til stadighet understøttet av historiske kjensgjerninger og begivenheter som det finnes øyenvitner til. Andre former for tilbedelse kjennetegnes av oppdiktede historier og myter. — 2 Pet. 1: 16.
11, 12. a) Hvordan er forholdet mellom Bibelen og historien? b) Hva er det som gjør at vi virkelig kan tro på det Bibelen forteller om?
11 Bibelen er enestående nøyaktig og helt igjennom sannferdig i sin framstilling av historiske begivenheter. Det er grunnen til at mange av de forhold og hendelser som er omtalt i den, blir bekreftet av den verdslige historie, skjønt de ikke er avhengige av en slik støtte. Bibelen er i virkeligheten nær knyttet til historiske kjensgjerninger, og disse er de tråder som vever dens budskap sammen, budskapet om en Gud som griper inn i historien. Hver gang Bibelen kommer inn på slike ting som kultur, skikker, embetsmenns titler og juridiske og vitenskapelige emner, er den historisk nøyaktig i den minste detalj, og ethvert forsøk på å motsi den blir gjort til skamme.
12 Bibelskribentenes omhyggelighet når det gjelder detaljerte slektslinjer, nøyaktig navn på folk og steder og nøyaktige opplysninger med hensyn til alder, tidsangivelser og beløp, tyder ikke på at det er «oppdiktede sagn» de forteller. De som levde på den tiden, ville sikkert ha kommet til å bestride slike detaljerte opplysninger hvis de ikke hadde vært riktige. Hvis skribentene hadde diktet opp sagn, ville de ha unngått detaljerte opplysninger; det er noe som kjennetegner gudesagn og andre religiøse skrifter. Det er derfor fornuftig å trekke den slutning at bibelskribentene må ha skrevet det som de hadde vært vitner til, eller som de visste var sant. Arkeologen G. Ernst Wright ble tilskyndt til å skrive på grunnlag av sine funn: «Det er spennende og givende å se hvordan Bibelen ikke bare er et vitnesbyrd om tro, men også et vitnesbyrd om virkelige mennesker og virkelige hendelser.»
13. Utgjør det at menn skrev ned det som står i Bibelen noe hinder for at vi kan tro på den? Begrunn svaret.
13 Det forhold at selve nedskrivingen av Bibelen ble foretatt av menn som var vitne til og var med på de begivenhetene de skrev om, er ikke på noen måte til hinder for at Bibelen med rette kan omtales som Jehovas sannhetsord. Dette bidrar i virkeligheten bare til å styrke troen på at Bibelens sannhet er Guds ord. I Bibelen leser vi om slike menn som David, Jeremias, Paulus og Job. Vi ser at de begikk feil og ble utsatt for prøver og vanskeligheter, og at deres liv blir skildret på en måte som gir det hele et personlig preg. Disse menneskenes frykt, skuffelser, sorger og gleder er tatt med. På den måten blir vi enda mer overbevist om at de virkelig har levd og vært vitne til det de forteller om. De er ikke den slags mennesker som ville dikte opp de beretninger de forteller, eller som ville lyve om sitt eget forhold til Gud. Nei, vi blir uvegerlig tilskyndt til å trekke den samme slutning som innbyggerne i Tessalonika trakk, nemlig at Bibelens budskap må betraktes «ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord». — 1 Tess. 2: 13.
14. Hvem er den fremste forkjemper for den sanne tilbedelse? Hvordan vet vi det?
14 Et av de mest talende vitnesbyrd til fordel for tilbedelsen av Jehova er Jesu Kristi vitnesbyrd. Det er en uomtvistelig kjensgjerning at han har levd, og at hans lære hadde en dyptgående, gagnlig virkning på hans første disipler. Denne historiske kjensgjerning har satt sitt preg på de fleste av vår tids kalendere — Jesu komme til jorden markerer et historisk vendepunkt. I sin førmenneskelige tilværelse i himmelen hadde Jesus selv vært vitne til de første av de begivenheter som er omtalt i Bibelens historiske beretning. Han visste at dette ikke var sagn. Ved mange anledninger kastet han lys over det han selv lærte, ved hjelp av disse begivenhetene, for eksempel da han talte om skilsmisse og om verdens ende. (Matt. 19: 4; 1 Mos. 1: 27; Matt. 24: 3, 37—39; 1 Mos. 6 og 7) Jesus var den største talsmann for tilbedelsen av Jehova. En viktig del av hans virksomhet i forbindelse med å «vitne for sannheten» besto i å gjøre kjent Jehovas navn og betydningen av det. — Joh. 17: 4, 6, 26; 18: 37.
Falsk tilbedelse og sagn og myter
15. Hvordan kan vi finne ut om noe er et sagn eller en myte?
15 Selv tilbedelse som skal være basert på Bibelen, blir ofte kjennetegnet ved «oppdiktede sagn» snarere enn ved historisk nøyaktighet. En profeti sier om mennesker som ville påberope seg å være kristne: «De skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr [sagn, UO; myter, NTN].» (2 Tim. 4: 4) En ordbok gir blant annet følgende definisjon av ordet «sagn»: «Usikker (uhistorisk) beretning ell. overlevering (ell. enkelthet i beretning ell. overlevering).» Ordet «myte» blir definert på denne måten: «Fortelling om (hedensk) gud ell. halvgud; gudesagn.»
16, 17. Nevn eksempler på sagn og myter innen katolisismen og protestantismen.
16 Kristenheten har for eksempel ’vendt seg til sagn og myter’ for å støtte tilbedelsen av Maria og av helgenene. Et typisk eksempel er den lille brosjyren med tittelen «Da Maria vandret på jorden», som er skrevet av en jesuitt og er forsynt med en erkebiskops imprimatur. I innledningen innrømmes det: «Handlingen på de følgende sider gir seg ikke ut for å være historisk. Den har kanskje aldri funnet sted.» Dr. Joseph F. Kelly ved John Carrol universitet sier om den katolske helgenen Patrick: «Det er ikke sikkert at beretningene om Patrick er historisk nøyaktige, men det betyr ikke at de ikke har noen verdi.» De fleste av de sannhetshungrende mennesker som disse «oppdiktede sagn» er blitt fortalt for, har aldri hørt alle de sanne beretningene som står i Bibelen. Hvordan kan sagn og myter gi dem noe grunnlag for å tilbe ’i sannhet’?
17 Protestantismen har også i høy grad ’vendt seg til sagn og myter’. Et omfattende oppslagsverk vil inneholde rikelige beviser for at mye av det protestantene lærer om treenigheten, et brennende helvete, sjelen, julen, korset, påsken og andre ting, er sterkt utspedd med sagn og myter. I sannhetens interesse sier Bibelen til de kristne: «Gå ut fra dem» og «rør ikke ved urent». — 2 Kor. 6: 14—17.
18. Er jødedommen fri for sagn og myter? Forklar.
18 Selv jødene, som har sin bibelske arv, har ’vendt seg bort fra sannheten’ og diktet opp sine egne «jødiske eventyr». Disse har de samlet i sin Talmud. (Tit. 1: 14) Den jødiske autoriteten Nathan Ausubel skriver i The Book of Jewish Knowledge at Talmud inneholder «et stort utvalg av meningsløse naiviteter, tabuforestillinger, overtroiske oppfatninger, demoniske lærdommer, myter» og så videre. Og som for å rettferdiggjøre dette hevder Ausubel at de ting «som skjemmer Talmud, også kan finnes i de religiøse og filosofiske skrifter hos grekerne og romerne, hos kirkefedrene og hos kristne lærde i middelalderen». Men tjener ikke denne uttalelsen bare til å vise at alle de andre også har «byttet Guds sannhet bort mot løgn», snarere enn til å rettferdiggjøre jødedommens myter? — Rom. 1: 25.
19, 20. a) Hvilken myte berører det store flertall av dem som utøver falsk tilbedelse? b) Nevn eksempler på myter i andre religioner.
19 En annen myte som berører hundrevis av millioner mennesker både i og utenfor kristenheten, er påstanden om at gudebilder er en hjelp i den sanne tilbedelse. Både katolikker, buddhister, hinduer og andre benytter alt i alt hundrevis av millioner slike utskårne figurer og bilder, ofte svært kostbare, i sin tilbedelse. Men Bibelen sier: «Støpte bilder er løgn, og det er ingen ånd i dem.» Hvor nyttig er de for tilbedelsen i Guds øyne? «De er tomhet, et verk som vekker spott.» (Jer. 10: 14, 15) Slike bilder kommer følgelig i klasse med «oppdiktede sagn». De «vekker spott» hos Gud.
20 Det er ingen hemmelighet at legender og sagn og myter er fast forankret i de fleste av verdens «store» religioner. «Mytologi» eller «Sagn og legender» er i virkeligheten et av hovedpunktene under hver av de store religioner i 1974-utgaven av The Encyclopædia Britannica. Under «Hinduismen» sies det for eksempel at «det er ikke noe trekk ved en hindus liv som ikke er knyttet til mytologien». Om den beslektede filosofien buddhismen sies det: «Myter har spilt en viktig og altomfattende rolle i buddhismens historie.» Og i forbindelse med islam sier dette oppslagsverket om de eldste legendene om Muhammed og hans familie at de «ikke stemmer overens med den historiske virkelighet», og at selv om islam offisielt ikke vedkjenner seg slike legender, «lever populære legender om profeten og helgenene fremdeles på folkemunne».
21. a) Hva kan sies om Bibelens sannhet sammenlignet med menneskenes oppdiktede beretninger? b) Hvorfor unngår mange mennesker sannheten?
21 Sammenlignet med de historiske beretninger Bibelens øyenvitner kommer med om menneskene og om Skaperens gjerninger, blir menneskenes oppdiktede sagn og myter tomme og meningsløse, ikke sant? De blir avslørt som nettopp det de er — forsøk på å unngå sannheten om Gud og om menneskenes ansvar overfor ham. (Joh. 8: 46, 47) Bibelens direkte beretning, som viser at Gud er den store Arkitekt, som står bak det velordnede skaperverket, viser også tydelig at vi har et ansvar overfor ham. (1 Mos. 1: 1—28; 2: 15—17) Sanne tilbedere finner med rette dyp tilfredshet i å vite at deres tilbedelse er grunnlagt på denne sannhet. Som salmisten utbrøt: «For alle folkenes guder er intet; men [Jehova] har gjort himmelen. . . . Gi [Jehova] hans navns ære!» — Sl. 96: 5, 8.
Falske guder fornedrer menneskene
22. a) Nevn hvilke trekk som i første rekke kjennetegner menneskelagde guder. b) Hvilken innflytelse øver slike guder på sine tilbedere?
22 Et avslørende trekk ved de guder som menneskene selv har laget, er at de er bemerkelsesverdig lik sine opphavsmenn. Psykologen William Sargent skriver i denne forbindelse i sin bok The Mind Possessed at menneskene har dannet guder i sitt eget bilde «som gjenspeiler deres varierende fantasiforestillinger, forhåpninger og frykt». Apostelen Paulus går enda lenger. Han sier at de har «byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske» og bilder av andre skapninger. (Rom. 1: 23) Mytiske guder gjenspeiler således ofte menneskelige svakheter og fordervede egenskaper, noe som utgjør et sikkert bevis for at de er et ’verk av menneskelig tanke’. (Ap. gj. 17: 29) De gamle egyptere trodde for eksempel at en rekke av deres guder og gudinner var plaget av hodepine og andre smerter; de var blodtørstige og omfattet drankere og individer som praktiserte masturbasjon. Og boken Jews, Gods and History sier at «de greske gudene satte selv det eksempel på utøylet begjær og perversitet som til slutt svekket det greske folks moralske karakter». De som tilber slike guder, får etter hvert deres fordervede egenskaper. — Rom. 1: 18, 25—32.
23. a) Sammenlign Jehova og hans tilbedere med menneskelagde guder og deres tilbedere. b) Nevn et eksempel på den virkning sannheten har på Jehovas tilbedere.
23 Tilbedelsen av Jehova utgjør en skarp kontrast til dette. Jehova blir ikke framstilt som svak eller umoralsk på noen måte. Han er fullkommen og evig og legger for dagen den kjærlighet som er basert på prinsipper, foruten visdom, makt og rettferdighet i alt det han gjør. Hans trofaste tilbedere blir følgelig opphøyd — aldri fornedret. Selv når sanne tilbedere var omgitt av mennesker som dyrket andre guder og følgelig utsatte dem for fordervende innflytelse, bukket de ikke under. En god del av den tiden da israelittene var i ferd med å bli et folk, var de for eksempel omgitt av tilhengere av nedverdigende hedensk mytologi. Men dette påvirket aldri de høye normer for deres hellige skrifter og for tilbedelsen av Jehova Gud. Én autoritet sier: «Det er umulig å forklare grunnen til at utfallet av israelittenes historie, som mer eller mindre hadde den samme begynnelse som . . . moabittenes, ble så helt annerledes!» Men var egentlig begynnelsen den samme? Nei! Tilbedelsen i Israel var ikke uttenkt av mennesker. Det var en religion som var blitt til ved en guddommelig åpenbaring. Det var sannheten! — Neh. 9: 13.
24. Hvordan har kristenheten skapt sin egen gud?
24 Det er på den annen side mange i vår tid som hevder at de tilber Bibelens Gud, men som er lik de jøder som falt fra den sanne tilbedelse, for de tilber ikke «i sannhet». (Es. 48: 1) Prestene har skapt sin egen gud, en gud etter deres eget hode. Deres hedenske treenighetslære framstiller Gud som et «mysterium». På grunn av deres ’kunstferdige billedverk’ oppfatter tilbederne denne gud som svak og vaklende, som en gud som ikke har noen virkelige normer, og som tillater dem å gi seg av med alle former for umoralsk oppførsel. (Jud. 4) De framstiller ham som en krigsgud som står på pinne for politikerne og prestene og adlyder deres minste vink. Når det er krig, kjemper deres gud for den politiske leder som presteskapet tilfeldigvis tjener. Er det noe rart at hans tilbedere er blitt lik ham? — 2 Tess. 2: 10—12; 1 Joh. 4: 5, 6.
25, 26. a) Hva er det som driver de sanne tilbedere til handling? b) I hvilken forstand har Gud skapt dem som bærer hans navn?
25 Men sanne tilbedere kjenner sannheten om sin Gud, Jehova, og lever i samsvar med hans uforanderlige normer. De kjenner ham fordi de har lært sannheten om ham ved å studere hans Ord, Bibelen. (Sl. 86: 11) Denne gagnlige innflytelse får dem til å gå inn for å etterligne sin fullkomne Skaper og ikke en eller annen svak og fordervet menneskelaget gud. På sin begrensede måte lærer de å innrette seg i samsvar med hans kjærlige og rene egenskaper, ja, i samsvar med sannheten. — Matt. 5: 44—48; Ef. 5: 1.
26 På denne måten kan det sies at Gud har skapt eller dannet dem som tilber ham. De blir formet i samsvar med Jehovas eksempel og ånd. Jehova sier derfor i Esaias 43: 7 og 10: «Hver den som nevnes med mitt navn, og som jeg har skapt til min ære, som jeg har dannet og gjort . . . I er mine vitner.» (Jevnfør Jakob 1: 18.) Det forhold at det finnes sanne tilbedere som ’nevnes med hans navn’, og den måten de lever på, er i seg selv et vitnesbyrd om sannheten om den sanne Gud. Det kan derfor med rette sies at tilbedelsen av Jehova er sannheten!