Nye tingenes ordninger
«Gud, som for lenge siden talte ved mange anledninger og på mange måter til våre forfedre gjennom profetene, har ved enden av disse dager talt til oss gjennom en Sønn, som han har satt til arving over alle ting, og ved hvem han har gjort tingenes ordninger.» — Hebr. 1: 1, 2, NW.
1. Ved hvem og i hvilken hensikt har Jehova gjort tingenes ordninger?
JEHOVA Gud er Skaperen av rettferdige tingenes ordninger. De står alle under hans høyeste ledelse. Han har arrangert dem slik at de går fra ett system av gode ting til bedre eller mer storslagne ting, og til slutt blir så fullkomment gode at det ikke er mer tilbake for oss å ønske. Han er en ordenens Gud, og vet hva han vil oppnå med sine arrangementer. Hans mål er å rense hele universet for alle onde og forstyrrende elementer. Han vil gjøre dette gjennom sin lovte regjering under sin herliggjorte Sønn, Jesus Kristus, og derved bringe hele det levende skaperverk, både det synlige og det usynlige, i et fredelig, lydig forhold til sin Skaper og Gud. Ved å nå dette mål vil han hevde seg selv som den rettmessige Hersker over hele universet. Det er for å oppnå dette han har gjort en rekke av tingenes ordninger som følger etter hverandre. Hans Sønn har en meget betydningsfull del i opphøyelsen av Jehovas universelle overhøyhet, og han har brukt ham til å gjøre tingenes ordninger.
2. Hvem har denne gamle verden ikke vist seg verdig for? Hvordan det?
2 Den nåværende verdslige tingenes ordning under dens gud Satan har bare fått eksistere i en viss tid. Den har ikke guddommelig godkjennelse. Den har hatt Jehova Guds vitner hos seg helt siden den ble til etter vannflommen, men den har aldri greidd å få dem forent med seg. De er blitt satt i denne verden av Gud, forat de skal avlegge et vitnesbyrd om at han har til hensikt å opprette en regjering over en ny verden. Ved sine handlinger har imidlertid verden vist seg uverdig til å ha dem hos seg, for den har ringeaktet deres budskap og drevet en ondsinnet forfølgelse mot dem på grunn av det. Nå tenker vi ikke bare på de før-kristne profeter fra Noah fram til døperen Johannes, som vi kan lese om i det ellevte kapitel av Paulus’ brev til hebreerne, der det berettes om deres bedrifter og lidelser. Vi mener også den lille hjord av sanne kristne som det bare er en liten levning igjen av på jorden i dag, og ikke bare dem, men også den ’store skare’ av «andre får» som har stilt seg ved deres side for å tjene som Jehovas vitner sammen med dem. Jesus forutsa den forfølgelse som siden den første verdenskrig er kommet over alle disse vår tids vitner for den høyeste Gud. Han sa at den skulle være et tydelig tegn på avslutningen på denne Satans onde ordning. Denne forfølgelsen av dem er blitt alminnelig kjent, og viser at verden ikke er dem verd. Derfor skal den ødelegges. — Hebr. 11: 38; Matt. 24: 9; Åpb. 7: 9, 10; Joh. 10: 16.
3. Hvilket arbeid skulle bevise at vi var kommet til dens avslutnlng?
3 Et av bevisene for at vi var kommet til dens avslutning og at dens ende var nær, skulle være et atskillelsesarbeid blant dens folk. Det skulle særlig foregå blant dem som bor i kristenheten, som påstår å være kristendommens rike. Jesus kom med en billedlig beskrivelse av atskillelsesarbeidets høydepunkt og den brennende ødeleggelse av de falske kristne, og sa: «Høsten er en avslutning på en tingenes ordning, og høstfolkene er englene. Derfor, liksom ugresset sankes og brennes opp med ild, slik skal det være i avslutningen på tingenes ordning. Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut fra hans rike alt som volder anstøt, og personer som gjør det som er ulovlig, og de skal kaste dem i ildovnen. Det er der de skal gråte og skjære tenner.» Jesus sammenlignet også dette atskillelsesarbeidet med sorteringen av god og dårlig fisk som var fanget inn i en slepenot, og sa så: «Det er slik det vil være i avslutningen på tingenes ordning: Englene skal gå ut og skille de onde ut fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen.» Dette atskillelsesarbeidet har holdt på siden 1919 e. Kr. som følge av det vitnesbyrd om Riket som Jehovas vitner har avlagt for alle jordens folkeslag. Det faktum at de uverdige som er forkastet, nå har begynt å gråte og skjære tenner, beviser at vi er nær delingsarbeidets høydepunkt, og at den fullbyrdede ende snart kommer over denne verden. — Matt. 13: 39—42, 47—50; 24: 14, NW.
EN AVSLUTNING PÅ VISSE ORDNINGER FOR NITTEN HUNDRE ÅR SIDEN
4. Hvordan vet vi ut fra Hebreerne 9: 26 at vi kristne lenge har levd under en ny tingenes ordning?
4 Noen som skal arve den kommende nye verdens rike, lever fremdeles i denne gamle verden og dens systemer. Men husk, de er ikke en del av den, og de former seg ikke etter den. De er ikke av den gamle verden, de er av den nye. Og vet du at de nå i nitten hundre år har levd under en ny tingenes ordning som Jehova Gud skapte ved sin Sønn Jesus Kristus? Ja, de har det. Du kan vite og forstå dette ut fra apostelen Paulus’ ord i Hebreerne 9: 26. Der taler han om Jesu ofring av sitt fullkomne menneskeliv for nitten hundre år siden. Etter å ha minnet oss om at Jesus ikke var en levittisk prest som tjente i templet i Jerusalem, legger han til: «Ellers måtte han lide ofte fra verdens grunnleggelse av. Men nå har han åpenbart seg en gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger for å ta vekk synden ved å ofre seg selv.» (NW) Denne avslutningen nådde sin ende i år 70 e. Kr. ved at det gamle Jerusalem og dets tempel ble ødelagt og jødefolket ble spredt for å være det i nesten nitten hundre år. Selv om den gamle verden har fortsatt å stå, kan det ikke være tvil om at visse ordninger endte den gang, for å gi plass for nye. Noe annet apostelen sier, beviser dette. Han beretter om jødenes troløse gjerninger og om den straff som rammet dem for det i ørkenen etterat de var frelst fra Egypt. Så sier han: «Nå fortsatte disse ting å hende dem som eksempler, og de ble skrevet til advarsel for oss, som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til.» (1 Kor. 10: 11, NW) Så spør vi: Hvilke «ender» var det som kom til de kristne den gang?
5, 6. Hva var en av de «ender» som kom til de jødekristne?
5 Det var endene på de tingenes ordninger som Gud hadde opprettet blant sitt utvalgte folk til deres gagn inntil Jesus Kristus skulle komme og bli ofret, oppreist fra de døde og herliggjort ved Guds høyre hånd i himmelen. Engelen Gabriel forutsa for Daniel det nøyaktige år da Fyrsten Messias slmlle tre fram. Han viste at tre og et halvt år etterat Jesus var blitt salvet med Guds ånd, eller i midten av en årsuke, skulle Messias utryddes som offer. Dermed ville alle de dyreofringer og andre ofringer som jødene foretok i templet, bli gjort foreldet og ikke ha mer kraft og verdi. Gabriel sa om Jesus Messias: «Og han skal gjøre en sterk pakt med de mange for én uke (av år); og i midten av uken skal han få dyreofferet og matofferet til å opphøre.» (Dan. 9: 27, Le; AT, Mo) At dette betydde enden på den jødiske ordning med dyreoffer og matoffer som den var foreskrevet i moseloven, er sikkert. Apostelen vitner om det når han sier: «Kristus er Lovens fullbyrdede ende, slik at enhver som viser tro, kan ha rettferdighet.»
6 Til trøst både for hedenske og jødiske mennesker sier han så: «Ved hjelp av sitt kjøtt avskaffet han hatet, budenes Lov som besto av forordninger, forat han kunne skape de to folk forent med seg selv til ett nytt menneske og gjøre fred, og forat han fullt ut kunne forlike begge folk, i ett legeme, med Gud gjennom torturpelen.» Og: «Gud .... tilga oss i sin godhet alle våre overtredelser og utslettet det håndskrevne dokument mot oss som besto av forordninger, og som sto oss imot, og Han har fjernet det ved å nagle det til torturpelen.» — Rom. 10: 4 og Ef. 2: 15, 16 og Kol. 2: 13, 14, NW.
7, 8. Hvilke andre tingenes ordninger endte da, som Paulus framholdt?
7 For nitten hundre år siden kom derfor enden på ordningen med moseloven og dens dyreoffer og matoffer som ble ofret av prestene av Levi stamme. Hvordan kom den? Ved at Jesus døde på torturpelen, og derpå ble oppreist og fór opp til himmelen for der å framstille verdien av sitt menneskelige offer for Gud. Enda et bevis for at denne ordningen hadde endt, kom syv og tredve år senere, da de jødiske prestene med makt ble fratatt sin offertjeneste ved at deres forbilledlige tempel ble ødelagt. Det har ligget ødelagt hele tiden siden. Og ikke bare det, men den nasjonale ordning med at jødene hadde en menneskelig konge som regjerte på «Jehovas trone» i Jerusalem, fikk også en avgjort ende. Hvorfor det? Fordi den jødiske nasjon ikke ville ha Jesus, Davids Sønn, som sin konge, men forkastet ham, og etterat Jesus oppsto fra de døde, avslo han å gjenreise det jordiske rike for det naturlige Israels folk. I stedet satte han seg ved Guds høyre hånd i himmelen for å vente på året 1914, da Gud skulle sette ham på tronen som den himmelske konge over den rettferdige nye verden. — Hebr. 10: 12, 13.
8 Det hadde også vært en ordning med profetiske bilder og skygger som skildret vidunderlige virkelige ting som skulle komme, og etterat Jesus hadde fart opp til himmelen, endte denne ordningen. Nå var tiden kommet for oppfyllelsene, for å bevise at Guds ord var sant. (Kol. 2: 16, 17; Hebr. 10: 1; 11: 17—19) Den ordning Gud benyttet seg av ved at han talte og overbrakte sitt budskap gjennom hebraiske profeter fra Abraham og fram til døperen Johannes, endte også. Ved enden på de dager talte Gud til menneskene gjennom sin himmelske Sønn Jesus Kristus og ved sin Sønns etterfølgere, som Gud adopterte som sine åndelige sønner. (Hebr. 1: 1, 2) Med tanke på det faktum at alle disse arrangementer sluttet da, kunne apostelen Paulus med rette si for nitten hundre år siden at de fullbyrdede ender på tingenes ordninger var kommet til ham og hans brødre.
9. Hvordan ble det nåværende delingsarbeid vist i et skyggebilde, og også nevnt forbilledlig av døperen Johannes og Jesus?
9 Et delingsarbeid finner sted over hele jorden nå ved denne avslutning på Satans onde ordning. For å vise dette i et skyggebilde, ble det utført et atskillelsesarbeid blant det jødiske folk i Palestina inntil en brennende ødeleggelse rammet deres hovedstad og dens tempel i år 70. Døperen Johannes forutsa dette da han talte om Messias’ komme og sa: «Han skal døpe dere med hellig ånd og med ild. Han har sin sikteskovl i sin hånd, og han skal rense sitt treskegolv grundig, og skal samle sin hvete inn i forrådshuset, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.» (Matt. 3: 11, 12, NW) Hveten som ble samlet inn i forrådshuset, var den jødiske levning som stilte seg på Jesu side og anerkjente ham som Messias, Fyrsten. De ble døpt med den hellige ånd fra pinsedagen av. Agnene som ble brent opp, var jødefolket i sin alminnelighet, som tok parti for keiseren mot Jesus. De ble døpt med Guds vredes ild særlig fra år 70 (e. Kr.) av. Jesus talte også selv om det delingsarbeid som foregikk blant jødene, og som disse gamle tingenes ordninger endte med. Han talte om de troende jøder som skulle høstes ut av dette troløse folket, med ham selv som den ledende Høstarbeider, og sa: «Løft opp deres øyne og se på markene, de er hvite til innhøstning. Høstarbeideren får allerede en lønn og samler frukt til evig liv, så såmannen og høstarbeideren kan glede seg sammen. I dette tilfelle er ordtaket virkelig sant: En sår, og en annen høster. Jeg sendte dere ut for å høste det dere ikke har hatt noe arbeid med. Andre har arbeidet, og dere har fått nyte godt av deres arbeid.» — Joh. 4: 35—38, NW.
10. Hvordan skal dette arbeid ende? Hvorfor ikke som en katastrofe for oss?
10 Etter den innhøstningen, og særlig etterat det gode budskap ble rettet til de uomskårne hedningene og de fikk anledning til å komme inn i det himmelske rike, visnet jødefolket vekk fra stillingen som Guds begunstigede folk, i likhet med det fikentreet som Jesus forbannet. (Matt. 21: 18, 19, 43; Luk. 13: 6—9; Ap. gj. 10: 1—48) Etterat vi nå i over tredve år har holdt på med et lignende innhøstningsarbeid, ser vi godt hvordan det som ble billedlig framstilt ved den jødiske innhøstningen, foregår i kristenheten i dag! Når vi tenker på den forferdelige ende som den gang kom over den jødiske hovedstad og dens beleirede innbyggere, da grøsser vi ved tanken på den enda frykteligere ende som snart skal komme over den hyklerske kristenhet og dens virvar av religioner. Denne katastrofen betyr imidlertid ikke ulykke for Guds sanne folk, de ekte kristne. Den vil feie vekk en stor plett på Guds hellige navn og rense jorden, så den rene tilbedelse av Jehova Gud kan foregå overalt. Dette vil resultere i fred og velstand for menneskeslekten.
11. Hvorfor kaller vi ikke denne perioden for «den jødiske tidsalder»?
11 Det går ikke an å bruke et slikt navn som «den jødiske tidsalder» om den tidsperioden da disse gamle tingenes ordninger var i virksomhet. Hvorfor ikke? Fordi de begynte før det fantes naturlige jøder. Og Gud handler dessuten nå med dem som er jøder i det skjulte, som har omskårne hjerter. Det er de åndelige israelitter, som utgjør «Guds Israel». (Rom. 2: 28, 29) Vi merker oss derfor bare at det siden vannflommen har vært en slik tidsperiode da disse tingenes ordninger rådde, men vi bruker ikke et bestemt navn om den. Tiden for disse gamle ting endte for nitten hundre år siden. De tilhører de tingenes ordninger og de slekter som hører fortiden til, og som Guds hellige hemmelighet om Kristus og hans etterfølgere ble skjult for, denne hemmelighet som nå er blitt åpenbart for Hans hellige. — Kol. 1: 26, 27, NW.
DEN NYE HAR ALLEREDE LENGE VÆRT I VIRKSOMHET
12, 13. Hvordan har åpenbarelsen av Guds hemmelighet forbedret tingene for oss?
12 Hvor herlig er det ikke å leve under Guds nye tingenes ordning, og vite at den bare er forløperen for enda bedre ting som skal komme! Det forvandler hele vårt liv, som vi nå er nødt til å leve i denne hensyknende gamle verden. Nå når Jehova Gud har åpenbart sin hellige hemmelighet, har det gjort tingene nye for oss. Hans hemmelighet var skjult i hans Salvede eller Kristus, som han hadde talt om og framstilt i skyggebilder i tidligere årtusener. Da tiden var inne, forlot hans elskede Sønn de himmelske boliger og ble født som et menneske, og profetiene om ham begynte å bli oppfylt. Da ble den lenge skjulte hellige hemmelighet åpenbart for dem som trodde og fikk Guds ånd. Ved sin Sønn fjernet Jehova Gud det som var gammelt, forat han kunne innføre det som var nytt.
13 Apostelen taler klart og tydelig om denne forbedring av forholdene for oss, og sier: «Når derfor [Jesus] kommer inn i verden, sier han: ’«Du ønsket ikke dyreoffer og offergaver, men du gjorde et legeme i stand til meg. Du likte ikke hele brennoffer og syndoffer.» Da sa jeg: «Se! Jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, o Gud.»’ Etter først å ha sagt: ’Du ønsket ikke eller likte ikke dyreoffer og offergaver og hele brennoffer og syndoffer’ — offer som blir ofret etter Loven — så sier han deretter: ’Se! Jeg er kommet for å gjøre din vilje.’ Han tar vekk det første forat han kan opprette det annet. Ved den omtalte «vilje» er vi blitt helliggjort gjennom ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» (Hebr. 10: 5—10, NW) Nå, høres det ikke her ut som om tingene er blitt gjort nye for oss som søker liv og lykke? For å ta én ting, så må det at den første gruppe offer ble erstattet med det annet slags offer som virkelig helliggjør, bety at det kom en ny yppersteprest for Gud. Det betyr at tilbederne måtte komme i et nytt forhold til Gud.
14, 15. Hvorfor var det nødvendig med en ny pakt? Hvordan ble lovpakten berørt av Guds løfte om den nye?
14 Hvor mye mer tilfredsstillende er ikke denne ordningen enn den gamle! Det levittiske presteskap, som bare ofret dyreoffer og grønnsakeoffer, ble innsatt i embetet under den gamle lovpakten som Gud hadde gjort med de naturlige israelittene gjennom Moses. Disse prestene var derfor en del av den gamle tingenes ordning som eksiserte under lovpakten. De dyreoffer de ofret, kunne aldri fjerne menneskenes synder og gjøre dem fullkomne, og derfor var de bare forbilder på det framtidige virkelige offer. Dersom menneskene skulle få varige goder, var det absolutt nødvendig med en ny og bedre tingenes ordning, og Gud skaffet den til veie ved sin Sønn Jesus Kristus. (Hebr. 1: 1, 2, NW) Den gamle lovpakten hindret Jesus Messias fra å bli prest på jorden, og den fordømte bare menneskene for deres synder i stedet for å befri dem fra dem. Skulle det derfor bli en ny yppersteprest for Gud, med et offer som fjernet synder, og dersom Messias av Juda stamme skulle være denne yppersteprest, så måtte det opprettes en ny pakt. Kristus Jesus ble gjort til yppersteprest ved en ed som Jehova Gud svor, og deretter ble han satt til å være den nye pakts yppersteprest. Hva dette betyr, leser vi følgende om:
15 «For hvis den første pakt hadde vært feilfri, ville det ikke blitt søkt plass for en annen; for han finner jo feil ved folket når han sier: ’«Se! de dager kommer,» sier Jehova, «da jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus og Judas hus; .... For dette er den pakt som jeg skal inngå med Israels hus etter de dager,» sier Jehova: «Jeg skal sette mine lover i deres sinn, og på deres hjerter skal jeg skrive dem, og jeg skal være en Gud for dem, og de skal være et folk for meg. Og de skal slett ikke lære hver mann sin medborger og hver mann sin bror og si: ’Kjenn Jehova,’ for de skal alle kjenne meg, fra den minste til den største av dem. For jeg skal være barmhjertig overfor deres urettferdige gjerninger, og jeg vil slett ikke huske på deres synder mer.»’ Ved at han sier ’en ny pakt’, har han gjort den tidligere pakten foreldet. Men det som blir gjort foreldet og blir gammelt, er nær ved å svinne bort.» — Hebr. 8: 7—13, NW.
16, 17. Hva gjorde Gud ende på og hva innvigde han ved Kristi tjenester? Hva betydde dette når det gjaldt tingenes ordninger?
16 Jehova Gud erstattet den gamle lovpakten med den nye pakt ved Kristi tjeneste som en mellommann som er større enn profeten Moses, og ved hans tjeneste som en Yppersteprest som ofrer seg selv. Da Gud naglet den gamle lovpakten til den torturpel Jesus Kristus ble ofret på, var det en 1545 år gammel tingenes ordning som svant bort, en ordning som bare hadde hatt med de naturlige jøder eller israelitter å gjøre. På pinsedagen i år 33 e. Kr. innvigde den oppstandne og herliggjorte Jesus i himmelen den nye pakt for sine trofaste etterfølgere som var på jorden. Der ble de kristne disipler avlet med Guds utgytte ånd og ble åndelige israelitter eller jøder i det skjulte.
17 Ville da ikke dette bety innførelsen av nye tingenes ordninger? Dette må være innbefattet i betydningen av apostelens ord når han sier: «Hvis noen er forent med Kristus, da er han en ny skapning; de gamle ting er forsvunnet, se! nye ting er blitt til. Men alt er fra Gud, som forlikte oss med seg selv gjennom Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste.» (2 Kor. 5: 17, 18, NW) Noe slikt som denne ’nye skapning’ som er forent med Hodet Kristus, hadde aldri eksistert før, nei, ikke i hele Guds univers. Det kunne derfor ikke bety annet enn at nye tingenes ordninger skulle innføres, og det i forbindelse med den kristne ’nye skapning’. Slike nye ordninger ble også innført. Jehova Gud tilkjennega dette da han beskrev den nye pakts goder og sa at han ved hjelp av den virkelig ville fjerne synder fra de åndelige israelitter som var tatt inn i pakten, og at de alle skulle være lært av Jehova og at alle skulle kjenne ham, fra den minste til den største av dem. — Jer. 31: 31—34.
18. Hva ser vi nå ved tro? Hvordan forstår vi nå bedre Åpenbaringen 13: 8 om Lammet?
18 Det var virkelig begynnelsen til en vidunderlig epoke, en epoke med nye ting som de inspirerte Guds menn hadde profetert om og som den gamle pakts offer, høytider og lover hadde vært skyggebilder av. De virkelige ting som nå ble innført, overgikk i herlighet det de gamle troens menn hadde sett for seg; og nå ser vi dem i troen og i lyset av Guds ånd. Derfor skriver apostelen: «Ved tro forstår vi at tingenes ordninger ble brakt i stand [tilberedt, brakt i orden] av Guds ord, slik at det som ses, ble til av ting som ikke kommer til syne.» (Hebr. 11: 3, NW, fotnote) Nå kan vi forstå at når Jesus Kristus i Åpenbaringen 13: 8 blir omtalt som «Lammet som var slaktet fra verdens grunnleggelse av» (NW), menes det mer enn vi tidligere var klar over. Den nye verdens grunnvoll ble virkelig lagt ved det offer han ofret for nitten hundre år siden. Dette blir understreket av apostelen Paulus når han viser at Ypperstepresten Jesu Kristi offer ikke behøver å gjentas. Han sier da: «Heller ikke er det forat han skulle ofre seg selv ofte, .... Ellers måtte han lide ofte fra verdens grunnleggelse av.» (Hebr. 9: 25, 26, NW), Hvilken verden? spør vi. Jo, den nye verden med nye himler og en ny jord, der rettferdighet skal bo. Ved sitt offer skapte Jesus grunnlaget for at skapninger på jorden kan bli reddet fra synden og døden, så de får leve i den rettferdige nye verdens nye himler og nye jord. Det er fra grunnleggelsen av denne verden av at han ikke er nødt til å fortsette å lide ofte for å gjøre den nye verden sikker og varig, for hans offer var fullkomment og tilfredsstilte alle rettferdighetens krav.
19. Hvilke andre krav oppfylte Jesus ved sitt offer?
19 Ja, mer enn det! Jesu offer oppfylte de strenge krav om å gi et tydelig svar på det fremtredende spørsmål hele universet er stilt overfor, nemlig: Kan Jehova Gud hevde sin overhøyhet over hele skaperverket, og vil Guds høyeste Sønn holde seg trofast mot sin Fars universelle overhøyhet? Baktaleren Satan sa Nei, og ved å ta i bruk hele sin verdens innflytelse og press prøvde han å få Jesus til å si Nei! Men det frivillige, lojale offer som Jesus, Guds Sønn, ga, svarte Ja! Ved sin lydighet inntil offerdøden på en torturpel holdt Jesus seg trofast mot Jehovas universelle overhøyhet, og han holdt fast på sin ustraffelighet overfor sin Gud. Etter sin dåp i Jordan-elva var han blitt salvet med Guds ånd til å være den nye verdens konge, og ved sin ustraffelighet overfor Gud, som hadde salvet ham til konge, beviste Jesus sin rett til Riket. Han garanterte derved at det skulle bli et rike som skulle styre den nye verden med rettferdighet. Ved sitt offer gjenløste han menneskene, ikke bare dem som skulle få det høye kall å regjere med ham i himlenes rike, men også dem av menneskeslekten som skulle bli hans jordiske undersåtter i den nye verden.
20. Hvorfor har den nye verdens grunnvoll stått fast i hele denne tiden?
20 Den nye verdens grunnvoll ble derfor lagt i dobbelt forstand ved Jesu fullkomne offer. Gud den Allmektige oppreiste Jesus Kristus fra de døde som en udødelig åndelig Sønn og førte ham inn til sitt himmelske nærvær, forat Sønnen en dag kunne sitte på tronen i regjeringen som konge og forat han kunne tjene som Yppersteprest ved å anvende godene fra sitt menneskelige offer. Som et resultat av det har den nye verdens grunnvoll stått fast og urokkelig under alle stormer og angrep i de nitten hundre år som er gått, og i dag hyller vi med jubel den nye verden som snart kommer med Jesus Kristus som Jehovas salvede konge.
HVORDAN DE NYE GJELDER NÅ
21. Må vi vente på de nye ordninger til den nye verden kommer? Eller hvordan?
21 Den kommende nye verden er en av de nye tingenes ordninger som Gud skaper ved sin Sønn. Men etterat den nye verden var grunnlagt, behøvde vi ikke vente til den var virkelig opprettet, for å kunne nyte godt av nye tingenes ordninger. De kristne som er blitt ført inn i den nye pakt fra pinsedagen i år 33 av, har nytt godt av de nye arrangementer og tiltak. Vi har ikke et bokstavelig tempel i Jerusalem, ikke et levittisk presteskap, ingen dyreoffer som må ofres gang på gang, år ut og år inn, ingen samvittighet som tynges av en syndeskyld som moseloven fordømmer menneskene for, nei, ikke noen slike ting! Vi er kommet til det nye Jerusalem, Guds hovedstad for universet. Vi har et nytt tempel, som Jesus Kristus er hovedhjørnestenen i, og som alle hans åndelige etterfølgere er levende stener i, bygd opp med ham som grunnvoll. Vi har en ny yppersteprest, et nytt offer av et høyere slag, som virkelig renser vekk synder ved sitt blod, en ny lov som ikke er innskrevet på stentavler, men på våre hjerter, en ny mellommann mellom Gud og mennesker, en ny pakt. Noe mer? Ja, en ny kunnskap, nye Guds gjerninger som oppfyller hans tidligere profetier, skygger og forbilder, en ny tjeneste og et nytt forhold til Gud som hans nye åndelige Israels folk og som hans sønner, hvis ånd roper til ham: «Abba, Far!» Sanne kristne, som har levd i samsvar med sine privilegier, har nytt godt av disse ting i århundrenes løp. I dag er det en trofast levning av Kristi medarvinger som nyter godt av dem. Alle disse nye ting, som siden pinsedagen har virket sammen som nye tingenes ordninger, går forut for Guds egen nye verden og leder fram til den. De utgjør en absolutt garanti for at den nye verden fullt ut skal komme.
22. Hvorfor har ikke de som er under den nye pakt, denne verdens ånd? Hvem er deres mor, og ved hjelp av hva?
22 Siden Kristi død, oppstandelse og himmelfart har alle disse ting vært kjensgjerninger selv midt i denne gamle verden. Den nye pakt er ikke en del av den gamle verdens arrangementer. Den tar ut et folk for Jehovas navn fra denne verden. (Ap. gj. 15: 14) Disse menneskene er nå likså lite en del av den gamle verden som deres mellommann Jesus noensinne var det. Og Gud har utvalgt som sitt folk dem som denne verden ikke setter høyt. De blir billedlig talt pelfestet for denne verden, og den blir på sin side pelfestet for dem som noe som er fordømt til ødeleggelse. Derfor har de ikke dens ånd, og følger heller ikke dens visdom. (Joh. 8: 23; 15: 19; 17: 6, 14, 16; 1 Kor. 1: 27, 28; Gal. 6: 14; 1 Kor. 2: 12; 3: 19) De har «smakt Guds rette ord og den kommende tingenes ordnings krefter», forteller apostelen oss. Han forteller dem som er Guds barn i den nye pakt, at deres mor ikke er den organisasjon under den mosaiske lovpakt som ble billedlig framstilt av tjenestepiken Hagar. Deres mor er lik den frie kvinne som Hagar tilhørte, Abrahams virkelige hustru Sara. Abraham, som ofret sin elskede sønn på den guddommelige befaling, var et bilde på Jehova Gud, og hans hustru Sara var et bilde på den hellige organisasjon som er mor til Guds barn ved at den frambringer dem. Den er ikke en del av denne gamle verden, men er ren fra den og høyt hevet over den. Den er himmelsk, lik Gud, og helt lydig mot ham og vigd til hans hensikter. Det jordiske Jerusalem er ikke dens symbol. «Men,» sier apostelen Paulus til de kristne som er i den nye pakt, «det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.» (Hebr. 6: 5, NW og Gal. 4: 24—31) Ved hjelp av den nye pakt frambringer den Guds åndelige barn som skal være medarvinger med Jesus Kristus i det himmelske rike.
23. Hvorfor kan vi ikke kalle tiden for den nye pakt for «evangelietidsalderen»?
23 Denne tidsperioden da den nye pakt er i kraft og det gode budskap om Riket blir forkynt av dem som er i pakten, kan ikke kalles for «evangelietidsalderen». La oss huske at evangeliet eller det gode budskap ikke begynte å bli forkynt først da den nye pakt ble opprettet. Nei, i Galaterne 3: 8 (NW) leser vi: «Og da Skriften på forhånd så at Gud ville erklære mennesker fra folkeslagene rettferdige på grunn av tro, kunngjorde den på forhånd det gode budskap for Abraham, nemlig: ’Gjennom deg skal alle folkeslag bli velsignet.’» Vi kan heller ikke si at den tingenes ordning som hører med til den nye pakt, ender med det kommende Harmageddon-slaget, da denne verden skal bli ødelagt. Etter som en levning av Guds åndelige barn i den nye pakt skal leve gjennom Harmageddon og inn i den nye verden, må denne nye pakts ordning vare til etter Harmageddon. Sammen med sine foranstaltninger må den vare inntil Guds kraft fjerner hans trofaste levning fra jorden og herliggjør dem med Jesus Kristus i det himmelske rike. Enden på den nye pakts ordning kommer derfor ikke ved enden på denne gamle verden som Satan hersker over. Vi må ennå vente for å få se når Jehova Gud fører den nye pakt fram til en vellykket avslutning. Ved den tiden vil han føre alle sine åndelige sønner inn i de «kommende tingenes ordninger» der «hans ufortjente godhets overstrømmende rikdom i hans velvilje mot oss i forening med Kristus Jesus kunne bli lagt for dagen». — Ef. 2: 7, NW.
24. Hvorfor gjør ikke enden på den nye pakt slutt på Abrahamspakten?
24 Ett er sikkert: Enden på den nye pakt gjør ikke slutt på Guds pakt med Abraham, som han kunngjorde dette gode budskap for: «Gjennom deg skal alle folkeslag bli velsignet.» Denne Abrahamspakten er en «evig pakt». (Salme 105: 8—10) Den vil fortsatt vare i de tusen år med Kristi kongelige styre, som blir til velsignelse for alle hans jordiske undersåtter, uansett hvilken nasjonalitet de har tilhørt i denne gamle verden.