Vanndåpens tilknytning til frelsen
1. a) Hva står det i 1 Peter 3: 20, 21 som viser parallellen mellom det at åtte menneskesjeler overlevde vannflommen, og den kristne dåp? b) Hvorfor er ikke dåpen og vannet det samme?
FORBINDELSEN mellom vanndåpen og frelsen blir omtalt av apostelen Peter, i hans første brev, kapittel 3. Peter beretter først om hvordan Jesus ble oppreist i ånden og prekte for åndene som var i varetekt, og sier så: «Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd, hvori noen få mennesker, nemlig åtte sjeler, ble ført trygt gjennom vannet. Det som svarer til dette, frelser også nå dere, nemlig dåpen (ikke avleggelsen av kjødets urenhet, men bønnen til Gud om en god samvittighet), ved Jesu Kristi oppstandelse.» (1 Pet. 3: 20, 21, NW; se også RS; Mo; LB) Det er ikke vannet som frelser. Dåpen er ikke dåpsvannet. Dåpen er det å bli nedsenket i vannet. Dåpen er en handling, ikke vann.
2. a) Hva står det i Hebreerne 11: 7 som viser hva som gjorde at Noah ble frelst i vannflommen? b) Hvilken viktig avgjørelse måtte Noah treffe for å bli frelst selv om han hadde vandret med Gud før vannflommen?
2 Noah ble ikke frelst av flomvannet. Hebreerne 11: 7 viser hvordan han ble frelst: «Ved tro bygde Noah, varslet av Gud om det som ennå ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus; ved den fordømte han verden og ble arving til rettferdigheten av tro.» Også før vannflommen var Noah «en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige; Noah vandret med Gud». (1 Mos. 6: 9) Men det kom et tidspunkt da Noah måtte treffe en viktig avgjørelse. Det var da Gud fortalte ham om det som skulle skje i hans levetid, og befalte ham å bygge den veldige arken. Dette krevde at Noah viste tro og lydighet. Spørsmålet var nå: Ville Noah gjøre Guds vilje? Han bestemte seg for å begynne på sitt livs største oppgave. Han innvigde seg derfor til å gjøre Guds vilje. Dette førte til frelse for ham og dem som tilhørte hans hus. De ble frelst i arken. — Se til sammenligning Hebreerne 10: 7—9.
3. a) Hva sto følgelig den livreddende arken som et symbol på i forbindelse med Noah og hans familie? b) Hva fikk disse åtte sjelene på grunn av sin lydighet og tro?
3 Arken ble således et symbol på at Noah innvigde seg til å gjøre Guds vilje og gjorde denne vilje i tro og lydighet. Det var arken, som var et konkret, håndgripelig uttrykk for Noahs innvielse til å gjøre Guds vilje, som frelste Noah og sju andre menneskesjeler. Flomvannet frelste ikke; det førte til død for dem som befant seg utenfor arken. Noah og hans husstand, som befant seg inne i arken, ble ført gjennom vannet og reddet. Ved å innvie seg til å gjøre Guds vilje i forbindelse med arken og så bygge arken fikk Noah en god samvittighet overfor Gud. Det gjaldt også dem som tilhørte hans husstand. Den rettferdige livsførsel de hadde hatt fram til byggingen av arken, kunne ikke alene ha frelst dem gjennom vannflommen. Det huset Noah og de andre i hans husstand bodde i til de gikk inn i arken, ble ødelagt.
4. Hvorfor må vi, slik tilfellet med de jøder som var underlagt Moseloven, viser, be Gud om å få en god samvittighet?
4 Det skjer noe lignende med dem som blir Jesu Kristi døpte disipler. En god samvittighet overfor Gud er ikke noe vi er født med, eller noe vi opparbeider på den måten vi selv vil, ved selvrettferdige gjerninger. Jødene forsøkte å oppnå en god samvittighet overfor Jehova Gud ved å strebe mot fullkommenhet ved å gjøre de gjerninger som var påbudt i den mosaiske lovpakt, som var blitt inngått med deres folk, men det lyktes ikke for dem. Det var derfor Israels yppersteprest hvert år, på soningsdagen (den 10. tisjri), måtte frambære sonoffer for dem for at de skulle gjenvinne sin gode samvittighet overfor Gud. En god samvittighet er derfor noe vi må be Jehova Gud om å få.
5. a) Hvordan ber vi Gud om å få en god samvittighet og hvordan får vi det? b) Hvis vilje har vi gjort fram til dette tidspunkt?
5 Det er derfor Peter sier følgende når han taler om hva dåpen innebærer: «Ikke avleggelsen av kjødets urenhet, men bønnen til Gud om en god samvittighet.» (1 Pet. 3: 21, NW) Hvordan ber vi så Gud om å få denne gode samvittighet? Vi gjør dette ved i likhet med Noah å innvie oss før vi passerer gjennom vannet. I likhet med Noah innvier vi oss til Jehova Gud for fra da av å gjøre hans vilje. Og ettersom dette har betydning for vårt forhold til Jehovas nye pakt, som Jesus Kristus er Mellommann for, må vi gjøre det samme som israelittene gjorde før de ble tatt inn i den mosaiske lovpakt ved fjellet Sinai, nemlig innvie oss til Gud og si: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» (2 Mos. 19: 8; 24: 7, 8) Fram til dette tidspunkt har vi «gjort hedningenes vilje» og levd «etter menneskers lyster», men nå innvier vi oss for å leve «etter Guds vilje». (1 Pet. 4: 1—3, 19) Dette fører til at vi oppnår en god samvittighet, for når vi vet at vi gjør Guds vilje, kan vi ha god samvittighet.
6. Hva må nå bli anvendt til gagn for oss hvis vi skal kunne bevare en god samvittighet?
6 Vi kan naturligvis bare gjøre Guds vilje på en ufullkommen måte, og av den grunn har vi behov for at Jesus Kristus som Guds Yppersteprest anvender sitt sonende blod til gagn for oss, for å rense oss fra syndens og ufullkommenhetens skampletter. Som det blir sagt i Hebreerne 9: 14: «Hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!»
7. a) Hva representerer derfor i virkeligheten vår innvielse til Gud gjennom Kristus, slik det framgår av ordene i 1 Peter 3: 21? b) Hva må vi stadig se hen til hvis vi skal kunne bevare denne gode samvittighet?
7 Når vi innvier oss til å gjøre Guds vilje, frambærer vi derfor i virkeligheten en ’bønn til Gud om en god samvittighet’. Den gode samvittighet vi derved får, skyldes ikke at vi har gjort selvrettferdige gjerninger, som er «døde gjerninger», men at vi gjør de gjerninger Gud har befalt oss å gjøre, Guds vilje. Det er dette vi innvier oss til ham for å gjøre. Hvis vi skal kunne bevare denne gode samvittighet når vi først har fått den, må vi stadig se hen til godene ved Jesu Kristi utgytte blod, blodet til ham som er den store, motbilledlige soningsdags sonoffer. Som Hebreerne 9: 22 minner oss om, ’skjer ikke forlatelse uten at blod blir utgytt’. Derfor har vi som har fått forlatelse gjennom Kristus, «ikke lenger . . . noen bevissthet om synd». — Heb. 10: 1, 2, NW.
8. a) Hva anvender Gud til gagn for oss hvis vi angrer, vender om og innvier oss, og hva fører dette til for oss? b) Hva kan vanndåpen derfor sies å symbolisere? c) Hvilke skriftsteder viser hvorvidt det er vanndåpen alene som frelser oss?
8 Vår innvielse til Gud gjennom Kristus utgjør derfor en ’bønn til Gud om en god samvittighet’. Hvorfor må det være slik? Det må være slik fordi vi i oss selv, i vår ufullkomne, syndige tilstand, ikke er antagelige for Gud. Men fordi vi angrer våre synder og vender om eller blir omvendt og innvier oss til Gud gjennom Kristus, anvender Jehova Kristi sonoffers rensende blod til gagn for oss og befrir oss derved for syndens fordømmelse og lar oss få en god samvittighet overfor ham. Det kan derfor sies at vår dåp i vann, det at vi lydig passerer gjennom dåpsvannet, symboliserer vår innvielse til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus. Det at Noah i lydighet gjorde Guds vilje ved å bygge arken, førte til at han og hans hus ble frelst gjennom vannflommen, og det at vi innvier oss til Gud for å gjøre hans vilje og så trofast gjør den, «frelser også nå» oss. Vi påkaller i denne forbindelse Jehovas navn for å bli frelst. (Heb. 13: 15) Vi tror på den Herre Jesus for å bli frelst. (Ap. gj. 4: 12) Vi kommer med en åpen bekjennelse eller en offentlig kunngjøring med vår munn om at «Jesus er Herre», og vi tror i vårt hjerte at «Gud oppvekte ham fra de døde» for at vi skulle bli frelst.
9. Hva kan en som har tatt disse skrittene, ikke senere si angående sin ’bønn til Gud om en god samvittighet’?
9 Ingen som tar slike positive skritt som å angre, vende om og innvie seg, har senere grunn til å si at hans ’bønn til Gud om en god samvittighet’ aldri ble besvart, og at Gud aldri ga ham en god samvittighet, og at hans innvielse følgelig ikke var gyldig og derfor ikke er bindende for ham.
10. a) Hva må vi derfor gjøre for å bli frelst? b) Hvorfor er det «ved Jesu Kristi oppstandelse» at dåpen nå også frelser oss?
10 Vi forstår altså at hvis vi ønsker å bli frelst, må vi framstille oss for å bli døpt i vann, i likhet med Jesus Kristus og i lydighet mot hans befaling. (Matt. 28: 19, 20) Det kan ikke sies tydeligere enn det blir gjort i 1 Peter 3: 21 (NW): «Det som svarer til dette, frelser også nå dere, nemlig dåpen . . . , ved Jesu Kristi oppstandelse.» Vi må tro med vårt hjerte at Gud oppreiste ham fra de døde. Jesus Kristus må ha fått en oppstandelse hvis vi skal kunne bli frelst, for bare den oppstandne Guds Sønn kunne tjene som Guds Yppersteprest ved å framstille for Gud i himmelen verdien av det livsblod han utgjøt for oss for at vi skulle få tilgivelse for synder og som følge av det en god samvittighet. Det er behov for ham når Gud skal gi oss en god samvittighet som svar på vår bønn. — 1 Pet. 3: 22.
Vår messianske Leder
11. Hva fører det til for dem som utgjør ’den store skare’, at de tvetter sine kjortler i Lammets blod, og hvorfor har de god grunn til å hylle Guds Lam?
11 Også den ’store skare’ som i dag blir samlet fra alle ætter, stammer, folk og tunger, vasker sine kjortler og gjør dem hvite i Lammets, Jesu Kristi, blod og oppnår derved en god samvittighet overfor Gud. De kan derfor med god grunn stå for Guds trone med palmegreiner i sine hender og rope med høy røst: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» (Åpb. 7: 9—14) De hyller således Guds herredømmes Hovedformidler. De følger ham som sin Hyrde og Leder.
12. Hvem på jorden må følge Guds herredømmes Hovedformidler, og hva vil det bety for dem at de gjør det?
12 Alle som blir innvigde, døpte disipler av Guds herredømmes Hovedformidler, må følge ham. For å kunne gjøre dette må de ’se oppmerksomt på var tros Hovedformidler og Fullender, Jesus’. (Heb. 12: 1, 2, NW) Det at vi, drevet av kjærlighet, gjør dette, vil bety evig frelse for oss, til evig pris for den store Hersker, Jehova Gud.