Hvordan vi kan oppmuntre andre til å holde ut
1. a) Hva oppfordret Paulus sine hebraiske brødre til? b) Hvor ofte bør vi oppmuntre hverandre?
DET var bare cirka ni år før Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr., at apostelen Paulus skrev sitt dynamiske brev til menigheten av kristne hebreere der i byen. I den forrige artikkelen behandlet vi det han sa i kapitlene 1 og 2 i dette brevet. I kapittel 3 i brevet til de kristne hebreere oppfordret Paulus sine hebraiske brødre til å gi akt på apostelen og ypperstepresten Jesus, som var tro som en Sønn som var satt over Guds hus. De kristne har anledning til å bli en del av dette hus hvis de holder sin frimodighet og det håp de roser seg av, fast inntil enden. Det betyr at de må være utholdende. De kristne må passe på at de ikke utvikler «et ondt, vantro hjerte, så [de] faller fra den levende Gud». De må fortsette å formane og oppmuntre hverandre hver dag, «så lenge det heter i dag». — Heb. 3: 12, 13.
2. Hvordan oppmuntret Paulus sine brødre i kapittel 4 i Brevet til hebreerne?
2 I Bibelen finner vi mange gode råd og mange eksempler som vi bør tenke over. Paulus minnet de kristne hebreere i Jerusalem om noen av disse eksemplene for å oppmuntre dem. Han kom inn på at Gud ble harm på det gamle Israel og ikke ville la de fleste av de eldre hebreere som hadde kommet ut fra Egypt, få dra inn i det lovte land. Hvorfor ikke? Fordi de på grunn av mangel på tro var ulydige. Vi ønsker ikke i likhet med dem å ’bli liggende etter’ og gå glipp av oppfyllelsen av løftet. Det glade budskap er blitt forkynt for oss, og hvis vi legger tro for dagen, kan vi være forvisset om at vi vil få komme inn til ’Guds hvile’. Vi vil derfor formane hverandre og oppmuntre hverandre for at ikke noen skal etterligne det eksempel på vantro som de som kom ut fra Egypt, utgjorde. Vi bør alltid bevare en dyp verdsettelse av det glade budskap som er blitt forkynt for oss, og bevare en sterk tro. Vi må la Guds Ord virke i vårt liv. «For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» — Heb. 4: 1—5, 11, 12.
3. Hvilke omstendigheter kunne ha blitt en snare for de kristne hebreere?
3 Disse kristne hebreere i det første århundre levde midt blant jøder som utøvde rabbinernes tradisjonelle religion, og som prøvde å følge lovpakten trass i at den hadde fått sin ende. De kristne var i mindretall. De var upopulære og ble hatet og forfulgt. Men de kunne ikke begynne å tenke på å vende tilbake til jødedommen for å unngå hat og forfølgelse, og de kunne heller ikke begynne å føle seg tiltrukket av de høytider som hadde tilknytning til synagogene. De måtte vite og forstå hvordan Kristus hadde oppfylt loven, for at de ikke skulle falle tilbake til jødedommen og begynne å frambære dyreoffer igjen, noe som nå bare var tomme, betydningsløse ritualer i Guds øyne.
4. Nevn noen av de læresetninger Paulus kom inn på for å bygge opp hebreerne.
4 Hvem kunne under disse forhold bedre forstå hvilket press og hvilken forfølgelse de jødekristne i Jerusalem ble utsatt for, enn apostelen Paulus? Hvem var bedre i stand til å gi dem virkningsfulle argumenter mot de jødiske tradisjoner enn Paulus, en tidligere fariseer? Han, som hadde tilegnet seg kunnskap om Moseloven ved Gamaliels føtter, kunne framlegge ugjendrivelige beviser for at Kristus hadde oppfylt loven med dens forordninger og forskrifter om frambæring av offer, og for at den tidligere ordning nå var blitt erstattet av langt herligere realiteter. Alle de strålende, nye sannheter om Kristus ble her lagt fram for de jødiske omvendte med en slik mengde beviser fra de hebraiske skrifter at ikke noe fornuftig menneske kunne unngå å bli overbevist og åndelig oppbygd. Brevet til hebreerne viser hvilken inderlig kjærlighet Paulus hadde til sine brødre, og hvilket brennende ønske han hadde om å gi dem praktisk hjelp i en tid da de hadde et stort åndelig behov.
Det nye langt bedre enn det gamle
5. Hvordan understreket han at den nye, kristne ordning var langt bedre enn den gamle?
5 Når vi gransker Brevet til hebreerne, ser vi hvordan Paulus understreket at den nye ordning som Gud hadde innført til gagn for sitt folk, var langt bedre enn den gamle. Under denne nye tingenes ordning ble Jesus Kristus yppersteprest til evig tid, og han trenger derfor ikke etterfølgere, slik yppersteprestene under det levittiske prestedømme trengte. Han trenger ikke hver dag først å frambære offer for sine egne synder og deretter for folkets synder, slik disse yppersteprestene måtte gjøre. Han har frambåret ett offer, et evig offer for folkets synder og deretter satt seg ved Guds høyre hånd. — Heb. 6: 20; 7: 11—28; 8: 1; 9: 6—28.
6. Hvorfor var den nye pakt lovpakten langt overlegen?
6 En ny pakt har nå trådt i kraft, en pakt som utretter ting som lovpakten aldri kunne gjøre. Lovpakten fortsatte å minne menneskene om deres synder og krevde at de stadig frambar offer. Likevel kunne den aldri åpne veien til evig liv for menneskene. Paulus siterer fra Jeremias’ profeti om en ny pakt som Jehova ville opprette: «Dette er den pakt som jeg vil opprette med dem etter hine dager, så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter, og jeg vil skrive dem i deres sinn.» Og han siterer videre: «Deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mer komme i hu.» «Men hvor det er forlatelse for dem,» resonnerer Paulus, «der trengs ikke mer noe offer for synd.» (Heb. 10: 16—18; 8: 7—13; Jer. 31: 31—33) Den nye pakt er således den gamle langt overlegen på mange måter.
7. a) Hvordan understreket Paulus betydningen av å ha tro? b) Hvordan viste Jesu eksempel hvilken forbindelse det er mellom tro og utholdenhet?
7 I kapittel 11 i sitt brev til hebreerne understreket Paulus at tro er absolutt nødvendig, for uten tro er det umulig å tekkes Gud. De kristne hebreere hadde hørt om sine forfedre, de trofaste menn i gammel tid. Paulus kunne derfor benytte Abrahams og andre trofaste menns erfaringer som et middel til å oppmuntre dem. Disse gudfryktige mennene viste at det er absolutt nødvendig å bevare en sterk tro under mange prøver. I kapittel 12 nådde Paulus så høydepunktet i sin argumentasjon, idet han omtalte vår tros Hovedformidler og Fullender og sa: «Når vi da har så stor en sky av vitner omkring oss, så la også oss legge vekk alt som tynger, og synden som vi så lett blir innviklet i, og la oss løpe med utholdenhet i det løp som vi har foran oss, idet vi ser oppmerksomt på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus. På grunn av den glede som ble satt foran ham, utholdt han en torturpel med forakt for skammen og har satt seg ned ved høyre side av Guds trone. Ja, gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse av syndere imot deres egne interesser, for at dere ikke skal bli trette og gi opp i deres sjeler.» (Heb. 12: 1—3, NW) Ved sin trofaste utholdenhet satte Kristus et eksempel som vi må etterligne. Han utholdt motsigelse og smerte fordi han ved tro kunne se den glede som lå foran ham, og som han ville oppnå etter døden. Hvis vår tro er sterk, så sterk at vi tydelig ser den nye ordning foran oss, bør også vi kunne holde ut. Ved at Paulus på denne måten holdt det åndelige søkelys rettet mot Kristi enestående eksempel og den kristne ordning, kunne han formane sine medtjenere til å bevare en dyp verdsettelse av hellige ting.
Oppmuntret til å verdsette hellige ting
8. Hvordan bidrar helliggjørelse og verdsettelse av hellige ting til å gjøre en utholdende?
8 Paulus viste også betydningen av helliggjørelse og renhet og knyttet disse tingene sammen. Han sa: «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Og gi akt på at ikke noen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke noen bitter rot skal vokse opp og volde mén, og mange bli smittet ved den, at ikke noen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett. I vet jo at han og senere, da han ville arve velsignelsen, ble avvist — for han fant ikke rom for bot [hos sin far] — enda han søkte den med tårer.» (Heb. 12: 14—17) Esau klarte ikke å bevare sin verdsettelse av hellige ting da han følte seg litt presset på grunn av sult. Han hadde ikke så sterk tro at han kunne se for seg den glede som de trofaste ville oppnå. Han var ikke utholdende under denne lille prøven. Nå i de «siste dager» kommer det til å bli matmangel, og det kan hende at vi noen ganger vil være sultne. Men det er ingen grunn til at vi skal gi opp vår velsignelsesrike stilling som Guds tjenere. Jehova vil hjelpe oss gjennom alle prøvelser, både små og store. (Matt. 4: 1—11) Jesus er vårt store eksempel hva dette angår.
9. Hva er noe av det beste vi kan gjøre for å hjelpe oss selv og andre til å verdsette åndelige ting og forstå nødvendigheten av å holde ut?
9 Som en hjelp for dem som kanskje holder på å bli trege til å høre eller bli uvirksomme, anbefaler Paulus dette: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han er trofast som ga løftet. Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» (Heb. 10: 23—25, NW) Dette understreker betydningen av både å overvære møtene og av regelmessig å delta i dem for å kunne bevare verdsettelsen av åndelige ting. De som er blitt svake eller trege til å høre, kan bli «gjenopplivet» eller tilskyndt til kjærlighet og gode gjerninger ved at vi tar dem med på kristne møter. Det finnes ingen erstatning for denne foranstaltning, som Gud har truffet.
10. a) Hvorfor bør vi oppmuntre hverandre nå? b) Hvilken egenskap tilskynder oss til å oppmuntre våre brødre?
10 Paulus sa at vi skulle oppmuntre hverandre, og det så meget mer som vi ser dagen nærme seg. Nå når vi har kommet til dette stadium i historien da enden på Satans herredømme er nær forestående, er det av største betydning at vi fortsetter å oppmuntre hverandre. De fleste av de sanne kristne i vår tid har riktignok ikke kommet ut fra det jødiske religiøse system, som motarbeidet og forfulgte de første kristne, men vi er ikke desto mindre omgitt av fristelser og blir utsatt for press i form av hat og forfølgelse fra mange andre kilder. Vi har kommet ut av Babylon den store, som fremdeles ser ut til å ha stor materiell velstand noen steder, men vi ønsker så visst ikke å vende tilbake til hennes onde gjerninger. Peter advarte mot det. (2 Pet. 2: 21, 22) Vi må nå bevare en dyp verdsettelse av de hellige ting vi har lært. På grunn av den kjærlighet som rår i den kristne menighet, ønsker alle at deres brødre og søstre skal holde ut og fortsette på den vei som fører til evig liv. Dette er derfor en tid da vi bør formane og oppmuntre hverandre. Hver enkelt av oss kan huske hva apostelen Paulus gjorde for å oppmuntre og hjelpe sine brødre. Han understreket for dem hvor mye bedre denne nye ordning var som Gud hadde truffet for sitt folk. Vi bør ikke ha noe ønske om å drive tilbake til verden og dens religiøse systemer.
11. Hvilket gagn har vi av de åndelige ting Paulus skrev om til hebreerne?
11 Vi kan også dra nytte av det Paulus sa til hebreerne, og minne oss selv om den store foranstaltning som Jehova har truffet, og som innbefatter det evige prestedømme, den nye pakts velsignelser og Kristi ene offer, som tar bort synder for bestandig. Selv om vi kanskje har hørt om disse tingene mange ganger, er det ikke noe alminnelig eller ordinært ved dem. De overgår alt annet. Det er oppbyggende å repetere sannheten. Vi har mange utmerkede anledninger til å snakke om de åndelige velsignelser vi alle får del i som Jehovas innvigde tjenere nå i de «siste dager». Vi hjelper hverandre til ikke å drive bort når vi minner hverandre om disse tingene, som er viktigere enn alt annet.
Åndelige goder
12. a) Hvilket håp kan vi glede oss over? b) Nevn noen av de ting som vi er befridd for.
12 Hvilke åndelige goder kan vi som Jehovas kristne vitner snakke sammen om? Det er mange slike goder. Vi kan begynne med å si at vi vet hvordan vi skal oppnå liv; vi verdsetter Kristi gjenløsningsoffer. (Rom. 6: 23) Tenk på dem som fortsatt holder seg til jødedommen og fortsatt venter på en Messias, eller tenk på dem som er hedninger, og som vet lite eller ingenting om Kristus og håpet om liv. (1 Kor. 1: 18, 23) Eller tenk på kristenheten, hvis religion er en sammenblanding av mange falske teorier og filosofier, og som ikke følger den handlemåte som fører til frelse ved Kristus. (Se Matteus 15: 1—9.) Jehovas tjenere er derimot blitt befridd for Babylon den stores tradisjoner. (Joh. 8: 31, 32) Vi frykter ikke for å bli pint i en skjærsild eller i et helvete. Vi vet at de døde sover. Vi har det enestående håpet om oppstandelsen. (Joh. 5: 28, 29; 1 Tess. 4: 13—18; Åpb. 20: 4—13) Vi er ikke forvirret på grunn av den falske treenighetslæren. Vi er blitt frigjort fra overtro — vi setter ikke vår lit til amuletter, gudebilder eller avguder, og vi behøver ikke å krype på våre knær oppover langs fjellsidene eller fram til altre under religiøse seremonier. Vi blir ikke forsømt åndelig sett av falske hyrder i kristenheten, og vi blir ikke undertrykt av kristenhetens presteskap. (1 Kor. 10: 14; Matt. 9: 36; Luk. 22: 25, 26; 2 Kor. 1: 24) De sannheter vi har lært, utgjør noe helt spesielt, noe som forholdsvis få mennesker forstår.
13. Hvordan blir de som tjener Jehova, beskyttet mot demonisme?
13 Tenk på hvordan Jehova har åpnet sitt folks sinn og latt dem forstå hvor farlig det er å befatte seg med demonisme, som kommer til uttrykk på så mange forskjellige måter, blant annet ved astrologi og spådomskunster, og hvordan han beskytter dem mot slike ting. (5 Mos. 18: 10—12; 1 Kor. 10: 21; Gal. 5: 19, 20; 1 Tim. 4: 1; Åpb. 18: 4, 23) Selv om andre er redde, behøver ikke vi å frykte på grunn av spiritistiske fenomener. — 4 Mos. 23: 21, 23; Ordspr. 18: 10.
14, 15. Nevn noen av de fordeler Guds tjenere har på dette tidspunkt i historien.
14 Forholdene i verden blir verre og verre for hver dag som går. Mennesker frykter for det som kommer. Blant alle verdens mennesker er det bare Jehovas kristne vitner som har et virkelig håp for framtiden. De har kjærlige brødre som trøster dem og oppbygger dem; når en av dem er i nød, er det andre som hjelper ham. Spesielt når Babylon den store blir ødelagt, noe som vil skje i en tid med mange voldshandlinger, er det viktig at disse trofaste kristne trøster og hjelper hverandre og venter på frelsen fra Jehova. Da vil det å tilhøre Jehovas folk i sannhet medføre mange velsignelser. — Luk. 21: 26; 1 Tess. 5: 12—15; Åpb. 17: 15—18; 19: 1.
15 Vi vet hvorfor det onde er blitt tillatt. Vi forstår betydningen av de «siste dager», og vi trenger ikke å bli innblandet i verdens politikk og forvirring. Sanne kristne lar seg ikke rive med av streiker, opptøyer, opprør og lovløshet nå i de «siste dager». Alt dette er en beskyttelse for oss. — 2 Mos. 9: 15, 16; Job 1: 6—2: 10; Joh. 6: 15; 17: 16; Rom. 13: 1—9.
16. Nevn noen av de personlige fordeler vi har fordi vi kjenner og lever etter Guds Ord.
16 Jehovas vitner har også mange personlige fordeler. Vi har ikke slike bekymringer som menneskene i denne gamle ordning har som følge av at de ikke har noe håp, og vi kan derfor unngå mange plager. Bekymring er en av de viktigste årsakene til hjertesykdommer. Ved å følge Jehovas morallover unngår vi å pådra oss kjønnssykdommer, som sprer seg hurtig i verden nå i de «siste dager». Vi bruker ikke tobakk, og det er en beskyttelse mot kreft, som så mange blir angrepet av. Vi blir ikke drankere og blir derfor spart for den nedbrytende virkning alkoholisme har på legeme og sinn. Vi er spart for de skuffelser som de som driver spill om penger, opplever. Verdslige helligdager får mange til å sette seg i gjeld, og deretter bruker de mange, mange måneder på å forsøke å betale gjelden. Kunnskapen om sannheten fra Guds Ord gjør oss tvert imot lykkelige, og det sies at et glad hjerte gir god legedom. Det gir også stor lykke å kunne dele sannheten med andre. Ja, vi oppnår uendelig mange goder! — Fil. 4: 6, 7; Gal. 5: 19—23; Ordspr. 4: 20—22; Matt. 5: 3—12; Ap. gj. 20: 35, NW.
17. Hvilke fordeler oppnår kristne familier ved å holde Guds lover?
17 Et stort antall verdslige familier i vår tid er blitt oppløst fordi Jehovas lover ikke blir respektert. Men Jehovas lære har hjulpet oss til å bevare familiens enhet. Barn som i samsvar med Bibelen får den rette opplæring av sine foreldre i kristen virksomhet, blir beskyttet mot ungdomskriminalitet og narkotikamisbruk, som er så utbredt i vår tid, og som fører til så mye sorg og elendighet. — Ef. 6: 1—4; Ordspr. 3: 1, 2.
18. Vis ut fra Bibelen hvorfor kristen omgang er langt bedre enn verdslig omgang.
18 Vårt samvær i den kristne menighet og fellesskapet med våre brødre er en stor velsignelse, for det er en glede å være sammen med slike som frambringer åndens frukt. Når vi søker slik omgang, blir vi ikke forledet til å gjøre kjødets nedbrytende gjerninger. — Ordspr. 17: 17; Gal. 5: 22—26; 1 Kor. 15: 33.
19. a) Kan du nevne flere grunner til at vi bør takke Jehova? b) Hvordan kan vi holde ut inntil enden?
19 Vi kunne fortsette i timevis å nevne de velsignelser Jehovas ordning gir hans tjenere. Hvem andre enn Jehovas tjenere kan se hva Guds rike har betydd siden kongen Jesus Kristus begynte å herske i himmelen i 1914? (Sl. 2: 4—6; 110: 1, 4; Dan. 2: 44; 7: 13, 14; Matt. 11:25—27; 13: 44; Åpb. 11: 15—17; 19: 11—21) Hvem andre er det som forstår hvordan Jehova under dette Rikets styre vil gjøre jorden til et paradis, hvor mennesker skal få leve i all evighet? (Åpb. 21: 1—5; Sl. 37: 9—11, 29; Pred. 1: 4; Es. 65: 17—23; Esek. 34: 25—27, Luk. 23: 42, 43, NW) Når du leser Guds Ord, så tenk på alt det Jehova har gjort for å skaffe oss det vi trenger, og glem aldri å takke ham. (Rom. 8: 28) Det er det å verdsette de gode ting Jehova gir oss, og å tenke på alle de velsignelser han utøser over oss, som bygger oss opp og oppmuntrer oss. Dette er de ting som vi bør snakke om. (Ap. gj. 14: 21, 22; 1 Kor. 14: 3) Det er på denne måten vi kan hjelpe hverandre til å bevare vår åndelighet. Det vil nok komme prøvelser, men Jehova har truffet så mange foranstaltninger som kan hjelpe oss til å holde ut. (Jak. 1: 12) Som enkeltpersoner og menigheter har vi styrket vår tro, og vi befinner oss derfor i en slik stilling at vi kan holde ut inntil enden og motstå fristelser og dårlig innflytelse nå i de «siste dager» og delta i forkynnelsen av det gode budskap. La oss derfor være fast besluttet på å kunne si det samme som apostelen Paulus: «Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» — Heb. 10: 39, NW.
[Bilde på side 254]
Når vi kommenterer på møtene, oppmuntrer vi hverandre og formaner hverandre til å holde ut
[Bilde på side 255]
Er de ting vi snakker om, virkelig åndelig oppbyggende?