Styrk dere til framtidig virksomhet

«[Dere] . . . har denne fremskredne kunnskap, så vær på vakt så dere ikke blir ledet på avveier.» — 2 Pet. 3: 17, NW.

1. Hvilke forskjellige forhold kan gjøre seg gjeldende hva det å komme sammen for å tilbe Gud angår?

DE FLESTE mennesker som leser disse ordene, bor i et land hvor det er tillatt å komme sammen for å tilbe Gud, og denne kristne rettighet blir derfor ofte tatt som en selvfølge. De fleste mennesker vil imidlertid straks være enige i at deres åndeligsinnethet skriver seg fra deres omgang med andre som har samme tro som dem selv. Men sett at du plutselig ble avskåret fra å komme sammen med andre i menigheten. Sett at det ble forbudt ved lov at mer enn to eller tre personer kommer sammen uten en spesiell polititillatelse, og at det ble forbudt å arrangere noen som helst sammenkomst for å tilbe Gud. Sett at du ble nektet retten til å tale om Gud eller til å gi uttrykk overfor noen andre for din tro på Gud og hans løfter til menneskene. Hva ville du da gjøre?

2. Hvilke situasjoner kan oppstå som kan få en til å bli svak i troen, og hvilke spørsmål bør vi tenke alvorlig over?

² Sett at det under slike forhold bare ble mulig for sanne kristne å komme sammen i hemmelighet, to eller tre om gangen, og at de bare kjente hverandre ved tall, slik at hvis en av dem ble arrestert av det hemmelige politi, kunne han ikke bli forledet eller torturert til å forråde sine brødre. Sett at noen av dem som kom sammen på denne måten, ble arrestert og kastet i fengsel eller konsentrasjonsleir. Sett at det også begynte å gå rykter om at en av disse brødrene som hadde en fremtredende stilling i den kristne organisasjon, hadde latt seg bestikke av det hemmelige politi og ble brukt som angiver. Sett at du en dag så denne broren spasere nedover gaten sammen med medlemmer av det hemmelige politi, ikke forsynt med håndjern, men sammen med politimenn som behandlet ham som om han var en av deres egne. Hva ville du gjøre? Ville du fortsette å holde fast på din tro? Hvor lenge ville du fortsette å tale til andre om ditt håp etter hvert som anledningene bød seg? Hvor lenge ville du gjøre deg iherdige anstrengelser for å skape anledninger til å opphøye Guds navn og hjelpe dine medmennesker til å ryste av seg de åndelige lenker som en gudløs regjering har lagt dem i? Hva ville du gjøre under slike forhold?

3. Hva er Jehovas vitner blitt utsatt for i et forsøk på å få dem til å oppgi sin tro, og hvilken beskyttelse kan vi få ved hjelp av Guds ånd?

³ De forhold som er nevnt her, er ikke noe som en bare antar eller innbiller seg vil kunne oppstå. Disse ting har hendt og hender fremdeles med Jehovas vitner i mange land i dag. Mange trofaste tjenere for Gud er blitt utsatt for tortur av nazister og fascister som har forsøkt å få dem til å bryte sin ulastelighet. Nå blir mange av disse samme kristne også utsatt for et ondsinnet angrep på sitt sinn og sin tro fra kommunistenes side. Det er bare Djevelen selv som kunne tilskynde til slike bedragerske framgangsmåter som er nevnt ovenfor, blant annet det å sette i gang rykter om at noen som er godt kjent i organisasjonen, har brutt sitt innvielsesløfte og er blitt en forræder, og å tvinge vedkommende til å spasere nedover gaten sammen med medlemmer av det hemmelige politi som om han virkelig sto i forbund med dem, og derved forsøke å få noen til å tro at ryktene er sanne. Men selv om noe slikt ikke var et knep fra det hemmelige politis side, ja, selv om en tidligere bror ble en judas, skulle så vår tro behøve å bli rystet av den grunn? Hvis du ble atskilt fra menigheten på grunn av forfølgelse, skulle du så behøve å føle deg fullstendig alene? Guds ånd vil aldri forlate deg hvis du har gitt den en fast og varig plass i ditt hjerte. Jehova vil heller ikke overlate deg til deg selv, for han har gitt tusenvis av engler befaling om å våke over hans folk og støtte det og beskytte det. Men ditt forhold til Gud må være grunnfestet hvis det skal kunne bli opprettholdt også når du er atskilt fra menigheten. Du vet at Guds ånd er der når du er til stede, og du er til stede for å få hjelp til fortsatt å ha Guds ånd. Du ønsker å forvisse deg om at selv om det ikke skulle bli anledning for deg å gå på møter, vil du likevel være sterk nok til å bestå enhver prøve eller utføre en hvilken som helst tjeneste som framtiden vil kunne medføre for deg.

Farer ved å følge mennesker

4. Hva vil det at en tilber skapninger, føre til?

⁴ Det at en ikke får Guds ånd, er mange ganger en følge, av at en stoler mer på mennesker enn på Gud. Til og med på apostlenes tid var det noen som var tilbøyelige til å stole mer på mennesker enn på Gud eller Kristus. Dette er en form for tilbedelse av skapninger og er et brudd på det prinsipp som blir nevnt i 2 Korintierne 5: 7: «For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.» Det at en i så stor grad stoler på et menneske, vil hindre en i å kunne se klart med troens øyne, og en ser bare den skygge som det ufullkomne menneske kaster. Ens tro er ikke sterk nok til å kunne se det eksempel som ble satt av Kristus, og det synes umulig for en å gjøre troens gjerninger uavhengig av andre mennesker. En som tilber skapninger, har ikke samme sinnsinnstilling som Kristus, for hans sinn er ikke fritt, og han må helt og holdent støtte seg til den ufullkomne personen som er gjenstand for hans tilbedelse, når han treffer sine bestemmelser med hensyn til hvilken handlemåte han skal følge. Han er ikke i stand til å «bære sin egen byrde» av ansvar. — Gal. 6: 5.

5. Hvordan innebærer det å følge mennesker en trusel mot enheten i organisasjonen, og hva vitner det om hos den som gjør det?

⁵ En annen fare ved å følge mennesker er at det innebærer en trusel mot enheten i organisasjonen. Paulus var klar over denne faren i forbindelse med den umodenhet som gjorde seg gjeldende i menigheten i Korint, og han fant det derfor nødvendig å skrive følgende til den: «Og jeg, brødre, kunne ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Jeg ga eder melk å drikke og ikke fast føde; for I tålte den enda ikke. Ja, I tåler den ikke ennå, I er jo ennå kjødelige. For når det er avind og trette iblant eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis? For når en sier: Jeg holder meg til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker? Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det etter som Herren ga enhver.» — 1 Kor. 3: 1—5.

6. Hvordan viste Paulus at han ikke hadde noe ønske om at mennesker skulle følge ham?

⁶ Paulus hadde ikke noe ønske om at mennesker skulle følge ham. Han var klar over at hvis han fikk mennesker til å følge ham, ville det bare føre til splittelse i organisasjonen, og at det helt sikkert ville føre til fall for mange. Han sa at de andre hverken skulle følge ham eller Apollos. De var bare Kristi tjenere. Paulus’ eneste ønske var å framstille den kristne menighet «til ekteskap med en ektemann . . . som en ren jomfru for Kristus». Som han skrev i sitt annet brev til korintierne: «Jeg er nidkjær for dere med guddommelig nidkjærhet, for jeg lovte dere personlig» dette forhold gjennom det gode budskap som ble forkynt i Korint. Paulus måtte derfor ikke vinne etterfølgere for seg selv, og han kunne heller ikke tillate at andre vant etterfølgere for seg selv. «Men,» skrev han, «jeg er redd for at liksom slangen forførte Eva med sin list, skal også deres sinn på en eller annen måte forderves og vendes bort fra den oppriktighet og renhet som tilkommer Kristus. For, som det nå er, hvis noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi forkynte, eller dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet godt budskap enn det dere har fått, tåler dere ham godt.» — 2 Kor. 11: 2—4, NW.

7. a) Hvilken fare forutsa Jesus i denne henseende, og hvordan kan noen lett være tilbøyelige til å følge mennesker? b) Hvorfor omtalte Paulus slike mennesker som umodne, og hvilket råd ga Johannes som en beskyttelse?

⁷ Denne mulighet for å falle fra som Paulus var klar over, er en tredje fare som følger med det å følge mennesker i stedet for Kristus. Hvordan kan du være en Kristi disippel hvis du følger et menneske? Jesus selv forutsa denne faren da han ga sine disipler følgende advarsel: «Det er umulig annet enn at forførelser må komme.» Men han tilføyde: «Men ve den som de kommer fra!» (Luk. 17: 1) Det kan være at du er tilbøyelig til å stole på mennesker for å få veiledning i åndelig henseende, kanskje på ham som hjalp deg til å få kunnskap om Guds hensikter. Men er du klar over hva som kan bli følgen av å fortsette å stole på denne personen for at han skal gi deg all åndelig styrke, å lite på at han skal treffe alle avgjørelser for deg som angår ditt forhold til Gud? Du kan kanskje mene at denne personen er nettopp den du kan stole på når du skal treffe avgjørelser i viktige saker. Kanskje han er det. Men har du noen gang tenkt over de uheldige følger det ville få hvis han ikke var det? Det kan nok være at hans ansvar er større, men Jesus sa at en blind veileder og hans etterfølgere kommer i samme grøft. (Matt. 15: 14) Det er grunnen til at Paulus omtalte korintierne som umodne. De var ikke i stand til å skjelne det som var rett, fra det som var galt, for de ville heller stole på mennesker enn å bedømme et menneskes ord i lys av Guds sanne Ord. Apostelen Johannes sa mange år senere: «Mine elskede, tro ikke enhver inspirert uttalelse, men prøv de inspirerte uttalelser for å se om de skriver seg fra Gud, for mange falske profeter har gått ut i verden.» — 1 Joh. 4: 1, NW.

Beskyttelse mot dem som handler galt

8. Er det galt å søke råd hos noen som tar ledelsen hva åndelige ting angår, og hvordan kan vi vite når det ikke er trygt å gjøre det?

⁸ Dette betyr ikke at en ikke kan stole på eller velge seg ut noen som tar ledelsen hva åndelige ting angår, og få deres hjelp. Det kan en naturligvis. (1 Tim. 5: 17; 1 Pet. 5: 2—4) Det ble imidlertid forutsagt at noen ville unnlate å ta vare på sin åndelige innsikt, og at de ville komme til å ta andre med seg når de vendte seg bort fra sannheten. Peter advarte den første kristne menighet og dermed også oss: «Men det oppsto også falske profeter blant folket, liksom det og blant eder skal komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse, idet de endog nekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Og mange skal følge dem etter i deres skamløshet.» (2 Pet. 2: 1, 2) Hvordan skal du så kunne beskytte deg mot slike mennesker? Hvis du har hatt god grunn til å stole på den veiledning ut fra Guds Ord som du har mottatt gjennom et eller annet menneske, hvordan kan du da vite hvorvidt det ikke lenger er trygt å gi akt på den veiledning som kommer fra ham? Hvis du har studert omhyggelig med det rette formål for øye, vil du i det minste i noen grad være i stand til å ’prøve de inspirerte uttalelser for å se om de skriver seg fra Gud’. Derved vil du bli styrket til din framtidige virksomhet.

9. a) Hvilken beskyttelse mot dem som handler galt, har Gud gitt gjennom sin organisasjon? b) Hvem er nevnt av dem som handlet galt i den første kristne menighet, og hva hadde de gjort seg skyldig i?

⁹ Jehova Gud har imidlertid gitt deg ytterligere beskyttelse i og med den organisasjon som han har bygd opp for sitt navn. Ved hjelp av denne organisasjon av trofaste tjenere har han besluttet å opprettholde en norm som alle de må følge som vil representere ham. Enhver som unnlater å leve i samsvar med denne norm, eller som begynner å få menneskene til å følge seg, må bli avslørt til gagn for alle dem som kan være tilbøyelige til å følge ham. Dette er en framgangsmåte som Gud krevde også skulle bli fulgt innen hans menighet Israel. (5 Mos. 17: 7) Noen slike mennesker i den kristne menighet hvis navn er spesielt nevnt i den skrevne beretning, er Hymeneus, Aleksander, Hermogenes, Demas og Diotrefes. (1 Tim. 1: 20; 2 Tim. 1: 15; 2: 17, 18; 4: 10; 3 Joh. 9, 10) Disse ble i likhet med dem som hadde gjort seg skyldige i umoral, drevet ut eller utstøtt fra menigheten, ja, Paulus ga til og med menigheten den formaning at den «ikke skulle ha omgang» med slike, at den «ikke engang eter sammen med» dem. — 1 Kor. 5: 5, 11, 13.

10. a) Hvorfor påhviler det dem som underviser andre, et større ansvar? b) Hvorfor og hvordan bør de som blir opplært, lære å stole på seg selv? c) Hvilket gagn har vi ifølge Peter av det å bli advart på forhånd?

¹⁰ Hvor langt mer betydningsfull er ikke denne advarselen for dem som vil være lærere, når den er av så stor betydning for dem som blir lært? (Jak. 3: 1) Er du travelt opptatt i arbeidet med å undervise andre ut fra Guds Ord? Hvis du er det, har du ikke bare et gledebringende privilegium, men også et stort ansvar. Husk til stadighet på at du har med menneskers liv å gjøre. Det de lærer, kan være bestemmende for om de skal få liv eller må dø. Hvis de blir Guds «får», vil de gå på veien som fører til evig liv. Leder du dem inn på denne veien? Det vil du hvis du advarer dem mot å støtte seg til mennesker. Arbeid samvittighetsfullt og utrettelig for å hindre dem i å følge deg. Lær dem på en tålmodig og vennlig måte at når de treffer sine avgjørelser, må de stole mer og mer på seg selv som følge av det studium de selv har foretatt av Guds Ord. Dette kan du gjøre ved å lære dem å tenke over de skriftsteder de leser. Det at de knytter et skriftsted til avsnittet i den publikasjonen som du studerer med dem, kan kanskje være det første skritt som hjelper dem til å anvende disse skriftstedene i forbindelse med de problemer de kommer ut for i livet. Dette bør være en del av det de lærer, for Guds Ord ble ikke bare gitt oss for at vi skulle bli kjent med Guds hensikter, eller for å gi oss kunnskap om hva Gud krever av oss. Bibelen ble også gitt oss for at den skulle være drivkraften i vårt liv etter hvert som Guds ånd får virke på vårt hjerte og sinn og lede oss til å bruke Guds Ord på en forstandig måte. Som en som underviser i Bibelen, kan du være et redskap for Guds ånd ved at du framelsker hos den som blir lært, et ønske om å få kunnskap og selv bli drevet av Guds ånd og bli ledet i samsvar med det eksempel som Kristus satte, og ikke bli ledet av mennesker. På denne måten vil de som du underviser, kunne vite hva som blir krevd og ventet av dem når det gjelder de rette moralnormer, og de vil bli tilskyndet til å følge Kristus. De vil bli styrket til å utføre en hvilken som helst virksomhet som framtiden kan bringe dem og som Guds ånd vil lede dem til å utføre. Ved at de blir advart på forhånd, kan de på forhånd væpne seg slik det blir vist av Peter: «Ettersom dere elskede, har denne fremskredne kunnskap, så vær på vakt så dere ikke blir ledet på avveier med dem ved villfarelsen hos de menneskene som trosser loven, slik at dere mister deres egen standhaftighet. Nei, men fortsett å vokse i vår Herre og Frelser Jesu Kristi ufortjente godhet og kunnskap.» — 2 Pet. 3: 17, 18, NW.

Etterlignere av Paulus

11. Hva mente Paulus da han skrev til filippenserne: «Bli . . . etterlignere av meg,» og i hvilke andre av hans skrifter blir dette utdypet?

¹¹ I betraktning av det som nå er nevnt, undres du kanskje på hvorfor Paulus sa til de kristne i Filippi: «Bli i forening etterlignere av meg, brødre.» (Fil. 3: 17, NW) Apostelen oppfordret naturligvis ikke de kristne til å bli hans etterfølgere. Det har vi allerede sett. Ikke i noen av de 14 brevene Paulus skrev, kan du lese om noen «disipler» av Paulus. I sitt brev til korintierne lot han det ikke herske noen tvil angående dette da han skrev: «Er Kristus blitt delt? var det Paulus som ble korsfestet [pelfestet, NW] for eder, eller var det til Paulus’ navn I ble døpt?» (1 Kor. 1: 13) Hvordan kan vi så bli Paulus’ «etterlignere»? Og hva er det vi skal ’etterligne’? Det er så visst ikke mennesker. Gud ønsker at alle kristne skal følge dette råd: «Ta ikke etter det onde, men det gode!» (3 Joh. 11) Paulus sa selv til efeserne: «Bli derfor etterlignere av Gud som elskede barn.» (Ef. 5: 1, NW) Han ga dessuten følgende formaning til de jødiske kristne: «La oss løpe med utholdenhet i det løp som vi har foran oss, idet vi ser oppmerksomt på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus.» (Heb. 12: 1, 2, NW) I det samme brevet utdypet han dette da han sa: «[Vær] etterlignere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.» «Husk på dem som tar ledelsen blant dere, som har talt Guds ord til dere, og etterlign deres tro når dere betrakter resultatet av deres livsførsel.» (Heb. 6: 12; 13: 7, NW) Hva var det vi skulle etterligne? Jo, det var deres tro, deres tålmodighet og deres livsførsel så lenge disse ting er i samsvar med Guds Ords prinsipper og det fullkomne eksempel som ble satt av Jesus. (Sl. 119: 105) Det er dette Paulus oppfordrer oss til å gjøre. Men hvis en kristen mister sin tro, slutter å legge utholdenhet for dagen og handler urett, hva har han da igjen som andre kan etterligne? Ingenting.

12. Hvorfor er det dåraktig å følge en utstøtt person i hans opprørske handlemåte?

¹² Dette er den trofaste handlemåte som blir fulgt av de kristne i Guds organisasjon. De hverken kan eller vil se gjennom fingre med en urett handlemåte, for hvis de gjør det, vil de bli delaktig i den. (1 Kor. 5: 6, 7) Hvis derfor noen som du tidligere har stolt på, mister sin tro og blir utstøtt, hvorfor skulle du så følge ham i hans opprørske handlemåte? Du kan kanskje mene at det som blir gjort mot ham, er urettferdig, altfor strengt. Men er det noen grunn til at du skulle forlate Guds menighet? Selv om du skulle mene at det som ble gjort mot ham, er urett, hva da med alt det gode du har mottatt fra dem som tilhører menigheten? Vil du oppgi alt det gode som er blitt gjort mot deg, på grunn av det som du kan mene er en liten urett? Hva venter du å finne i den gamle tingenes ordning som du vender tilbake til? Er det noe der som Gud vil bevare? Nei, vi vil så visst ikke etterligne dem som faller fra og blir ødelagt.

Styrk dine barn

13. Hvordan kan foreldre finne ut hvor stor tro deres barn har, og hvordan kan de foregå sine barn med et rett eksempel?

¹³ Dere som er foreldre, styrker dere deres barn til deres framtidige virksomhet? Hvor stor tro har deres barn? Vet du det? Hvordan betrakter de i virkeligheten studiet av Guds Ord? Er de ivrige, tar de initiativet og oppfordrer deg til å dele med dem de gode ting du vet, eller må du til stadighet inntrengende be dem om å bli med deg når du kommer sammen med andre i Rikets sal? Når dine barn overværer møtene, følger de da virkelig med? Kan de etterpå gjengi i det minste en ting de har lært på hvert møte? Har du virkelig gått inn for å oppmuntre dem til å følge oppmerksomt med og gjøre bruk av den kunnskap de tilegner seg ved å gjøre det? Foregår du dem med et godt eksempel ved å komme med kommentarer på møtene, et eksempel som de både kan se og høre, som er et resultat av din tro, og som de kan etterligne? Etterligner dine barn din tro? Eller etterligner de sine lekekamerater? Gjentar de de tingene du forteller dem fra Guds Ord, eller snakker de alltid om andre ting, det siste kinostykket eller det siste fjernsynprogrammet de har sett eller den siste slager eller dans? Hvem er det i virkeligheten dine barn følger? Er de etterlignere av Kristus, slik du er, eller følger de noen som ikke går på veien til livet?

14. Hvordan kan foreldre motvirke den innflytelse som nødvendigvis blir øvd på deres barn i løpet av de timene de har omgang med verdslige jevnaldrende og hvorfor er dette så viktig?

¹⁴ Dine barns liv er i din hånd. Du er til stadighet sammen med dem, eller er du kanskje ikke det? Det er nok så at dine barn må danne sitt eget livsmønster, at de må gå på skolen, og at de må ha omgang med andre jevnaldrende som øver en sterk innflytelse på dem, men de timene de må tilbringe borte fra deg, er ikke så mange som det antall timer som de har anledning til å tilbringe sammen med deg. Bruk de timene du er sammen med dem, på en forstandig måte. Husk Guds formaning til sitt folk Israel: «Og disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» (5 Mos. 6: 6, 7) Det er derfor ikke nok bare å forlange at dine barn skal være hjemme sammen med deg hele tiden. Hvis du ikke fyller denne tiden med oppbyggende virksomhet, vil de ikke gjøre som du sier. De kan til og med begynne å gjøre innsigelser overfor dine krav til dem. Men hvis de begynner å merke den glede og de velsignelser som følger med det å utføre en trofast tjeneste for Gud, vil Guds ånd fylle deres sinn og hjerte, og de vil selv ønske at din tro skal bli deres tro. Hvis du ønsker at dine barn virkelig skal bli så sterke at de «ikke blir ledet på avveier . . . ved villfarelsen hos de menneskene som trosser loven» og mister den standhaftighet som du har innprentet i dem, må de bli undervist i «denne fremskredne kunnskap», slik at de kan være på vakt. — 2 Pet. 3: 17, 18, NW.

15. Hvilket gagn har et barn av å vite at det som en kristen ikke er som andre mennesker, og hvilken formaning som Paulus ga til romerne, bør det ha klart for seg?

¹⁵ De kristne er ikke som andre mennesker. Hvis ditt barn er en kristen og skal kunne holde fast på sin stilling, må det være klar over at det ikke kan være som de andre barn det har omgang med. Men det må få vite hvorfor det ikke er som de andre, og få full kjennskap til de velsignelser det vil få del i ved å være annerledes. Det må få vite at hvis det handler slik verdslige mennesker gjør, vil det bli behandlet som de verdslige mennesker. (1 Mos. 34: 1, 2) Det vil få erfare deres plager, deres smerter, deres skuffelser, deres tap av evig liv. Som en kristen vil det derimot kunne ha et sinn som ikke er preget av usikkerhet med hensyn til dets framtid, dets livsgjerning, dets mål i livet. Det vil allerede ha et mål og være et eksempel for sine omgangsfeller. Barn kan øve en sterk innflytelse på hverandre både i god og dårlig retning. Hvis ditt barn studerer med deg nå, så la det selv lese følgende skriftsted: «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» (Rom. 12: 21) Vet dine barn hva dette betyr? Du kan ’kjempe en hard kamp for troen’, slik at du ikke blir «det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live», ja, da vil ikke bare din egen sjel bli bevart i live, men også livet til dem som følger ditt eksempel og etterligner din tro. — Jud. 3; Heb. 10: 39, NW; 1 Tim. 4: 16.

16. Hvilket tosidig ansvar påhviler alle sanne kristne?

¹⁶ Enten vi er barn eller voksne, har vi som kristne et tosidig ansvar. For å bli styrket til å klare å bestå de prøver eller ta hånd om de tjenesteprivilegier som ligger foran oss, må vi ikke bare styrke vår egen tro, men vi må også kunne hjelpe andre til å bygge opp en sterk tro. Vi må hverken følge mennesker eller få mennesker til å følge oss. Våre gjerninger må være troens gjerninger, som er verdige til å bli etterlignet, og som ikke får andre mennesker til å falle. Vi må bli gode eksempler «i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet». (1 Tim. 4: 12) Med Jesus Kristus som vår veileder og vårt eksempel kan vi av hele vårt hjerte følge det råd Paulus ga kolossenserne: «Hva dere enn gjør, så arbeid med det av hele deres sjel som for Jehova, og ikke for mennesker, . . . Vær slaver for Mesteren, Kristus.» — Kol. 3: 23, 24, NW.