Grunnlaget for troen på Gud

EN ORDBOK definerer tro blant annet som en «fast og urokkelig overbevisning om noe som det ikke finnes bevis for». Men den definisjonen passer i virkeligheten bedre på lettroenhet, det å være rede til å tro noe uansett om det finnes beviser for det eller ikke. Lettroenhet har ikke noe med virkelig tro å gjøre. Den tro på Gud, Skaperen, som Bibelen oppfordrer oss til å ha, og som den også gir oss et sikkert grunnlag for å ha, er en tro som er basert på tydelige beviser og sunn fornuft.

Det sies at vitenskapsmennene tror på de grunnleggende prinsipper som gjelder for deres spesielle kunnskapsområder. Bonden handler i samsvar med det vi kan kalle tro på årstidenes regelmessighet. Og vi kunne nevne mange flere eksempler på at menneskene stoler på naturens kretsløp og de lover som styrer universet. Ja, den regelmessighet som preger naturens kretsløp, er i seg selv et bevis for at det finnes en intelligent, personlig Skaper. Ved å måle himmellegemenes bevegelser på grunnlag av slike naturlover har astronomer kunnet påvise visse planeters eksistens og beliggenhet før noe menneske hadde sett dem. På grunn av den regelmessighet grunnstoffenes periodiske system bærer preg av, kunne likeledes enkelte vitenskapsmenn påvise visse grunnstoffers eksistens og beskrive deres egenskaper allerede før disse grunnstoffene var oppdaget. Hvorfor skulle så ikke vitenskapsmenn, bønder og alle andre kunne tro på Ham som har skapt disse naturlovene?

Bibelen bruker ordet «tro» om to forskjellige ting. Den bruker det for det første om vissheten om ting som vi håper på, ting som vi ikke ser, fordi de er framtidige. For det annet bruker den det om vår tro på at det finnes ånder, som er usynlige for det menneskelige øye, fordi de ikke har kjødelige legemer — med andre ord om vår tro på Gud og på hans løfter. Vi leser derfor i Hebreerne 11: 1: «Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke ses.» Det er derfor det sies at de kristne er nødt til å tro uten å se. — 2 Kor. 5: 7, UO.

Et fast grunnlag for troen på Gud har vi i den makt og visdom som kommer til uttrykk i det synlige skaperverk, deriblant i den orden og harmoni som preger det. Alle fornuftige mennesker ville være enige i at enhver virkning må ha en årsak. Et ur er et vitnesbyrd om at det finnes en urmaker. Og alt i universet, fra et insekts sammensatte øye til de veldige galaksene i verdensrommet, vitner om at det finnes en vis og mektig Skaper, som har frambrakt alt dette.

Det er ikke desto mindre en kjensgjerning at svært mange mennesker ikke tror at det finnes en Gud. Og ettersom mange av disse er vitenskapsmenn, er enkelte snare til å trekke den slutning at det er uvitenskapelig å tro at det finnes en Gud og Skaper. Men det er det ikke, noe også en professor ved Pennsylvania universitet fastslo. Han talte om de bibelske miraklers troverdighet og sa at de kunne tilskrives Guds makt, som vitenskapen ennå ikke anerkjenner. Han sa videre: «De fleste vitenskapsmenn er ikke kristne, men det er ikke fordi de er vitenskapsmenn. De fleste forretningsmenn og journalister er heller ikke kristne; i virkeligheten er de fleste mennesker ikke kristne.»

I denne forbindelse sto det for noen år siden en interessant artikkel i New York-bladet Journal-American. Der kunne en lese: «I mange år var det en alminnelig oppfatning at vitenskapsmenn er ateister. Men i dag, . . . da vitenskapen nesten er en livsform, er ikke den teorien lenger holdbar. Journal-American ba denne uken åtte av landets ledende vitenskapsmenn om å uttale seg om sitt syn på spørsmålet: ’Tror vitenskapsmenn på Gud?’ Svarene deres viser tydelig at det er én oppfatning som går igjen: En guddommelig makt, som menneskene ikke har herredømme over, har dannet universet. De fleste av disse vitenskapsmennene ga først uttrykk for hvilket syn de hadde på dette emnet for mange år siden. Ingen av dem har siden sett noen grunn til å forandre oppfatning.»

Raketteksperten Wernher von Braun, én av de åtte som ble spurt, svarte: «Hvorfor jeg tror på Gud? Den viktigste grunnen er, for å si det enkelt: Alt som er så velordnet og så fullkomment skapt som vår jord og vårt univers, må ha en Skaper, en mesterkonstruktør. Noe som er så velordnet, så fullkomment, så fullstendig likevektig, så majestetisk som dette skaperverk, kan bare være et produkt av et guddommelig sinn. Det må finnes en Skaper; det kan ikke være noen annen forklaring.»

En annen av de åtte vitenskapsmennene, dr. William Swann, en kjent autoritet når det gjelder kosmisk stråling, ga uttrykk for et lignende syn: «En vitenskapsmann liker å holde kjensgjerninger og spekulasjoner fra hverandre. Når jeg nå betrakter universet som et hele, kan jeg ikke komme forbi det faktum at det har en vis konstruksjon. Det jeg mener, er at universet i høy grad røper det samme slags samvirke og den samme dyktige planlegging som en ingeniør bestreber seg på å oppnå i de langt mindre prosjekter som han gir seg i kast med.»

Vitenskapsmannen dr. Warren Weaver, en av USA’s fremste matematikere, sa en gang i et populært månedsskrift: «Enhver ny oppdagelse vitenskapen gjør, er en ytterligere åpenbaring av den orden Gud har latt sitt univers bli preget av. Gud blir større og mektigere for oss når vi ser tilkjennegivelsene av hans forstand og orden.»

Vi må heller ikke glemme å nevne Sir Isaac Newton, som er blitt omtalt som «den største vitenskapsmann verden har fostret». En biografi som nylig er utgitt, sier: «Grunnen til at Newton studerte naturen, var nesten utelukkende at han ønsket å tilegne seg kunnskap om Gud,» og «vitenskapen ble dyrket bare på grunn av det den kunne lære menneskene om Gud». Alle slike vitnesbyrd, som det finnes tusenvis av, er i samsvar med apostelen Paulus’ inspirerte ord om at Guds «usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de [som ved sine ord eller sine gjerninger benekter Guds eksistens] skal være uten unnskyldning». — Rom. 1: 20.

SANN TRO KREVER EN GUDDOMMELIG ÅPENBARING

Vi må imidlertid huske at det ikke er nok bare å tro at Gud er til. Det er ikke det samme som å ha en sann og levende tro på Gud. Resultatene av en gallupundersøkelse som ble offentliggjort for noen måneder siden, viste for eksempel at 76 prosent av befolkningen her i landet tror det er en Gud. (Aftenposten for 11. juni 1977) Men tror disse menneskene virkelig på det Gud sier og gjør, eller tror de bare at han er til? Ifølge bibelskribenten Jakob tror selv onde engler, demoner eller djevler, at Gud er til — og de skjelver. Det er innlysende at de ikke har sann tro på Gud. (Jak. 2: 14, 19) Sann tro på Gud innebærer ikke bare å tro at Gud er til, men også å ha tillit til Gud som person. Som Bibelen uttrykker det: «Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og [dessuten] at han lønner dem som søker ham.» (Heb. 11: 6) Troen berører ikke bare sinnet, men også hjertet, ja, hele mennesket.

En sunn tro på Gud krever tydeligvis mer enn at vi studerer «naturens bok». Selv om «naturen», skaperverket, vitner om Skaperens majestet, visdom og makt, kan den ikke besvare slike spørsmål som: Hva er Guds navn? Hvorfor har han skapt oss, og når gjorde han det? Hva er meningen med livet? Hvilken framtid går menneskene i møte? Hvilke plikter har vi overfor Gud og overfor våre medmennesker? Hvorfor er det så dårlige forhold i verden? Og hva krever Gud at vi skal gjøre for å få overleve den kommende verdenskatastrofe, som er forutsagt i hans Ord?

Tenk over følgende: Skaperen har gitt oss evnen til å tenke, til å resonnere, til å bruke vår fantasi og til å stille slike spørsmål som dem vi nettopp stilte. Er det ikke også rimelig å tro at han ville gjøre det mulig for oss å finne svarene? Gud har gitt oss en stor kunnskapstørst, en sterk trang til å ta til oss kunnskap som bare han kan tilveiebringe. Er det ikke da rimelig å tro at Gud vil stille vår tørst etter kunnskap om dette? Han har jo skapt oss med andre naturlige behov og ønsker — behovet for mat og drikke, ønsket om å se og høre vakre ting og så videre. Og har han ikke sørget for at vi kan få disse behovene dekket når vi gjør oss tilbørlige anstrengelser? Skaperen har dessuten dekket dyrenes behov. Er hans kjærlighet til menneskene, som han har utstyrt med intelligens, mindre enn hans kjærlighet til dyrene? Det er bare rimelig å vente at han ville gi oss svar på våre spørsmål ved å komme med en guddommelig åpenbaring. Bibelen gjør krav på å være en slik guddommelig åpenbaring, og når vi undersøker den, ser vi at den virkelig oppfyller de krav en kan stille til en guddommelig åpenbaring.

Bibelen er med rette blitt omtalt som sivilisasjonens og frihetens fakkel. Bare slike deler av den som Dekalogen eller De ti bud, Bergprekenen og alle salmene og ordspråkene er nok til å stille den i en klasse for seg. De ti bud er for eksempel ofte blitt sammenlignet med Hammurabis lovbok, som om budene skulle være avfattet etter mønster av denne lovboken. Ingenting kunne være mer fjernt fra sannheten. De ti bud legger hovedvekten på tilbedelsen av Jehova Gud, mens Hammurabis lovbok legger hovedvekten på verdslige spørsmål. Og selv i de tilfelle da begge lovsamlingene behandler verdslige spørsmål, er det stor forskjell mellom dem. De ti bud forbyr mord, og Moseloven for øvrig fastsetter dødsstraff for overlagt mord og skiller mellom mord og det å slå noen i hjel av vanvare. (4 Mos. 35: 9—34) Men slik er det ikke i Hammurabis lovbok. Et oppslagsverk sier: «Overlagt mord er merkelig nok utelatt i denne loven, og det er usikkert hvordan det ble straffet, og av hvem straffen ble fullbyrdet.» (The Encyclopædia Britannica, 1971-utgaven, bind 11, side 43) Legg også merke til at det siste av De ti bud sier: «Du skal ikke begjære.» (2 Mos. 20: 17) Denne loven er enestående i rettslærens historie. Det er en lov som angriper forbryterondet ved roten, og likevel er håndhevingen av loven for en stor del avhengig av vedkommende selv!

Bibelen begynner logisk nok med skapelsesberetningen. I så måte kan den sies å ha oppfylt Albert Einsteins ønske lenge før han uttalte det: «Jeg vil vite hvordan Gud skapte denne verden. . . . Jeg vil kjenne hans tanker.» Selv om de fleste ikke er klar over det, er Bibelens skapelsesberetning i harmoni med det syn mange av vår tids vitenskapsmenn har.

I denne forbindelse er det interessant å merke seg en uttalelse av en av USA’s ledende geologer, Wallace Pratt: «Hvis jeg i egenskap av geolog ble oppfordret til i all korthet å forklare våre moderne oppfatninger om jordens opprinnelse og om hvordan livet på jorden oppsto, for et enkelt hyrdefolk, et folk lik de stammene som 1 Mosebok ble stilet til, kunne jeg neppe gjøre det på noen bedre måte enn å holde meg nøye til språket i det første kapittel i 1 Mosebok.» Og når det gjelder lengden av de skapelsesdager som er omtalt i 1 Mosebok, spør denne vitenskapsmannen: «Blir vi ikke forsikret om at for Skaperen er ’én dag som tusen år og tusen år som én dag’?» Hvordan kunne han som skrev 1 Mosebok, ha skaffet seg disse opplysningene hvis han ikke hadde fått dem ved guddommelig inspirasjon?

Bibelskribentenes oppriktighet vitner også om at deres beretninger er autentiske. Ingen har derfor noen grunn til å mistenke dem for å ha noen baktanker med det de skrev. Tenk på at Bibelen forteller om de feil som selv store troens menn begikk. Den forteller at Noah ble beruset, at patriarken Juda hadde omgang med en kvinne som han trodde var en tempelskjøge, at Moses mistet besinnelsen, at David begikk alvorlige feiltrinn, for eksempel at han begikk ekteskapsbrudd med Batseba og sørget for at hennes mann ble drept, og at Jesu apostler kaptes om å være den største. I og med at Bibelen på denne måten ikke bare beskriver disse trofaste mennenes dyder, men også deres feil og mangler, bærer den i høy grad preg av å være sannferdig og pålitelig.

Hvor realistiske er ikke Bibelens skildringer av den menneskelige natur! Den menneskelige natur har ikke forandret seg noe særlig i løpet av 6000 år! Helt i begynnelsen av den guddommelige beretning får vi for eksempel høre om misunnelse. Adam og Evas førstefødte sønn dreper sin bror på grunn av misunnelse. Senere i historien får vi høre at misunnelse får Josefs halvbrødre til å kvitte seg med ham. Kong Saul blir misunnelig på David på grunn av hans seirer og hans popularitet og prøver å drepe ham. I sin beretning om disse og en mengde andre tilfelle lyder Bibelen svært så sannferdig.

Det ville være naturlig å vente at Bibelen i egenskap av Guds åpenbaring til menneskeheten skulle ha større utbredelse enn noen annen bok — og foreligge på flere språk — slik at den ville være tilgjengelig for et størst mulig antall mennesker. Og det er akkurat det som er tilfelle. Bare i 1975 ble det distribuert en tredjedels milliard eksemplarer av hele Bibelen eller deler av den, og den foreligger nå helt eller delvis på minst 1603 språk.

Men den viktigste grunnen til at vi godtar Bibelens påstand om at den er Guds åpenbaring til menneskene — en påstand den kommer med om og om igjen — er at så mange av dens profetier har gått i oppfyllelse. En lang rekke detaljer i forbindelse med Jesu Kristi fødsel, offentlige virksomhet og død ble forutsagt av de hebraiske profeter, deriblant hvor han skulle bli født, når han skulle tre fram som Messias, forskjellige trekk ved hans tre og et halvt år lange offentlige tjeneste, hvordan han ble mottatt, og også detaljer i forbindelse med hans død og oppstandelse.a Og vi bør merke oss at akkurat som det å tro på Gud innebærer å tro på hans Ord, Bibelen, innebærer det å tro på Bibelen å tro på Jesus Kristus som menneskenes Frelser og som Kongen i Guds rike.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 461]

«Vi må imidlertid huske at det ikke er nok bare å tro at Gud er til. Det er ikke det samme som å ha en sann og levende tro på Gud.»

[Uthevet tekst på side 463]

’Den viktigste grunnen til at vi godtar Bibelens påstand om at den er Guds åpenbaring til menneskene, er at så mange av dens profetier har gått i oppfyllelse.’

[Oversikt på sidene 460 og 461]

(Se den trykte publikasjonen)

Grunnstoffenes periodiske system. På grunn av den regelmessighet dette system bærer preg av, har vitenskapsmennene vært i stand til å fastslå at visse grunnstoffer eksisterte, og til å beskrive deres egenskaper allerede før disse grunnstoffene var blitt oppdaget. Skyldes denne regelmessighet en tilfeldighet?

1 Hydrogen 1

2 Helium 2

3 Litium 2—1

4 Beryllium 2—2

5 Bor 2—3

6 Karbon 2—4

7 Nitrogen 2—5

8 Oksygen 2—6

9 Fluor 2—7

10 Neon 2—8

11 Natrium 2—8—1

12 Magnesium 2—8—2

13 Aluminium 2—8—3

14 Silisium 2—8—4

15 Fosfor 2—8—5

16 Svovel 2—8—6

17 Klor 2—8—7

18 Argon 2—8—8

19 Kalium 2—8—8—1

20 Kalsium 2—8—8—2

21 Scandium 2—8—9—2

22 Titan 2—8—10—2

23 Vanadium 2—8—11—2

24 Krom 2—8—13—1

25 Mangan 2—8—13—2

26 Jern 2—8—14—2

27 Kobolt 2—8—15—2

28 Nikkel 2—8—16—2

29 Kobber 2—8—18—1

30 Sink 2—8—18—2

31 Gallium 2—8—18—3

32 Germanium 2—8—18—4

33 Arsen 2—8—18—5

34 Selen 2—8—18—6

35 Brom 2—8—18—7

36 Krypton 2—8—18—8

37 Rubidium 2—8—18—8—1

38 Strontium 2—8—18—8—2

39 Yttrium 2—8—18—9—2

40 Zirkonium 2—8—18—10—2

41 Niob 2—8—18—12—1

42 Molybden 2—8—18—13—1

43 Technetium 2—8—18—13—2

44 Ruthenium 2—8—18—15—1

45 Rhodium 2—8—18—16—1

46 Palladium 2—8—18—18—0

47 Sølv 2—8—18—18—1

48 Kadmium 2—8—18—18—2

49 Indium 2—8—18—18—3

50 Tinn 2—8—18—18—4

51 Antimon 2—8—18—18—5

52 Tellur 2—8—18—18—6

53 Jod 2—8—18—18—7

54 Xenon 2—8—18—18—8

55 Cesium 2—8—18—18—8—1

56 Barium 2—8—18—18—8—2

57 Lanthan 2—8—18—18—9—2

58 Cerium 2—8—18—20—8—2

59 Praseodym 2—8—18—21—8—2

60 Neodym 2—8—18—22—8—2

61 Promethium 2—8—18—23—8—2

62 Samarium 2—8—18—24—8—2

63 Europium 2—8—18—25—8—2

64 Gadolinium 2—8—18—25—9—2

65 Terbium 2—8—18—27—8—2

66 Dysprosium 2—8—18—28—8—2

67 Holmium 2—8—18—29—8—2

68 Erbium 2—8—18—30—8—2

69 Thulium 2—8—18—31—8—2

70 Ytterbium 2—8—18—32—8—2

71 Lutetium 2—8—18—32—9—2

72 Hafnium 2—8—18—32—10—2

73 Tantal 2—8—18—32—11—2

74 Wolfram 2—8—18—32—12—2

75 Rhenium 2—8—18—32—13—2

76 Osmium 2—8—18—32—14—2

77 Iridium 2—8—18—32—15—2

78 Platina 2—8—18—32—17—1

79 Gull 2—8—18—32—18—1

80 Kvikksølv 2—8—18—32—18—2

81 Thallium 2—8—18—32—18—3

82 Bly 2—8—18—32—18—4

83 Vismut 2—8—18—32—18—5

84 Polonium 2—8—18—32—18—6

85 Astat 2—8—18—32—18—7

86 Radon 2—8—18—32—18—8

87 Francium 2—8—18—32—18—8—1

88 Radium 2—8—18—32—18—8—2

89 Actinium 2—8—18—32—18—9—2

90 Thorium 2—8—18—32—18—10—2

91 Protactinium 2—8—18—32—20—9—2

92 Uran 2—8—18—32—21—9—2

93 Neptunium 2—8—18—32—22—9—2

94 Plutonium 2—8—18—32—24—8—2

95 Americium 2—8—18—32—25—8—2

96 Curium 2—8—18—32—25—9—2

97 Berkelium 2—8—18—32—26—9—2

98 Californium 2—8—18—32—28—8—2

99 Einsteinium 2—8—18—32—29—8—2

100 Fermium 2—8—18—32—30—8—2

101 Mendelevium 2—8—18—32—31—8—2

102 Nobelium 2—8—18—32—32—8—2

103 Lawrencium 2—8—18—32—32—9—2

104 Rutherfordium

105 Hahnium

Atomnummer 79

Gull

Antall elektroner i hvert skall, med det som er nærmest kjernen, nevnt først. 2—8—18—32—18—1

[Bilde på side 459]

Selv Darwin innrømmet: «Å tenke seg at øyet . . . skulle være dannet ved naturlig utvalg, det klinger, jeg tilstår det åpent, urimelig i aller høyeste grad.» — «Arternes oprindelse», oversatt av Ingebret Suleng, 1889, bind I, side 234.