Guds ånd nødvendig for å oppnå modenhet

«Hvor meget mer vil ikke Faderen i himmelen gi hellig ånd til dem som ber ham!» «Fortsett å be Gud, for han gir gavmildt til alle og uten bebreidelse.» — Luk. 11: 13; Jak. 1: 5, NW.

1. Er det bibelske beviser for at tilbedelse av Jehova er det første krav?

TILBEDELSE av Jehova er en livsviktig nødvendighet for alle som vil nyte Jehovas gunst og vinne evig liv i hans rike. Samtidig som hans hengivne folk adlyder befalingen: «Si blant folkeslagene: Jehova regjerer,» følger de nå også oppfordringen: «Tilbe Jehova i hellig prydelse.» (Sl. 96: 9, 10, AS) Ja, tilbedelse vil være Rikets forskrift og prøvestein, for «alle .... skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, [Jehova], hærskarenes Gud, og for å delta i løvsalenes fest. Men om noe av jordens folk ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, [Jehova], hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem». (Sak. 14: 16, 17) Jesus understreket også betydningen av tilbedelse som det første krav, som var opptatt i den lov som ble gitt til Israel, da han tilbakeviste Satans fristelse: «Gå bort, Satan! For det er skrevet: ’Det er Jehova din Gud du må tilbe, og det er til ham alene du må gi hellig tjeneste.’» — Matt. 4: 10, NW.

2. Hadde Jesus en annen oppfatning av tilbedelse enn jØdene, og i hvilken spesiell henseende?

² Jødene mente at deres form for tilbedelse var fullstendig tilstrekkelig, og påsto at den var i samsvar med Guds opprinnelige anvisning. Men Jesus sa noe annet da den samaritanske kvinne ved brønnen brakte spørsmålet på bane ved å si: «Våre forfedre tilba på dette fjell; men dere sier at i Jerusalem er det sted der mennesker bør tilbe.» Han svarte at hva det punkt angikk som hun hadde nevnt, så hadde jødene fordelen, for «vi tilber det vi kjenner, for frelsen har sin opprinnelse hos jødene», men «dere tilber det dere ikke kjenner». Men selv om jødene hadde en bedre forståelse enn samaritanerne av Guds krav med hensyn til tilbedelse, så gikk Jesus videre og holdt fram et helt annet og meget dypere syn på tilbedelse. Han sa: «Den time kommer, og er nå, da de ekte tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet, for det er i virkeligheten slike tilbedere Faderen søker.» For en forskjell fra alle tidligere oppfatninger! I sin form for tilbedelse var jødene hovedsakelig opptatt med ytre ting, med når og hvor og hvordan de skulle holde sin gudstjeneste; men nå sa Jesus at ekte tilbedelse gikk dypere enn de ting som ses, og den må være «med ånd og sannhet », det vil si, det må ikke bare være ren, men også moden tilbedelse. — Joh. 4: 20—24, NW.

3. Hvilke tre grunner kan gis for å vise hvor viktig det er å forstå betydningen av å tilbe «med ånd og sannhet»?

³ Det er naturligvis meget viktig å forstå så klart som mulig den fulle betydning av en tilbedelse som foregår ved hjelp av det som er usynlig for det ytre øye, nemlig «med ånd og sannhet»! Det er viktig av to grunner: For det første fordi «de synlige ting er midlertidige, men de usynlige ting er evige». (2 Kor. 4: 18, NW) For det annet fordi usynlige ting ikke er så lette å forstå og verdsette som synlige ting. Og når vi ser det fra et annet synspunkt, kunne vi legge til en tredje kraftig grunn, og det er at hvis vi mangler visdom og forståelse, kommer vi til å bli ustø på våre veier, som Jakob sier i Jakob 1: 5—8. Vi kommer også til å stå i stor fare for å bli bedratt i dette livsviktige spørsmålet om ekte, antagelig tilbedelse av den sanne og levende Gud, for «det var da dere ikke kjente Gud, at dere var slaver under dem som av naturen ikke er guder». (Gal. 4: 8, NW) Når vi blir stilt overfor den viktige rolle som Guds ånd spiller, både når det gjelder tilbedelse og oppnåelse av en moden forståelse, la oss da først ut fra Bibelen undersøke spørsmålet om hvorfor Guds ånd er nødvendig for å nå fram til modenhet i forståelse.

I FORSTÅELSE

4. a) Viser Salme 147 at den oppfylles i vår tid? b) Hvordan legger den vekt på den hjertetilstand som er nødvendig for å oppnå modenhet i forståelse?

⁴ All ånd og forståelse kommer fra Jehova, «av hvem alt er». Det finnes ikke noe mål hverken for ånd eller forståelse hva ham angår. «Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål.» Vi siterer her femte vers av Salme 147, og i den forbindelse vil det lønne seg å se litt på sammenhengen i denne profetisk salmen, fordi den har direkte med dette emnet å gjøre. Den begynner med en oppfordring til å lovsynge Jehova, noe som «sømmer seg» fordi lovsang er et uttrykk for tilbedelse. Så viser versene 2 og 3 at den får sin oppfyllelse nå i vår tid da Jehova bygger opp sitt rikes organisasjon (Jerusalem) og samler inn både levningen av den lille hjord» og alle sine «andre får» så de blir «én hjord», og i sin nåde helbreder han dem fullstendig fra deres tidligere syke åndelige tilstand. Senere stiller versene 10 og 11 to slags mennesker opp som motsetninger til hverandre: det menneske av verden som Jehova ikke har behag i, men som stoler på sin egen styrke og forstand, symbolisert ved hesten og dens rytter, og det menneske som frykter Jehova og innser at han er fullstendig avhengig av hans miskunnhet. Så kommer en oppløftende beskrivelse av den rikdom av velsignelse og omsorg han gir ’Sions barn’, som finner tilflukt i hans organisasjon og som han finner stort behag i fordi de gir ham antagelig lovprisning og tilbedelse. De blir ’mettet med den beste hvete’, det vil si åndelig føde og forståelse av den fineste beskaffenhet. Det er i virkeligheten bare for dem at Jehova åpenbarer og ’kunngjør sitt ord’ og dets skjulte mening. Det er sant at «så har han ikke gjort mot noe hedningefolk [annet folk]». (Sl. 147: 20) Denne salmen åpenbarer således den hjertetilstand som er nødvendig for å oppnå forståelse ved Guds ånd. Den åpenbarer også den ene og eneste kanal som ånden og forståelsen blir gitt gjennom, og det er Herrens organisasjon, «Sion», under ledelse av Kristus Jesus, «ved hvem alt er». — 1 Kor. 8: 6.

5. Hvordan viser 1 Korintierne 2: 6—10 at Guds ånd er nødvendig for å oppnå forståelse, innbefattende hvilke to uunnværlige ting?

⁵ Vi kommer nå til det viktigste av de bibelske avsnitt som viser hvorfor Guds ånd er nødvendig for å få forståelse. Apostelen Paulus forklarer i 1 Korintierne 2: 6—10 (NW) at Guds visdoms skatter, som er uttrykt i hans evige hensikt, er innhyllet i en «hellig hemmelighet», en ’skjult visdom’, som «ingen av herskerne i denne tingenes ordning [fikk] kjenne» eller forstå. Disse skatter er i virkeligheten skjult så grundig at det er helt umulig for et menneske ved sin egen visdom å ’uttenke’ disse ting. Så forklarer Paulus hvorfor: «For det er for oss Gud har åpenbart dem gjennom sin ånd, for ånden gransker alle ting, selv Guds dype ting.» Ja, Guds rike visdom og kunnskap går dypt. (Rom. 11: 33) Det er to ting som er absolutt nødvendige hvis vi skal kunne oppnå forståelse og verdsettelse: For det første må Gud gi en åpenbaring, og for det annet må vi være i kontakt og harmoni med kanalen for hans ånd, som overfører og lukker opp den åpenbaring som Gud gir sitt folk. Vi kan ikke på egen hånd granske Guds dype ting; det er bare Guds ånd som kan gjøre det. Her vil vi merke oss tre beviser for apostelens uttalelser.

6. Hvordan blir det at Guds ånd er nødvendig for å forstå de «dype ting», illustrert i a) Matteus 16: 17, b) Efeserne 3: 5—9 og c) 1 Peter 1: 10—12?

⁶ 1) Vi husker at den dype sannhet i forbindelse med Menneskesønnens virkelige identitet da han var på jorden, bare ble forstått ved en spesiell åpenbaring som Gud ga Peter. Den ble ikke forstått ved noen visdom som var knyttet til «kjøtt og blod». (Matt. 16: 17) 2) I Efeserne 3: 5—9 (NW) forklarer Paulus hvordan den hellige hemmelighet, «som fra evige tider av har vært skjult i Gud,» nå er blitt ’åpenbart ved ånd’. I slutten av dette kapitlet (versene 18—21), beskriver så Paulus i glødende og høystemte vendinger de herlige utsikter for den sanne menighet når den når fram til modenhet mens den ennå er på jorden, da den skal få en slik fylde av forståelse at den kan bli «fullt i stand til å fatte .... bredden og lengden og høyden og dybden og å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår kunnskapen». Paulus slutter med å gi uttrykk for tilbedelse av «ham som ifølge sin kraft som virker i oss, kan gjøre til overmål langt ut over alt vi ber eller uttenker». Ja, Guds ånd er nødvendig for å få slike uante rikdommer av moden forståelse! 3) Legg som en endelig bekreftelse merke til hva Peter sier om de gamle profeter, og til og med om englene, at de ikke er i stand til å forstå visse sider av Guds hensikter, ikke engang etter «ivrig forespørsel og omhyggelig granskning». Men disse ting er nå blitt åpenbart av ånden og er blitt kunngjort «gjennom dem [apostlene, en del av Guds kanal] som har kunngjort det gode budskap for dere med hellig ånd som er sendt fra himmelen». — 1 Pet. 1: 10—12, NW.

7. Hva er hensikten med Paulus’ bemerkninger i 1 Korintierne 2: 11—16?

⁷ Når vi nå vender tilbake til 1 Korintierne, annet kapitel, så legg merke til hvordan Paulus øyensynlig var klar over at hans uttalelse i vers 10 ikke ville bli så lett å forstå. Derfor fortsetter han å forklare ganske utførlig i versene 11 til 16 hvordan ånden gransker Guds dype ting, og den rolle vi spiller i dette. På den måten garderer han seg imot den gale slutning at etter som det bare er Guds ånd som med hell kan granske, så kan vi ikke gjøre annet enn å be om og vente på en direkte åpenbaring fra Gud som kan opplyse oss om hans hensikt og vilje med oss. Det er nettopp dette mange religiøse mennesker gjør.

8, 9. a) Hva menes med «ånd» hva mennesker angår? b) I hvilken utstrekning og langs hvilke linjer kan menneskets ånd virke?

⁸ Paulus ber oss å betrakte mennesket for å hjelpe oss til å forstå nøyaktig hva som menes med Guds «ånd», og hvordan den virker og gransker. Javel, la oss så betrakte mennesket, som opprinnelig ble skapt i Guds lignelse. Mennesket har et legeme som han kan bruke og sette i arbeid for å utføre forskjellige ting. Vi beskriver en slik synlig virksomhet som fysisk energi. Men mennesket har også et sinn som han kan bruke og sette i arbeid. Han kan resonnere og tenke dypt, og nære sterke ønsker og sympatier, og han kan treffe avgjørelser og bestemme seg for en bestemt handlemåte ut fra en eller annen grunnsetning eller taktikk. Det er denne usynlige virksomme mentale kraft vi kaller «ånd». Hvis et menneske viser at han har kommet til meget bestemte slutninger og avgjørelser, kan vi si at han har en «ubrytelig ånd»; hvis et menneskes vanlige handlemåte er ledet av onde tanker og motiver, sier vi at vedkommende har en «dårlig ånd».

⁹ Tenk på den forbausende innflytelse til godt eller ondt som blir gjort mulig når et menneske bruker sin ånd eller mentale kraft, særlig hvis den er tatt i bruk av et egnet redskap, for eksempel en eller annen organisasjon. Hvilken mektig innflytelse blir ikke øvd av den sterke, ubarmhjertige ånd til en diktator som står i spissen for en totalitær organisasjon, som behersker kanskje millioner av menneskers ånd og kontrollerer deres liv! Hvor tydelig er ikke også apostelens spørsmål i vers 11! «Hvem blant menneskene kjenner et menneskes ting unntagen menneskets ånd som er i ham?» (NW) Hvem kan for eksempel følge en jurists argumenter og tanker mens hans ånd tumler med lovens tekniske detaljer? Det kan bare en annen jurist.

10. Hvordan skiller Jehovas ånd seg fra menneskets ånd? Hvilket spørsmål framkaller dette?

¹⁰ Når vi tenker over denne illustrasjonen av mennesket og dets ånd med alle dens mangfoldige muligheter, da hjelper det oss til å forstå hvor uendelig meget større Jehovas ånd må være i sin ubegrensede mangfoldighet av virkemåter og sin mektige innflytelse. Når man som vi ser den uhyre motsetning mellom skapningen og Skaperen, hvordan kan det da bygges bro over dette svelget slik at vi kan komme til forståelse av de dype ting som finnes i Skaperens sinn?

«BROEN» BYGGES

11, 12. a) Hvilken illustrasjon brukes for å vise hvordan det kan bygges bro over svelget? b) Hvordan passer dette på det vi behandler?

¹¹ Da det ikke er så lett å forstå usynlige ting som synlige ting, vil vi igjen ty til en menneskelig illustrasjon, som kan hjelpe oss å bygge opp i sinnet et bilde som vi kan holde fast på. En komponist unnfanger i sitt sinn et mesterverk, en symfoni, med dens forskjellige deler, dens dype harmonier og temaer som stiger til en herlig klimaks. Men hvordan skal han kunne meddele denne symfoniens budskap til dem som ønsker å høre det? Hvordan skal han kunne bygge bro over svelget? Først lager han det skrevne partitur, skriver det hele ned i noter. Deretter treffer han avtale med en dirigent, som selv må ha musikkens ånd og ha god øvelse, slik at han etter et grundig studium av partituret med alle dets taktstreker og noter kan trenge fullstendig inn i komponistens sinn og gripe hans ånd og derfor være i stand til å gi en pålitelig tolking av alle enkeltheter i denne symfonien. Men ennå er det ikke bro over svelget! Under dirigentens ledelse står orkestret, denne utvalgte, veltrente og organiserte samling av musikere, hver med sitt instrument (et orkester er ikke mye verd uten instrumenter), og hver enkelt fullt fortrolig med musikken etter flittig studium og øving. Til slutt kommer den aftenen da konserten skal holdes. Vi ser den strålende opplyste salen, fullpakket med tilhørere som sitter og venter, tause, spente og forventningsfulle. Og når så musikken strømmer ut og til slutt stiger til en betagende høyde i en jublende melodi, da løftes hele tilhørerskarens ånd i full samklang med komponistens ånd. Det er bygd bro over svelget!

¹² For å holde oss til denne illustrasjonen kan vi si at Skaperen har unnfanget i sitt sinn en herlig hensikt, som han til gagn for oss har latt nedskrive, nemlig sitt skrevne Ord. Han har utnevnt en dirigent, som ved nøyaktig studium og oppøvelse i lydighet under prøver er fullt kvalifisert til å være «en tolk, en av tusen», nemlig sin egen elskede Sønn, som er spesielt velsignet med «visdoms og forstands ånd». (Job 33: 23; Es. 11: 2) Under denne tolk og leder er det blitt bygd opp en organisasjon av hengivne etterfølgere, som ved full innvielse av seg selv til Jehova er blitt velsignet med hans ånd, og som ved studium og oppøving lærer å ha «Kristi sinn». (1 Kor. 2: 16) Disse består hovedsakelig av den «lille hjord». Men nå i vår tid blir de forøket med tusenvis av Herrens «andre får», på samme måte som et stort kor kan bli føyd til et orkester for å gi fullgyldig uttrykk for et stort verk. Alle er utstyrt med instrumenter, som vi kan tenke oss er alle de forskjellige sorter av litteratur. I hvert fall har alle det vidunderligste av alle instrumenter, den menneskelige stemme, som kan være ytterst virkningsfull hvis du ’fortsetter å legge deg etter offentlig opplesning’ slik at det skrevne ord blir «levende». (1 Tim. 4: 13, NW) Akkurat som i musikken kan man fengsle sine tilhørere i sterkere grad ved å få sitt instrument til å «tale» enn ved bare å stole på at man kan briljere med sin teknikk. I likhet med orkestret, som lærer hvordan det skal overføre det skrevne partitur til de rette musikalske toner og harmonier, lærer også vi, ved å bli «lært av ånden», hvordan man «forbinder åndelige saker med åndelige ord». (1 Kor. 2: 13, NW) På denne måten blir det bygd bro ved hjelp av de tre uunnværlige ting: ånden, Ordet og organisasjonen.

13. Hvordan blir det mulig at Skaperens og skapningens sinn kan møtes?

¹³ Nå kan vi sikkert bedre forstå at når det står at det bare er Guds ånd som kan granske «Guds dype ting», så betyr det ikke at vi skal være uvirksomme. Nei, langt ifra! I virkeligheten er det vi som må utføre granskingen, men vi må passe godt på aldri å forsøke på det ved vår egen ånd eller menneskelige visdom. Men ved å ta de nødvendige første skritt, som vi skal drøfte senere, lærer vi hvordan vi skal vinne «visdommen ovenfra» (Jak. 3: 17, NW), mens vi hele tiden holder oss nær til denne broen — ånden, Ordet og organisasjonen. På den måten kan sinnene møtes, vårt sinn med Skaperens sinn, og han har i sin godhet kommet ned til vårt nivå, så å si, slik at vår ånd kan samarbeide med og underkaste seg hans. Det er nøyaktig slik det beskrives i skriftstedet der det fortelles om hvordan Gud oppfyller en bestemt trang: «Ånden selv [Guds ånd] vitner med vår ånd.» (Rom. 8: 16, NW) Og når vi er klar over hvordan vårt eget sinn eller vår ånd kommer til kort når vi prøver å uttrykke oss riktig i bønn, da kommer også «ånden [Guds ånd] oss til hjelp i vår svakhet». — Rom. 8: 26, LB.

14. Hvilken ledelse og oppmuntring gir Bibelen med hensyn til å granske de «dype ting»?

¹⁴ Vi gjentar derfor at det er vi som må utføre granskingen, men bare fordi «vi [ikke har] fått verdens ånd, men den ånd som er fra Gud, for at vi kan kjenne de ting som Gud i sin godhet har gitt oss». Derfor sier Paulus: «Det åndelige menneske undersøker [gransker] virkelig alle ting,» «selv Guds dype ting». (1. Kor. 2: 10, 12, 15, NW) Dette er i harmoni med de mange formaninger i Guds Ord om å søke og granske og studere og grave. Og når vi husker Herrens ord: «Hvor meget mer vil ikke Faderen i himmelen gi hellig ånd til dem som ber ham!» la oss da ’fortsette å be Gud, for han gir gavmildt til alle og uten bebreidelse’. — Luk. 11: 13; Jak. 1: 5, NW.

15. Hvilken advarsel må vi gi akt på i forbindelse med å søke forståelse ved bibelstudium?

¹⁵ Et advarende ord om denne broen. Prøv ikke å komme over svelget ved å bygge din egen, private bro! Akkurat som det var da profetien fra først av ble gitt, at «ingen profeti i Skriften har sitt utspring fra noen privat kilde», er det også når det gjelder å komme til den rette forståelse av profetiens oppfyllelse, nemlig at vi må underkaste oss både Guds ånd og hans organisasjon, Sion; for det er bare ’Sions barn’ som er «lært av Jehova». (2 Pet. 1: 20, NW; Es. 54: 13; 30: 20, 21, AS) Det er ikke tilstrekkelig å ha en bibel og studere den, eller å slutte seg til en eller annen religiøs organisasjon som holder på åpent bibelstudium. Likegyldig hvor energisk og alvorlig vi studerer og hvor meget vi ber i forbindelse med det, så kan vi ikke få den sanne forståelse atskilt fra organisasjonen og ånden. Stol derfor ikke på at et slikt hjemmelagd byggverk kan bære hele din vekt. Støtt deg ikke engang på noe slikt, men «sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte, og støtt deg ikke på din egen forstand. Anerkjenn ham på alle dine veier, så vil han lede dine stier. Vær ikke vis i dine egne øyne; frykt Jehova og vik fra det onde». (Ordspr. 3: 5—7, AS) Personlig bibelstudium – ja, absolutt! Uavhengig bibelstudium – vokt deg for det!

16. Hvilken fare peker Paulus på i 2 Korintierne 11: 13—15?

¹⁶ Vi bør naturligvis heller ikke sette vår lit til noen annen som er dumdristig og egoistisk nok til å påberope seg å være en personlig utnevnt «brobygger», som er betydningen av det latinske ordet pontifex. Selv for en som tidligere har vært i Herrens organisasjon og hatt en klar forståelse og den forrett å hjelpe andre, men som så har skåret over sin forbindelse med organisasjonen, vil det være umulig å holde på en sann forståelse, og særlig umulig å få mer opplysning. Det er imidlertid sannsynlig at vedkommende vil bedra seg selv med hensyn til dette og vil forsøke å bedra andre, på grunn av Satan som ’gjør seg om til en lysets engel’. — 2 Kor. 11: 13—15, NW.

17. I hvilke henseender går det fram at emnet om modenhet er viktig?

¹⁷ La oss derfor gi akt på denne advarselen og gå fram til modenhet i vår forståelse, noe som fører til moden tilbedelse ved at vi blir fylt «med ånd og sannhet», og som igjen blir uttrykt i moden, hellig tjeneste. Ja, det er modenhet som er hovedtemaet for dette studiet. For å bruke et velkjent uttrykk: «Kvalitet er bedre enn kvantitet.» Rikdommen i forståelsen er avhengig av alvoret og dybden i verdsettelsen mer enn av den mengde kunnskap om sannheten man har i hodet. Paulus sa ikke om alle de sannhetene han hadde lært at de raget himmelhøyt opp, men han utbrøt: «O dyp av Guds rikdom og visdom og kunnskap!» (Rom. 11: 33, NW) Det er ikke antallet av instrumenter som avgjør et orkesters kvalitet, men tonenes klangfylde.

18. Hvorfor er modenhet så viktig, som framholdt i 1 Korintierne 3: 1—4?

¹⁸ Dette spørsmålet om modenhet i forståelsen følger umiddelbart etter Paulus’ forklaring av hvordan det åndelige menneske kan undersøke og granske alle ting, for han fortsetter med å si, i 1 Korintierne 3: 1—4, at de i Korint ennå ikke var «åndelige», men var «kjødelig»-sinnet, umodne spebarn i Kristus, som fremdeles ikke tålte annet enn melk og derfor var svake, ikke sterke nok til å motstå slike kjødelige impulser som misunnelse, trette og splittelse. Bokstavelige spebarn kan være de elskeligste små skapninger, og er det sikkert i sine foreldres øyne, men slik er det ikke med åndelige spebarn.

19. Hvordan blir modenhet og forståelse definert, og er det meningen at bare noen få skal ha det?

¹⁹ I Hebreerne 5: 11—6: 3 (NW) peker Paulus på en annen grunn for at den modne forståelse er så nødvendig, foruten at den er nødvendig for å lære hvordan man skal kunne overvinne de kjødelige impulser. Etter å ha sagt at et spebarn som bare kan få melkemat, er et bilde på en som er «ukjent med rett ferdighetens ord», en som er tilfreds med bare å forstå «begynnelsesgrunnene», så understreker Paulus at «fast føde er for modne mennesker, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom «rett og galt». For en god definisjon av hva moden forståelse betyr! La oss derfor framfor alt «trenge fram mot modenhet». Etter først å ha «smakt at Herren er god», må vi ikke stå stille, men «vokse til frelse». (1 Pet. 2: 2, 3, NW) Det legges vekt på stadig, jevn framgang. Det betyr ikke noe fryktelig innviklet, noe som bare er mulig for noen få utvalgte som har vært mange år i sannheten og hatt en god utdannelse. Her passer ikke den naturlige illustrasjonen. Den tiden det tar å vokse fra spebarnstadiet til modenhet, holder seg innenfor visse grenser, men den åndelige vekst reguleres ikke på den måten. Den avgjørende faktor er dybden av hjertets hengivenhet og verdsettelse. Det er dette som avgjør kvaliteten av vår forståelse.

20. Hvilken handlemåte må man følge for å gjøre framgang i retning av modenhet?

²⁰ Det er nå i vår tid ingen mangel på den faste føde som blir satt fram på Herrens bord, som er tatt fra hans Ord og tilberedt av den teokratiske organisasjon ved åndens hjelp, slik at den egner seg til å bli fordøyd. Hvis du er oppriktig og ydmyk og lærvillig, behøver du da lang tid for å fatte begynnelsesgrunnene? Hvorfor ikke gå raskt videre til fast føde? Det avgjørende er at man aldri holder opp å gjøre framskritt, ved å bli enten motløs eller selvtilfreds. Hvorfor ikke følge det råd Paulus ga, som etter å ha fortalt om sin egen beslutning om å fortsette å ’jage fram mot målet’, sa: «La oss da, så mange av oss som er modne, ha denne sinnsinnstilling; .... La oss i hvert fall, i den utstrekning vi har gjort framgang, fortsette å vandre sømmelig i samme spor.» Fra du først kom i forbindelse med Guds organisasjon er du ved de forskjellige studiemøter og i tjenesteskolen på en praktisk måte blitt opplært i hvordan du skal gjøre framgang i forståelse. Vel, fortsett bare på den samme sømmelige måte og følg i «samme spor», og «hold øyet festet på dem som vandrer på en måte som svarer til det eksempel dere har i oss [apostlene]». På den måten kan vi alltid være sikre på Jehovas gunst ved at vi går i takt med og har samkvem med de «ekte tilbedere» som ’tilber Faderen med ånd og sannhet’. — Fil. 3: 14—17; Joh. 4: 23, NW.

HVEM ER ÅNDELIGSINNET?

21. Hvilket spørsmål oppstår av den grunn i forbindelse med Herrens «andre får»?

²¹ Noen, kanskje mange, av våre lesere har ventet på å få spørre: Er det ikke så at de foregående skriftstedene er rettet bare til dem som tilhører den «lille hjord», som har et himmelsk håp? Og er det ikke bare disse, som er født av Guds ånd, som kan sies å være «åndelige mennesker» og i stand til ved Guds ånd å forstå «Guds dype ting»? Kort sagt, er det bibelsk å si at de som tilhører Herrens «andre får», er åndeligsinnet?

22. Under hvilke uvanlige omstendigheter drøftet Jesus dette spørsmålet om tilbedelse?

²² Som svar vil vi stille et spørsmål som kan vende vårt sinn i den riktige retning. Til hvem var det Jesus sa disse nådige livets ord og ga denne nye og dyptgående oppfatning av tilbedelse «med ånd og sannhet»? Var det til sine nærmeste etterfølgere som kort etter skulle få ånden utgytt over seg på pinsedagen? Nei; det var ikke engang til en israelitt, men til en utenforstående, en samaritansk kvinne. Forbausende! Ja, disiplene ble forbauset, og uten tvil enda mer forbauset da de fikk vite at etter bare to dagers besøk av Jesus var det mange flere samaritanere som trodde og bekjente: «Vi vet at denne mann sikkert er verdens frelser.» — Joh. 4: 27, 42, NW.

23. Gir de «andre får» grunn til overraskelse i denne tiden? og med hvilken bibelsk begrunnelse?

²³ Johannes, som hadde den glede å skrive ned denne hendelsen, ble også forbauset mange år senere, da han i et syn, etter å ha hørt det detaljerte tall på de 144 000 beseglede slaver som utgjør det åndelige Israel, så «en stor skare som ingen kunne telle», som tilskrev Gud og Lammet frelsen, og han måtte bekjenne at han ikke visste hvem de var. Vi antyder ikke at disse samaritanerne tilhørte den «store skare» i Åpenbaringen 7, Herrens «andre får». Vår formodning går snarere ut på at hvis disse samaritanere holdt fast på sin tro på Jesus, så ville de slutte seg til de troende hedninger som da tiden var inne, kom inn i menigheten, den «lille hjord». Men overraskelsesmomentet er det samme, og det viser at også vi må være forberedt på lignende overraskelser, særlig på grunn av dem som uventet kommer rett inn til Herrens gunst nå på dette sene tidspunkt. Hvem blant dem av våre lesere som var til stede i New York, husker ikke det forunderlig gjennomtrengende gisp av henrykt overraskelse som unnslapp den veldige, nesten uoverskuelige tilhørerskare som fylte Yankee Stadion den varme sommerkvelden i august 1950, da taleren kunngjorde at noen av den nye jords vordende «fyrster» var til stede? — Sl. 45: 17.

24. I betraktning av hva mener vi at disse «andre får» trenger moden åndelig forståelse?

²⁴ Det er ikke utenfor templets gård man i dag ser disse «andre får», men innenfor, for det var der Johannes så den ’store skare’; de står «foran Guds trone» og «yter ham hellig tjeneste dag og natt i hans tempel». (Åpb. 7: 9—15, NW) De er ikke de «levende stener» som dette ’åndelige hus’ består av. (1 Pet. 2: 5, NW) Men når man tar i betraktning deres nære forbindelse med Gud og Lammet og at de er godtatt av dem, og også den rene tilbedelse de har vist ved å ha «vasket sine kjortler» og ved å yte hellig tjeneste i dette åndelige hus, hvem vil da nekte at de er blant de ekte tilbedere som tilber «med ånd og sannhet», og som er åndeligsinnet derved at de «attrår det som hører ånden til»? For sikkert er det at de ikke «attrår det som hører kjødet til». Og sikkert er det at de som er begunstiget med å tjene i ansvarlige stillinger som «fyrster», trenger å ha moden forståelse, som bare kan oppnås ved hjelp av den hellige ånd.

25. Hvordan kaster Hebreerne 11 lys over dette spørsmålet med hensyn til den holdning og det håp de som viste seg trofaste før Kristi tid, hadde?

²⁵ Den avgjørende faktor synes å være: Hva er deres sinn og hjerter festet ved, og hva dreier deres håp seg om? Samler de seg skatter på jorden og har del i denne verdens ånd, eller er de i samme lykkelige stilling som dem som er beskrevet i Hebreerne, 11. kapitel? Språket her er også overraskende, når man tenker på at dette kapitlet forteller om de menn og kvinner med sterk tro og hengivenhet som levde og døde før Kristi tid. Det står der: «De trakter etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til,» og at Gud derfor «har gjort en by ferdig til dem»; og det står at virkningen av denne foranstaltning og dette løfte var at de ble gjort til «fremmede og midlertidige innbyggere i landet» som de bodde i. Det fikk dem med andre ord til å vende seg bort fra verden og «verdens ånd», og i stedet vende sitt ansikt mot det teokratiske rike, den regjering som er helt og holdent åndelig, det «nye Jerusalem», som kommer «ned fra himmelen». De hadde ikke tanke eller håp om å komme til himmelen, men de så fram til å bli en del av den nye verdens samfunn som hører himmelen til, og deres sinn var i full harmoni med det, skjønt de levde så lenge før dets tid. Legg også merke til den overraskende uttalelsen om at Moses hadde samme sinn eller sinnsinnstilling som Kristus, idet han «valgte heller å bli mishandlet sammen med Guds folk enn å ha den kortvarige nytelse av synd» i forbindelse med «Egypts skatter». — Heb. 11: 13—16, 25, 26; Åpb. 21: 2, NW.

26. Bør vi trekke den slutning at alle Herrens får må være åndeligsinnet, og med hvilke utsikter, som nevnt i Salme 23?

²⁶ Det ser derfor ut til å være overveldende bibelske beviser som taler for den slutning at alle Herrens får må ha det samme sinn, være åndeligsinnet, og vi innbyr og oppmuntrer alle dem som erkjenner at de er blitt brakt inn i den ’ene hjord’ under den ’ene hyrde’ (selv om de ikke hører til samme kve), til i fellesskap å ta næring til seg på de rike «grønne enger». Bli forfrisket av det levende «hvilens vann», og bli ledet «på rettferdighets stier» til en moden forståelse «for [hans] navns skyld», for vi innser at vi ikke kan gi Gud antagelig og ekte tilbedelse med mindre vi er fylt med hans ånd og med hans sannhet. — Joh. 10: 16; Sl. 23: 2, 3.