Hvordan de kristne bør se på diskoteker

ER DET forstandig av kristne mennesker å gå på diskoteker? Er det forstandig av dem å se slike filmer som Saturday Night Fever? I mange hjem har slike spørsmål vært drøftet og gitt årsak til en del bekymring.

Enkelte kristne tilsynsmenn har tatt opp disse spørsmålene fra talerstolen, blant annet på stevner med store tilhørerskarer. De har vanligvis pekt på den fare kristne som går til slike steder, utsetter seg for. Hvordan betrakter du deres veiledning? Betrakter du slike kristne tilsynsmenn som gledesdrepere, som personer som er altfor opptatt av hvilken form for atspredelse deres medkristne velger?

Råd andre gir

Hvilke råd gir så de som kjenner diskotekene fra innsiden — for eksempel utgiverne av bladet Discoworld? En 15 år gammel pike fra Chicago i Illinois skrev til dette bladet: «Jeg pleide å gå på diskotek inntil for to uker siden da en av lærerne mine på skolen oppdaget det og fortalte det til faren min. Jeg har tenkt å begynne å gå igjen når gemyttene har lagt seg litt, for jeg kan ikke tenke meg noen bedre form for underholdning enn å danse til lyden av DISCO.»

Discoworld offentliggjorde pikens brev i sitt nummer for mai 1977 sammen med dette svaret:

«Kjære Lidia!

Det er virkelig ikke fornuftig at en pike på din alder går på diskotek. Verden i dag er full av harde realiteter, og hvis du blir konfrontert med en av dem, kan det bringe deg og familien din i et dilemma. Jeg er sikker på at du har en platespiller hjemme og plater nok til at du kan danse av hjertens lyst. Hvis du trenger en gruppe, kan du invitere vennene dine hjem til deg.»

«Harde realiteter . . . et dilemma»?

Hvilke ’harde realiteter i verden i dag’ kan en bli konfrontert med hvis en går på diskotek? Hvordan kan dette resultere i at en pike og familien hennes blir brakt i et «dilemma»?

En av de harde realitetene er at selve livsnerven i disco-miljøet er frihet til å gi uttrykk for seksuelle lidenskaper. Atmosfæren på slike steder er med hensikt skapt for å redusere gjestenes hemninger. En som nå er et av Jehovas vitner, men som tidligere brukte narkotika og gikk på diskotek, sa: «Til sine tider kunne jeg bli mer opphisset på et diskotek enn ved å ta narkotika på grunn av virkningen av de blinkende lysene, den pulserende musikken og den hypnotiske atmosfæren.»

Et annet vitne, som dessverre måtte bli utstøtt av den kristne menighet fordi han ble oppslukt av disco-miljøet og gjorde seg skyldig i alle slags former for utuktig oppførsel, innrømmet senere: «Det er en jungel. Selv om du går der sammen med din kone for å danse litt, blir hun avkledd og voldtatt i sinnet til de mennene som er der, allerede før du har fått henne ut på dansegulvet.»

Så de harde realitetene er at når en går på diskotek, utsetter en seg for vanskeligheter på det seksuelle område og for en atmosfære som reduserer de seksuelle hemninger. Nå er det naturligvis nettopp det de fleste er ute etter. En sann kristen gir imidlertid akt på apostelens formaning: «Hold dere borte fra hor!» (1. Kor. 6: 18) Men, ærlig talt: Hvordan kan en kristen gi akt på denne befalingen og samtidig oppsøke diskoteker?

At den som går på slike steder, skal bli innblandet i umoral, er ikke en fjern mulighet. Det er en meget virkelig mulighet. En hører stadig om hvordan det går med dem som går på diskoteker. Hvilke følger får det ofte for dem? Du vet godt hva det ofte fører til — uønskede svangerskap, kjønnssykdommer, oppløste familier, følelsesmessige vanskeligheter, frykt og rådvillhet, for ikke å nevne en dårlig samvittighet. Å bli konfrontert med slike harde realiteter kan virkelig bringe en person eller hans eller hennes familie i et dilemma, ja, i en svært sørgelig situasjon.

Hva lever vi for?

De kristne må være klar over følgende viktige kjensgjerning: Ikke alt som er behagelig, er godt; det vi liker, kan til og med mishage Gud. Tenk på Moses i gammel tid. Bibelen sier om ham: «I tro nektet Moses, da han ble stor, å være en sønn av faraos datter. Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn leve en kort tid i syndig nytelse. . . . Han så nemlig fram til lønnen som ventet ham.» — Hebr. 11: 24—26.

Det kan være en nytelse, ja, moro, å følge mengden i en slik nytelsespreget, fri livsstil som den som kjennetegner disco-miljøet. Men kan en slik levemåte virkelig bringe varige gleder? Valgte Guds tjener Moses en slik livsstil? Nei, fordi han elsket Gud og ønsket å få del i den belønning Gud hadde i beredskap for ham, nektet han å leve en kort tid i syndig nytelse.

For en tid siden ble et av Jehovas vitner i midten av 20-årene som hadde levd et umoralsk liv og brukt narkotika, spurt om sin tidligere levemåte. «Jeg kan ikke si at det ikke var moro,» svarte hun. «Jeg sluttet ikke å gjøre disse tingene fordi det ikke var moro — selv om jeg innerst inne følte en viss utrygghet og kjente meg ulykkelig — men fordi jeg ble kjent med hva som behager Jehova Gud, og fordi jeg framfor alt ønsket å behage ham.»

Hva er det så som er av virkelig betydning for deg? Er det det å være opptatt med noe som midlertidig kan være moro, noe som ikke er av varig verdi, men som til og med kan resultere i at du blir konfrontert med livets harde realiteter? Eller er det det å behage Jehova, å oppnå hans godkjennelse og få evig liv i hans rettferdige, nye ordning? Hvor er ditt hjerte?

Det er interessant å merke seg hva en av de kristne i det annet århundre, Clemens Alexandrinus, skrev angående verdslige fornøyelser: «Ingen som har sin fornuft i behold, vil noen gang foretrekke det som er behagelig, framfor det som er godt.» Måtte det vi som kristne velger som underholdning, ikke bare være det som er behagelig, moro, men det som i første rekke er godt.

Nødvendig å utvise forsiktighet når det gjelder musikk og dans

Men noen kristne vil kanskje føle det som om de er blitt berøvet noe, som om de har gått glipp av noe. ’Ikke alle diskoteker er slike dårlige steder,’ sier de kanskje. ’Hva er det som er så galt med å ha litt moro?’

Som tidligere nevnt kan navnet «disco» være knyttet til forskjellige slags steder. Enkelte «diskoteker» kan være restauranter hvor det bare leilighetsvis blir spilt musikk og danset, eller hvor dette i det hele tatt ikke forekommer i den tiden da det blir servert mat. Slike steder, og kanskje også andre steder, kan kanskje by på en form for musikk og dans som de kristne kan finne akseptabel. Men disse «diskotekene» gjenspeiler ikke den disco-livsstil som er i strid med den sanne kristendoms normer.

Jehova Gud fordømmer så visst ikke underholdning. Hans Ord taler anerkjennende om musikk og dans. (2. Sam. 6: 14; Sal. 87: 7; 149: 3; Matt. 11: 17; Luk. 15: 25) Men fordi sanne kristne er klar over hvilke farer som er forbundet med å delta i slike ting sammen med mennesker som ikke respekterer Jehovas lover, vil mange viselig velge å ta del i slike ting alene eller sammen med andre kristne. Men fjerner dette nødvendigvis alle muligheter for vanskeligheter? Nei, det gjør ikke det. Musikk kan for eksempel ha en skadelig virkning selv når en er alene når en lytter til den. Det framgår av det en kvinne, som nå er et av Jehovas vitner, har å fortelle:

«Sanger om moro og om frihet var svært populære. Å gjøre ’det du ønsker’ og ’det som føles riktig’ ble framstilt som en attråverdig levemåte. Fordi jeg stadig lot disse tankene finne vei til mitt hjerte og sinn, ble jeg sterkt påvirket av mine ’venner’ i musikkverdenen. Selv om jeg aldri snakket med dem personlig, ble de noen av mine nærmeste omgangsfeller. Mine skolevenninner og jeg ble nesten like godt kjent med våre favorittsangere som med våre aller nærmeste naboer!

Fordi jeg ikke lenger var en pike, men heller ikke en kvinne, var jeg full av følelser, fantasier og idealistiske forestillinger. Mine følelser og mitt syn ble derfor lett påvirket av det mine ’venner’ sang om. Slik som de ’skrek’ i sangene sine, slik skrek også jeg inne i meg. Når de ’lo’, lo jeg. Det tok ikke lang tid før denne sterke påvirkningen i høy grad kom til å skade mitt følelsesliv.

Jeg ønsket å oppleve romantisk kjærlighet, å bli gjenstand for en slik hengivenhet som den de som sang på platene, så ut til å være gjenstand for. Min samvittighet, som var blitt svekket av denne verdslige tankegangen, utgjorde derfor ikke noen beskyttelse for meg da jeg begynte å ha stevnemøter. Jeg forsøkte marihuana og LSD for å være ’inne med gjengen’. Mine handlinger var — uten at jeg var klar over det — påvirket av de ønsker mine ʼvenner’ blant plateartistene hadde vakt hos meg. Da én gutt ikke viste seg å være den ’eneste rette’, håpet jeg på å finne en annen. Hvor fantes det lykksalige forholdet som var blitt beskrevet i slagerne? Jeg gikk fra den ene til den andre. De guttene jeg hadde følge med, kunne ikke passe inn i det mønster jeg hadde dannet. Resultatet ble at jeg full av skuffelse tilbrakte mange timer og en gang flere dager, oppløst i tårer.»

Musikk påvirker oss. Og mye av vår tids disco-musikk kan ha en uheldig påvirkning. Vis derfor skjønnsomhet når du lytter til musikk. Dansing selv sammen med andre kristne kan også utgjøre en fare. Når en kommer i nær kontakt med en av det annet kjønn i den «romantiske» atmosfære som musikk og dans skaper, kan følelsene lett bli vakt. Og spesielt hvis et godt motiv mangler, kan resultatet bli virkelige vanskeligheter.

En slik mangel på et rett motiv kom til å utgjøre et problem på de «kjærlighetsmåltidene» som de kristne i det første århundre holdt. Dette var tydeligvis selskaper som ble arrangert med tanke på at en skulle nyte god mat og oppbyggende samvær. Men noen som manglet et rett motiv, hadde en ødeleggende innflytelse, noe som tydeligvis førte til at disse sammenkomstene utviklet seg til støyende fester hvor nytelsessyken satt i høysetet. — Jud. 12; 2. Pet. 2: 13, 14.

Lignende situasjoner har oppstått i forbindelse med selskapelig samvær blant de kristne i nyere tid. Noe som har bidratt til dette, har vært at upassende disco-musikk og disco-dansing er blitt introdusert. Vi må være forsiktige for å kunne forhindre at slike ting skjer, og være på vakt, slik at ikke personer med urette motiver kommer inn blant oss og utnytter slike anledninger for å ødelegge andre. Ikke bare kristne eldste, men alle — både unge og gamle — bør føle seg forpliktet til å holde alt som kan minne om den livsstil som kjennetegner diskotekene, borte fra Guds rene» hellige folk.

Som kristne må vi gi akt på apostelen Peters formaning: «Når Kristus altså har lidd under sitt jordeliv, så skal dere væpne dere med denne tanken . . . Det er nok at dere i den tid som er gått» har levd på hedensk vis i utsvevelser og sanselighet, i drikk, festing og fyll, og har drevet med forkastelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg fordi dere ikke lenger løper med dem ut i denne strøm av utskeielser, og de spotter dere. Men de skal få avlegge regnskap for ham som står klar til å dømme både levende og døde.» — 1. Pet. 4: 1—5.

Den siste valsen?

Til forskjell fra menneskene i denne tingenes ordning, som det hurtig går nedover med» og som ikke har noe håp» har de kristne en hensikt og et mål i livet. La oss gjenspeile denne kjensgjerning ved den sunne, rettskafne måten vi lever på. Forkast discomiljøet! Det er tomt og sykt og er bare enda et vitnesbyrd om at denne ordnings ende nærmer seg. Antropologen Jamake Highwater pekte uten selv å være klar over det på denne kjensgjerning da han sa:

«Dans er den mest gjennomsiktige indikator på de holdninger kulturen frambringer, for vi kan ikke lyve med hensyn til den måten vi beveger oss på. . . . (discomiljøet) gjenspeiler på et visst plan en frykt for at vi tilhører et folk som er ferdig» og at dette er den siste valsen. Når jeg går til Studio 54 [et kjent diskotek i New York], minner det meg om hvordan jeg tenker meg at den siste dansen om bord på Titanic må ha artet seg.»

[Uthevet tekst på side 13]

«Det kan være en nytelse, ja, moro, å følge mengden i en slik nytelsespreget, fri livsstil som den som kjennetegner disco-miljøet. Men kan en slik levemåte virkelig bringe varige gleder?»