Spørsmål fra leserne
● I Vakttårnet for 15. januar 1964, side 31, sies det at ’Kristus’ eller den salvede som nevnes i Hebreerne 11: 26, er Moses. Hvordan kan dette være tilfelle når Moses ikke var salvet med salvingsolje slik yppersteprestene og kongene i det gamle Israel var? — G. G., USA.
I Hebreerne 11: 26 står det: «[Moses] aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så fram til lønnen.» Det er sant at Moses ikke ble salvet med bokstavelig olje, slik yppersteprestene og kongene i Israel ble det. (2 Mos. 30: 22—30; 3 Mos. 8: 12; 1 Sam. 10: 1; 16: 13) En salvelse er imidlertid en utnevnelse eller en innsettelse i et embete, og en kan derfor si at en som ble utvalgt eller utnevnt av Gud, ble salvet, selv om han ikke ble salvet med noen bokstavelig salvingsolje.
Hverken Jesus eller hans etterfølgere ble eller blir salvet med bokstavelig olje, men likevel sier Bibelen om dem at de er salvet: «Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft.» «Den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus, og som salvet oss, det er Gud.» De er blitt salvet med Guds hellige ånd. — Ap. gj. 10: 38; 2 Kor. 1: 21.
Legg i denne forbindelse merke til hva Jehova lot nedskrive angående patriarkene Abraham, Isak og Jakob: «[Han tillot] ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!» Hverken Abraham, Isak eller Jakob var blitt salvet med bokstavelig salvingsolje, men likevel blir de her omtalt som Jehovas salvede. De var imidlertid hans utvalgte, de som han hadde utnevnt, og de hadde Jehovas ånd. — Sl. 105: 14, 15.
Legg også merke til at Jehova sa til Elias at han skulle salve Elisa, Jehu og Hasael: «Gå tilbake igjen og ta veien til ørkenen ved Damaskus og gå inn i byen og salv Hasael til konge over Syria! Og Jehu, Nimsis sønn, skal du salve til konge over Israel, og Elisa, Safats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet i ditt sted.» (1 Kong. 19: 15, 16) Den bibelske beretningen viser videre at en av profetenes disipler som var sammen med Elias, salvet Jehu med bokstavelig olje til konge over tistammeriket, Israel, men det finnes ingen beretning om at Elias, eller noen annen for den saks skyld, salvet Elisa eller Hasael. Meddelelsen om deres utnevnelse eller plikter tjente i virkeligheten som en salvelse. — 2 Kong. 2: 9—14; 8: 13; 9: 1—10.
Slik var det også med Moses. Det kan sies at han var Jehovas salvede eller Kristus fra det tidspunkt han fikk sitt oppdrag ved den brennende tornebusken. Denne salvelse eller utnevnelse betraktet han som en større rikdom enn alle Egypts skatter. Det var ikke nødvendig at han ble salvet med bokstavelig olje for å kunne bli Jehovas salvede. — 2 Mos. 3: 10—4: 17.
● Hvordan blir levningen av Kristi legemes salvede lemmer ’rykket i skyer opp i luften for å møte Herren’ for således ’alltid å være med Herren’? — 1 Tess. 4: 17.
I 1 Tessalonikerne 4: 16, 17 leser vi: «Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren.»
Ved Kristi annet nærvær skulle de som tilhørte den salvede klasse, og som allerede hadde dødd, først oppreises. Det at Kristus ’skulle komme ned fra himmelen’, skal ikke forstås slik at han i bokstavelig og legemlig forstand kom ned fra himmelen, men han rettet sin oppmerksomhet mot jorden og utstrakte sin makt til den. (Sammenlign dette med det som står i 1 Mosebok 11: 5, 7.) Fra sin trone sendte han ut «et bydende rop, med overengels røst» til sine etterfølgere på jorden. Kristus Jesus er overengelen eller erkeengelen Mikael som leder de hellige engler under sitt nærvær. (Matt. 25: 31; Åpb. 12: 7) Ifølge profetien i Daniel 12: 1, 2 skulle han stå fram til en bestemt tid, og da skulle mange som sov i jordens muld, våkne opp. I Åpenbaringen 11: 7, 8, 12 finner vi et lignende bilde som viser hvordan Guds vitner ligger som lik på gaten, og en høy røst fra himmelen sier til dem: «Stig opp her!» Og de stiger opp til himmelen i skyen.
Erkeengelen Kristus bød med høy røst sitt folk å våkne opp av jordens muld, av den åndelige døde tilstand som de i 1918 befant seg i på grunn av sin frykt og sitt fangenskap under Babylon den store, og han bød dem således å bli virksomme igjen. Denne gjenopplivningen begynte i 1919. Dette ble ledsaget av lyden fra Guds «basun», og det finner derfor sted samtidig med den basun-lignende kunngjøringen om at den store Konge har satt seg på tronen.
De ble ’rykket opp’ ved at de ble utfridd fra fangenskapet under Babylon den store og dens politiske elskere, og ført inn i en fri, teokratisk organisasjon under den usynlige Herre. Et lignende eksempel finner vi i lignelsen om hveten og ugresset, hvor det blir sagt om medlemmene av «hvete»-klassen at de blir høstet. I Lukas 17: 34, 35 blir det sagt om dem at de blir ’tatt med’. De er lik dem som sammen med Noah ble tatt inn i arken, og lik Lot og hans familie som englene førte til et sikkert sted. De blir skilt ut fra verden og satt til å tjene som vitner på dommens dag for å hevde Jehovas overhøyhet.
Noe som befinner seg i en sky, er usynlig for mennesker på jorden, akkurat som Kristus var da han fór opp til himmelen, og «en sky tok ham bort fra deres øyne». (Ap. gj. 1: 9) Medlemmene av levningen på jorden er ikke usynlige i legemlig forstand, men den stillingen de er ført inn i under Kristi usynlige nærvær, blir ikke sett eller oppfattet av verden. De blir rykket opp «sammen med dem», det vil si i den samme tidsperiode som oppstandelsen av dem av Kristi trofaste etterfølgere som allerede har dødd, finner sted.
Det at de medlemmer av levningen som lever på jorden, ’møter Herren i luften’, betyr ikke at de kommer direkte til himmelen. I tusener av år har Satan Djevelen vært «høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn». (Ef. 2: 2) Det at de ’møter Herren i luften’, betyr således at de blir klar over at Herren Jesus Kristus, som er en ånd, har hatt makten i luften siden Satan ble kastet ut av himmelen. Det betyr også at de kommer inn i et spesielt forhold til den herskende Kristus, at de er forent med ham i Guds åndelige tempel, og at de gjør Guds vilje, idet de utfører det arbeid han ønsker skal bli gjort på jorden i denne tid. Medlemmene av den salvede levning befinner seg nå i et slikt forhold, og det vil de fortsette å gjøre inntil de dør og avslutter sitt jordiske løp. Da vil de bli oppreist til et liv utenfor vår atmosfære for virkelig å være i Herrens nærvær i himmelen, akkurat som Kristi trofaste etterfølgere som er blitt oppreist før dem, har vært, og de vil «alltid være med Herren».
● Utgjør ordene i Esaias 61: 1, 2 en ordinasjon av de «andre får»? — L. H., USA.
I Esaias 61: 1, 2 står det: «Herrens [Jehovas] Ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne.»
Legg merke til at profeten sier at han er blitt salvet med Jehovas ånd. Jesus anvendte denne profetien på seg selv, men han gjorde det først etter at han var blitt salvet med Guds hellige ånd da han ble døpt i Jordan. (Luk. 3: 21, 22; 4: 17—21) Hans legemes lemmer blir også salvet med Jehovas ånd når de blir født på ny av Jehova for å bli Guds sønner. De blir lemmer på Kristi, den salvedes, legeme. — 2 Kor. 1: 21, 22.
Den ’store skare’ av «andre får» som omtales og beskrives i Johannes 10: 16 og i Åpenbaringen 7: 9, blir ikke salvet med Jehovas ånd, selv om de har et visst mål av denne ånd, og derfor utgjør Esaias 61: 1, 2 ikke en ordinasjon av dem til å forkynne. De er imidlertid ordinert av Jehova Gud til å være hans tjenere, og de er selvfølgelig ikke ordinert til å gjøre noe annet enn det den åndsavlede levning er salvet til å gjøre. De kan derfor med rette sitere Esaias 61: 1, 2 og si at dette er det arbeid de har fått i oppdrag å ta del i som ordinerte Ordets tjenere.
Jehova Guds befaling til alle dem som har innvigd seg til ham for å forkynne ’det gode budskap om riket’, utgjør ordinasjonen av den ’store skare’ av «andre får». (Matt. 24: 14, NW) Guds befaling angående den plikt en har til å forkynne, finnes i Bibelen, slik at alle kan lese den, men dette oppdraget utgjør ikke ens ordinasjon før en har studert Guds Ord, tilegnet seg nøyaktig kunnskap, innvigd seg til Gud for å gjøre hans vilje og symbolisert sin innvielse ved å la seg døpe i vann. Den ’store skare’ av «andre får» har således fått sin ordinasjon av Gud i kraft av hans befaling til innvigde kristne om å forkynne det gode budskap om riket, og Jehova støtter dem også med sin hellige ånd, akkurat som hans ånd hvilte over de før-kristne profeter og vitner.
● Hvorfor spurte Saul i 1 Samuel 17: 55 om hvem David var, hvis David allerede hadde vært en harpespiller i Sauls kongsgård, slik det framgår av 1 Samuel 16: 23?
New World Translation of the Holy Scriptures og andre oversettelser av Bibelen, for eksempel King James Version [og også den vanlige norske oversettelsen], sier i det 16. kapittel i 1 Samuels-bok at Saul ble gjort oppmerksom på David og gjorde ham til sin harpespiller og våpensvenn. Første Samuel 17: 15 viser så at David gikk hjem igjen for å være hyrde for sin far og kom senere tilbake til Saul på den tid da han kjempet mot Goliat. Det var da han kom tilbake, at Saul øyensynlig ikke kjente noe til David, slik det blir vist i 1 Samuel 17: 55—58. Spørsmålet blir da: Hvordan kunne dette være mulig?
Beretningen i New World Translation og King James Version er hentet fra den hebraiske massoretiske tekst, for begge disse oversettelsene er bassert på denne teksten. Men vi må huske at den massoretiske tekst er av forholdsvis ny dato sammenlignet med slike oversettelser som Septuaginta, som er en oversettelse av mye eldre hebraiske tekster til gresk. Septuaginta, som finnes i de greske manuskriptene Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript, som begge skriver seg fra det fjerde århundre, gir oss en litt annen framstilling av disse begivenhetene fordi noen nøkkelvers som skaper denne vanskeligheten, er utelatt. Når vi leser beretningen i Septuaginta, oppstår det med andre ord ikke noe problem, for den sier ikke at David dro hjem igjen for å være hyrde. Da Goliat først slynget ut sin skrytende utfordring, var derfor David til stede og kunne frivillig si seg villig til å stride mot kjempen. Saul kjente den unge David, men ikke som stridsmann. David fortalte derfor kongen om sine bedrifter da han som gjetergutt hadde drept en løve og en bjørn ved Jehovas hjelp. Da David gikk ut for å stride mot kjempen, trengte derfor ikke Saul å spørre om hvem David var, og i Septuaginta sies det ikke at han spurte om det.
Dette synes å antyde at noe er blitt gjort med den massoretiske tekst, og det er mulig at det er av den grunn disse tilsynelatende vanskeligheter har oppstått. Legg merke til at fotnotene i den første utgaven av New World Translation henleder oppmerksomheten på disse vanskelighetene i manuskriptene.
● Hva mente Tomas da han ifølge Johannes 11: 16 sa: «La oss gå med, for at vi kan dø sammen med ham»?
Like før apostelen Tomas sa dette, hadde Jesus fortalt at Lasarus var død, og han sa så: «For eders skyld er jeg glad over at jeg ikke var der, for at I skal tro; men la oss gå til ham!» (Joh. 11: 15) Tomas sa da: «La oss gå med, for at vi kan dø sammen med ham.» Tomas sa dette med tanke på Jesus, ikke med tanke på den døde Lasarus. Han sa dette fordi han ventet at Jesus kom til å bli drept hvis han dro inn i Judea til Betania, hvor den døde Lasarus var. Tomas visste hvilke morderiske tilbøyeligheter disse fiendtlige jødene hadde. Dette framgår av vers åtte i det samme kapitlet: «Disiplene sa til ham: Rabbi! nå nettopp søkte jødene å steine deg, og du går atter dit?» Tomas’ ord sikter derfor til Jesus — ikke til at Jesus skulle bli pelfestet av romerne, men til at Jesus kunne bli utsatt for en pøbelflokk og steinet i hjel av sine motstandere blant jødene. Tomas sa derfor at Jesu disipler burde gå med ham og dø sammen med ham.
● Hvorfor sier 1 Krønikebok 2: 13—15 at Isai hadde sju sønner, mens 1 Samuels-bok omtaler David som den åttende?
Beretningen i 1 Krønikebok 2: 13—15 sier at «Isai fikk Eliab, som var hans førstefødte sønn, og Abinadab, hans annen sønn, og Simea, den tredje, Netanel, den fjerde, Raddal, den femte, Osem, den sjette, David, den sjuende». Beretningen i i Samuel 16: 10, 11 lyder: «Således lot Isai sju sønner gå fram for Samuel; men Samuel sa til Isai: [Jehova] har ikke utvalgt noen av disse. Og Samuel sa til Isai: Var dette alle de gutter du har? Han svarte: Ennå er den yngste tilbake; han vokter småfeet.» I det neste kapittel i 1 Samuel, vers 12, står det: «David var en sønn av den før omtalte efratitt fra Betlehem i Juda som hette Isai, og som hadde åtte sønner.»
Det ser ut til at en av de sønner som ble vist Samuel, ikke levde så lenge at han giftet seg og fikk barn, og at hans navn derfor ble utelatt i 1 Krønikebok 2, som gjengir Isais og andres ættetavle. En gjør vel i å huske at 1 Samuel ble skrevet av Samuel, Gad og Natan og ble fullført omkring 1077 f. Kr. Krønikebøkene ble imidlertid skrevet av presten Esras omkring 460 f. Kr. Da Esras skrev 1 Krønikebok 2: 13—15, utelot han navnet til den av Isais sønner som tydeligvis hadde dødd barnløs.