De kristne er først og fremst Jehovas vitner
IKKE på noe tidspunkt siden skapelsen har Jehova Gud vært uten vitner. Hele det veldige univers med dets symmetri, skjønnhet og ubegrensede krefter, og også solskinnet, regnet og fruktbare årstider er veltalende om enn stumme vitner om den Høyestes, Jehova Guds eksistens, og hjelper oss til i det minste i en viss grad å verdsette noen av hans vidunderlige egenskaper. «For hans usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, fordi de blir forstått av de ting som er skapt, både hans evige makt og hans guddommelighet.» — Rom. 1: 20, NW.
Jehova har foruten slik stumme vitner om hans overhøyhet alltid hatt mennesker på jorden som ved sine handlinger og sitt budskap har vitnet om ham som den Høyeste. «La alle hedningefolk [nasjoner, AS] samle seg, alle folkeferd komme sammen! Hvem blant dem er det som kunngjør slikt? La dem si oss hva de tidligere har spådd! La dem stille sine vitner, så de kan få rett, la dem høre og si: Det er sannhet! I er mine vitner, sier, [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, forat I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser. Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og der var ingen fremmed gud blant eder. I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud . . . mitt folk, mine utvalgte, . . . det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris.» «Så sier [Jehova], Israels konge og gjenløser, [Jehova,] hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud. Frykt ikke og forferdes ikke! Har jeg ikke for lenge siden latt deg høre det og forkynt deg det? I er mine vitner. Er det noen Gud foruten meg? Det er ingen klippe, jeg kjenner ingen.» — Es. 43: 9—12, 20, 21; 44: 6, 8.
Apostelen Paulus regner opp en rekke av disse vitnene i Hebreerne, 11. kapitel: Abel, Enok, Noah, Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses og mange andre. Og i Hebreerne 12: 1 omtaler han dem deretter som «så stor en sky av vitner» som omgir de kristne. Noen prøver å fortolke Paulus’ ord derhen at de betyr at disse trofaste menn fra fortiden er vitner til hva de kristne gjør, at de er tilskuere. Men det er to grunner til at dette ikke kan være tilfelle. For det første befinner disse trofaste menn seg fremdeles i sin grav, og derfor kan de ikke følge med i hva de kristne gjør. (Dan. 12: 13; Joh. 3: 13) Og for det andre, hvis Paulus hadde ment at de utelukkende var tilskuere til de kristne, ville han enten ha brukt det greske ordet autóptes, som betyr «øyenvitner», som i Lukas 1: 2, eller også ville han brukt ordet epóptes, som i 2 Peter 1: 16, som også blir gjengitt med «øyenvitner». Men han brukte i stedet ordet mártyres, som betyr «en som bærer vitnesbyrd», slik som han også gjorde i 1 Korintierne 15: 15, hvor han taler om slike som vitnet om Jesu Kristi oppstandelse. Se også 1 Timoteus 5: 19; 6: 12; Åpenbaringen 11: 3.
Det argumentet at henvisningen til Jehovas vitner i Esaias bare er anvendelig på disse Guds tjenere i den før-kristne tidsalder, holder heller ikke. Apostelen Peter siterer Esaias 43: 20, 21 og anvender det på de kristne i 1 Peter 2: 9 (NW). «Dere [er] ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til særlig eiendom, forat dere vidt og bredt skulle forkynne hans dyder’ som kalte dere ut av mørket og inn til sitt underfulle lys.» Både apostelen Paulus og apostelen Johannes siterer fra Esaias 44, og viser således at de har en forbilledlig betydning. Sammenlign Åpenbaringen 12: 12 og 18: 20 med Esaias 44: 23 angående gjenløsningen av Israel fra Babylon; og 1 Korintierne 1: 20 med Esaias 44: 25. Det framgår tydelig at «alt som ble skrevet før, ble skrevet til vår belæring,» og «til advarsel for oss som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til». — Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11, NW.
Kristus Jesus satte eksemplet
De som kommer med innvendinger mot at navnet «Jehovas vitner» blir brukt om kristne, og som sier, at det er en forkleinelse av Kristus og at kristennavnet derved forsvinner fra kristendommen, overser det faktum at Jesus selv var et vitne for Jehova. Han omtaler seg selv som «det troverdige vitne» og som «amen! det troverdige og sanndru vitne». Og han sa til Pilatus: «For det formål er jeg født, og for det formål er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten.» (Åpb. 1: 5; 3: 14; Joh. 18: 37, NW) Apostelen Paulus kommer med en lignende erklæring: «Kristus Jesus, som i egenskap av et vitne kom med den rette offentlige kunngjøring for Pontius Pilatus.» Og profeten Esaias forutsa for lang tid siden at Gud ville la Jesus bli «til et vitne for folkeslag». — 1 Tim. 6: 13, NW; Es. 55: 4.
Som et trofast vitne for Jehova, framholdt han Jehovas navn under hele sin tjeneste. I den bønnen han lærte sine etterfølgere, angår den første bønnen hans Fars navn: «Vår Far i himmelen, la ditt navn bli helliget.» Og til de vantro jøder sa han: «Jeg er kommet i min Fars navn, men dere tar ikke imot meg; hvis en annen kom i sitt eget navn, ville dere ta imot ham.» Og da hans tjeneste nærmet seg slutten, ba han til sin Far: «Jeg har herliggjort deg på jorden, idet jeg har fullført den gjerning du har gitt meg å gjøre. Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden.» — Matt. 6: 9; Joh. 5: 43; 17: 4, 6, NW.
Under hele sin jordiske tjeneste opphøyde Jesus sin Fars navn og vitnet først og fremst om det. Han understreket at Gud Jehova alene skulle tilbes; at det bare var hans Far som var god; at han selv ikke gjorde noe på eget initiativ; at hans Far var større enn ham. Og gjentatte ganger henviser han til sin Fars egenskaper. — Man. 4: 10; 5: 45; Luk. 18: 19; Joh. 4: 24; 5: 19; 14: 28.
Det nytter heller ikke å bruke det ’argument at navnet Jehova’ ikke forekommer i Septuaginta-oversettelsen av de hebraiske skrifter som utvilsomt ble brukt av Jesus og hans disipler, og at de derfor ikke kjente navnet eller brukte det. Det kan man bare si når det gjelder de senere kopier av Septuaginta. I et av de eldste fragmenter av Septuaginta som eksisterer i dag, Fortegnelse 266, forekommer tetragrammaton (de fire hebraiske bokstavene JHVH, som står for Jehovas navn), gjentatte ganger. Og i henhold til Hieronymus, som oversatte Bibelen til latin, den såkalte Vulgata-oversettelsen, inneholdt de kopier av Septuaginta-oversettelsen som var for hånden i hans dager, det guddommelige navn i form av tetragrammaton, som ble omskrevet i stedet for å bli oversatt i likhet med den øvrige hebraiske tekst.
Men selv om navnet ikke forekom i «Det nye testamente», ville ikke det være noe argument mot å bruke det, for Bibelen er en bok, som består av de hebraiske skrifter, hvor navnet Jehova forekommer 6823 ganger, og de greske skrifter. Når de hebraiske skrifter, som inneholder navnet Jehova, blir sitert i de kristne greske skrifter, skulle navnet Jehova ha blitt overført, slik komiteen for New World-oversettelsen av Bibelen har gjort, og ikke gjengitt med noe annet, slik nesten alle andre oversettere har gjort.
Jehovas navn finnes imidlertid i alle utgaver av «Det nye testamente», for Jesu eget navn betyr «Jehova er frelse» eller «Jehova Frelseren»; så hver eneste’ gang navnet Jesus blir brukt, får vi en påminnelse om navnet Jehova. I Åpenbaringen 19: 1—6 forekommer dessuten uttrykket «halleluja» (hallelujah, eng.) fire ganger, og det betyr bokstavelig «pris Jehova», og det blir gjengitt på denne måten 23 ganger i de hebraiske skrifter, som for eksempel i Salmenes bok 104: 35; 105: 45, AS, 106: 1, 48.
Jehova kommer først
Kristus Jesus satte i sin vitnegjerning om Jehova et eksempel som både apostlene og disiplene hans fulgte. (1 Kor. 11: 1; 1 Pet. 2: 21) Legg merke til hvorledes Paulus og Barnabas vitnet om Jehova Gud da noen av hedningene begynte å tilbe dem: «Men hvorfor gjør dere dette? Også vi er menneskelige skapninger, som har de samme skrøpeligheter som dere, og vi forkynner det gode budskap for dere, så dere kan vende dere vekk fra disse tomme ting, og til den levende Gud, som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.» Paulus ga et lignende vitnesbyrd til atenerne på Areopagus. Guds hensikt med å la det gode budskap bli forkynt for folkeslagene var i virkeligheten «å ta ut fra dem et folk for sitt navn». — Ap. gj. 14: 15—17; 15: 14; 17: 23—31, NW.
Selv om de kristne greske skrifter hovedsakelig handler om Kristi Jesu liv, gir de ikke desto mindre Guds navn førsteplassen. Vi finner således 1757 henvisninger til Guds Sønn, og på tolv forskjellige måter: som Jesus, Kristus, Herren, Menneskesønnen, Guds Sønn, osv.; men vi finner 1854 henvisninger til hans Far, Jehova Gud, som blir omtalt på disse tre måter: Gud, Herren og Faderen.
Og selv om evangeliet eller det gode budskap blir kalt Jesu Kristi gode budskap, betyr ikke det at det ikke også er Jehova Guds gode budskap. Det er Kristi budskap fordi det er det gode budskap om ham. Men det er også det gode budskap om Gud, for hvis ikke Gud først hadde sendt sin Sønn til jorden og deretter oppreist ham fra de døde, så ville det ikke ha vært noe godt budskap å forkynne. (Joh. 3: 16; 1 Kor. 15: 15—19) Derfor finner vi at «Det nye testamente» 14 ganger kaller det for Guds gode budskap, mens det kaller det Kristi gode budskap 13 ganger. Det forholder seg på samme måten med Åpenbaringen, for vi leser: «Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham.» — Åpb. 1: 1.
Kilden til alle våre velsignelser er større enn den Kanal som de kommer gjennom. Paulus identifiserer begge for oss: «Så er det i virkeligheten for oss bare én, Gud, Faderen, fra hvem alle ting er, og vi til ham, og det er én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alle ting er, og vi ved ham.» Og derfor er det at selv om det blir sagt at «i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, enten det er i himmelen eller på jorden eller under jorden, og hver tunge skal åpent bekjenne at Jesus Kristus er Herre», så skjer likevel ikke alt dette for at Jesus skal ta Guds plass, men «til ære for Gud Faderen». (1 Kor. 8: 6; Fil. 2: 10, 11, NW) De kristnes første plikt er derfor å avlegge vitnesbyrd om Jehova Gud.