Hvordan du bør se på tukt

Verdifulle opplysninger for unge mennesker

DU KJENNER uten tvil noen — det kan være en skolekamerat, en nabo eller kanskje til og med en lærer — som aldri vil innrømme et mistak, eller som aldri vil være ved at han har tatt feil. Hva synes du om en slik person? Ville du få større eller ville du få mindre respekt for vedkommende hvis han en dag kom og sa rett ut: «Jeg er lei meg. Jeg skjønner at jeg tok feil»?

Vi gjør i virkeligheten alle feil, ikke sant? Grunnen til det er at ingen av oss er fullkommen eller feilfri i ordets fulle betydning. Bibelen forteller oss det. Den viser at fordi vår første far, Adam, var ulydig, har ufullkommenheten gått i arv til oss alle sammen, og vi synder. — Rom. 5: 12.

Ikke alle feil menneskene gjør, skyldes at de ikke vet bedre. Mange feil skyldes likegyldighet. Under en flytur over åpent hav kan det for eksempel være at en passasjer ikke bryr seg om å høre etter når flyvertinnen forklarer hvordan flyets surstoff-forråd og redningsvestene skal brukes. Hvis passasjeren i en kritisk situasjon av den grunn unnlot å gjøre bruk av disse tingene og mistet livet, ville det ikke skyldes at det ikke var blitt opplyst hvordan utstyret skulle brukes. Det ville skyldes at han ikke hadde brydd seg om å sette seg inn i tingene.

Ikke alt det gale en person gjør, kan derfor karakteriseres som feilgrep. Grunnen til at han handler galt, kan ofte være at han med vitende og vilje har unnlatt å sette seg inn i hva som er rett. Enda verre er det når en person gjør det som han vet er galt, og finner på en eller annen unnskyldning som han synes er god nok i øyeblikket.

Alt dette viser at vi trenger tukt, som innbefatter tilrettevisning. Vi trenger alle å bli korrigert eller tilrettevist, enten vi er unge eller gamle. Hvis det ikke ble gitt tukt eller tilrettevisning, ville det i virkeligheten ikke bli gjort noen framskritt — det gjelder alle livets områder. Folk ville fortsette med å gjøre de samme feil, ha de samme feilaktige oppfatninger og aldri bli dyktigere eller vokse i kunnskap.

Tukt innebærer mer enn bare veiledning. Det er en opplæring som tilretteviser, former, styrker eller fullkommengjør. Derfor innbefatter tukt ofte strenge irettesettelser; det kan være straff eller refselse, selv om det ikke behøver å være tilfelle. Men det er aldri straff bare for straffens skyld. Tukt gis alltid for å få rettet på feilen, slik at tingene kan gjøres bedre i framtiden.

Hvorfor det er vanskelig å ta imot tukt

Men hvis tukt er så gagnlig, hvorfor synes da de fleste at det er så vanskelig å ta imot tukt? Jo, det som gjør at vi trenger tukt, nemlig vår ufullkommenhet, gjør det også vanskelig for oss å ta imot tukt.

Tukt kan bringe oss i forlegenhet, såre oss eller gjøre oss motløse. Bibelen erkjenner at tukt medfører et visst ubehag. Apostelen Paulus skriver: «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» — Heb. 12: 11.

Ydmykhet tar den verste brodd av tukten. Mange avviser imidlertid tukt på grunn av stolthet og gjenstridighet. Men når en irettesettelse eller refselse er på sin plass og andre kan se det, vil en som er gjenstridig og avviser slik tukt, ganske enkelt virke tåpelig i andres øyne. Enkelte politikere inntar en slik holdning og forsøker å «snakke det bort» når de har kommet med en feilaktig eller uoverlagt uttalelse eller har begått en urett handling. Men hvem ønsker å ha et slikt omdømme? Guds Ord sier: «Visdom og tukt foraktes av dårer.» — Ordspr. 1: 7.

På den annen side leser vi: «Vis den vise til rette, så skal han elske deg.» Hvorfor? Fordi han vet at hvis han tar imot irettesettelse, så «blir han ennå visere». Ja, «den vise skal høre . . . og gå fram i lærdom, og den forstandige vinne evne til å leve rett». — Ordspr. 9: 8, 9; 1: 5.

Hvordan vil du reagere?

Spørsmålet er nå: Hvordan ønsker du å bruke ditt liv? Vil du bare la det skure og utelukkende gjøre det som du har lyst til? Eller vil du arbeide for å oppnå en lykkelig framtid? Guds Ord sier: «Hør på råd og ta imot tukt, så du kan bli vis til slutt!» — Ordspr. 19: 20.

Vi vil lettere kunne ta imot tukt hvis vi alltid husker at det er Guds ordning. Det er grunnen til at Salme 50: 17 sier at den som hater tukt, i virkeligheten ’kaster Guds ord bak seg’. Tukt må komme fra en som har rett til å gi tukt. Gud har gitt foreldrene denne oppgaven, ettersom de er ansvarlige for sine barns liv. (Ordspr. 1: 8, 9; Ef. 6: 4) Og innen den kristne menighet har Gud sørget for «eldste» som er «i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot». — Tit. 1: 5—9.

La oss også huske at de som tukter oss, ikke forsøker å gjøre det vanskelig for oss å gå på livets vei. De forsøker i stedet å hjelpe oss, for at vi hurtig skal gjøre framskritt, noe som vil være til glede for oss. Tukt beskytter oss mot ting som kunne skade oss, og holder oss borte fra ting som uvilkårlig vil skaffe oss ubehagelige problemer og gjøre vår vandring vanskelig eller endog føre oss inn i en blindgate, åndelig talt. (Ordspr. 5: 11—13, 22, 23) Hvis vi tar imot tilrettevisning, vil følgende løfte i Bibelen gjelde oss: «Når du går, skal intet hindre dine skritt, og når du løper, skal du ikke snuble. Hold fast ved min tilrettevisning, slipp den ikke! Bevar den, for den er ditt liv.» — Ordspr. 4: 10—13.

Er du av og til tilbøyelig til å ta dine foreldres tukt ille opp? Men sett at de bare overlot deg til deg selv og ikke viste deg noen oppmerksomhet og aldri irettesatte deg. Ville det være et tegn på at de hadde sann kjærlighet til deg? Er det ikke slik barn som blir født utenfor ekteskap, pleier å bli behandlet av sine fedre, som ignorerer sitt avkom? Ønsker vi å bli behandlet på en slik måte? Paulus bruker den samme illustrasjonen for å minne oss om at tukt i virkeligheten er et vitnesbyrd om at Gud har kjærlighet til oss og er interessert i oss. — Heb. 12: 4—10; se også Ordspråkene 3: 11, 12.

Hvis du blir opphisset når noen veileder deg eller irettesetter deg, bør du stoppe opp og spørre deg selv: Hvorfor uleiliget de seg og tok seg tid til dette? Var det bare fordi de likte å gjøre det? Som du sikkert forstår, er det i de fleste tilfelle ikke akkurat morsomt å måtte tukte eller irettesette en annen. Når noen irettesetter deg, er det derfor fordi de bryr seg så mye om deg at de synes det er umaken verd. Bare det skulle få deg til å tenke alvorlig over det de sier, og få deg til å forsøke å forstå det de holder fram. — Ordspr. 17: 10.

Det er sant at det krever styrke å innrømme sine feil. Men vi kan vende oss til Gud i bønn og be om styrke og mot til å la oss tukte og ta imot irettesettelse, idet vi erkjenner at det er berettiget at vi blir tuktet, og således høste gagn av det ved i likhet med David å legge en rett innstilling for dagen. (Sl. 51: 3, 4, 12—14; Es. 26: 16) Vi kan etterligne apostelen Peter. Han ble offentlig irettesatt av apostelen Paulus på grunn av en urett handlemåte. Men Peter tok imot irettesettelsen som en mann, og framfor alt som en sann kristen. Han bar ikke nag til Paulus, men omtalte ham senere som «vår elskede bror». — Gal. 2: 11—14; 2 Pet. 3: 15, 16.

Du behøver naturligvis ikke å vente på at andre skal irettesette deg. Du kan utøve selvtukt. Ved å være våken kan du selv bli klar over mange av dine feil og gjøre noe for å rette på dem. — 1 Kor. 11: 31, 32.

Det er således mange fordeler ved å ta imot tukt. Når en åpent og ærlig innrømmer sine feil, får en en sunnere og renere indre følelse. Det styrker ens hjerte og sinn, slik at en vil gjøre det som er rett. Det bidrar til at en kommer til å stå i et godt forhold til andre; de kan se at en er ærlig, ydmyk og likevektig, at en er annerledes enn så mange mennesker i dag, og det er noe de vil sette pris på. Og det viktigste av alt er naturligvis at en oppnår Guds godkjennelse og blir velsignet av ham. Ja, «tilrettevisninger til tukt er en vei til livet». — Ordspr. 6: 23.