Måtte vår prøvde tro være til lov og ære
«Derover fryder I eder, om I enn nå — når så skal være — har sorg en liten stund ved allehånde fristelser [prøvelser, NTN], for at eders prøvde tro . . . må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.» — 1 Pet. 1: 6, 7.
1. Nevn historiske eksempler på at Jehovas tilbedere er blitt forfulgt.
GJENNOM hele menneskehetens historie er troens menn blitt prøvd, plaget og forfulgt av sine motstandere. Dette var tilfelle med Abel, som ble drept av sin bror Kain fordi Gud fant behag i hans offer, men ikke i Kains offer. Det var tilfelle med den jødiske profeten Jeremias, som ble kastet i en brønn full av gjørme fordi han trofast hadde forkynt Guds ord. Det var tilfelle med kristendommens grunnlegger, Jesus, fordi han avslørte religiøst hykleri og var villig til å gjøre sin Fars vilje.
2. Hvordan beskriver Hebreerbrevet de trofastes prøvelser?
2 I Hebreerne, kapittel 11, finner vi en beretning om de prøvelser både menn og kvinner i gammel tid ble utsatt for, og om den tro de la for dagen. For et mot disse tjenerne for Gud må ha hatt når de kunne bevare troen trass i at de ble torturert, spottet, hudstrøket, lagt i lenker og fengslet, ja, til og med steinet og drept med sverd! Som Paulus, en disippel av Jesus, sa: «Verden var dem ikke verd.» Og likevel hadde de alle ikke bare en fast tro, en «full visshet», men også full tillit til at Gud «hadde utsett noe bedre» for dem. (Heb. 11: 1, 2, 38, 40) Hva var det de så fram til med så stor visshet at de var villige til å utholde alle slags prøvelser for det?
3. Hva så fortidens trofaste tillitsfullt fram til?
3 Det var det himmelske rike disse trofaste mennene og kvinnene satte sin lit til, «et rike som ikke kan rystes», Guds rettferdsrike. Paulus minnet de troende hebreere på hans tid om hvordan Jehova Gud på en ærefryktinngytende måte ga sin majestet til kjenne ved Sinai berg, da lovpakten ble gitt. Men han forklarte at noe langt større skulle komme, nemlig opprettelsen av det himmelske rike, som ikke bare skulle herske over Israel, men over hele jorden. «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!» — Heb. 12: 18—28.
Kristne vitner hatet
4. Hvordan ble de første kristne behandlet?
4 Det er nokså betegnende at ordet «martyr», som er av gresk opprinnelse, bokstavelig betyr «vitne», for det var mange vitner i den første kristne tid som utholdt forfølgelse og til og med led martyrdøden framfor å gi avkall på sin tro. Paulus selv var innblandet i dette. Som han senere sa: «Jeg kastet i fengsel og hudstrøk rundt om i synagogene dem som trodde på deg [Herren Jesus], og da blodet av Stefanus, ditt vitne, ble utgytt, sto jeg også hos og samtykte i det og tok vare på klærne til dem som slo ham i hjel.» — Ap. gj. 22: 19, 20.
5. Nevn noen eksempler på trofasthet.
5 En annen av de første kristne martyrer var Jakob, Johannes’ bror. Han var den første av de 12 apostler som døde som martyr, idet han ble avlivet med sverd av Herodes Agrippa I. (Ap. gj. 12: 1, 2) Og hvis ikke Jehova hadde grepet inn, ville også Peter ha blitt drept av Herodes. (Ap. gj. 12: 11) Det ble gjort mange forsøk på å ta livet av apostelen Paulus. (Ap. gj. 22: 22) Da det første århundre nærmet seg slutten, skrev den gamle apostelen Johannes om en annen kristen som døde i trofasthet: «Antipas var mitt trofaste vitne.» — Åpb. 2: 13.
6. a) Hva sa Jesus om sine motstandere? b) Hvorfor var det ikke noen unnskyldning for det de gjorde?
6 Hvorfor møtte Jesu første disipler så mye motstand? Hvorfor gikk folkets ledere så langt som til å få noen til å vitne falsk for å få Stefanus drept? Jesus hadde sagt rett ut til noen av sine religiøse motstandere: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten.» (Joh. 8: 44) Det var ikke det at de ikke kjente sannheten om Jesu lære, eller at de ikke visste at Stefanus’ vitnesbyrd var nøyaktig. De kjente Peters vitnesbyrd om hvordan Guds ånd var blitt utgytt på pinsedagen, og de hadde enten selv vært vitne til eller hørt om at disse kristne menneskene hadde fått gaven å tale i tunger som et bevis for at de var Guds folk. Det var «omkring tre tusen sjeler» som ble døpt på pinsedagen, og senere var det også «en stor mengde av prestene» som tok imot budskapet. Likevel flammet det opp et brennende religiøst hat til dem som fulgte «Guds vei». (Ap. gj. 2: 41; 6: 7; 9: 2) De religiøse ledere husket uten tvil hvordan Jesus hadde fordømt dem. (Matteus, kapittel 23) Ved sin motstand mot disse første kristne viste de derfor tydelig at de motarbeidet Guds ånd.
Saulus blir en disippel
7. Hva slags bakgrunn hadde Paulus?
7 Men ikke alle reagerte på den måten. Saulus (som ble kjent ved sitt romerske navn, Paulus) var en som foretok store forandringer i sitt liv. (Ap. gj. 13: 9) Trass i at han var blitt opplært under lovpakten og i samsvar med fariseernes syn på den, forlot han sin ansette stilling i det jødiske trossamfunn og ble selv en forfulgt kristen. (Fil. 3: 5, 6) Han var fullt klar over hvilke følger denne forandringen ville få, men han nølte ikke da han var blitt overbevist om hva som var riktig. I denne tiden var den kristne menighet utsatt for stor forfølgelse. Saulus hadde selv «herjet menigheten» og gått inn i hus etter hus og dratt ut både menn og kvinner for å kaste dem i fengsel. (Ap. gj. 8: 1—3) Ja, det var da han var på vei til Damaskus med brev fra ypperstepresten som ga ham myndighet til å føre dem som bekjente seg til kristendommen, som fanger til Jerusalem, at det skjedde noe som forårsaket en dyptgående forandring i hans liv. — Ap. gj. 9: 1, 2.
8. Hvordan lærte Paulus (eller Saulus) sannheten å kjenne, og hvordan reagerte han?
8 Plutselig ble han omgitt av et himmelsk lys. «Han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.» Saulus ble så ført til Damaskus, for han var blitt blindet av lyset. Etter tre dager ble en disippel som het Ananias, sendt for å hjelpe ham. Etter at Ananias hadde fått forsikring om at dette var Herrens vilje, sa han til Saulus: «Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som åpenbarte seg for deg på veien hvor du kom, for at du skal få ditt syn igjen og bli fylt med den Hellige Ånd.» Hvordan ville du ha reagert på en slik hendelse? Ville du ha syntes at det var vanskelig å foreta en forandring, ettersom du visste at det sannsynligvis ville bety forfølgelse og vanskeligheter for deg og trolig innebære at du ble utstøtt av din egen familie? Det var ingen tvil i Saulus’ sinn med hensyn til hva han skulle gjøre. Vi leser: «Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.» — Ap. gj. 9: 3—5, 17, 20.
Et eksempel på tro
9. a) Hvordan er Saulus’ opplevelser en oppmuntring for de kristne i vår tid? b) Hvordan reddet han så vidt livet i Damaskus da han begynte å forkynne om Kristus?
9 Når vi ser på den tro og den utholdenhet Saulus la for dagen under prøvelser, og den veiledning og den beskyttelse han fikk av Jehova, blir vi oppmuntret til å overvinne de vanskeligheter vi som sanne kristne står overfor i vår generasjon. Paulus var ikke en som vek tilbake, trass i at han visste at han i likhet med de andre kristne på den tiden ville møte motstand, og trass i at Herren hadde sagt til Ananias: «Jeg vil vise ham hvor meget han skal lide for mitt navns skyld.» Etter at Saulus hadde tilbrakt noen dager sammen med disiplene i Damaskus, begynte han nidkjært å forkynne. Det gikk derfor ikke lang tid før jødene la råd opp om å slå ham i hjel og begynte å vokte på byportene dag og natt for å få ham drept. Men Jehova ville ikke tillate at dette ’utvalgte redskap’ så lett ble ryddet av veien. (Ap. gj. 9: 15, 16) Saulus fikk kjennskap til sammensvergelsen, og hans disipler hjalp ham til å flykte ved å fire ham ned fra en åpning i muren i en kurv. Dette var bare begynnelsen til et begivenhetsrikt liv i forkynnelsesarbeidet for denne tidligere forfølgeren av de kristne.
10. Hvordan viser det Paulus opplevde i forbindelse med Elymas, at han også møtte motstand fra demonenes side?
10 Saulus og Barnabas ble spesielt utvalgt av den hellige ånd til å forkynne Guds ord for både jøder og ikke-jøder. På sin første misjonsreise traff de en falsk profet, en trollmann, hos landshøvdingen Sergius Paulus. Da denne trollmannen, Elymas, begynte å stå Saulus og Barnabas imot og prøvde å hindre at landshøvdingen lyttet til deres budskap, ble Saulus (som nå ble kalt Paulus) fylt av den hellige ånd og spurte ham: «Vil du ikke holde opp med å forvende Herrens rette veier?» Straks ble trollmannen blind for en tid. Resultatet ble at den forbausede landshøvdingen viste tro på det han hadde sett og hørt. — Ap. gj. 13: 6—12.
11. a) Hvorfor og på hvilket bibelsk grunnlag forkynte Paulus og Barnabas for hedningene i Antiokia og Ikonium? b) Hva gjorde de da de var blitt drevet ut fra disse byene?
11 Paulus og Barnabas dro videre til Antiokia i Pisidia, hvor de avla et frimodig vitnesbyrd for folket i byen. Da jødene ble rasende på grunn av det de forkynte om Jesu oppstandelse, vendte Paulus og Barnabas seg til hedningene, menneskene av folkeslagene. De henviste til Esaias’ profetiske ord: «Jeg har satt deg til et lys for hedninger, for at du skal være til frelse inntil jordens ende.» (Ap. gj. 13: 47) De av hedningene som hadde en rett innstilling, gledet seg over å høre dette, men den jødiske befolkning drev Paulus og Barnabas ut av byen. De dro så videre, fylt av glede og den hellige ånd. På det neste stedet, i Ikonium, hadde de en lignende opplevelse. Som følge av deres forkynnelse var det en stor mengde jøder og grekere som kom til troen, men de som ikke tok imot budskapet, hisset opp folket, slik at både jøder og grekere ville skade dem. Det ble derfor nødvendig for dem å flykte til et annet sted for å kunne fortsette å forkynne det gode budskap.
12, 13. a) Hva skjedde med Paulus i Lystra? b) Hvordan viste Paulus at han stolte på Jehova?
12 I Lystra helbredet Paulus en mann som hadde vært vanfør fra fødselen av, og etter dette trodde folket at Paulus og Barnabas var guder. De kalte Barnabas Jupiter og Paulus Merkur, fordi det var han som førte ordet. Men Paulus og Barnabas sa til dem: «I menn! hva er det I gjør? Også vi er mennesker under samme vilkår som I, og vi forkynner eder evangeliet.» (Ap. gj. 14: 15) Omtrent på dette tidspunkt kom det noen jøder fra Antiokia og Ikonium som fulgte etter Paulus, og da de fant ham, steinet de ham og slepte ham utenfor byen, fordi de trodde at han var død. Men ved Jehovas ufortjente godhet overlevde Paulus denne opplevelsen, og dagen etter dro han og Barnabas av sted til Derbe, hvor han fortsatte å forkynne og gjorde mange disipler.
13 Du tenker kanskje: ’Etter alt det der ville jeg ha gitt opp før jeg ble drept.’ Men Paulus tenkte ikke slik. I Apostlenes gjerninger 14: 21 leser vi faktisk at Paulus og Barnabas vendte tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia, hvor de hadde møtt så mye motstand, fordi de ville styrke og oppmuntre disiplene. De sa til dem: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» De fortsatte følgelig sitt arbeid med hensyn til å bygge opp menighetene og styrke dem som hadde begynt å tro på Jehova. — Ap. gj. 14: 22.
Strid blant troende
14. Hva hevdet noen, og hvordan ble saken avgjort?
14 Det var dessverre ikke bare motstandere som skapte problemer. Det hendte til og med at andre troende forårsaket stridigheter ved for eksempel å hevde at hedningene ikke kunne bli frelst hvis ikke de ble «omskåret etter Mose skikk». (Ap. gj. 15: 1, 2) Etter at det hadde vært et kraftig ordskifte om dette, ble det bestemt at Paulus og Barnabas og noen andre skulle legge saken fram for apostlene og de eldste i menigheten i Jerusalem. Hvilken avgjørelse ble så truffet etter at de hadde hørt hva Peter og andre hadde å si? Det ble bestemt at de ikke skulle gjøre det tungt for dem av hedningene som omvendte seg til Gud, men pålegge dem visse nødvendige ting, nemlig at de skulle avholde seg fra avgudenes urenhet, fra hor og fra blod. — Ap. gj. 15: 12—20.
15. Hvorfor måtte Paulus irettesette Peter?
15 Paulus sto fast for sannheten. Han sier i forbindelse med sitt besøk i Jerusalem at da ’falske brødre snek seg inn’, «vek vi ikke et øyeblikk i ettergivenhet, for at evangeliets sannhet kunne stå fast iblant eder». I Antiokia, da til og med Peter hyklet og ikke ville omgås eller spise med sine brødre fra hedningefolkene for ikke å støte noen jødekristne som var på besøk, sa Paulus «ham imot like opp i øynene, fordi det var ført klagemål imot ham». Paulus sa til galaterne: «Jeg akter ikke Guds nåde for intet; for er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves.» (Gal. 2: 4, 5, 11, 21) Dette hjalp galaterne til å forstå at de kristne blir rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. Lovpakten var tatt bort. Den nye pakt hadde nå trådt i kraft. Noen var sene til å forstå dette, men Paulus mistet ikke motet fordi om de tenkte på kjødelig vis.
Ble ikke nedtrykt på grunn av motstand
16. Hvordan gikk det til at de prøvelser Paulus og Silas ble utsatt for i Filippi, endte med en velsignelse?
16 På sin annen misjonsreise hadde Paulus den glede å bringe sannheten til en forretningskvinne i Filippi ved navn Lydia. Hun åpnet sitt hjerte for det Paulus sa, og viste Paulus og hans reisefeller stor gjestfrihet. Også her i Filippi møtte Paulus problemer, denne gang fra noen menn som hadde en trellkvinne som hadde evnen til å spå. Dag etter dag ropte hun etter dem: «Disse mennesker er den høyeste Guds tjenere, som forkynner eder frelsens vei.» (Ap. gj. 16: 17) Til slutt ble Paulus lei av dette og befalte i Jesu navn den demonen som hadde besatt piken, å fare ut av henne. Da hennes eiere, som hadde tjent mye på hennes spådommer, så at hun hadde mistet denne overnaturlige evnen, førte de Paulus og Silas fram for styresmennene og fikk dem slått og fengslet. Dette ville ha vært nok til å ta motet fra noen og hver, men det tok ikke motet fra Paulus og Silas. Beretningen forteller at midt på natten, mens Paulus og Silas holdt bønn og sang lovsanger til Gud, kom det plutselig et kraftig jordskjelv, noe som førte til at fengslets dører sprang opp og fangene ble løst fra sine lenker. Paulus prøvde ikke å flykte, men ble i fengslet for å berolige fangevokteren, som skulle til å ta livet av seg. Han benyttet anledningen til å forkynne Jehovas ord for fangevokteren og hans familie. Det førte til at hele denne familien ble døpt den natten.
17. Hvordan så Paulus på sine prøvelser, og hvilken innstilling bevarte han?
17 Uansett hva som skjedde, mistet ikke Paulus motet. Han bevarte den rette innstilling. Som han skrev til sine brødre i Korint: «Vi blir utskjelt — og vi velsigner; vi blir forfulgt — og vi tåler det; vi blir spottet — og vi formaner.» (1 Kor. 4: 12, 13) Han kunne se sannheten i Jesu ord: «En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder.» (Joh. 15: 20) Paulus så det som en stor forrett å kunne gjennomgå prøvelser for det gode budskaps skyld. — Fil. 1: 27—30.
18. Hva var grunnen til at en sølvsmed motarbeidet Paulus, men hvordan gikk det til slutt?
18 På sin tredje misjonsreise møtte Paulus motstand enda en gang, denne gang fra håndverkere som laget religiøse helligdommer. Demetrius, en sølvsmed som hadde store inntekter av å lage Diana-templer, advarte folket mot Paulus og sa at han lærte at de guder som ble gjort med hendene, ikke var guder, og at håndverkernes yrke snart ville komme i vanry. Hele byen kom i opprør på grunn av dette, og det var bare så vidt byskriveren klarte å berolige folket og få mengden til å spre seg. (Ap. gj. 19: 23—41) Ja, det hendte gang på gang at Paulus’ liv var i fare, og at hans tro ble satt på prøve. — 2 Kor. 4: 7—12; 6: 3—10; 11: 23—27.
19. Hvilken advarsel fikk Paulus, men hvorfor vek han ikke tilbake på grunn av den?
19 Mens Paulus var i Cesarea, advarte profeten Agabus ham og sa at han ville bli bundet i Jerusalem og overgitt i hedningenes hender. Hva ville Paulus gjøre? Ville han flykte? Nei, han sa: «Jeg er rede ikke bare til å bindes, men også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn.» (Ap. gj. 21: 10—13) Han visste at uansett hva som skjedde med ham, hadde han trofast utført sitt tjenesteoppdrag og kunne si at han var «ren for alles blod». — Ap. gj. 20: 26.
20. Hvem fikk Paulus deretter det privilegium å avlegge et vitnesbyrd for, og hvordan benyttet han tiden mens han satt i fengsel?
20 Som det var blitt forutsagt, ble det rettet falske anklager mot Paulus i templet, og han ble slept utenfor. Det var bare den øverste romerske høvedsmannens inngripen som hindret at Paulus ble drept. Paulus fikk deretter det privilegium å holde sin forsvarstale for den jødiske høyesterett, Sanhedrinet. Også her oppsto det strid på grunn av det budskap han forkynte. Den natten sto en engel foran ham og oppfordret ham til å være frimodig. Akkurat som han hadde avlagt et grundig vitnesbyrd i Jerusalem, skulle han nå gjøre det i Roma. (Ap. gj. 23: 11) Paulus ble først forhørt av landshøvdingen Feliks, deretter av dennes etterfølger, Porcius Festus, og så til slutt av kong Agrippa II, hvoretter han ble sendt til Roma. Her satt han to år i varetektsarrest og forkynte for alle som kom og besøkte ham. Han ble tydeligvis erklært ikke skyldig og løslatt av keiser Nero. — 2 Tim. 4: 16, 17.
21, 22. a) Hva er det som viser at Paulus regnet med at han snart kom til å dø, da han satt i fengsel for annen gang? b) Hva var grunnlaget for Paulus’ sterke tro?
21 Paulus ble imidlertid fengslet igjen i Roma omkring år 65 e. Kr. Det var under dette fengselsoppholdet at han skrev sitt annet brev til Timoteus. Her viste han at han forsto at hans død var nær forestående. (2 Tim. 4: 6—8) Han led sannsynligvis martyrdøden under Nero i år 66 e. Kr.
22 Ja, Paulus’ tro ble prøvd. Paulus hadde også god grunn til å ha tro. Han var ikke bare blitt kalt på mirakuløst vis, men han hadde gang på gang sett Guds ånd i virksomhet i forbindelse med de ting han fikk utrette. Han opplevde også at engler grep inn til gagn for ham. Men til tross for det intense hat han ble utsatt for både fra demoner og mennesker, lot han ikke sin tro bli svekket, og han vek ikke tilbake fra det arbeid han var blitt kalt til. Han satte sin lit til Herren og til oppstandelseshåpet. — 1 Kor. 15: 14, 21, 22.
23. Hvordan vet vi at Paulus ikke skammet seg over den kurs han fulgte?
23 Paulus skammet seg ikke over den kurs han fulgte. Som han sa til kong Agrippa: «Jeg ville ønske til Gud . . . at ikke alene du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg er, bare uten disse lenker.» (Ap. gj. 26: 28, 29; Rom. 1: 16) Til tross for de prøvelser han måtte utholde, oppmuntret han andre til å følge den samme kurs. Til brødrene i Korint skrev han: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» (1 Kor. 11: 1) Han var ikke den typen som oppsøkte vanskeligheter, eller som nøt å være martyr på grunn av den ære det medførte. Men han sto fast for sannheten. Da han skrev til tessalonikerne, gledet han seg over at det gode budskap ikke bare hadde kommet i ord, «men og i kraft og i den Hellige Ånd og i stor fullvisshet . . . og I ble etterfølgere av oss og av Herren, idet I tok imot ordet under megen trengsel med glede i den Hellige Ånd». — 1 Tess. 1: 5, 6.
24. Hvilke velsignelser vil vi oppnå hvis vi legger samme tro for dagen som Paulus?
24 Det er få av oss som noen gang vil komme til å få så mange prøvelser som Paulus. Men vi kan alle legge den samme tro for dagen. Vi kan huske hans oppmuntrende ord til hebreerne: «Vi er ikke av dem som unndrar seg til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.» (Heb. 10: 38, 39) Ettersom vi vet at det at vår tro blir prøvd, fører til utholdenhet, burde vi etterligne Paulus, akkurat som han etterlignet Kristus Jesus. Når vi trofast holder ut trass i de prøvelser som kommer over oss, vet vi at vår utholdenhet og vår prøvde tro vil «finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse». — 1 Pet. 1: 5—7, 9; Jak. 1: 2, 3, NW.
[Bilde på side 393]
Saulus fra Tarsus «ble . . . ikke ulydig mot det himmelske syn», men ble en Jesu disippel og et eksempel på tro og utholdenhet. — Ap. gj. 26: 19