annen, har oppfylt loven. For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt; derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.» På grunn av kjærlighetens grunnleggende betydning henviste ikke Jesus til noen av De ti bud da han ble spurt om hva som var det største bud, men han viste at det største bud var å elske Gud av hele sitt hjerte og sinn og av all sin sjel og styrke. — Mark. 12: 29, 30.

Det fjerde bud er imidlertid ikke uten betydning for de kristne. De holder en sabbat, ikke en sabbat som inntreffer hver sjuende dag, men en kontinuerlig sabbat, nemlig den sabbat eller hvile som Gud gikk inn i da han hadde fullført sine skapelsesgjeringer. (Sl. 95: 8—11; Heb. 3: 7 til 4: 8) Ja, «det [står] en sabbatshelg tilbake for Guds folk», skrev Paulus. «La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile.» Hvordan? Ved å vise tro på Guds foranstaltning for frelse, ved å avholde oss fra selviske gjerninger og i stedet bruke vårt liv til å herliggjøre Gud. «Den som er kommet inn til hans hvile, han har og fått hvile fra sine gjerninger [selvrettferdige, selviske gjerninger], liksom Gud fra sine» skapelsesgjerninger. (Heb. 4: 9—11) Har du gjort det?

Kristendommens utbredelse

◆ I år 60 eller 61 e. Kr. skrev apostelen Paulus til de kristne i Kolossæ at «evangeliet» var blitt «forkynt for enhver skapning under himmelen». (Kol. 1: 23) Professor J. W. Thompson viser at kristendommen ikke bare ble forkynt, men også slo rot overalt i Romerriket. Han sier: «Kristendommen hadde spredt seg i et bemerkelsesverdig raskt tempo i hele den romerske verden. I år 100 hadde sannsynligvis hver eneste provins som grenset til Middelhavet, et kristent samfunn, og i mange provinser var det flere menigheter. Det ser også ut til at den vertikale ekspansjon fra de lavere klasser, som de første omvendte tilhørte, og opp til de høyere lag av det romerske samfunn har foregått hurtig.» — History of the Middle Ages, side 22.

Kirkene har støttet krig

◆ I boken War, Communism and World Religions skrev dr. Charles S. Braden: «Under hele den første verdenskrig støttet kirkene pliktskyldigst krigen. De solgte obligasjoner og rekrutterte soldater midt i kirken og velsignet i det store og hele krigen. Det var noen som ble satt i fengsel fordi de av samvittighetsgrunner nektet å delta, men det var bare noen få, og de møtte i sin alminnelighet lite sympati fra kirkene.»

Ettersom det nå er over et halvt århundre siden denne krigen, vil noen kanskje tvile på at prestene virkelig inntok et slikt ukristent standpunkt. Men boken Thoughts in War-Time siterer et essay av kannik B. H. Streeter som ble utgitt under den første verdenskrig. I essayet «Krig, denne krigen og Bergprekenen» sier denne presten:

«Hvis soldaten er overbevist om at den sak han kjemper for, gjelder hele menneskehetens ve og vel og følgelig også i det lange løp Tysklands ve og vel, kan han ikke bare skyte tyskeren i skyttergraven på den andre siden uten å nære noen personlig uvilje mot ham, men han kan også gjøre det av menneskekjærlighet. . . . Soldaten er framfor alt en mann som er rede til å dø for sitt land; og villighet til å dø for andre er i virkeligheten en kristen egenskap.»

Hvilken stilling tror du slike blodbesudlede religiøse ledere har innfor «den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde»? — Ap. gj. 10: 42.