De vil gjerne hjelpe

«VI [OPPMUNTRER] dere, brødre, til å . . . tale trøstende til de nedtrykte sjeler.» (1. Tessaloniker 5: 14, NW) Med disse ordene til menigheten i Tessalonika viste apostelen Paulus at den kristne menighet er en foranstaltning Gud har truffet for å hjelpe og støtte dem som er nedtrykt. Alle kristne som føler seg overveldet av negative følelser, kan finne trøst og hjelp hos sine kristne brødre.

Disippelen Jakob anbefalte at en søkte hjelp hos de utnevnte eldste i menigheten. Han sa: «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp.» — Jakob 5: 14, 15.

Men sett at noen nøler med å be de eldste om hjelp. En kvinne som hadde et alvorlig problem, gjorde det, og hun forteller hvorfor: «Innerst inne hadde jeg på følelsen at de eldste ikke ville forstå meg, at de ville mene at det var min feil.» Men etter en alvorlig krise i hjemmet henvendte hun seg til dem allikevel. Hvordan gikk det? «De eldste er ikke fullkomne. Men de forstod meg.»

Vi må imidlertid huske at apostelen Paulus oppfordret hele menigheten til å «tale trøstende til de nedtrykte». De eldste vil naturligvis hjelpe. Men de som er nedtrykt, kan henvende seg til en hvilken som helst moden bror eller søster som de føler at de kan snakke fortrolig med. For de unge vil det være naturlig å henvende seg til foreldrene. Kvinner vil kanskje foretrekke å drøfte tingene med erfarne kristne søstre som er «lærere i det gode». (Titus 2: 3) Det viktigste er: SNAKK MED NOEN!

Sett at en som er nedtrykt, henvender seg til deg for å få hjelp. Eller sett at du tar initiativet for å prøve å hjelpe en som er nedtrykt. Det er flere ting som en bør huske på i den forbindelse.

Trøst og medfølelse

Vær ikke for snar til å trekke slutninger når det gjelder nedtrykte menneskers åndelighet. Paulus sa at de trenger trøst. Vi bør derfor legge for dagen de egenskaper som Paulus omtaler i brevet til Filipperne: «Når det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, og så sant det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Vis enighet, stå sammen i kjærlighet.» (Filipperne 2: 1, 2) Trøst, kjærlighet, oppmuntring, fellesskap, medfølelse og barmhjertighet kan ha en helbredende virkning på en som er nedtrykt.

Apostelen Peter sa: «Ha det samme sinn, vis medfølelse [samfølelse, NW], elsk hverandre som søsken, vis hjertelag.» (1. Peter 3: 8) En som har samfølelse, som kan sette seg i en annens sted, vinne hans fortrolighet og tale trøstende ord til ham, er godt rustet til å hjelpe dem som er nedtrykt.

Dyp depresjon

Men sett at noen i menigheten lider av dyp depresjon. Sett at vedkommende føler seg totalt verdiløs eller er tynget av skyldfølelse, håpløshet eller fortvilelse, og at ikke noe av det noen sier, ser ut til å hjelpe. Vedkommende bør da først og fremst rådes til å søke lege, ettersom dyp depresjon ofte kan ha en fysisk årsak.a Men uansett hva slags legehjelp vedkommende trenger, spiller menigheten likevel en viktig rolle.

De andre i menigheten bør ikke kritisere den nedtrykte eller si til vedkommende at han får «ta seg sammen». En mann som har en deprimert kone, sier at hun fra tid til annen har gått i selvmordstanker. Hvorfor? Mannen innrømmer at det til dels skyldes mangel på forståelse fra hans og andres side.

Noen har erfart at det hjelper å snakke med de nedtrykte om noe som de en gang var klar over, men som de nå kanskje har vanskelig for å tro på fordi nedtryktheten har forvirret deres tankegang. Snakk om Jehova, «den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst». (2. Korinter 1: 3) Minn vedkommende om at Jehova ’gjerne vil tilgi’. (Jesaja 55: 7) Snakk om skjønnheten i Jehovas skaperverk og minn vedkommende om en eller annen hyggelig opplevelse han har hatt i den forbindelse. Snakk om fellesskapet i menigheten, som han har gledet seg over, hvor glad han er i familien sin, og hvor glad familien er i ham. Understrek at selv om du ikke fullt ut forstår hvor dårlig han føler seg, så viser andres erfaring at situasjonen nok vil bli bedre. Vær villig til å høre på det han sier, med ’søskenkjærlighet og hjertelag’, uansett hvor ulogisk det høres ut på grunn av hans tilstand.

Hvis han snakker om selvmord, så ta det alvorlig. Og hvis han ikke snakker om selvmord, men du har grunn til å tro at han tenker på det, bør du ikke være redd for å bringe emnet på bane. Du kan kanskje si noe slikt som dette: «Jeg vet at du er veldig nedfor akkurat nå, kanskje mye mer nedfor enn jeg egentlig forstår. Du vet at når folk har det så ille som du, hender det at de får den tanken at det aller beste ville være å gjøre slutt på det hele. Har du noen gang følt det?» Hvis han har det, kan det du sier, få ham til å snakke åpent ut om det og befri ham for den skyldfølelsen som slike tanker medfører.

«Maskineriet er i uorden»

En lege som også er en kristen eldste, forteller: «Noen ganger bruker jeg en kalkulator som en sammenligning. Hvis batteriene er utbrukt, får en ikke det riktige svaret, uansett hvilke taster en trykker på. Jeg pleier derfor å si til pasienter som er dypt deprimert, at deres ’batterier’ er midlertidig utbrukt. De kommer til å få noen merkelige ideer og trekke noen underlige slutninger. Men det kommer bare til å vare så lenge maskineriet er i uorden. Når problemet er borte, vil det gå bedre.»

Den samme legen tilføyer: «Det er ikke alltid det vi sier, som har noen betydning for folk i en slik tilstand. Det som teller, er at vi gjør vårt beste som deres kristne brødre for å vise dem medfølelse. De eldste kan kanskje finne en som har stor livserfaring, og få vedkommende til å sette seg ned og snakke med vedkommende eller bare høre på det han har å si. Mange ganger har jeg erfart at en som er nedtrykt, har fått den beste hjelpen av en eldre kristen søster som selv har vært dypt deprimert. Hun setter seg bare ned, klapper vedkommende på skulderen og sier: ’Jeg vet hvordan du har det.’»

Det kan la seg gjøre

For dem som plages av følelsesmessige forstyrrelser, kan det fortone seg som et kjempeløft å overvinne dem. Og en som er nedtrykt, har kanskje minst av alt lyst til å anstrenge seg på noen som helst måte. Men selvmord er ikke løsningen. En kvinne var nedtrykt i lang tid. Hun ville ikke spise, fikk ikke sove, hadde ingen krefter, var nervøs og anspent og ønsket å dø. Nå skriver hun: «Fatt mot. Uansett hvor lenge du har lidd, og uansett hvordan problemet er, kan og vil Jehova hjelpe deg. Jeg er et bevis for det.» — Filipperne 4: 13.

Det er også noe annet vi kan gjøre for å hjelpe dem som er nedtrykt. Vi kan be for dem. Vi kan si som apostelen Paulus: «Vår Herre Jesus Kristus selv og Gud, vår Far, som har elsket oss og i sin nåde gitt oss en evig trøst og et godt håp, han gi deres hjerte mot og styrke til alt godt i ord og gjerning!» — 2. Tessaloniker 2: 16, 17.

[Fotnote]

[Ramme på side 10]

Går noen du kjenner, i selvmordstanker?

Det kan være at en person gjør det hvis han er dypt deprimert og dessuten . . .

● snakker om eller tenker på selvmord

● har mistet interessen for livet og for familie og venner

● ikke får sove

● har mistet appetitten

● har svekket kjønnsdrift

● plutselig virker rolig etter en sterk sinnsbevegelse

● bringer orden i alle sine saker, forandrer livsstil eller forsømmer seg selv

● blir enda mer deprimert når en slektning eller venn dør eller begår selvmord

● lider av en alvorlig sykdom

● mister jobben eller blir skilt fra familien

Basert på en liste i tidsskriftet Medical Tribune.