’Irettesettelser er en vei til livet’
Vakttårnet for 15. mai 1977 inneholdt en rekke artikler om irettesettelse. Mange har satt pris på disse artiklene og uttrykt ønske om at det blir redegjort nærmere for noen av de punkter som da ble behandlet. Studieartiklene i dette nummer av bladet er blitt utarbeidet for å imøtekomme slike ønsker.
«Budet er en lykte og læren et lys, og tilrettevisninger [irettesettelser, NW] til tukt er en vei til livet.» — Ordspr. 6: 23.
1. Hvordan forholder det seg med oss mennesker. og hvorfor er det av den grunn på sin plass å spørre om hvordan vi kan komme i et godt forhold til Gud og bevare dette gode forhold? (Rom. 3: 23)
SOM ufullkomne mennesker feiler vi ofte i ord og gjerning og inntar ofte en uriktig holdning. Apostelen Johannes skrev følgende til sine medkristne: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv.» (1 Joh. 1: 8) Den kristne apostelen Jakob erkjente: «Vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.» (Jak. 3: 2) Hvordan kan vi da komme i et godt forhold til Gud og bevare dette gode forhold?
2. a) Hva må en person gjøre for å bli betraktet som ren i Jehovas øyne? (1 Kong. 8: 46—50; Es. 1: 16—18, 55: 6, 7; Kol. 1: 13, 14; Åpb. 7: 14) b) Hvordan kan en irettesettelse som er basert på Bibelen, hjelpe oss til å bevare et uplettet forhold til den Allmektige? (Ordspr. 3: 12; Åpb. 3: 19)
2 Vi trenger å få tilgivelse for våre synder. Hvis vi skal få det, må vi bekjenne våre overtredelser overfor den Høyeste, vise oppriktig anger og be om tilgivelse på grunnlag av Jesu sonoffer. «Dersom vi bekjenner våre synder,» sier Bibelen, «er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1 Joh. 1: 9) En irettesettelse som er basert på Guds Ord og dets rettferdige prinsipper, kan gjøre det klart for oss på hvilken måte vi synder, og den hjelper oss derfor til å ta de nødvendige skritt for å oppnå Guds tilgivelse og derved bevare et uplettet forhold til ham. En slik irettesettelse kan også hjelpe oss til å unngå enda alvorligere feilgrep.
3. Hva kan få oss til å irettesette oss selv, og hvordan gjør vi det? (Ordspr. 1: 20—25)
3 Når vi leser Bibelen eller veiledning som er basert på Bibelen, eller når vi hører Guds Ord bli drøftet på et menighetsmøte, kan det gå opp for oss at vi har syndet i en eller annen henseende. Vi angrer kanskje oppriktig vår forseelse og ber om tilgivelse og om at Guds ånd må hjelpe oss til å bringe vårt liv stadig mer i harmoni med hans vilje. Når vi på denne måten legger oss Bibelens veiledning på hjerte og følger den, irettesetter vi oss selv.
NÅR NOEN ER NEDTRYKT
4. a) Hvordan kan en person komme til å føle seg uverdig til å tre fram for Jehova i bønn? b) Hva bør den gjøre som er i åndelig nød, og hvordan kan dette hjelpe ham?
4 Det kan også hende at en person føler seg uverdig til å tre fram for Gud i bønn fordi han har gjort noe galt, eller på grunn av sin syndige natur. En slik persons åndelige nød kan virke forstyrrende på hans fysiske velvære. Dette kan hende selv om vedkommende egentlig hater det som er urett, og oppriktig ønsker å gjøre det som er rett. Hva bør den gjøre som befinner seg i en slik tilstand? Disippelen Jakob svarer: «Han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham.» (Jak. 5: 14) Når en som er nedtrykt, hører den inderlige og oppriktige bønn en eldste ber for ham, vil han kanskje bli styrket til å komme nær til Jehova i bønn. Dessuten vil han kanskje bli hjulpet til å resonnere på følgende rette måte: ’Hvis andre har tillit til at Jehova vil høre bønner som blir bedt for meg, kan da ikke også jeg ha tillit til at han vil høre mine bønner?’
5. a) Hvorfor er det ikke nødvendig å irettesette en som er dypt bekymret over synder han har begått? b) Hva kan de eldste gjøre for å hjelpe en slik angerfylt person?
5 En som viser en slik anger, behøver ikke å bli irettesatt av andre for å bli klar over hvor alvorlig hans synd er. Hans eget hjerte har allerede irettesatt ham, ja, det har fordømt ham. (1 Joh. 3: 19—22; jevnfør 2 Samuel 24: 10; Salme 32: 3—5.) De eldste må derfor kanskje minne den åndelig svake om Jehovas barmhjertighet og hans villighet til å høre våre bønner. (Neh. 9: 17; Matt. 7: 7—11) Det er kanskje blitt truffet tiltak for å bygge opp vedkommende i åndelig henseende, og dette blir gjerne gjort gradvis, i løpet av noen uker eller kanskje noen måneder. En som har et slikt behov, bør ikke undervurdere den hjelp han kan få gjennom de eldste.
HVA SOM KAN GJØRES MED USUNNE TENDENSER
6. Hvilke usunne tendenser kan utvikle seg i en menighet, og hva bør de eldste overveie?
6 Det forekommer selvfølgelig at de eldste må irettesette enkeltpersoner eller menigheten som et hele i forbindelse med bestemte holdninger eller handlinger. Kanskje usunne tendenser er i ferd med å utvikle seg. Kanskje noen har mistet sin «første kjærlighet» og i høy grad forsømmer sine åndelige forpliktelser. (Åpb. 2: 4; 3: 15—18) Kanskje verdslighet på en snikende måte vinner innpass i deres selskapelige samvær. (1 Pet. 4: 3) Enkelte farer kanskje med skadelig sladder eller unnlater på andre måter å holde sin tunge i tømme. (Ef. 4: 29, 31; 5: 3, 4) Noen foreldre viser kanskje stor slapphet når det gjelder å oppdra barna sine. (Ef. 6: 4) Det kan også være noen som ikke viser tilbørlig måtehold når det gjelder alkoholholdige drikker, eller som tar seg friheter i sin omgang med det annet kjønn. (Ef. 5: 18—20; jevnfør 1 Timoteus 5: 1, 2.) Når det er slike forhold i menigheten, vil det være godt at de eldste seg imellom drøfter hva som kan gjøres for å hjelpe de enkelte og brødrene som gruppe betraktet.
7. Hvordan kan de eldste gi bibelsk irettesettelse hjemme hos sine brødre?
7 Kanskje passende kapitler fra Bibelen eller artikler som er basert på Bibelen, kan bli lest og drøftet privat med en som har alvorlige åndelige problemer. De eldste tilretteviser eller irettesetter den som trenger hjelp, når de forvisser seg om at vedkommende forstår betydningen av skriftstedene og oppfatter hvilken gyldighet de har i hans situasjon. Dette kan ofte skje ved at en eller to eldste snakker med vedkommende i en avslappet atmosfære i hans eget hjem. — Se Apostlenes gjerninger 20: 18—20, 31.
8. Hvordan kan bibelske foredrag angående en uønsket utvikling i menigheten tjene som en irettesettelse av tilhørerne?
8 På den annen side kan det hende at de eldste finner det tilrådelig å holde bibelske foredrag hvor de retter søkelyset mot og drøfter en eventuell uønsket utvikling i menigheten. (2 Tim. 4: 2; Tit. 1: 10—14) En slik klar og kraftig bibelsk redegjørelse bør anspore tilhørerne til å granske seg selv og foreta de nødvendige forandringer i sitt liv. (Se Jakob 1: 22—25.) De blir irettesatt når de forstår at de skriftstedene som blir drøftet, gjelder dem personlig. — Se også 1 Korintierne 14: 24, 25 (NW), hvor det står at en vantro blir irettesatt av det han hører på et menighetsmøte.
ALVORLIGE OVERTREDELSER SOM GJØR DET NØDVENDIG MED IRETTESETTELSE
9. a) Hva slags synder kan føre stor skam over menigheten? b) Hvor lenge vil en som har begått en alvorlig synd, være uren i Jehovas øyne, selv om det bare har skjedd én gang?
9 Liksom i det første århundre hender det også i vår tid at enkelte døpte kristne begår alvorlige synder som fører skam over menigheten. (Eksempler på slike urette handlinger finnes i 1 Korintierne 5: 11, Galaterne 5: 19—21 og 1 Timoteus 1: 9, 10.) De begår kanskje en alvorlig synd en enkelt gang, eller det kan hende at de fortsetter å følge en syndig handlemåte i noen tid. En som gjør seg skyldig i en alvorlig overtredelse, forblir uren i Jehova Guds øyne helt til han angrer og vender seg til Gud og søker hans tilgivelse, og dette er tilfelle selv om den urette handlingen har funnet sted bare én gang.
10. Hvilket ansvar har de eldste overfor dem som har gjort seg skyldig i alvorlige synder?
10 Hvilket ansvar har de eldste overfor dem som begår alvorlige overtredelser? De bør gjøre seg alle mulige anstrengelser for å yte disse åndelig støtte og hjelpe dem til å komme dithen at de angrer, hvis de ikke allerede har gjort det. De bør nøye og under bønn tenke over hvordan dette best kan oppnås.
11. Hvorfor kan det hende at en som angrer sitt alvorlige feilgrep, fremdeles trenger irettesettelse?
11 Noen ganger er det slik at en som har gjort et alvorlig feilgrep, er bedrøvet på en gudfryktig måte og gir uttrykk for en fast beslutning om å gjøre det som er rett. Hans ord viser at han fullt ut forstår hvor grovt han har syndet. Det er derfor ikke nødvendig å overbevise ham om alvoret ved denne spesielle urette handlingen for å få ham til å angre. Men han er kanskje ikke helt klar over at det var andre synder som førte til at han begikk dette alvorlige feiltrinn. Vedkommende har kanskje glidd ut i et fordervet tankemønster. Han har kanskje vært skjødesløs i sitt valg av lesestoff og underholdning. Han har kanskje utsatt seg for sterk verdslig innflytelse og på den måten sløvet sine tenkeevner slik at han har fått vanskeligheter med å skille mellom rett og galt. (Heb. 5: 11, 14) Derfor trenger han avgjort å bli irettesatt, og de eldste vil kanskje måtte bruke en god del tid på å hjelpe ham til å innse hva det innebærer å være en kristen i ordets fulle betydning. De må kanskje gjøre ham oppmerksom på hvordan han gang på gang har ignorert bibelske formaninger. Det er kanskje også nødvendig at de gjør ham oppmerksom på hvor viktig det er å angre ikke bare den alvorlige synden, men også de mindre synder som banet veien for den.
12. Hva bør ligge til grunn for de eldstes beslutning om å irettesette et av menighetens medlemmer offentlig?
12 For at menigheten skal ha en sunn frykt for å bli involvert i en lignende syndig handlemåte, vil kanskje de eldste beslutte seg til å gi menigheten en bibelsk redegjørelse for det aktuelle problemet. Selv om navnet hans ikke vil bli nevnt, vil han selv vite at han blir irettesatt i alles påhør, og det vil også andre som er klar over situasjonen. (1 Tim. 5: 20) Når de eldste skal avgjøre om det bør bli gitt offentlig irettesettelse i forbindelse med en persons urette oppførsel, bør de vurdere om det virkelig er til beste for menigheten, den angrende overtrederen innbefattet. De bør også tenke over om det bør legges restriksjoner på den som blir irettesatt, og i tilfelle hvilke.
HOLDNINGEN BØR VÆRE SOM INNEN EN FAMILIE
13. Hvordan bør en som har gjort noe galt, bli behandlet i betraktning av at en menighet er som en familie?
13 Når de eldste irettesetter en som har gjort noe galt, bør de huske at menigheten er som en familie, et ’samfunn av brødre’. (1 Pet. 5: 9, NW) De som tilhører menigheten, bør bli behandlet med vennlighet og respekt, slik en ville behandle medlemmer av sin egen kjødelige familie. (1 Tim. 5: 1, 2) Gode foreldre behandler ikke sine barns feilgrep på samme måte som en dommer i en rettssal, som ganske enkelt får fram kjensgjerningene og deretter treffer en avgjørelse. De prøver å hjelpe egensindige barn til å komme til fornuft og for ettertiden oppføre seg på en måte som er til ære og ikke til skam for familien.
14. Hvordan kan gode foreldre gå fram når deres barn har gjort noe galt?
14 Foreldre snakker gjerne i enrom med et barn som er kommet i vanskeligheter, for at ikke deres sønn eller datter skal bli til spott og spe for hele familien. Men når de finner det nødvendig, lar de kanskje alle de andre barna få vite hva som har skjedd, slik at den tukt som det ulydige medlem av familien har fått, kan tjene som et advarende eksempel for dem. Mange foreldre vil kanskje også en tid vise tålmodighet med de feil som blir begått av en voksen sønn eller datter som fremdeles bor hjemme. Men hvis en uheldig situasjon ikke bedrer seg til tross for at de gjentatte ganger har forsøkt å rettlede den voksne sønnen eller datteren, vil de kanskje forlange at han eller hun forlater hjemmet. (Sammenlign dette med det som israelittiske foreldre gjorde i overensstemmelse med påbudet i 5 Mosebok 21: 18—21.) Når de går til et slikt skritt, har de kanskje også i tankene at det gjelder å beskytte yngre barn i familien mot en fordervende innflytelse.
15. Hva bør de eldste først og fremst gå inn for når noen har gjort noe galt, og når er det nødvendig å utstøte noen?
15 Selv om de eldste nærmest er som eldre brødre og ikke som foreldre i forholdet til de andre i menigheten, bør de også på lignende måte først gjøre sitt ytterste for å få dem som feiler, til å angre. Det kan være tidkrevende å få gitt passende bibelsk irettesettelse. Dette framgår også av noe Jesus Kristus sa om kvinnen Jesabel i menigheten i Tyatira: «Jeg ga henne tid til å angre, men hun er ikke villig til å angre sin utukt.» (Åpb. 2: 21, NW) Når viljen til å angre ikke er til stede, slik som i tilfellet med kvinnen Jesabel bør de eldste gå til utstøtelse og fjerne fordervende «surdeig» fra menigheten. — 1 Kor. 5: 6, 7.
16. Hva må de eldste gjøre for best mulig å kunne hjelpe den som har gjort noe galt?
16 For at de eldste skal kunne være til virkelig hjelp for dem som feiler, må de se på saken i lys av hele Guds Ord og ikke bare noen få skriftsteder som nevner spesielle urette handlinger. En bestemt sak som gjelder en urett handling, kan umiddelbart se ut til å svare helt til en annen sak som er behandlet tidligere. Men både omstendighetene og de impliserte parters holdninger og motiver kan være helt annerledes. Alle faktorer bør vurderes nøye i lys av Bibelen, slik at det blir mulig å komme fram til hva som best tjener menighetens og overtrederens interesser. Eventuell bibelsk irettesettelse bør tilpasses vedkommendes behov. Når de eldste som behandler problemet, har fått dannet seg et fullstendig bilde av det som har skjedd, og av hva som førte til at den urette handlingen ble begått, vil de kanskje måtte seg tid til personlig meditasjon og til å granske Bibelen under bønn før de kommer sammen som en gruppe for å drøfte hva som bør gjøres. Dette vil sette dem langt bedre i stand til å gi sunn irettesettelse og nødvendig åndelig hjelp.
17. Hva bør vi som menighetens medlemmer være innstilt på å gjøre, og hvilken belønning kan vi da vente oss?
17 Bibelsk irettesettelse spiller avgjort en viktig rolle når det gjelder å hjelpe alle i den kristne menighet til å følge en handlemåte som fører til evig liv. Måtte vi alle være lydhøre overfor den irettesettelse som finnes i Bibelen, og motstå alle fristelser til å la oss innvikle i en oppførsel som kan føre vanære over den høyeste Gud og hans hengivne folks menighet. Hvis vi passer på dette, kan vi være forvisset om at Jehova vil velsigne oss nå og lønne oss med evig liv i sin kommende, rettferdige, nye ordning. — Joh. 17: 3.
[Bilder på side 10]
Vi kan bli irettesatt på forskjellige måter — ved å lese i Bibelen eller et hjelpemiddel til bibelstudium, ved personlige samtaler og ved å høre et bibelsk foredrag på et menighetsmøte