Spørsmål fra leserne

● Hva betyr 1 Mosebok 2: 19? — W. B., USA.

I 1 Mosebok 2: 19 (NW) står det: «Nå holdt Jehova Gud på å danne av jorden alle markens ville dyr og alle himmelens flygende skapninger, og han begynte å lede dem til mennesket for å se hva han ville kalle hver av dem; og det som mennesket kalte hver levende sjel, det ble dens navn.» Noen mener at dette skriftstedet er et sammendrag av det som står i første kapittel av 1 Mosebok. Det ser imidlertid ut til at det sikter til noe i tillegg til det som det berettes om der, og ikke til det samme. Dette skriftstedet viser at etter at Jehova Gud hadde skapt Adam, men før han skapte Eva, fortsatte han å skape dyr og ledet dem til Adam for at han skulle gi dem navn. Ikke bare Adam, men også Eva ble skapt før den sjette skapelsesdag var slutt. Disse dyrene ble derfor også skapt før den sjuende dag, da Gud begynte å hvile fra sin skapergjerning.

• Finnes det noen måte en ektemann og hans hustru kan utføre kjønnsakten på, som er uren i Jehovas øyne?

Det er naturligvis ikke noe urent ved at et ektepar har samleie, for det er den naturlige måten Skaperen har forordnet at mann og hustru skal ha seksuell omgang med hverandre på. Det å kunne ha seksuell forbindelse gir de som er forent i ekteskap, anledning til å gi uttrykk for sin inderlige kjærlighet til hverandre. Den oppfatning at den kjønnslige forbindelse ikke bare skal tjene til å sette barn til verden, men også til å gi utløsning for lidenskapelige følelser og være en kilde til tilfredsstillelse og glede, er ikke i strid med Guds Ord. Men hva som er antagelig når det gjelder uttrykk for kjærlighet, er noe hvert enkelt ektepar selv må finne fram til. — 1 Mos. 1: 28; 1 Kor. 7: 9; Ordspr. 5: 15—19.

De kristne må imidlertid også følge Bibelens prinsipper i disse intime forhold i livet. De er klar over at de på dette så vel som på alle andre områder må framelske og framvise Guds ånds frukt, og det innebærer at de må legge selvkontroll for dagen. (Gal. 5: 22, 23) En kristen vil ikke gi fritt avløp for uhemmede lidenskapelige følelser. Han er klar over at selv om en gift person rår over sin ektefelles legeme, har han ikke lov til å gjøre noe som er til plage for ektefellen og er urent i Guds øyne. (1 Kor. 7: 3—5) Bibelens prinsipper setter grenser for den myndighet en gift person har over sin ektefelles legeme, og kristne som er forent i ekteskap, vil bestrebe seg på å følge disse prinsippene, og ved å gjøre det vil de kunne samarbeide og gjøre hverandre virkelig lykkelige. (Ef. 5: 25—33; 1 Pet. 3: 7—9) Med tanke på sitt åndelige ve og vel vil de handle i samsvar med Kristi ord i Matteus 7: 12: «Alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.»

Det er bestemte organer, mannlige og kvinnelige, som gjør det mulig for menneskene å ha kjønnslig omgang. Det er meget tydelig hva som er formålet med og den rette bruk av disse organene, og det er bare på denne riktige måten, den måten Gud har forordnet, at de bør brukes. Å vende seg bort fra den rette og naturlige bruk av disse organene for å tilfredsstille en trang til unaturlig kjønnslig forbindelse eller for å vekke dyriske lidenskaper er urent. Det er nedverdigende, noe som blir vist i Romerne 1: 21—32. Det er fordervelig og usunt. Slike handlinger er i virkeligheten en dyrkelse av kjønnsorganene og tjener ikke til å holde ekteskapet i akt og ære og ektesengen usmittet. (Heb. 13: 4) En kristen vil unngå en slik kjødets urenhet, som er en av kjødets gjerninger, og han vil ikke utføre slike perverse handlinger. — Gal. 5: 19.

I slike saker som dette må de innvigde kristne bære sin egen byrde av ansvar. Når et ektepar har lest og tilegnet seg den utmerkede veiledning Bibelen gir i denne forbindelse, står det til dem selv å sette disse guddommelige prinsipper ut i livet på en fornuftig og kjærlig måte. — Gal. 6: 5, NW.

Hvis et innvigd ektepar begår handlinger i forbindelse med kjønnsakten som er urette moralsk sett, men som ikke er ekteskapsbrudd eller utukt og derfor bare angår dem selv, slik at det utelukkende er en privatsak som det ikke er mulig for noen i menigheten eller i verden å få kjennskap til med mindre de som begår slike handlinger, forteller det til noen, hva bør de da gjøre? Jo, de bør legge saken fram for Gud i bønn. Hvis Gud ser at de innser hvor urett de har handlet, og at de er dypt bedrøvet over det de har gjort, og bestreber seg på aldri å gjenta den urette handlingen, vil det være tilstrekkelig at de bekjenner sin synd for ham og ber om tilgivelse gjennom Kristus Jesus. Men hvis den ene av ektefellene fortsetter å følge en slik urett handlemåte på grunn av menneskelig svakhet, og den andre ektefellen føler de dårlige virkninger av det og begynner å bli nedtrykt og ikke blir befridd for sin skyldfølelse på grunn av sin ektefelles handlemåte, hva kan da den nedtrykte gjøre? Først bør han forsøke å løse problemet selv. Men hvis alle forsøk slår feil, kan den nedtrykte ektefellen henvende seg til utvalget for den kristne menighet. Det vil da være på sin plass at utvalget formaner den ektefellen som følger den urette handlemåten. Utvalget kan tilby seg å hjelpe ektefellene med bønn og veiledning, slik at de kan overvinne sin svakhet og ordne sine private ekteskapelige anliggender slik at de kan oppnå et lykkelig ekteskapelig samliv med minst mulig forstyrrende problemer, og derved kunne tjene Guds fullkomne regjerings interesser på en bedre måte. — Jak. 5: 13—16.

Det er ikke tvil om at det vil få alvorlige følger å handle i strid med det som er bibelsk og normalt i forbindelse med det ekteskapelige samliv. Å handle i samsvar med guddommelige prinsipper i disse intime forhold er noe som ligger alle rettferdselskende mennesker sterkt på hjertet. Når to mennesker som er forent i ekteskap, begår handlinger som er urette moralsk sett, kan det få meget omfattende konsekvenser. For det første må de være klar over at de mishager Skaperen, Jehova Gud. Dette kan også ha innvirkning på deres omgang med andre mennesker, for det er noe som er galt i deres liv. De vet det, og de kan føle at de er uverdige til å fortsette å ta del i forkynnelsen av det gode budskap om Riket. De viser ingen glede, men blir tungsindige og trekker seg inn i seg selv. Det er derfor tydelig at noe må gjøres hvis de igjen skal bli lykkelige og tilfredse i sitt forhold til hverandre, til sine medkristne og til den allmektige Gud.

Hvis det er blitt en vane å begå slike urette handlinger, kan det ta tid før en klarer å bli kvitt den urene vanen, og det vil være nødvendig å be til Gud og gjøre seg oppriktige anstrengelser for å overvinne den. For å kunne rette på sin handlemåte må en begynne med sinnet. Når lidenskapelige følelser og urette tanker melder seg i en oppriktig kristens sinn, vil han gjøre vel i å huske på Paulus’ ord i Filippenserne 4: 8: «For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!»

En kristen som er gift, og som kjemper mot sine ønsker om å begå umoralske handlinger, bør være klar over at det han fyller sitt sinn med, har en stor virkning på ham. Filmer, teaterstykker, litteratur og annen underholdning bør velges med omhu. Akkurat som ugifte mennesker må være forsiktige, slik at de ikke begår umoralske handlinger, så må også kristne som er gift, være det. Hvis de fyller sitt sinn med umoralske eller perverse tanker, kan de til slutt komme til å handle i samsvar med dem i sitt privatliv, noe som vil føre til fordervelse og skade åndelig sett for dem selv.

Hvis urette ønsker og vaner er blitt inngrodde, kan de som prøver å rette på sin handlemåte for å behage Gud, komme til å falle for fristelsen igjen før de ved Guds hjelp klarer å kvitte seg med sin dårlige vane. Men de bør ikke miste motet og gi opp. De bør fortsette å vende seg til Jehova og be ham om tilgivelse og om å få den nødvendige hjelp og styrke. Han er ikke langt borte fra dem som søker ham, og slike mennesker kan være forvisset om at de ved hans hjelp kan overvinne disse dårlige tilbøyelighetene og vanene og slutte å følge en handlemåte som er urett moralsk sett. — Fil. 4: 13.