Hva Bibelen sier

Hvordan kan loven ’brukes på lovlig vis’?

EN LOV blir alltid gitt i en hensikt, og denne hensikten er vanligvis å hjelpe og beskytte dem som er under loven. Lovgivere mener ikke at folk skal misbruke loven ved å bryte den, trosse den eller lære noe om den som ikke er sant, eller som er villedende. Det ville være det samme som å bruke loven på ulovlig vis.

Apostelen Paulus skrev om noen menn som hevdet at de var kristne, og som mente at de var kvalifisert til å undervise i «loven», men som ikke gjorde det i «kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro». (1 Tim. 1: 5—7) De forsøkte å få de kristne til å se hen til Moseloven for å oppnå frelse. Dette var i sannhet å bruke loven på ulovlig vis. Det voldte skade.

Apostelen sier at hvis en skal bruke Moseloven ’på lovlig vis’ og anvende den på rette måte, må en være klar over at «loven ikke er satt for en rettferdig, men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og syndere, for vanhellige og urene, . . . manndrapere, horkarler, . . . menneskerøvere, løgnere» og så videre. (1 Tim. 1: 8—10) Hvis menneskene ikke var tilbøyelige til å gjøre seg skyldig i slike onde ting, ville det ikke være nødvendig å ha en lov som fortalte dem at de måtte avholde seg fra å gjøre slikt.

Har det noen gang levd noen som var rettferdig, slik at han ikke trengte en slik lov? Ja, Jesus Kristus var rettferdig. Om ham sies det at han helt fra begynnelsen av sitt liv på jorden og til han avsluttet sin jordiske løpebane, var «hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere». (Heb. 7: 26) Det var ikke nødvendig at han ble bundet av en slik lov, for ettersom han var rettferdig og uskyldig, var han ikke tilbøyelig til å gjøre noe galt, selv om han hadde en fri vilje og kunne ha valgt å følge en gal handlemåte, slik Adam gjorde. Jesus tenkte aldri så mye som et øyeblikk på å gjøre noe galt. Dette framgår av den måten han uten å nøle reagerte på da Satan forsøkte å friste ham til å være ulydig, til å tilfredsstille seg selv og selvisk vise sin makt eller stilling. (Matt. 4: 1—11) Legg også merke til hvordan Jesus straks avviste Peters velmente uttalelse: «Gud fri deg, Herre! dette må ingenlunde vederfares deg [det at han skulle lide og dø i Jerusalem]!» Jesus snudde seg da og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» — Matt. 16: 21—23.

Jesus behøvde ikke å holde seg tilbake eller legge bånd på seg for å unngå å overtre en eller annen lov. Det var naturlig for ham å gjøre det som var rett. Han sa om sin Far, Jehova Gud: «Jeg [gjør alltid] det som er ham til behag.» — Joh. 8: 29.

En rettferdig mann er derfor ikke hemmet eller bundet av en rettferdig lov. Han lever i samsvar med kjærlighetens lov, «frihetens fullkomne lov» og «et fritt folks lov». Det finnes ingen guddommelig lov mot kjærlighet eller noen restriksjoner med hensyn til det å vise kjærlighet fullt ut. Apostelen Paulus taler om åndens frukt, deriblant kjærlighet, og sier: «Mot slike ting er det ingen lov.» (Jak. 1: 25; 2: 12; Gal. 5: 22, 23, NW) Jesus sa til sine etterfølgere: «Dette er mitt bud at I skal elske hverandre, liksom jeg har elsket eder.» — Joh. 15: 12.

De kristne i dag lever under forskjellige regjeringers lover, og de må adlyde, og de adlyder også, disse lovene når de vet at de er rette og til alles felles beste. Den eneste unntagelse er når en menneskelaget lov er i strid med Guds påbud til sitt folk, og når den krenker den kristne samvittighet. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 4: 19, 20; 5: 29.) En slik lov ville krenke kjærlighetens lov, som de kristne må følge i sitt forhold til Gud og til alle mennesker. Men selv om de kristne er underlagt rettferdige, verdslige lover, hindrer ikke disse lovene dem i å gjøre godt og vise andre kjærlighet.

Grunnen til dette er at de som viser tro på Kristi offer for menneskeheten, er «erklært rettferdige». I Guds øyne er deres synder blitt dekket av Kristi soningsoffer. Apostelen beskriver deres situasjon på denne måten:

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus; for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for [den mosaiske] loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav [lovens rettferdige krav, NW] skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» — Rom. 8: 1—4.

Den loven som Gud ga Israel gjennom Moses, er derfor ikke for fullkomment rettferdige mennesker. Ettersom ingen ufullkomne mennesker kunne holde denne loven, viste den at ingen mennesker i seg selv eller av egen fortjeneste har noe godt i seg — de er alle syndere. (Jevnfør Romerne 7: 18.) Den viste at alle mennesker trenger hjelp — den hjelp som Gud har skaffet til veie gjennom Jesu Kristi soningsoffer. Å handle i samsvar med denne forståelse av Guds lov ville være å bruke den på lovlig vis.

Men det er galt å forsøke å få folk til å følge Moseloven og bruke den som en norm og en trusel mot de kristne, for de kristne er ikke underlagt loven, som ble avskaffet på grunnlag av Kristi offer.

Til hvilken nytte er da loven? Hvordan kan den ’brukes på lovlig vis’? For det første vil vi ha stor nytte av å studere den, for den «har en skygge av de kommende goder». (Heb. 10: 1) Når vi studerer Guds lover og den måten han handlet med Israel på da de var under loven, vil vi dessuten tilegne oss Guds syn på tingene; vi vil få kjennskap til hva han mener om visse ting. Vi får veiledning. Som kristne kan vi imidlertid ikke gå tilbake til loven og følge dens forskrifter, men vi kan anvende dens prinsipper.

De kristne har dessuten ingen myndighet til å opptre som dommere og straffe folk som overtrer enten kjærlighetens lov eller Moseloven. Kristus er Dommeren, og det er han som vil håndheve rettferdigheten. Men han er også barmhjertig. De kristne er derfor forpliktet til å hjelpe en overtreder hvis det er mulig. Jakob sier: «Den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel [synderen] fra døden og skjuler en mangfoldighet av [overtrederens] synder.» — Jak. 5: 20.

Hvis en overtreder gjør seg skyldig i en alvorlig overtredelse av Guds rettferdige prinsipper og fortsetter med det og ikke angrer, utstøter menigheten ham, ikke for å skade ham personlig, men fordi det er nødvendig og påbudt å gå til et slikt skritt av hensyn til menighetens renhet i Guds øyne. Det er dessuten i harmoni med kjærligheten til Guds navn og til menigheten. (1 Kor. 5: 5, 13, vers 5 fra NW) Det er således Gud som gjennom Kristus straffer synderen i samsvar med det han fortjener.

Loven blir følgelig ’brukt på lovlig vis’ når en i lys av Guds hensikter gjennom Kristus forstår, erkjenner og holder fast ved dens sanne hensikt og funksjon.