Guds Ord er levende
Hvorfor folk gjør det som er ondt
DEN mannen som står og kjemper like ved muren, er Uria. Kong David av Israel hadde skrevet til Joab, sin hærfører: «Sett Uria lengst framme, der striden er hardest, og dra dere tilbake fra ham, så han faller og mister livet!» — 2. Samuelsbok 11: 15.
Uria var et godt menneske. Han var lojal. Hvorfor ville da David, som også var en tjener for Jehova, at Uria skulle bli drept?
Noe som kan hjelpe oss til å forstå dette, er å lese disse versene fra Bibelen: «For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død.» — Jakob 1: 13—15.
Men du lurer kanskje på hvordan dette hjelper oss til å forstå hvorfor David sørget for at Uria ble drept. For å få svar på det må vi undersøke de omstendigheter som fikk David til å ønske at Uria skulle dø.
En dag mens Uria ikke var hjemme, fikk David oppe fra taket øye på Urias vakre kone, Batseba, som badet. Hva gjorde David? Han fortsatte å se. Ved at han gjorde det, lot han et ønske om å ha kjønnslig omgang med Batseba vokse i sitt hjerte. Det var ikke Gud som prøvde eller fristet David. Nei, David ble lokket og dratt av sitt eget begjær.
Til slutt ble det onde ønsket David hadde inne i seg, så sterkt at han fikk Batseba hentet til slottet. Der hadde han kjønnslig omgang med henne. Fordi Batseba ble gravid og David ikke kunne holde ekteskapsbruddet skjult, sørget han senere for at Uria ble drept i et slag.
Davids synd førte riktignok ikke til at han for bestandig mistet Guds gunst og ble dømt til døden. Det var fordi David oppriktig angret og ble vist barmhjertighet av Jehova. (Salme 51: 3—16) Denne opplevelsen hjelper oss ikke desto mindre til å forstå at folk ofte gjør det som er ondt, fordi de lar onde ønsker vokse i sitt hjerte. Så vi burde ta lærdom av Davids erfaring og unngå situasjoner, gjerninger og underholdning som skjerper «sanselig begjær». — Kolosserne 3: 5; 1. Tessaloniker 4: 3—5.