Hvorfor Jesus fortalte lignelsen om de «ti jomfruer»

EN DYKTIG lærer er en som kan illustrere et bestemt punkt eller prinsipp han ønsker å overbringe, på en klar og lettfattelig måte. Jesus Kristus er et enestående eksempel på en slik lærer. Vi finner følgelig at han hovedsakelig underviste ved hjelp av lignelser, som er profetiske illustrasjoner hvor det enten blir benyttet trekk fra det daglige liv, eller hvor prinsipper blir anvendt. (Matt. 13: 34, 35) Det ligger en dyp mening i disse lignelsene.

Slike illustrasjoner som Jesus brukte, er som regel ytterst effektive når det gjelder å slå fast et bestemt punkt, for 1) de vekker interesse og påkaller oppmerksomhet, 2) de stimulerer tenkeevnen, 3) de påvirker følelsene og når hjertet, 4) de er til hjelp for hukommelsen, og 5) de bidrar til å verne om sannheten. Grunnen til det er at de er basert på livet og naturlige ting, mens ord alene kan få en annen betydning.

Selv om det er over 1900 år siden Jesus underviste her på jorden, er følgelig ikke hans lære blitt foreldet, og vi kan forstå det han lærte, og få like mye ut av det som om det var blitt forkynt i vår tid. Ja, mange av de lignelsene han fortalte, får faktisk først og fremst sin oppfyllelse i vår tid.

Hensikten med lignelsen

En av de mest fargerike illustrasjonene Jesus kom med, er lignelsen om de «ti jomfruer». Den er også av største betydning for oss, spesielt nå i denne tiden. Hva var hensikten med denne lignelsen? Jo, hensikten med den var å hjelpe de kristne, og i særdeleshet de kristne som lever i vår tid, til å skjelne Kristi nærvær som konge i Riket.

Jesu apostler hadde stilt ham følgende spørsmål: «Hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matt. 24: 3, NW) Som svar på dette spørsmålet regnet han opp en rekke begivenheter og fortalte flere lignelser, som alt sammen står nedtegnet i Matteus, kapitlene 24 og 25. Alle de tingene han nevnte, er trekk som til sammen utgjør det store tegnet som viser at han er usynlig nærværende som konge i Riket.

Det var ikke bare for å hjelpe dem av Jesu disipler som levde på jorden ved tiden for hans annet komme, til å skjelne hans nærvær Jesus fortalte lignelsen om de «ti jomfruer», som står nedtegnet i Matteus 25: 1—12. Jesus ville med denne lignelsen også vise dem nødvendigheten av å være aktpågivende og årvåkne, så de ikke skulle bli forkastet i likhet med fariseerne ved Jesu første komme. Lignelsen viser også hvilke oppdrag og plikter Kristi disipler ville ha under hans nærvær som Konge. (Sl. 110: 3) Jesus ønsket at alle som hadde fått det ’himmelske kall’ av Gud, måtte forbli trofaste og oppnå den vidunderlige belønningen som består i å få være hans medarvinger til Riket. — Heb. 3: 1; Rom. 8: 17; Åpb. 20: 4, 6.

Bryllup i bibelsk tid

Ettersom det i lignelsen om de «ti jomfruer» også snakkes om en bryllupsfest, vil vi først se litt på de bryllupsskikkene som var vanlige på den tiden da Jesus fortalte lignelsen.

Selv om israelittene tydeligvis ikke hadde noen spesiell seremoni i forbindelse med selve vielsen, ble bryllupet ikke desto mindre feiret med store festligheter. På bryllupsdagen gjorde bruden vanligvis omhyggelige forberedelser i sitt eget hjem. Hun gjorde seg i stand til bryllupet ved å ta på seg sine fineste klær og smykker. Til brudens klesdrakt på den tiden hørte det et slags slør, og dette kunne i enkelte tilfelle nå helt ned til føttene. (Jer. 2: 32; Es. 3: 19, 23; 49: 18) Dette hodeplagget var et symbol på at bruden underordnet seg under brudgommen. — 1 Mos. 24: 65; 1 Kor. 11: 5—10.

Brudgommen, som også var kledd i sine fineste klær, dro hjemmefra om aftenen til brudens hjem, ledsaget av sine venner. Derfra gikk prosesjonen i retning av brudgommens hjem eller hans fars hus, fulgt av musikere eller sangere og vanligvis også av personer som bar lamper.

Det var vanlig at folk langs ruten viste stor interesse for prosesjonen. Noen sluttet seg til den, i særdeleshet unge piker som bar lamper som opplyste veien og satte farge på festen. (Jer. 7: 34; 16: 9; Es. 62: 5) Siden det ikke var noen hast, kunne brudgommen ta seg god tid hjemme, og det kunne dessuten gå en stund før prosesjonen forlot brudens hjem, slik at det gjerne ble ganske sent, og noen av dem som ventet langs veien, kunne bli døsige og falle i søvn. Sangen og jubelen kunne høres på langt hold, og de som var våkne og hørte at prosesjonen nærmet seg, ropte da: «Brudgommen kommer!» De som ventet langs veien, var rede til å møte brudgommen, og de som var innbudt til bryllupsmåltidet, gikk inn i huset sammen med ham. Etter at brudgommen og hans følge hadde gått inn i huset og lukket døren, var det ikke lenger mulig for gjester som kom for sent, å komme inn. — 1 Mos. 29: 22; Matt. 22: 1—3, 8.

Når vi undersøker lignelsen, ser vi hvor godt den passet på datidens leveforhold. Den lyder slik, ifølge Matteus 25: 1—12:

«Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var dårlige og fem kloke; de dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med seg; men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene. Men da brudgommen ga seg tid, slumret de alle inn og sov. Men midt på natten lød der et rop: Se, brudgommen kommer! gå ham i møte! Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Men de dårlige sa til de kloke: Gi oss av eders olje! for våre lamper slokner. Men de kloke svarte: Nei; det ville ikke bli nok både til oss og til eder; gå heller til kjøpmennene og kjøp til eder selv! Men mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupet; og døren ble lukket. Til sist kom da også de andre jomfruer og sa: Herre! herre! lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Jeg kjenner eder ikke.»

Hvorfor det symbolske uttrykket «jomfruer» er brukt

Da Jesus fortalte denne lignelsen, omtalte han ikke bruden. Hvorfor gjorde han ikke det? Fordi han ønsket å framheve visse sider ved det oppdrag hans åndsavlede, salvede «brødre» har mens de fremdeles befinner seg på jorden, og før de blir virkelig forent med ham ved at de blir oppreist til himmelsk liv. Han ønsket ikke å skape forvirring med hensyn til forståelsen av hvem lignelsen får sin anvendelse på. I denne lignelsen framstiller han dem derfor ikke som en «brud», men som «ti jomfruer».

Mens disse salvede befinner seg på jorden, blir de betraktet som «trolovet» med Kristus, som rene jomfruer. (2 Kor. 11: 2, 3) De få som nå er igjen av denne klassen på jorden, blir «innbudt til Lammets bryllups-nattverd». (Åpb. 19: 9) Det virkelige bryllupet finner sted i himmelen. De har enda ikke fått noen andel i den himmelske arv. ’Brude’-klassen blir utvalgt blant de «ti jomfruer». Som det framgår av lignelsen, er det ikke alle som viser seg å være kloke. Noen er dårlige. Uttrykket «bruden» blir anvendt på Kristi medarvinger som menighet og som et himmelsk legeme betraktet, et legeme som til sist vil bestå av 144 000 personer. Enten de er menn eller kvinner, blir de som enkeltpersoner avvekslende omtalt som «Guds barn», Kristi «brødre» og «jomfruer». — 1 Joh. 3: 2; Matt. 25: 40; Åpb. 14: 1, 4; Gal. 3: 28.

I hvilken forstand er de «jomfruer»? Bibelen forklarer det for oss. Angående de 144 000, som Johannes ser stå sammen med Lammet på det åndelige Sions berg, sies det: «Disse er de som ikke har gjort seg urene med kvinner [i likhet med den religiøse skjøgen Babylon den store og hennes døtre]; for de er som jomfruer. Disse er de som følger Lammet hvor det går.» (Åpb. 14: 4; 17: 3—5) Etter at de er blitt åndsavlede skapninger med håp om å få regjere med Kristus i himmelen, begår de ikke åndelig ekteskapsbrudd med denne verden. Disse kristne lar seg følgelig ikke besmitte av denne verdens religiøse og politiske system. De blander seg ikke opp i og har ikke noen som helst befatning med politikk eller verdslige myndigheters virksomhet. —2 Tim. 2: 3, 4.

Apostelen Paulus viste tydelig hvilken stilling disse kristne «jomfruer» har, da han skrev: «For vårt rike [borgerskap, NW] er i himlene, og derfra venter vi óg den Herre Jesus Kristus som frelser, han som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme, etter den kraft hvormed han og kan underlegge seg alle ting.» (Fil. 3: 20, 21) Disse kristne er menneskenes venner, idet de besøker folks hjem med det gode budskap om Riket. Men de er ikke verdens venner; de er ikke venner av denne verdslige tingenes ordning. Bibelen refser kraftig såkalte kristne som ønsker å være verdens venner, idet den sier: «I utro [ekteskapsbrytersker, NW]! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» — Jak. 4: 4; 1: 27.

De som får det ’himmelske kall’ av Gud må derfor ’gjøre sitt kall og sin utvelgelse fast’. (2 Pet. 1: 10, 11) De ønsker å få Guds segl, den endelige godkjennelse, før Gud gir de «fire vinder» befaling om å ødelegge denne tingenes ordning. (Åpb. 7: 1—8) Dette krever trofast hengivenhet fra deres side, og de må bli «likedannet med [Guds] Sønns bilde». (Rom. 8: 29) De er således lik en trolovet israelittisk jomfru som ønsket å holde seg ren og ubesmittet. Nå mens de befinner seg på jorden, underkaster de seg under Ham som de er trolovet med, og ser hen til Ham som sitt hode, med henblikk på å bli herliggjort som hans «brud» i himmelen. (Kol. 1: 18) I det gamle Israel ble en trolovet jomfru som drev utukt med en annen mann, betraktet som en ekteskapsbryterske og ble straffet med døden. (5 Mos. 22: 23, 24) De av disse trolovede «jomfruer» som er utro, vil likeledes forspille muligheten til å oppnå himmelsk liv. — Åpb. 21: 7, 8.

En tid da det kreves mer enn vanlig årvåkenhet

I den kritiske tiden vi lever i nå, er det således nødvendig å vise særdeles stor årvåkenhet og aktpågivenhet. Apostelen Paulus sier følgende til dem som har et himmelsk håp: «Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at noen skriver til eder; I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare [Fred og sikkerhet, NW]! da kommer en brå undergang over dem, liksom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde unnfly. Men I, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over eder som en tyv; for I er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove, som de andre, men la oss våke og være edrue!» — 1 Tess. 5: 1—6.

Det ville derfor få sørgelige følger hvis noen av disse skulle bli åndelig søvnige, likegyldige eller forsømmelige, spesielt nå i denne tiden. Hvis de skulle begynne å etterligne verdens handlemåte eller bli slappe med hensyn til forkynnelsen av Riket, kunne de komme i samme situasjon som den «onde tjener». Jesus sa at hvis en slik person begynner å si i sitt hjerte: «Min herre gir seg tid, og så gir seg til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, . . . og hogge ham sønder og gi ham lodd og del med hyklerne.» (Matt. 24: 48—51) Nå er det ikke en tid da en kan ha noe med åndelige ’drankere’ å gjøre. Hvis noen av disse ’jomfruene’ som er trolovet med Kristus, nå lever eller taler på samme måte som de som støtter de falske religiøse systemene innen «Babylon den store», den falske religions verdensrike, viser de at de er drukne sammen med dette skjøgelignende system, og de kommer til å «få . . . av hennes plager». — Åpb. 17: 1, 2, 6; 18: 4.

Vi ser således at Jesu lignelse om de «ti jomfruer» utgjør en kraftig advarsel. Men det er enda mer vi kan lære av denne lignelsen. Hvordan gir lignelsen veiledning som er av stor betydning for Guds folk i vår tid? Hva menes det med «lampene», ’oljen’ og andre symbolske uttrykk? Dette vil bli drøftet i neste nummer av dette bladet.