16. del: ’Skje din vilje på jorden’

«Den konge som skal gjennomtvinge den høyestes vilje» måtte frambringes, og Jesus ble født av en jødisk jomfru i Betlehem forat han skulle bli den evige arving til den pakt Jehova Gud hadde gjort med kong David om et evig rike. Jesus vokste opp til manns modenhet i Nasaret. Da hans forløper, døperen Johannes, begynte å forkynne at himlenes rike var kommet nær, forsto Jesus at Guds forutsagte tid var kommet til at han skulle framstille seg som arvingen til riket. Han gikk ikke til hovedstaden Jerusalem, men til Johannes ved Jordan for å bli døpt. Der døpte Johannes Jesus, ikke som et symbol på at han var en synder som angret og omvendte seg fra sine synder mot Jehovas lov, men som et symbol på at han var kommet for å gjøre Guds videre vilje med ham. Etter sin dåp gjorde han stadig bruk av sin viljekraft i harmoni med Guds vilje.

22. Hva var Johannes’ dåp i sin alminnelighet og dåpen av Jesus i særdeleshet et tegn på, og hvorfor innvigde derfor Jesus seg til Gud?

²² Denne sjelsoppløftende kjensgjerning er noe vi må huske på: Den vanndåp Gud påbegynte ved Johannes, var et tegn på at himlenes rike var kommet nær! Det at Johannes døpte Jesus, var en tilkjennegivelse av at Guds rike var kommet nær, ja, dette rike kom i virkeligheten i jødenes midte da Guds ånd kom ned over Jesus etterat han var døpt i vann. Gud døpte da selv sin Sønn med hellig ånd. Det at Jesus kom til dåpsstedet for å gjøre Guds vilje, og det at han lot denne innvielse av seg selv symbolisere ved dåp i vann, var det samme som at han tok et skritt i retning av Guds rike. Han hadde vendt ryggen til tømmermannsarbeidet i Nasaret. Han var nå kommet for å tjene himlenes rikes interesser, dette rike som Johannes forkynte. Han hadde innvigd seg til å virke for Guds universelle overherredømme som var representert ved dette rike.

23. På hvilken måte var den dåp som ble påbegynt i Jesu tilfelle, annerledes enn Johannes’ dåp for angrende jøder?

²³ Den dåp som ble påbegynt i Jesu tilfelle, var annerledes enn Johannes’ dåp av jøder som angret sine synder mot moseloven. Den dåp som begynte med Jesus, er en dåp som gjelder for alle dem som tror på ham og på hans himmelske Far, troende mennesker som i likhet med Kristus kommer i en innvigd tilstand for å gjøre Guds vilje. Det er en dåp i anerkjennelse av Faderen, Sønnen og den hellige ånd eller «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn». (Matt. 28: 19, NW) Det er en dåp som symboliserer at den troende har innvigd seg til den universelle overherre Jehova Gud for å gjøre hans vilje slik den åpenbares i forbindelse med hans rike. Det er derfor helt i overensstemmelse med den rette ordning at Jehova Gud nå har gjenopprettet den fullstendige vanndåp blant sine vitner på jorden, idet hele den troendes legeme blir dukket under vann som et symbol på hans ugjenkallelige innvielse til å gjøre Guds vilje ved å etterligne hans salvede konge Jesus Kristus.

24. Med hvilken kunnskap og opplyst av hva avviste Jesus Satans tilbud om å gi ham denne verdens riker?

²⁴ Fra sin vanndåp og sin åndssalvelse av og framover levde Jesus, som nå var Kristus, for Guds himmelske rike. Under fristelsen ute i Judeas ørken avviste Jesus Satan Djevelens tilbud om å gi ham alle denne verdens riker og deres herlighet hvis Jesus ville falle ned og foreta en tilbedelses-handling overfor ham som «guden for denne tingenes ordning». Jesus visste godt at han var arvingen til det rike som bygde på Guds pakt med David. Han visste at han nettopp var blitt salvet med Guds ånd til å være arvingen til himlenes rike. Han avviste derfor Satans tarvelige tilbud og befalte: «Gå bort, Satan! For det er skrevet: ’Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er ham alene du skal gi hellig tjeneste.’» (Matt. 4: 8—10, NW) Jesus visste også, opplyst av hellig ånd, at han var blitt salvet til å forkynne et godt budskap for de saktmodige. — Es. 61: 1—3; Luk. 4: 16—21.

25. Hva begynte Jesus å forkynne etterat Johannes var fengslet, og hva forutsa han skulle være et av bevisene for at Guds rike var opprettet?

²⁵ Etterat døperen Johannes var blitt fengslet og ble hindret i å forkynne og døpe, begynte Jesus Kristus åpent å forkynne Riket og si: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4: 12—17) Han utvalgte seg 12 apostler som han lærte opp til å forkynne, og som han sendte ut to og to for å forkynne det gode budskap om Riket. Han forutsa enden på Satans verden og opprettelsen av Guds rike, og han forutsa at følgende skulle være ett av bevisene for at det var opprettet i himmelen: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» — Matt. 24: 14, NW.

26. På hvilken måte ble spørsmålet om kongedømmet gjort meget aktuelt ved Jesu henrettelse, og hva skjedde da han døde?

²⁶ Jesus Kristus døde til slutt som en martyr, som et vitne for Guds rike, trofast mot sin innvielse til å gjøre Guds vilje, trofast mot sin salvelse til å forkynne Riket. Overfor den romerske landshøvding Pontius Pilatus hadde mange jødiske prester i spissen for en larmende folkemasse forkastet Jesus ved å si: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» Og da Jesus døde på torturpelen, var det festet en innskrift over hans hode: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» (Joh. 19: 15, 19) Dette fant sted fredag den 14. nisan 33 e. Kr., i midten av den syttiende årsuke som var forutsagt i Daniel 9: 26, 27. Idet han døde, inntraff det et jordskjelv, og det tunge dobbelte forhenget i tempelhelligdommen i Jerusalem revnet i to fra øverst til nederst. — Matt. 27: 51.

27. Hvorfor var det forgjeves at Satan på denne måten knuste Jesu hæl, og hvordan ble Jesus nå erklært for å være Guds Sønn?

²⁷ Den «gamle slange», Satan Djevelen, hadde knust hælen til Guds kvinnes Ætt — men forgjeves! Jehova Gud kunne ikke bryte sin pakt med Davids arving, Jesus Kristus, om riket. Han kunne ikke la sitt løfte om at hans kvinnes Ætt skulle knuse Slangens hode, slå feil. Han hadde også ført Jesus inn på veien mot åndelig liv i himmelen ved å avle ham med hellig ånd etterat han ble døpt i vann. Ennå gjensto det for ham å føre sin salvede Sønn fram til en fullstendig fødsel i himmelen. Ikke under noen omstendighet kunne Guds Sønn bli holdt fast av døden. Nøyaktig til den forutsagte tid, på den tredje dag etter hans død, oppreiste den himmelske Far ham til liv i himmelen som «den førstefødte av de døde» og erklærte ham derved for å være Guds herlige, udødelige, himmelske Sønn. «Hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus.» — Kol. 1: 18; Rom. 1: 3, 4.

28. Hva ble Jesus oppreist fra de døde til å være, og hva gjorde han så?

²⁸ Ved Guds uimotståelige kraft ble Jesus løftet opp fra sin dåp i døden for å være i stand til å gjøre sin Fars videre vilje med ham i himmelen. Han ble en «ny skapning» i alle henseender. Han sto opp som en åndeperson, med et åndelig legeme, «han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden». (1 Pet. 3: 18) På grunn av denne oppstandelsen som en åndeskapning kunne han fare opp til himmelen på den førtiende dag etter sin oppstandelse for å tre fram for Gud til beste for alle dem som tror på ham, og for å sette seg ved Guds høyre hånd som Davids «Herre». — Heb. 9: 24; 10: 12.

KAPITEL 7

DE HELLIGE SOM SKAL REGJERE

1. Hvordan fikk Jesus sine første disipler, og hva bekjente de angående ham på det tidspunktet?

JESUS KRISTUS uttok sine første disipler blant de menn og kvinner som døperen Johannes hadde beredt for ham. Engelen Gabriel hadde sagt at Johannes skulle «berede Herren et velskikket folk». (Luk. 1: 13—17) Da den døpte Jesus kom tilbake fra sitt 40 dager lange opphold i Judeas ørken hvor han hadde fastet og studert og var blitt fristet, så Johannes ham komme og utbrøt: «Se, Guds Lam som tar bort verdens synd!» (Joh. 1: 29, NW) Neste dag begynte to av Johannes’ disipler, Andreas og Johannes, Sebedeus’ sønn, å følge Jesus. Andreas fant sin bror Simon Peter og sa til ham: «Vi har funnet Messias, det er utlagt: Kristus.» Simon Peter fikk erfare at dette var sant, og han begynte å følge den lovte Messias eller Kristus. Senere traff Jesus Filip fra Betsaida og sa til ham: «Følg meg!» Filip var ivrig etter å utbre det gode budskap og fant Natanael. Jesus la for dagen mirakuløs forutviten om denne Natanael, som så sa: «Rabbi! du er Guds Sønn, du er Israels konge!» — Joh. 1: 35—49.

2. Hvilken bekjennelse viste at Jesu apostler hadde den samme overbevisning imot slutten av hans tjeneste og hva sa Jesus dengang til Peter?

² Det er tydelig at Jesus ble anerkjent som den lovte Kristus eller Messias og som Guds Sønn av sine disipler helt fra begynnelsen av. Døperen Johannes fortalte faktisk sine disipler der ved Jordan-elven at han hadde døpt Jesus og hadde sett Guds ånd komme ned over Jesus i synlig skikkelse, og han hadde således vært vitne til den kjensgjerning at «han er Guds Sønn». (Joh. 1: 29—34) Johannes’ disipler trodde på dette da Johannes ledet dem til Jesus, «Guds Lam». Jesus tilkjennega seg imidlertid ikke offentlig for folket som Messias eller Kristus, selv om han omtalte seg selv som Guds Sønn og stadig henviste til sin himmelske Far som hadde sendt ham. Blant de jøder som hørte Jesus forkynne og så hans mirakler, var det forskjellige meninger om hvem han var. Men beholdt hans første disipler den samme overbevisning om ham som de hadde til å begynne med? I det tredje året av sin tjeneste, da han befant seg i nærheten av Cesarea Filippi, spurte Jesus dem: «Men dere, hvem sier dere jeg er?» Simon Peter svarte: «Du er Kristus, den levende Guds Sønn.» Jesus erklærte at Peter var lykkelig og sa til ham at den himmelske Far hadde åpenbart det for ham. Så tilføyde Jesus: «Og jeg sier deg: Du er Peter [Petros, gresk], og på denne klippe [petra, gresk] vil jeg bygge min menighet, og Hades’ porter skal ikke få makt over den.» — Matt. 16: 13—18, NW.

3. Hvem er den klippe som omtales her, som vist av Peter selv?

³ Peter er ikke enig med det romersk-katolske presteskap som hevder at Jesus her sa at Peter var den «klippe» som det åndelige hus, menigheten, er bygd på. I sitt første brev benekter Peter den tanken at han skulle være klippen (petra), ved å skrive følgende om Jesus Kristus: «Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.» (1 Pet. 2: 4, 5) Peter var bare en levende sten i dette åndelige hus som var bygd på Jesus Kristus. Paulus viser at han samstemte med Peter i dette, ved å si: «De åt alle den samme åndelige mat og drakk alle den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe [petra] som fulgte dem, og klippen [petra] var Kristus.» (1 Kor. 10: 3, 4) Jesus Kristus omtalte altså seg selv som «klippen» eller petra; og det er på seg selv som «Kristus, den levende Guds Sønn» han bygger sin menighet, som Hades’ porter ikke kan få makt over. Hades, som er menneskeslektens felles grav, fikk ikke makt over Jesus Kristus selv, for på den tredje dag etterat han døde og ble begravet, reiste den allmektige Gud ham opp til liv.

4. Hva viser hvorvidt Jesus omstyrtet synagogen for å opprette den kristne menighet på seg selv?

⁴ Jesus omstyrtet ikke den jødiske synagoge for å grunnlegge den kristne menighet på seg selv, den symbolske klippe. Han lærte i mangen jødisk synagoge. (Matt. 4: 23; 9: 35; 12: 9; 13: 54) Etterat Jesus var blitt forrådt til sine fiender, og da han sto for den jødiske Høyesterett i Jerusalem anklaget for kjetteri og blasfemi, sa Jesus til ypperstepresten Annas: «Jeg har talt fritt ut for alle og enhver; jeg har alltid lært i synagoger og i templet, der hvor alle jøder kommer sammen, og i lønndom har jeg intet talt.» (Joh. 18: 19, 20) Jesus organiserte altså ikke sine etterfølgere som en menighet, som et åndelig hus eller en helligdom for Gud, før sin pelfestelse og oppstandelse fra de døde.

«Herrens aftensmåltid»

5. Hvor og når feiret Jesus sitt siste påskemåltid, og hvorfor sendte han Judas Iskariot bort fra det?

⁵ Det var torsdag aften, påskeaften, aftenen den 14. nisan i år 33 e. Kr., årsdagen for den opprinnelige påske som israelittene feiret under Moses nede i Egypt like før de ble befridd. Jesus samlet sine tolv apostler om seg i en stor sal i Jerusalem for å feire påsken. Ved bordet sa han: «Jeg har inderlig ønsket å spise dette påskemåltid med dere før jeg lider; for jeg sier dere: Jeg skal ikke spise det igjen før det blir oppfylt i Guds rike.» (Luk. 22: 14—16, NW) Det betydde at dette var det siste bokstavelige påskemåltid han skulle spise som en kjødelig jøde. I løpet av dette festmåltidet sendte Jesus Judas ut av salen, og derved fikk Judas anledning til å forråde ham den natten. — Joh. 13: 21—31.

6. Hva for noe nytt innstiftet Jesus som hans disipler skulle feire hvert år den 14. nisan, og hvordan beskriver Matteus dette?

⁶ De gjorde seg ferdig med å spise påskelammet sammen med usyret brød og vin, slik som Jehovas lovpakt med det gamle Israel krevde det av dem. Jesus viste nå at en ny ordning skulle begynne for trofaste tilbedere av Jehova. Jesus nevnte for dem en ny pakt og en pakt om riket, og i overensstemmelse med dette innstiftet han et nytt aftensmåltid som skulle feires den 14. nisan hvert år etter den mosaiske kalender. Apostelen Matteus var da til stede og deltok i dette måltidet som skulle tjene som et mønster, og han forteller hva som fant sted: «Mens de fortsatte å spise, tok Jesus et brød, og etter å ha uttalt en velsignelse, brøt han det, ga det til sine disipler og sa: ’Ta, spis! Dette betyr mitt legeme.’ Han tok også et beger, og da han hadde takket, ga han dem det og sa: ’Drikk av det, alle sammen, for dette betyr mitt «paktens blod», som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg slett ikke drikke noe av denne vintreets frukt før den dag da jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.’ Etterat de til slutt hadde sunget lovsanger, gikk de ut til Oljeberget.» — Matt. 26: 26—30, NW.

7. Hvilket legeme hentydet Jesus til ved sine ord over brødet?

⁷ Da Jesus fortalte de gjenværende elleve apostler at brødet var eller betydde hans legeme, forsto apostlene ganske riktig at det betydde Jesu eget personlige legeme av kjøtt og ben. Jesus hadde aldri sagt til dem at den menigheten som han skulle bygge på seg selv som en klippe, skulle være hans åndelige «legeme», som han selv skulle være det himmelske hode for. I de fire beretningene om Jesu liv, skrevet av Matteus, Markus, Lukas og Johannes, er det bare i Matteus 16: 18; 18: 17 Jesus bruker ordet «menighet», men han sier ikke at den skulle være et åndelig legeme under ham som hode. Med sine ord «dette betyr mitt legeme» hentydet han derfor ikke til det kommende åndelige legeme som er den kristne menighet under ham som dens hode. Han siktet til sitt eget legeme som han hadde fått ved den jødiske jomfru Maria, og som Gud på mirakuløst vis hadde gjort i stand for ham.

8. Hva skulle gjøres med hans menneskelige legeme, og i hvilken hensikt?

⁸ Hva skulle gjøres med dette legemet? Ifølge Lukas 22: 19 (NW) sa Jesus: «Dette betyr mitt legeme som skal gis til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» Dette betydde at hans menneskelige legeme en gang for alle skulle gis som et ugjenkallelig offer til gagn for alle mennesker som ville komme til å tro på ham og ta imot hans offer. Hebreerne 10: 10 sier til støtte for dette: «Ved denne [Guds] vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» Hans menneskelige legeme var antagelig som offer for Gud fordi det var fullkomment og syndfritt, og dette ble symbolisert ved det usyrede brødet, etter som surdeig var et bibelsk symbol på synd. (1 Kor. 5: 8; Heb. 7: 26—28) I sitt eget legeme virket Jesus som en som bar syndene for ufullkomne, syndige mennesker som ville komme til å tro på hans offers verdi og kraft. «Kristus led for dere og etterlot dere et mønster forat dere skal følge nøyaktig i hans fotspor. Han begikk ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn. . . . Han bar selv stedfortredende våre synder i sitt legeme opp på pelen, forat vi kunne være ferdig med syndene og leve for rettferdigheten. Og ’ved hans sår ble dere legt’.» — 1 Pet. 2: 21—24, NW.

9. Hva skulle gjøres med Jesu blod, og hvorfor?

⁹ Denne enkle betydningen av det usyrede brødet støttes av den betydning Jesus tilla vinbegeret, «vintreets frukt». Han rakte det til dem forat de skulle drikke, og uttalte disse ord: «Dette betyr mitt ’paktens blod’, som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder.» Vinen var således et symbol på hans blod. Mens det befant seg i blodårene i hans menneskelige legeme, betydde det fullkomment jordisk menneskeliv for ham. Skaperen av Jesu legeme hadde sagt for lenge siden: «Kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.» (3 Mos. 17: 11) Ved at Jesu blod ble utgytt, ville han dø som et menneske. Det var menneskers synder det dreide seg om her, og derfor var det nødvendig at blodet fra et fullkomment menneskelig offer ble stenket på Guds alter, «for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder». (Heb. 10: 4) Jesus visste hva han måtte gjøre med sitt blod, for han kjente Guds lov: «Uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.» — Heb. 9: 22.

(Fortsettes)