Guds navns opphøyelse viktigere enn menneskenes frelse
Bibelen taler meget om menneskenes frelse, men hvor taler den om Guds navns opphøyelse? Lærer den at hans navns opphøyelse har større betydning enn vår frelse?
JEHOVAS vitner legger vekt på opphøyelsen av Jehovas navn. Andre religiøse samfunn legger størst vekt på menneskenes frelse. Omvend deg og bli frelst, bekjenn dine synder, bli døpt, ta imot Jesus som din Frelser — dette er noe som forstandere og vekkelsespredikanter stadig kommer tilbake til. Bibelen lærer disse sannhetene, og Jehovas vitner tror på dem og forkynner om dem til andre. De er meget viktige. Man burde aldri undervurdere deres betydning. Men man burde heller ikke framheve dem i den grad at de overskygger den sannheten i Bibelen som er enda viktigere, nemlig opphøyelsen og herliggjørelsen av Jehovas navn.
Guds navn Jehova ble på en spesiell måte gjort kjent da han førte israelittene ut fra Egypt som sitt utvalgte folk. Han knyttet sitt navn til dette folket og ga dem sin lov: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom fremfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» Israelittene samtykket i å adlyde og være Jehovas spesielle eiendom med hans navn på seg. De fikk denne advarsel: «Du skal ikke misbruke [Jehovas], din Guds navn; for [Jehova] vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.» — 2 Mos. 19: 5, 6; 20: 7.
Når dette tredje av de ti bud sier at man ikke skal misbruke Guds navn eller bruke det på en uverdig måte, innebærer det meget mer enn at man ikke skal benytte det i kraftuttrykk. Det innebærer at de som samtykker i å være Guds folk, bærer hans navn og derfor må adlyde de lover og påbud og prinsipper som hans navn står for; ellers bruker de hans navn på en uverdig måte, og kommer ikke til å bli holdt uskyldig eller være ustraffet. De kan ikke vanære hans navn for evig. Til sin egen fastsatte tid kommer Jehova til å skride til handling for å opphøye det, selv på bekostning av menneskers liv, for dets opphøyelse er av større betydning.
Hvorfor Jehova frelste Israel
Da israelittene kom ut av Egypt, gjorde de opprør ved Det røde hav, men Jehova frelste dem til tross for deres opprør. Hvorfor? For deres skyld? Nei, men fordi Guds navn var på dem, og fordi de egyptiske forfølgerne ikke skulle få vinne noen seier som ville fortone seg som en triumf over Jehova. Om det som hendte den gangen, sier salmisten: «Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde.» — Sl. 106: 8.
I den tredje måned etter utgangen av Egypt var Moses på Sinai-fjellet og mottok loven fra Jehova. Senere sa Jehova til Moses at folket handlet fordervelig ved å tilbe bildet av en kalv. Da Jehova sa at han ville tilintetgjøre dem, var det Moses som fikk han til å unnlate å gjøre det. Av hvilken grunn? For å frelse folket og bevare det? Nei, men for Jehovas navns skyld, som var på dette folket. Moses framholdt: «Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut; han ville slå dem i hjel i fjellene og utrydde dem av jorden?» Og: «Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel, til hvem du har sagt og svoret ved deg selv: Jeg vil gjøre eders ætt tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette land som jeg har talt om, vil jeg gi eders ætt, og de skal eie det til evig tid.» Derfor lot ikke Jehova tilintetgjørelsen komme, ikke for Israels skyld, men for å hindre egypterne i å si at Jehova ikke kunne føre dem til det lovte land, men drepte dem i stedet, og for å holde det løfte han hadde gitt i sitt navn til Abraham, Isak og Jakob. — 2 Mos. 32: 12, 13; 5 Mos. 9: 24—29.
Senere, da speiderne kom tilbake etter å ha utspeidet Kanaans land og israelittene satte seg imot å dra inn i landet, opptentes Jehovas vrede på grunn av deres mangel på respekt og tro, og han ville tilintetgjøre dem. På ny la Moses seg imellom og sa at folkeslagene «har hørt at du, [Jehova], er midt iblant dette folk, og «dreper du nå dette folk, alle som en, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si: [Jehova] maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen». Derfor ble folket spart igjen, ikke fordi deres frelse var så viktig, men forat Jehovas navn, som var knyttet til dette folket, ikke skulle bli stilt i et ugunstig lys. — 4 Mos. 14: 14—16.
Etterat Israel hadde dratt inn i Kanaans land og vært under dommerstyre i flere hundre år, fant de ut at de ville ha en menneskelig konge, slik folkeslagene rundt dem hadde. Det var ensbetydende med at de forkastet Jehova Gud, men ikke desto mindre ble det tillatt. Imidlertid viste Jehova sin misnøye med det ved å sende torden og regn i hvetehøstens tid — en tid da slikt vær var fullstendig uhørt! Folket ble meget skremt av denne overnaturlige hendelsen, men etter å ha rådet dem til å følge Jehova, ga profeten Samuel dem denne forsikring: «For [Jehova] vil for sitt store navns skyld ikke forlate sitt folk, siden [Jehova] har funnet det for godt å gjøre eder til sitt folk.» Igjen var det for sitt navns skyld; som var på disse menneskene, at han tålte dem. — 1 Sam. 12: 22.
Jehova var langmodig med dette folket for sitt navns skyld, men den tiden kom da deres bespottelse og avgudsdyrkelse ble så vanærende at han utstøtte dem av landet. De ga etter for en fordervet og motbydelig demontilbedelse samtidig med at de sa at de tjente Jehova, og på den måten misbrukte de Jehovas navn — en synd som ikke skulle gå ustraffet! Han tillot babylonierne å ta sitt troløse folk til fange. Men de folkeslagene som israelittene ble spredt blant, oppfattet deres utlendighet som et tegn på at israelittenes Gud, Jehova, var en svak Gud. For å slå fast hvor feilaktig denne oppfatningen var, sa Jehova at han ville føre Israel tilbake til Judas land. Det var således ikke av hensyn til folkets frelse at Israel ble gjenreist, men fordi Jehovas navn skulle opphøyes og helliges. Vi leser om dette i Esekiel 36: 19—24:
«Jeg spredte dem blant folkene, og de ble strødd omkring i landene; etter deres ferd og deres gjerninger dømte jeg dem. Og da de kom til de folk som de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, og det ble sagt om dem: Dette er [Jehovas] folk, og likevel måtte de dra ut av hans land! Da ynkedes jeg over mitt hellige navn, som Israels hus hadde vanhelliget blant de folk som de var kommet til. Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren [Jehova]: Ikke for eders skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, som I har vanhelliget blant de folk som I er kommet til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene, det som I har vanhelliget blant dem, og folkene skal kjenne at jeg er [Jehova], sier Herren [Jehova], når jeg åpenbarer min hellighet på eder for eders øyne. Jeg vil hente eder fra folkene og samle eder fra alle landene, og jeg vil la eder komme til eders eget land.»
Et nytt folk i stedet for Israel
I overensstemmelse med dette vendte en trofast levning av jødene tilbake til Jerusalem sytti år etter Jerusalems ødeleggelse, og de gjenopprettet den sanne tilbedelse av Jehova. Men etter noen år begynte jødene å forakte Jehovas navn og si at hans bord ikke var noen ære verdt, noe de gjorde ved å bære fram uren mat, skadde og syke offerdyr på hans alter. Over fire hundre år senere kom Jesus til templet i Jerusalem og fant at de som sto for ofringene, fremdeles var fordervede, og han sa til dem: «Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus. Men I gjør det til en røverhule.» Til dette folket som hadde gjort seg skyld i å misbruke Jehovas navn, sa Jesus: «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» — Matt. 21: 13, 43; Mal. 1: 6—8.
Til det nye folket som bar Rikets frukter, sa apostelen Peter: «I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys, I som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk.» Husker du at denne uttalelsen ligner på det som ble sagt til Israel, da dette folket ble gjort til Jehovas spesielle eiendom for å bære hans navn? Peter siterer her innholdet av 2 Mosebok 19: 5, 6, og han anvender det ikke lenger på det kjødelige Israel, men på det åndelige Israel hvis medlemmer innbefatter både jøder og hedninger. Nå er det den kristne menighet, som består av jøder så vel som ikke-jøder, som blir det utvalgte folket som bærer Jehovas navn: «Simon har fortalt hvorledes Gud fra først av dro omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn.» — 1 Pet. 2: 9, 10; Ap. gj. 15: 14.
Dette ’folket for hans navn’ burde ikke i likhet med Israel misbruke hans navn eller bruke det på en uverdig måte, og så lide straff for det. Det bør adlyde hans bud, forkynne hans sannheter, gjenspeile hans pris og bære Rikets frukter. Dette kristne folk skal ikke frambære dyreoffer, slik Israel gjorde, men «la oss betale med okser, med våre lepper [våre leppers okser, RS, randbem.]». Dette nye folket frambærer ikke markens grøde som offer, slik Israel gjorde, men «la oss . . . alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn». Disse leppenes okser, de fruktene som de kristne frambærer med sin munn, må ikke være urene eller syke, noe de vil være hvis de ikke består av sannhetsord fra Bibelen anvendt på rette måte som sunn lære. Disse ord-ofrene som angivelig blir frambåret for Gud, må heller ikke i virkeligheten være fordreid slik at de gir pris til falske «guder», som for eksempel mennesker eller menneskelige planer eller religiøse organisasjoner. — Hos. 14: 2; Heb. 13: 15.
Navnet trenger nå å bli opphøyd
Jehova befaler: «I skal ikke sverge på løgn ved mitt navn, så du vanhelliger din Guds navn; jeg er [Jehova].» Hvis religiøse organisasjoner lærer løgner i Guds navn, vanhelliger de det og gjør at det blir påkrevd å rense og opphøye det. Noen sier at jorden skal bli ødelagt ved ild, men Bibelen sier: «Jorden står evindelig.» Noen sier at man enten kommer til himmelen eller havner i helvetes ild, men Bibelen sier om jorden at Gud «ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk». Noen sier at synderne har udødelige sjeler som skal pines i all evighet, men Bibelen sier: «Den sjel som synder, den skal dø.» Noen sier at to andre er Guds likemenn i en treenighet, men Bibelen sier: «Jehova er større enn alle andre guder.» De som i Guds navn doserer læresetninger som er i motstrid med Bibelen, lærer løgn i hans navn, de vanhelliger hans navn. — 3 Mos. 19: 12; Pred. 1: 4; Es. 45: 18; Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; 2 Mos. 18: 11, NW.
Noen religiøse samfunn har antatt hedenske læresetninger for å gjøre det lettere å få hedninger og kristne til å gå i åk sammen, men Bibelen advarer: «Dra ikke i fremmed åk med vantro!» Andre som har en mer modernistisk innstilling, antar vitenskapelige og evolusjonistiske filosofier for å virke tiltrekkende på de intellektuelle, men igjen advarer Bibelen: «Se til at det ikke må være noen som gjør eder til sitt rov ved verdslig visdom og tomt bedrag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus.» De fleste av kristenhetens trossamfunn lærer at man skal være venner med verden og ta del i dens anliggender, men Bibelen slår fast at «hele verden ligger i den ondes vold», og at den «som vil være verdens venn, han blir Guds fiende». På disse og mange andre måter sverger kristenhetens falske religiøse organisasjoner på løgn ved Jehovas navn. — 2 Kor. 6: 14; Kol. 2: 8; 1 Joh. 5: 19, NW; Jak. 4: 4.
Mange mennesker og religionssamfunn innen de forskjellige nasjonene, som gir seg ut for å være kristne, misbruker i virkeligheten Guds navn. Ved sine falske læresetninger og sin urene oppførsel bringer de vanære over Guds navn som de sier de bærer. Derfor trenger Jehovas navn å bli renset og opphøyd, og opphøyelsen av hans navn er av større betydning enn deres frelse, for det kommer til å bli renset på bekostning av deres liv: «La dem bli til skamme og gå til grunne, forat menneskene kan vite at du, som alene har navnet JEHOVA, er den Høyeste over all jorden.» — Sl. 83: 18, 19, KJ.
Denne ødeleggelsen til opphøyelse av Jehovas navn vil komme i Guds krig, som blir kalt Harmageddon. Når noen snakker om dette nå for tiden, håner spotterne og sier det Bibelen forteller at de ville si: «Hva blir det til med hans lovte nærvær? Fra den dag våre forfedre sovnet inn i døden, fortsetter jo alt å være nøyaktig som fra skapningens begynnelse.» Noen synes kanskje at Jehova er sen til å gå til handling, men «Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte, som noen mennesker akter det for senhet, men han er tålmodig med dere, for han ønsker ikke at noen skal bli ødelagt, men at alle skal komme fram til omvendelse». Jehova er interessert i menneskenes frelse; han har ikke noe behag i de ugudeliges død, men han ønsker at alle ville komme til fornuft og omvende seg og bli frelst. Han gir dem rikelig tid til å gjøre det. Men den lovte ødeleggelsen vil komme. — 2 Pet. 3: 4, 9, NW.
Navnets opphøyelse medfører frelse
Gud har lovt noe mer, han har gitt løfter om ting som skal komme etter denne gamle verdens ødeleggelse: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» Da vil menneskene få det privilegium å forskjønne jorden, stelle den så den holder seg vakker, ha oppsyn med dyrelivet på den, fylle den med sitt avkom, og nyte mange andre velsignelser som det ikke engang går an å forestille seg. Les denne korte beskrivelsen av hvordan det blir da: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» — 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 3, 4.
Jehova gir disse løftene i sitt navn, gjennom sitt Ord, Bibelen. Han gir løfte om en ny rettferdighetens verden, om at jorden vil stå evindelig, at det alltid vil bo mennesker på den, og at vi kan bli frelst og få leve evig på den ved å ta imot Jesus som vår gjenløser. Han må holde disse løftene som han har gitt i sitt navn, for ellers ville de være løgner i hans navn og vanhellige det. Han forbyr dem som bærer hans navn, å vanhellige det, og da ville han selvfølgelig ikke vanhellige det selv. Oppfyllelsen av disse løftene som spotterne har tvilt på og ledd av, kommer til å inngå som et ledd i opphøyelsen av hans navn. Etter som noen av disse løftene gjelder menneskenes frelse, blir lydige menneskers frelse en av de ting som har med opphøyelsen av Jehovas navn å gjøre. Hans navns opphøyelse er mer betydningsfull enn vår frelse, men det medfører frelse for oss, akkurat som det medfører at alle løfter som er gitt i Jehovas navn, blir oppfylt. Hans løfter kommer ikke til å forbli uoppfylt: «For liksom regnet og sneen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro og gir såmannen sæd og den etende brød, således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» — Es. 55: 10, 11.
Når derfor Jehovas vitner legger vekt på opphøyelsen av Jehovas navn, forringer de ikke verdien av menneskenes frelse — den er av livsviktig betydning både for dem og alle andre menneskeskapninger. De bare betrakter Guds navns opphøyelse og menneskenes frelse i det rette perspektiv, og gir begge deler den rette plass ved å tillegge Jehovas navns opphøyelse størst viktighet og betrakte menneskenes frelse for å være av underordnet betydning i forhold til det. Mange ganger setter til og med menneskene sitt navn høyere enn sitt liv, og foretrekker å dø framfor å bringe vanære over sitt navn. Hvis et menneskes navn er viktigere enn dets liv, er det sikkert at Jehovas navn er viktigere enn menneskenes liv! Jesus framholdt kjærligheten til Gud som det første store bud, og på annenplassen nevnte han kjærligheten til menneskene. I den mønsterbønnen som han lærte sine etterfølgere, tilla han også Jehovas navns hellighet størst betydning: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.» Når du ber denne bønnen, tillegger du også Jehovas navn og dets helliggjørelse og opphøyelse størst betydning. Når du ber denne bønnen, setter du også menneskenes interesser på annenplassen, nest etter Jehovas navns opphøyelse. — Matt. 6: 9; 22: 37—39.