Modenhet er nødvendig for å få økning
1. I hvilke spesielle henseender er det nødvendig å gjøre framgang mot modenhet?
DA VI i vårt foregående studium (§ 9) drøftet de forskjellige måtene vi kan gjøre framgang mot modenhet på, sa vi, som du vil huske, at det var «et annet middel som vi skal omtale senere». Hva er det? Hellig tjeneste. Å gjøre framgang innbefatter for de fleste tings vedkommende både teori og praksis. Vi vil nå ta for oss det siste, nemlig praksis, og særlig understreke nødvendigheten av å forbedre kvaliteten av vår tjeneste, med andre ord, å øke i vekst, for det er mulig å ha økning, men likevel ikke vokse. Noen sider av det emne vi behandler, gjelder organisasjonen som et hele, eller hver krets av Herrens folk kollektivt. Men vi har hele tiden i tankene hvordan det gjelder deg individuelt, og vi henvender oss til deg enten du er en gammel og regelmessig leser av Vakttårnet, eller en helt ny. Ja, vi ønsker å tale til deg som holder dette bladet i hånden og leser det, som til en venn, ansikt til ansikt.
2. Ved hvilke tre illustrasjoner blir dette emnet behandlet?
2 Når vi ser etter i Guds Ord, finner vi at dette emnet blir behandlet hovedsakelig ved tre illustrasjoner, nemlig 1) et byggverk, enten en by eller et tempel, 2) det menneskelige legeme, og 3) den naturlige vekst av et frø til plante eller tre som bærer frukt. Vi har ikke til hensikt å behandle disse tre illustrasjoner hver for seg i rekkefølge, men vi vil se hvordan det er visse felles faktorer som blir framhevet i hver av dem og finne ut hvilke som er av særlig betydning.
Den første faktor
3. Hva er Guds hensikt med å bygge sitt tempel og sin by?
3 Den første av disse felles faktorer er hensikten. Hvorfor lar Gud bygge et tempel eller en by? Apostelen Peter besvarer dette spørsmålet for oss. Etter å ha nevnt templet som er bygd av levende stener, og også et sitat angående den hellige by, Sion, går han videre og identifiserer de sanne troende som har den dyrebare forståelse av hvorfor de er blitt ført inn i Guds by og Guds tempel, nemlig for å være «’et folk til særlig eiendom, forat dere vidt og bredt skulle forkynne hans dyder’ som kalte dere ut av mørke og inn til sitt underfulle lys». Overse ikke Guds hensikt med deg. Selv om du kanskje er den yngste i familien av dem som har innvigd seg til Jehova for å gjøre hans vilje, ønsker vi å se deg som et ’nyfødt barn’ «vokse til frelse», nå fram til modenhet, til full vekst og utvikling. Det tosidige hovedkrav for å oppnå denne vekst angår hjertet og munnen, og blir meget tydelig uttrykt slik: «Med hjertet viser man tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» — 1 Pet. 2: 2, 7, 9; Rom. 10: 10, NW.
4. Hvordan blir Guds hensikt med sitt folk illustrert ved vintreet?
4 Hvorfor lar så Gud frø bli sådd, eller en vinstokk eller trær bli plantet? Svaret er det samme i begge tilfelle — for å få frukt til sin ære. (Es. 61: 3) Det er hensikten. Jesus sier det like ut i sin illustrasjon med vintreet: «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mer frukt.» Det må ikke herske noen tvil om dette. Som eier og vingårdsmann ser den himmelske Far etter og venter frukt, og deretter mer frukt, for, sa Jesus: «Min Far blir herliggjort i dette, at dere fortsetter å bære mye frukt, og [derved] viser dere som mine disipler.» (Joh. 15: 2, 8, NW) Dette betyr stadig økning som et resultat av moden vekst. Det er ikke urimelig å vente dette, for Faderen treffer nådig alle foranstaltninger gjennom sitt Ord og gjennom sin organisasjon, og ved hjelp av sin ånd, forat dette skal skje. Bli ikke foruroliget fordi om du først helt nylig er kommet til kunnskap om disse ting. Gud er ikke utålmodig. Han er lik bonden som «fortsetter å vente på jordens kostelige grøde og er tålmodig med den . . . Vær også dere tålmodige; gjør deres hjerter faste». — Jak. 5: 7, 8, NW.
5, 6. a) Hva slags frukt venter og krever Jehova? b) Viser Bibelen en annen side ved det å bære frukt?
5 Men, kan du spørre, hva slags frukt venter og krever Jehova? Mange religiøse sekter, både kristne og ikke-kristne, lærer at et godt liv og utvikling av en karakter, som blir lagt for dagen ved tålmodighet, godhet, etc., er frukten av gudhengivenhet. La deg ikke bedra. La oss se hvordan Jesus selv svarte på dette spørsmålet. Etter å ha talt om vintreet, forklarte han sine disipler (og oss) hvordan han hadde brakt dem inn i et meget nært forhold til seg som venner, og hadde utnevnt dem til å «fortsette å bære frukt». Til slutt definerer han nøyaktig hva han mener med å bære frukt: «Også dere skal [etter å ha fått ånden] avlegge vitnesbyrd.» Han bekreftet senere dette da han sa: «Dere skal være vitner om meg . . . til den mest fjerntliggende del av jorden.» I dag betyr dette vitnesbyrdet om Kongen, som er satt på tronen, og hans rike, som Jesus forutsa. — Joh. 15: 16, 27; Ap. gj. 1: 8; Matt. 24: 14, NW.
6 Som en følge av avleggelsen av vitnesbyrdet og uløselig knyttet til det kommer resultatet, nemlig økningen i antallet av dem som er lydhøre og også blir disipler. Alt dette er en del av frukten, innsamlingen av troende i organisasjonen, akkurat som grunnfestede troende var frukten av apostlenes anstrengelser. — 2 Kor. 3: 1—3. Sammenlign også Apostlenes gjerninger 1: 8 og Matteus 28: 19.
Den annen faktor
7. Hvordan kaster Salme 122 lys over betydningen av enhet og samarbeid?
7 Den annen av disse felles faktorene er enhet og samarbeid under hodet. Dette blir kraftig understreket. Ta bildet med Guds by, Sion eller Jerusalem, og se hva Salme 122 har å si om dette. Den er «en by som er tett sammenføyd», «en sann by, sammenføyd til ett». (Ro) Jehovas hus, templet, er i den, og derfor er den midtpunktet for den forente tilbedelse. Den er også regjeringssetet for hele nasjonen, med dens domstrone og den regjerende konges trone. Den er ikke en taus by; den gjenlyder av lovsang og takksigelse. Jehovas folk strømmer til den nettopp i den hensikt. Dette er det sterke bånd som forener alle sanne israelitter, både ’brødrene’ (det åndelige hus) og deres ’venner’, og som tvinger alle til bestandig å søke og be for dens fred og framgang, da de vet at det skal «gå dem vel som elsker deg».
8. På hvilken måte gir denne salmen veiledning med hensyn til personlige ting i kretsens liv?
8 For et storslagent bilde Salme 122 gir av Jehovas rikes organisasjon under dens regjerende konge og dommer og prest, Kristus Jesus, og av Jehovas folk som tjener under dens ledelse! Ser du deg selv i dette bildet? Har du den samme følelse for og det samme syn på den krets av Jehovas vitner som du er tilsluttet, som David hadde på den elskede by? Prøver du å gjøre din del i kunngjøringen av Jehovas navn i takksigelsens ånd, og aldri gjøre noe som kan ødelegge kretsens fred og enhet, og søker du alltid dens framgang og vekst? Eller har du, skjønt du har vært lenge nok i sannheten til å burde vite bedre, en uutryddelig motvilje mot en eller annen i kretsen som for lang tid siden har tilføyd deg en urett som aldri er blitt gjort opp (kanskje på grunn av såret stolthet hos begge parter)? Men hvis vedkommende fortsetter å være medlem av kretsen, er til stede på møtene og tar del i vitnearbeidet, da bør du av hensyn til freden og enheten i kretsen oppriktig godta ham som en medbror. Overlat dommen til Herren. Vi ber deg ikke om å gjøre vedkommende til din spesielle venn, men vi sier at du ikke bør innta en holdning som om du for bestandig har brutt all forbindelse med ham, ikke med mindre kretsen har utstøtt ham. Er du ikke selv en som ufortjent får barmhjertighet og langmodighet? Din egen framgang og vekst til modenhet i Jehovas tjeneste og gunst avhenger av din kjærlighet til ham og hans organisasjon og alle som er innenfor dens grenser. — Sl. 122: 6; Heb. 12: 15; 1 Joh. 4: 7, 20, 21.
9. Hvilke punkter i forbindelse med Sion blir understreket i Salme 48: 12—14?
9 Legg nøye merke til Sion. Legg merke til hvordan det virker, sug inn dets ånd, verdsett dets styrke, først og fremst til gagn for deg selv som en hjelp til modenhet ved bedre kvalitet i tjenesten, men også forat du kan bli begeistret og utrustet til å «fortelle derom til den kommende slekt». — Sl. 48: 12—14.
10. a) Hvordan blir organisasjonen passende illustrert i Efeserne 4: 11—16? b) Hva bør man spesielt merke seg ved anvendelsen av illustrasjonen?
10 La oss så ta bildet med det menneskelige legeme, som lå til grunn for Paulus’ bemerkninger i Efeserne 4: 11—16 (NW). Det taler om den organisasjon som hadde sin begynnelse og barndom på hans tid og som nå er kommet fram til modenhet, utvidet, men med den samme sentrale kjerne, som består av de kristne som er salvet med Guds ånd. For et storslagent bilde på enhet og friksjonsfritt samarbeid, noe som vi tidligere har omtalt i disse spalter, men som godt tåler å gjentas! Ta for eksempel den enkle handlingen å spise. Øyet velger ut en bit på tallerkenen. Armen kommer opp, leder hånden sikkert, fingrene griper forsiktig biten uten å beskadige den, underarmen løfter seg som en fint avbalansert kran som virker fra albuen, og så, akkurat i rette øyeblikk, åpner munnen seg så biten kommer inn, og hver gang treffer den midt i blinken! Slik er det organisasjonen som et hele virker. Er det slik din krets virker? Hva er hemmeligheten med det? Apostelen svarer: «Hele legemet medvirker til legemets vekst, ved at det er harmonisk sammenføyd og laget slik at det samarbeider gjennom hvert ledd som gir det som trengs, alt etter den funksjon som hvert enkelt lem har fått å utføre, så det kan oppbygge seg selv i kjærligheten.» (Ef. 4: 16, NW) Bry deg ikke med hvordan andre deler av legemet er sammenføyd og hvilke anvisninger de har fått. Det er hodets sak. Det du har ansvar for, er å verdsette din egen stilling, din egen oppgave i kretsen, eller Betel-hjemmet, eller misjonærhjemmet. Selv de som fysisk sett er isolert, eller lever bak et eller annet «jernteppe», er likevel deler av organisasjonen, og knyttet til den ved usynlige «ledd og bånd», eller kanskje «under jorden». — Kol. 2: 19, NW.
11. Hvilket praktisk synspunkt bør legges til grunn når vi ransaker oss selv på grunnlag av denne illustrasjonen?
11 Enten man er et lite «ledd» i det lokale «legeme», som for eksempel en utnevnt tjener eller gruppeleder (sar, den øverste eller «fyrste»), eller man ikke har noen spesiell oppgave, så har ikke desto mindre «hvert enkelt lem» sin funksjon. I det menneskelige legeme har hvert lem og hver celle sin rolle å utføre når det gjelder kroppens uhindrede funksjon og vekst; de skal ikke bare motta næring og direktiver, men også sende videre og skaffe til veie noe til gagn for de andre lemmene. Hvordan stiller det seg med deg i denne henseende? Er du av dem som bestandig mottar, men aldri sender videre? Er du av dem som alltid trenger å hjelpes ut i vitnearbeidet, men aldri kommer så langt at du kan vise andre hvordan det skal gjøres? (Heb. 5: 12) Har du kommet i den faste vanen å være regelmessig til stede på møtene, men aldri åpne din munn, enda du utmerket godt kan det? Eller er du et levende medlem, som alltid prøver selv å gjøre framgang ved å gjøre i det minste noe for å bidra til framgang og stadig vekst for dem du er sammen med? Det betyr å vandre ordentlig i det fremadskridende spor som er foreskrevet for legemet under ledelse av dets hode, Kristus Jesus, ved å støtte opp om alle dets regulære virksomheter.
12. Etter hvilket mønster og i hvilken ånd vokser organisasjonen, og hvordan bør dette påvirke oss?
12 Legg også merke til den ånd som dette må gjøres i. «La oss . . . ved kjærlighet vokse opp i alle ting» i uselvisk og ubrytelig hengivenhet for organisasjonen, fordi den er Herrens. Den er ikke en menneskelig organisasjon. Den er åndelig, ’ett legeme og en ånd’, og du bør betrakte hele arrangementet og dem som er i det, i samsvar med dette. Betrakt ikke dine brødre «etter kjøttet». Det fører bare til vanskeligheter. Da vil du komme til å bli partisk, begunstige noen bestemte og begrense din omgang til dem som tiltaler deg, og overse de andre og være parat til å kritisere dem. La av hensyn til enheten i legemet ditt personlige synspunkt underordne seg organisasjonens, ut fra en dyp verdsettelse av den store forrett det er å ha del i den. Gjør derfor ditt hjerte rommeligere og utvid bekjentskapet med dine brødre, slik som Paulus måtte oppfordre korintierne til. — Ef. 4: 3, 4, 15; 2 Kor. 5: 16; 6: 11—13.
13. Hva er det de foregående illustrasjoner understreker som særlig nødvendig?
13 Ønsker du å vokse til modenhet og forbedre kvaliteten av din tjeneste? Vi er sikker på at du gjør det. Kan du ikke da se av disse to bibelske illustrasjoner, den med byen og den med det menneskelige legeme, hvor livsviktig det er å verdsette Herrens organisasjon, hva den betyr og hvordan den virker? Og ikke bare verdsette den i teorien, men også i praksis, ved å leve opp til dens normer og ta del i dens forskjellige virksomheter? Kongen og Hodet, Kristus Jesus, skaffer til veie all den nødvendige hjelp til vår vekst til modenhet i Rikets tjeneste, men vi kan bare øse av kilden til denne nødvendige hjelp ved å holde oss i nær forbindelse med den teokratiske organisasjon som er oppbygd under ham.
14, 15. a) Er det en spesiell tjeneste i tillegg til vitnearbeidet, og hvordan kan den utføres? b) Hva betyr dette i praksis?
14 Det er i året som gikk, blitt lagt stor vekt på nødvendigheten av å vokse til modenhet i hellig tjeneste, «opplæringen av de hellige til tjenestegjerning», til gagn for dem som er unge i sannheten, og også for dem som er meget eldre i sannheten, men som av en eller annen grunn ennå trenger mye hjelp, foruten de mange som først nylig har begynt å vise interesse. Det er en stor forrett å ha del i vitnearbeidet, og enda mer å ha del i det tjenestearbeid å hjelpe til å opplære andre. Dra derfor full nytte av alle foranstaltninger som blir truffet av Selskapet, det synlige redskap som organisasjonen bruker, av alle de forskjellige slags møter som blir arrangert, og også av dens forskjellige publikasjoner og den hjelpende hånd som blir rakt ut av dens mange utnevnte tjenere for på en praktisk måte å gi bistand i direkte tjeneste på feltet. På den måten vil du ikke bare bli grunnfestet som en regelmessig og ivrig forkynner av Rikets budskap, men lik organisasjonen selv vil du gjøre stadig framgang i å oppnå den fylde av vekst som hører modenhet til. — Ef. 4: 12, NW.
15 I praksis betyr dette ikke bare å øke antallet av timer som blir brukt i vitnearbeidet, men også å gjøre mer ut av disse timene ved å forbedre kvaliteten av tjenesten. Det betyr å avlegge et mer virkningsfullt vitnesbyrd, i samsvar med de forskjellige personers behov. Dette krever modenhet i skjelneevne fra det enkelte vitnes side, og det er mer velbehagelig i Jehovas øyne og til meget større hjelp for tilhøreren, som muligens er et av de «andre får». Du vil dessuten finne arbeidet mer interessant og fruktbringende, og du vil bli ’standhaftig, urokkelig, og alltid ha rikelig å gjøre i Herrens gjerning, da du vet at ditt arbeid i forbindelse med Herren ikke er forgjeves’. — 1 Kor. 15: 58, NW.
16. Hvilken alvorlig advarsel er på sin plass i forbindelse med at det bare er én ’ætt’, ett legeme, ett vintre og én by?
16 ’La ingen røve fra dere’ ved å avlede din oppmerksomhet og hengivenhet og tjeneste fra den ene organisasjon. Paulus måtte advare strengt mot dette på sin tid. (1 Kor. 1: 10—13) Som han sier i Galaterne 3: 16, 29 (NW) er det bare én ’ætt, som er Kristus’, innbefattende dem under ham som «tilhører Kristus» og som har del i det samme himmelske håp. Medlemmene av denne klassen utgjør i dag Jehovas vitners synlige styrende organ. Ja, det finnes bare det ene åndelige Kristi «legeme», bare det ene sanne vintre, bare det ene berg, Sion, som oppfanger og reflekterer Jehovas herlighet. Det betyr at det bare er den ene ’skare’ som forkynner det budskap som er gitt av Herren, som forutsagt i Salme 68: 12. Disse fryder seg også over å se oppfyllelsen av de inspirerte ord i vers 7 i den samme salmen: «Gud bringer de forlatte hjem; han fører fanger ut til velstand; bare de opprørske bor i et avsvidd land.» (AT) Vis derfor moden skjelneevne, og la deg ikke bedra av noen som er «oppblåst uten grunn ved sin kjødelige sinnstilstand». Samarbeid glad og villig med hans organisasjon av innvigde mennesker, og fortsett å «vokse med den vekst som Gud gir», og ’hold fast ved hodet’, for «atskilt fra meg», sa Jesus, «kan dere ikke gjøre [frambringe] noe i det hele tatt». — Kol. 2: 18, 19; Joh. 15: 5, NW.
Den tredje faktor
17, 18. På hvilke måter framhever Esaias’ profeti Sions økning og gir oppmuntringer i den forbindelse?
17 Den tredje og siste faktor vi skal drøfte er økning og vekst, som vi allerede har vært litt inne på. Økning er et av de store emner gjennom hele Bibelen helt fra 1 Moseboks første kapitel. La oss et øyeblikk betrakte det fra Sions synspunkt.
18 Vi begynner med Esaias’ profeti, som erklærer at fra den tid da den nye verdens herredømme blir lagt på Fredsfyrstens skulder, da han ble satt på tronen i det himmelske Sion i 1914 e. Kr., skal det «ikke være noen ende på økningen av hans herredømme og på freden». Hele Jehovas folk har del i denne økningen: «Du har latt folket bli tallrikt, du har økt dets glede.» Profetien forutsier også at når Sion er gjeninnsatt i Guds gunst, gjør han en pakt som lover å forsyne denne Rikets organisasjon med all den nødvendige utrustning: «Min ånd, som er over deg, og mine ord, som jeg har lagt i din munn, skal ikke vike fra . . . fra nå av og til evig tid.» Med hvilket resultat? Jehovas herlighet ses over hans organisasjon lik morgenens første solstråler som kastes klart tilbake fra denne byen på fjellets topp. Dette påkaller oppmerksomheten hos alle som elsker rettferdighet, og de kommer, som vi nå opplever, flyvende som skyer, som duer til sitt dueslag. Det sies til Sion: «Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg . . . Når du ser det, skal du stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og svulme.» — Es. 9: 3, 6, 7; 59: 21; 60: 1, 4, 5, 8, AT.
19, 20. Hvilke karakteristiske trekk er det ved økningen i den første menighet, og hvilken virkning bør det ha på oss?
19 Den første og mindre oppfyllelse av mange av disse profetiene i den første menighets dager er en vekkende spore til tro og forventning i denne tiden da de får sin store og endelige oppfyllelse. Legg merke til hvordan denne lille flokken på om lag 120 plutselig våknet til liv og virksomhet etterat de hadde fått den nødvendige utrustning, den hellige ånd, på pinsedagen. Tre tusen den første dagen! Kort etter ble «antallet av mennesker . . . omkring fem tusen». Litt senere: «Det fortsatte å komme til flere troende i Herren, store skarer både av menn og kvinner.» Hvor må ikke deres hjerter ha svulmet av takknemlighet! Og enda bedre: «Guds ord fortsatte å ha vekst [økning i utrustning], og tallet på disiplene økte meget sterkt i Jerusalem, og [tenk bare!] en stor mengde prester begynte å være lydige mot troen.» Hvor deres hjerter må ha banket av begeistring! Ville ikke ditt hjerte ha gjort det samme hvis du hadde sett en rad med prester sitte bak i din Rikets sal og ta imot sannheten? De målte ikke sin vekst i månedlige rapporter, men: «Menighetene fortsatte å bli gjort faste i troen [å vokse til modenhet] og å øke i antall fra dag til dag.» — Ap. gj. 2: 41; 4: 4; 5: 14; 6: 7; 16: 5, NW.
20 Vi vet, som Apostlenes gjerninger, kapitel 8, viser, at forfølgelsen bare tjente til å bringe økning i enda større målestokk, men dette berettiger ikke til den uttalelsen som noen undertiden temmelig lettvint kommer med, at sterk motstand er uunnværlig for at det skal bli økning. Les selv beretningen i Apostlenes gjerninger 9: 31.
21. Er det en bemerkelsesverdig forskjell mellom vekst og økning?
21 Dette emnet er ikke på noen måte uttømt, men da vi nå nærmer oss slutten på denne artikkelserien, er det noen punkter vi ønsker å trekke fram til slutt. Som vi nettopp har sett, gir det bildet profetien bruker om Sion en god illustrasjon av økningen i antall. Men illustrasjonen med det menneskelige legeme er et bilde på vekst til modenhet og ikke på tallmessig økning. En fullvoksen mann har bare ti fingrer og ti tær, det samme som et barn. De har vokst eller utviklet seg, det er det hele. Men det er denne vekst til modenhet vi først og fremst har i tankene, fordi vi mener det er dette som er aller mest påkrevet nå når vi betrakter situasjonen rundt om i verden. I hvilke henseender? (Merker du deg de punktene vi nå vil trekke fram, så du ser hva som passer på deg selv?)
22. Hva er særlig nødvendig i dag med hensyn til 1) studium, 2) møter og 3) vitnearbeidet?
22 Vi har følelsen av at det er mange, altfor mange, som ser ut til å være tilfreds bare med å være i sannheten, idet de gleder seg over den trøst og det håp den bringer og over delaktigheten i den nye verdens samfunn. Ja, det er virkelig som å leve i en annen verden. Til alle disse vil vi si at det er tre ting som er nødvendige: 1) Ikke bare å lese denne og andre av Selskapets publikasjoner, men å ta fatt på et flittig studium av Bibelen ved hjelp av dem. Dette er når alt kommer til alt hovedhensikten med dem, særlig med dette bladet. 2) Ikke bare å være regelmessig til stede på møtene (rapportene viser at noen ikke er det engang, selv når de hadde god anledning til det), men å spørre deg selv: Hvilken innsats gjør jeg på disse møtene for å hjelpe meg selv og andre til å vokse i kunnskap og forståelse og for å vekke deres verdsettelse i en slik grad at de går til handling, og for å hjelpe til med opplæringen til tjenesten? 3) Ikke bare å være med i vitnearbeidet akkurat så vidt nok til å bli regnet som forkynner, kanskje et taust vitne med blad eller løpesedler, men å spørre deg selv: Hjelper jeg meg selv og andre til å gjøre framgang i Herrens arbeid? Ikke bare si når resultatene er dårlige: Vel, jeg har gjort mitt beste; men spør: Hvordan kan jeg forbedre kvaliteten av min tjeneste? Er jeg så sterk i troen og verdsetter jeg arbeidet så høyt at jeg er fast besluttet på å holde fast på det gjennom tykt og tynt, og «å gi et grundig vitnesbyrd om det gode budskap om Guds ufortjente godhet»? — Ap. gj. 20: 24, NW. Se, også 1 Korintierne 9: 24—27 og 1 Timoteus 4: 16.
23. Kommer åndelig vekst på noen måte automatisk, eller kan den framtvinges?
23 Hold deg klart for øye at åndelig vekst ikke kommer automatisk. Det kan ikke tas for gitt at større kunnskap vil føre til større iver og dyktighet i hellig tjeneste. Det finnes altfor mange skadelige innflytelser både i det ufullkomne kjøtt og utenfor. Den åndelige vekst kan ikke sammenlignes med den legemlige vekst; som for det meste foregår uten bevisst anstrengelse. Vi kan heller ikke få deg til å vokse til modenhet. Du kan ikke engang få deg selv til å vokse. Det er Gud som ’lar det vokse’, og, når vi ser på oss selv, er vi nødt til å innrømme at ’vi vet ikke akkurat hvordan’. (1 Kor. 3: 5—9; Mark. 4: 27, NW) Sikkert er det at det tilkommer ikke oss noen ære for det. Det betyr ikke at vi ikke har noen andel i det. Vi har det, og til og med en viktig andel, som vi nettopp har vært inne på. Vi trenger tålmodighet, besluttsomhet og oppmuntring. Og i tilfelle av at noen synes at denne stadige tilskyndelse til økning og framgang ikke er berettiget og røper en rastløs og alltid utilfreds holdning, så la oss betrakte vår siste illustrasjon. Den er bygd på Bibelen.
«Med deres frø i»
24, 25. a) Hvordan blir spørsmålet om økning framhevet i skapelsesberetningen? b) Hvilke fremtredende trekk finner vi i den foranstaltning som ble truffet for økning?
24 La oss vende oss til 1 Mosebok, kapitel 1. Vi leser i vers 11 at på den tredje skapelsesdag sa Gud: «Jorden bære fram gress» og andre vekster, planter og trær; men legg merke til uttrykket: «Med deres frø i». Så fortelles det om skapelsen av høyere livsformer, og til slutt kronen på verket, skapelsen av mennesket i Guds bilde, og i dette tilfelle leser vi: «Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange [frambring rikelig], og oppfyll jorden.» «Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.» — 1 Mos. 1: 11, 20, 22, 28, 31.
25 For en fryd og glede det må være virkelig å skape noe! (Det må langt overgå menneskenes anstrengelser for å forbedre en tidligere plan eller modell, og kalle dette å «skape» noe.) Gud kunne naturligvis ha forbeholdt seg retten til og den forrett å skape direkte hver eneste levende ting. Men i stedet frambrakte han den geniale og vidunderlige ordning å dele hver art i hann og hunn, slik at skapningene selv kunne få den usigelige glede å formere seg hver etter sitt slag, i lydighet mot lover som er nedlagt i dem av Skaperen, lover med en uendelighet av variasjoner, men likevel i samsvar med almengyldige, faste prinsipper, helt ned til planteriket. (Dette er sikkert et av de enkleste argumenter imot utviklingslæren, for hvordan kunne man tenke seg noe annet enn den høyeste, geniale intelligens bak en slik oppfinnelse og foranstaltning?) Hva var hemmeligheten ved denne ordningen? Den finnes i ordene: «Med deres frø i.» Derav kommer det sterke ønske, ja, hvileløse krav som Gud har nedlagt i skapningen til å bli mange og formere seg. Gud skapte i hvert enkelt tilfelle bare den ene begynnelsen, den ene plantning, og ga så befalingen om å være fruktbar og bli mange og formere seg rikelig. Rikelig? Til overflod kunne man heller si, når man ser på den foranstaltning som er truffet i nesten hvert eneste tilfelle.
26. Hvordan kan man i et bestemt område avgjøre hvilket sentrum eller samfunn det med rette kan sies om: «Med deres frø i»?
26 Legg nå merke til hvordan dette tjener som en passende illustrasjon til oppmuntring for oss. De aller fleste av våre lesere er tilsluttet en eller annen krets av Jehovas vitner. Dere har deres møter i Rikets sal eller et misjonærhjem eller i et privat hjem, og i alminnelighet henger det der et kart over det distriktet deres krets har ansvar for. Se for deg dette området, enten det er et byområde, et landdistrikt eller en blanding av begge. Det kan være i et land der så å si hvert hjem har en bibel, og det nesten sikkert er en del religiøse bygninger hvor det ligger en bibel eller andre hellige skrifter. Men kan det sies om noen av dem: «Med deres frø i»? Dere vet nok utmerket godt at bare det at det finnes en bibel der, ikke på noen måte betyr at sannhetens frø, det livgivende budskap, har funnet tilhold der og har spiret og grodd i det religiøse hjemmet eller samfunnet. I samsvar med kjensgjerningene og uten selvgodhet må dere erkjenne at det i hele området, akkurat som i beretningen i 1 Mosebok, bare er den ene plantning, Jehovas organisasjon, representert ved din krets av Jehovas vitner, hvor liten den enn er. For en uvurderlig forrett det er å bli regnet for å høre med til den eneste gruppen i distriktet som det med sannhet kan sies om: «Med deres frø i»!
27. Hvordan slår denne illustrasjonen fast vårt store og gledelige ansvar?
27 Gud, som kjenner hjertene til dem som er stemt for rettferdighet, kunne naturligvis lett ha forbeholdt seg retten til og den forrett direkte å skape eller oppvekke all interesse hos velvillige mennesker, åpenbare for dem kunnskap om sannheten og lede dem til sin organisasjon. Men i stedet har han gitt dere, kollektivt og individuelt (ja, deg, du som holder og leser dette bladet), det ansvar og den usigelige glede å ta fatt og gå over distriktet om og om igjen, og lete etter de hjertene hvor «frøet» kan såes. Når du så kommer tilbake gang på gang og vanner litt, kanskje kultiverer jorden, skremmer vekk fuglene som vil stjele frøet og hjelper til å luke opp ugresset uten å ødelegge den verdifulle planten, får du til slutt den glede og tilfredsstillelse å få en ny venn og kamerat som virkelig verdsetter sannheten og den nye verdens samfunn. Husk at dette ikke er noe vi skal rose oss av, og at alt må gjøres i lydighet mot de lover for virksomheten som er fastsatt av organisasjonens Skaper. — Es. 43: 1.
28, 29. a) Hvis trangen til å være travelt opptatt i arbeidet mangler, hva kan da årsaken være? b) Hvordan kan dette rettes på, og med hvilket resultat?
28 Hvis du har et «rett og godt hjerte», der sannhetens frø har spirt fram, da vil du også sikkert få oppleve det sterke ønske og den stadige trang til å være travelt opptatt med alle de forskjellige grener av Herrens arbeid som står åpne for deg, og du vil alltid bestrebe deg på å forbedre kvaliteten av din tjeneste slik at du kan bli brukt mer effektivt av «høstens Herre». — Luk. 8: 15; Matt. 9: 38, NW.
29 Be fortsatt om Jehovas ånd, søk alltid å ære hans Ord, og hold deg nær til hans organisasjon, Sion. I hvert enkelt tilfelle da Gud ga befalingen: «Vær fruktbare og bli mange», ble disse nådige ord tilføyd: «Og Gud velsignet dem.» Måtte dette også bli din rike og lykkelige lodd når du har del i den herlige økning til Jehovas pris: ’Treng fram mot modenhet’, så vil han ’skaffe til veie og øke den sæd dere skal så og vil øke fruktene av deres rettferdighet’. (2 Kor. 9: 10, NW) «[Jehova] skal velsigne deg fra Sion.» — Sl. 128: 5.