Et fritt, men lydig folk
«[Vær] som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere. Ær alle, elsk brorskapet, frykt Gud!» — 1 Pet. 2: 16, 17.
1. Hvilken frihet viste apostelen Paulus at han og de andre disiplene hadde?
«TIL frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trelldoms åk!» Dette skrev apostelen Paulus etter at han hadde beskrevet Guds barns frihet. Disse barn var også barn av Guds frie, himmelske organisasjon, «det Jerusalem som er der oppe», deres «mor». Denne moderorganisasjon, som hadde den frihet som et fullkomment forhold til Gud gir, ble ikke desto mindre framstilt som Jehova Guds ’hustru’. I egenskap av hans hustru var det en relativ frihet den hadde. Den var underlagt sin store, himmelske Ektemann som hode. Og Paulus og hans kristne brødre hadde som barn også en relativ frihet, for de var underlagt sin himmelske «Far» og «mor». Som barn var de forpliktet til å adlyde ’sin fars tilrettevisning og sin mors lære’. — Gal. 5: 1; 4: 26; Ordspr. 1: 8.
2. Hvordan kan det sies at Guds folk er et fritt folk, men hvorfor er deres frihet likevel ikke absolutt?
2 Guds folk i vår tid er et fritt folk, for de ’kjenner sannheten, og sannheten har frigjort dem’. (Joh. 8: 32) Den frihet de har, tillater dem imidlertid bare å gjøre det som er godt, og ikke det som er ondt. De kan i fullt mål legge åndens frukter for dagen, for «mot slike er loven ikke». (Gal. 5: 23) Disse fruktene er alt som er nødvendig for at ens lykke skal være fullstendig; hvis en gjør det som er ondt, fører det bare til at en igjen kommer i trelldom under synd og død. For å kunne fortsette å gjøre det som er godt og gagnlig, må Guds folk adlyde ham som har frigjort dem, Jesus Kristus.
Gagnlig underordning
3. Hvilken ordning, som har med lydighet å gjøre, har Gud innført i den kristne menighet?
3 Gud har også tilveiebrakt en ordning på jorden som han har lagt sitt folk under. Det er menighetsorganisasjonen. I den har han utnevnt visse menn til å vokte og veilede hans «hjord». Visse menn blir satt i forskjellige stillinger for at de skal hjelpe menigheten med å utføre det arbeid som den er betrodd, nemlig å forkynne det gode budskap om Riket. De holder også øye med hvordan det går med de enkelte medlemmer av menigheten, og hjelper dem til å anvende Bibelens prinsipper i sitt liv. De kristne må være lydige mot disse menn. Apostelen sa: «Lyd eders veiledere og rett eder etter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.» — Heb. 13: 17.
4. Hvilke andre lover om lydighet har Gud lagt de kristne under? Er disse en hindring i den kristne tjeneste?
4 De kristne har dessuten fått befaling om å «være lydig mot de foresatte øvrigheter», mot herskerne i denne verden. De må adlyde de lover som ikke er i strid med Guds lover. (Rom. 13: 1; se også Apostlenes gjerninger 4: 19; 5: 29.) Kristne tjenere må være lydige mot sine herrer, et prinsipp som i dag gjelder arbeidere, som må «vise all god troskap». (Tit. 2: 9, 10) Barn må adlyde sine foreldre. (Ef. 6: 1—3) Alle disse påbudene hindrer ikke de kristne i å gjøre det som er godt, og utføre sin kristne tjeneste, men ved å adlyde disse lovene ærer de Gud og fremmer Rikets interesser.
5. På hvilken måte er de kristne underordnet alle sine brødre?
5 Apostelen viser at det ikke er nok at de kristne underordner seg under disse forskjellige myndighetspersoner, en underordning som er til gagn for de kristne og i virkeligheten gir dem større frihet og lykke. Han går enda lenger, idet han sier: «Kappes om å hedre hverandre!» (Rom. 12: 10) Alle kristne er på en måte underordnet alle sine brødre, for de må sette sine brødres interesser foran sine egne. — Mark. 10: 44; 1 Pet. 5: 5.
Lydighet et kjennetegn
6. Hva er det særlig som markerer forskjellen mellom en sann kristen og et verdslig menneske i vår tid?
6 I hvilken stilling bringer dette de kristne sammenlignet med dem som har verdens innstilling? De kristne følger en lydig handlemåte, mens menneskene i verden er ulydige. Det er dette som markerer forskjellen. Hvor alvorlig bør vi ikke derfor ta spørsmålet om lydighet!
7. Hvordan kunne vi bli fristet til å gå inn for en eller annen verdslig «sak», men hva må vi huske?
7 Noen ganger kan vi imidlertid bli fristet til å følge en annen kurs. Overalt omkring oss er vi vitne til ulydighet mot enhver form for myndighet. Vi hører uttalelser som oppmuntrer til ulydighet. Vi ser at urettferdigheten er stor, og vi begynner kanskje å føle at det er ganske berettiget at mange er ulydige. Vi kan begynne å tale deres «sak» og kanskje til og med tro at vi ser grunner til at vi bør ta opp kampen i den kristne menighet. Det kan være at ungdommer og andre i verden mener at de har grunner til å gjøre opprør mot forholdene i verden. Det er sant at det skjer mye som er urettferdig. La verdslige mennesker gjøre det de vil. Men hverken de unge blant oss eller noen andre av Guds folk bør begynne å delta i verdens kamper. Og de har absolutt ingen grunn til å gjøre opprør mot eller være ulydige mot Guds ordning.
8. Hva vil du si om det å være ulydig mot Moses’ ord, i betraktning av det som skjedde ved Sinai berg?
8 Tenk over den stilling Guds folk nå befinner seg i, slik den blir beskrevet i Bibelen. Paulus sammenligner den situasjon Israel var i under Moses, med den situasjon den kristne menighet befinner seg i. Han sier: «For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær, og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, ba at der ikke måtte tales mer til dem; for de kunne ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det steines, og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver.» (Heb. 12: 18—21) Trass i dette var det noen som mente at det kunne rettferdiggjøres at de var ulydige mot Moses. Ville du ha sluttet deg til slike ulydige menn og kvinner hvis du hadde vært vitne til dette fryktinngytende synet ved Sinai berg?
9, 10. Hvorfor er det langt mer alvorlig hvis en kristen er ulydig?
9 Paulus fortsetter med å beskrive noe enda mer fryktinngytende: «Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høytids-skaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.» — Heb. 12: 22—24.
10 Paulus advarer deretter: «Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!» «Så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!» — Heb. 12: 25, 28.
Hvordan tar du imot råd?
11, 12. På hvilke måter kan vi komme til å vise ringeakt eller mangel på respekt for et råd som en ansvarlig bror gir oss, men hvorfor ville vi derved motarbeide våre egne interesser?
11 Tror vi virkelig at det er slik? Tror vi at de kristne befinner seg i en slik stilling, hvor de burde være fylt med ærefrykt? Med hvilken innstilling bør vi da lytte til de åndelige formaninger vi stadig får? Og hvordan bør vi reagere hvis en som har myndighet, en bror, gir oss råd? Bør vi ta det fornærmelig opp? Bør vi tenke: ’Hvilken rett har han til å si dette til meg?’ Eller: ’Jeg har rett til å gjøre (eller ikke gjøre) det; han har ikke noen myndighet til å bestemme over meg’?
12 Hvorfor ville det være galt å ha en slik innstilling? Og hvorfor ville det være like galt å late som om vi hører etter, bare fordi vi vet at vi bør respektere dem som snakker til oss, og til og med si at vi er enige, mens vi i virkeligheten lar rådet gå inn det ene øret og ut det andre? Jo, for selv om det dreier seg om ting som menigheten ikke kan komme med påbud om, er dette ting som er til beste for hele menigheten, innbefattet deg, for ditt evige ve og vel er knyttet til menigheten.
13. Hva sier en i virkeligheten når en ringeakter den veiledning som blir gitt, og hvilken bibelsk formaning bør en gi akt på?
13 Hva ville en person i virkeligheten gjøre hvis han la for dagen en slik innstilling som den som blir beskrevet ovenfor? Han ville i virkeligheten si at Gud ikke leder sin menighet, at han ikke underviser oss på rette måte gjennom sin organisasjon. Det er ensbetydende med å vise mangel på tro. Er det noen av oss som virkelig ønsker å si det? De bør tenke alvorlig over apostelens ord i Hebreerne 3: 16—19; 4: 11—13; 12: 1.
Friheter og rettigheter
14. a) Hvilket prinsipp vil hjelpe oss til å vite hvilke ting vi fysisk sett kan ha frihet til å gjøre, men som vi likevel ikke har rett til å gjøre? b) Hva kommer til å bli resultatet hvis vi ignorerer veiledning fra menigheten med hensyn til vårt valg av omgangsfeller?
14 La oss tenke oss en situasjon hvor menigheten ikke kan påby at vi skal gjøre eller ikke gjøre noe. Det er visse ting vi har frihet til å gjøre, i den forstand at det ikke er sannsynlig at noen vil hindre oss. Vi har for eksempel fysisk frihet til å omgås hvem vi vil, men som kristne har vi ingen rett til å ha omgang med verden. Dårlig omgang har ingen fordeler, hverken for en selv eller for ens brødre i menigheten, og slik omgang bygger ikke opp. Menigheten kan naturligvis ikke tvinge en enkeltperson til å innse hvilke følger det vil få å bryte det prinsipp som sier at «dårlig omgang forderver gode seder», men vedkommende vil ikke desto mindre høste dårlige resultater, for Gud kan og vil håndheve alle sine lover. «Gud lar seg ikke spotte.» — 1 Kor. 15: 33; Gal. 6: 7.
15. Hvem søker vi omgang med hvis vi følger ytterliggående moter?
15 Hvis vi ønsker å følge eller etterligne verdens ytterliggående moter og livsstil, kan vi naturligvis gjøre det, men er det oppbyggende? Hvem søker vi da omgang med? I første rekke med dem som tilhører underholdningsverdenen. Det ser kanskje ut til at de er i flertall, og at deres røst er flertallets røst, fordi det er dem vi ser på fjernsyn og i filmer. Men hvem er blant dem som fremmer moralsk forderv? Det er de som tilhører underholdningsverdenen. På scenen og på lerretet oppfører de nakenscener og skildrer samleier og perverse handlinger, og de prøver å gjøre filmene mer og mer sjokkerende, brutale og opprørende. En kino reklamerte med at alle som kom for å se en bestemt film, ville få utlevert en pose i tilfelle de skulle bli nødt til å kaste opp under forestillingen.
16. Hvilket spørsmål kan stilles vedrørende en som begynner å etterligne verden?
16 Hvis nå en person begynner å etterligne dem som tilhører underholdningsverdenen, eller dem som elsker de ting som blir skildret, hvor langt har han så tenkt å gå? Vil han ta av seg klærne når de gjør det? Vil han gjøre som publikum i et teater i New York ble oppfordret til å gjøre, nemlig å komme opp på scenen og delta i handlingen? Det er få som ville ønske det. Men hvis en begynner å følge disse menneskenes eksempel, hvor vil en da stanse? Og en kristen som bringer den minste antydning av deres innstilling inn i sitt liv, besmitter det. Han har derfor ingen rett til å bringe slike ting inn i menigheten, men han har PLIKT til å holde dem utenfor.
17. Hvordan kan en avgjøre hvorvidt en bestemt handlemåte er gagnlig eller ikke?
17 Apostelen forteller oss hva som bør avgjøre hvorvidt vi skal følge en bestemt handlemåte eller ikke. Han sier: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» Hver enkelt kan analysere sine handlinger. Hvis de virkelig er til hjelp for andre i åndelig henseende, gjør han det som er riktig. — 1 Kor. 10: 24.
Hjelp menigheten i dens kamp
18. Hvilket alvorlig spørsmål oppstår nå, og hvilken forbindelse har vi med det?
18 Nå i denne tiden, da alle deler av denne verdens tingenes ordning er besmittet, fordervet og preget av forfall, er spørsmålet: Vil Guds menighet også bli besmittet og fordervet? Vil den forbli ren som den eneste organisasjon i verden som bringer ære til Guds navn og Guds rettferdige prinsipper? Dette er et svært alvorlig spørsmål. Det har direkte tilknytning til det store stridsspørsmål om Guds overherredømme. Tro ikke et øyeblikk at Djevelen ikke fører den hardest mulige krig mot menigheten. Og tro ikke at du ikke er innblandet i kampen, for Djevelen kjemper for å besmitte DEG, ja, hver enkelt kristen. — Åpb. 12: 17.
19. Hvilket middel har Jehova tilveiebrakt for å holde menigheten ren, og hva kreves av oss i denne forbindelse?
19 Guds menighet kommer til å bli stående, for det er forutsagt i Bibelen. (2 Tim. 2: 19) Gud har satt menn i ansvarsfulle stillinger for å sørge for at menigheten blir bevart ren, og at de enkelte medlemmer av menigheten blir beskyttet. Når disse mennene gir råd, irettesetter et medlem som har syndet, eller sørger for at en som har en opprørsk ånd, blir utstøtt av menigheten, bør vi derfor alle samarbeide. Vi bør glede oss over at Gud har truffet denne ordning for å beskytte menigheten.
20. Hvordan kan det råd som blir gitt i Kolossenserne 3: 2, hjelpe oss til å samarbeide fullt ut med menigheten?
20 Vi kan samarbeide med menigheten ved å ’la vår hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden’. «Det som er på jorden», er ting som ofte appellerer til oss. I begynnelsen har vi kanskje hatt vanskelig for å se forskjellen mellom den frihet vi har til å gjøre disse tingene, og retten til å gjøre dem. Men hvis vi studerer, mediterer over og konsentrerer oss om «det som er der oppe», det som har med Gud å gjøre, vil vi tydelig kunne se hvilken innstilling vi bør ha. — Kol. 3: 2.
21. Hvordan kan vi være lojale mot menigheten når en bror blir korrigert eller irettesatt av dem som innehar ansvarsfulle stillinger?
21 Vi kan også vise Guds menighet lojalitet ved å støtte den i dens kamp for å holde seg ren og for å hjelpe dem som feiler, med veiledning eller tukt. I stedet for å gi en bror følelsen av at det var galt at han ble korrigert, kan vi tale vennlig med ham, vise ham hvorfor hans handlemåte var uforstandig, irettesette ham og hjelpe ham til å se hvordan han kan gjøre rette stier for sine føtter og bli mye lykkeligere. Vi kan hjelpe de eldste i menigheten i deres bestrebelser for å ’hjelpe ham til rette’. (Gal. 6: 1) Vi vil ikke prøve å rettferdiggjøre ham. Hvis vi taler imot den irettesettelse han har fått, motarbeider vi hans interesser. ’Vi hater vår bror i vårt hjerte,’ som Bibelen uttrykker det. — 3 Mos. 19: 17.
En fare for at urette ting skal få makt over oss
22, 23. Forklar apostelens ord i 1 Korintierne 6: 12, 13.
22 Spørsmålet om hvor langt vår frihet som kristne strekker seg, og hvor lydigheten mot Gud kommer inn i bildet og begrenser vår frihet, kan også ses på en annen måte. Tenk over hva apostelen sa: «Jeg har lov til alt — men ikke alt gagner; jeg har lov til alt — men jeg skal ikke la noe få makten over meg.» Apostelen nevner som eksempel det å spise mat. Det er innlysende at vi har rett til å spise. Men Paulus påpeker at hvis det at en kristen spiser visse typer mat, fører til at det oppstår et stridsspørsmål mellom ham og andre i menigheten, bør han være villig til å gi avkall på sin rett. Sammenlignet med Rikets interesser og hans brødres interesser er den av liten betydning. Paulus sier: «Maten er for buken, og buken for maten; og Gud skal gjøre ende på dem begge.» — 1 Kor. 6: 12, 13; 10: 23.
23 Maten blir nedbrutt når vi spiser. Den varer ikke. Og en som bare lever for å tilfredsstille sine kjødelige lyster, vil Gud i sin tid gjøre ende på. Hva gjør derfor i virkeligheten en kristen som insisterer på å følge en bestemt handlemåte og ikke tar hensyn til menighetens følelser, men handler stikk i strid med Bibelens veiledning i spørsmålet? Ved sin innstilling, ved at han er besluttet på eller insisterer på å følge sine selviske lyster, lar han urette ting få makt over seg. Han er ulydig mot Gud. Hvem er det derfor han adlyder og tjener? Det er Guds fiende. Han kommer i virkeligheten i trelldom under en dårlig handlemåte, og hans innstilling vil skape store vanskeligheter for ham i livet hvis han fortsetter på den vei han har slått inn på.
24. Hvem gjaldt Paulus’ ord om at det skulle komme vanskelige tider i de «siste dager», og hvordan bør vi reagere på det?
24 Det var derfor Paulus skrev til Timoteus, en tilsynsmann i Efesos, at menneskene «i de siste dager» skulle være «egensindige», «egenkjærlige», «brautende», «ikke til å komme overens med». Paulus sa til Timoteus at slike forhold ville gjøre seg gjeldende i stor målestokk blant de såkalte kristne, i kristenheten. Men slike forhold måtte ikke få lov til å snike seg inn i den sanne kristne menighet. Hvis en i menigheten er egensindig, befinner han seg i en farligere stilling enn de egensindige i verden, for apostelen Peter sier at «dommen skal begynne med Guds hus». En slik person er mer ansvarlig overfor Gud enn en som er utenfor menigheten. Han befinner seg i en svært farlig stilling. — 2 Tim. 3: 1—5. NW; 1 Pet. 4: 17.
Vokt deg for å være «stemt for en forandring»
25. Hvorfor må de kristne ikke slutte seg til dem som prøver å forandre verden til det bedre?
25 Noe som utgjør en fare for alle, særlig for de unge, er den gjærende uro overalt som skyldes ønsket om en «forandring». Mange av dem som ønsker forandringer, er uten tvil oppriktige mennesker som ser korrupsjonen og urettferdigheten og ønsker noe bedre, men som ikke vet hva det skal være. Men de som har fått kunnskap om Guds rike, og som kommer sammen med Guds menighet, har også kjennskap til menighetens teokratiske oppbygning; de vet at den er i samsvar med Guds Ords prinsipper. De bør innse at verden er gjennomsyret av selviskhet, som står som en diametral motsetning til rettferdige prinsipper. Verden kan ikke forandres til det bedre. Det er ingen grunn til å prøve å få i stand en slik forandring. Og de må også være klar over at de ikke må prøve å forandre Guds menighet i samsvar med deres egne private oppfatninger eller i samsvar med oppfatningene til dem som krever forandringer i verden. Å gjøre det ville være det samme som å bringe verdens ånd inn i menigheten, som ikke må bli noen del av denne verden.
26. Hvordan advarer Bibelen dem som ønsker å innføre forandringer i menigheten i samsvar med sine egne eller verdslige menneskers idéer?
26 Hva blir så resultatet hvis en følger den farlige handlemåte det er å kreve en forandring og tenke at Guds menighet er gammeldags, eller at den i det minste ikke i tilstrekkelig grad tilpasser seg moderne framgangsmåter og ideer? Denne innstillingen vil kanskje gi seg utslag i et forsøk på å få visse personlige «rettigheter» alminnelig anerkjent i menigheten. Legg merke til hva vismannen sier til sin sønn i Ordspråkene: «Min sønn, frykt Jehova og kongen. Ha ikke noe å gjøre med dem som er stemt for en forandring. For deres ulykke vil komme så plutselig, at hvem er oppmerksom på utslettelsen av dem som er stemt for en forandring?» — Ordspr. 24: 21, 22, NW.
27. Hva kommer til å bli utfallet for dem som benytter den frihet Gud gir dem, og samtidig anerkjenner kravet om fullstendig lydighet?
27 Jehova elsker dem som adlyder ham. Han elsker dem som leser hans Ord, mediterer over det og anvender dets gode veiledning direkte på seg selv, uansett hvor direkte veiledningen rammer dem. Hvilken enestående frihet har ikke Jehova lovt dem som er lydige mot ham! Han vil forandre hele jorden ved å utslette dem som forurenser den. I sin tid vil hele menneskeheten bli utfridd og få del i «Guds barns herlighets frihet». Forholdet mellom en kjærlig far og lydige barn vil bli gjenopprettet. I sin uforlignelige kjærlighet til sine lydige barn vil Jehova utøse uuttømmelige åndelige og materielle rikdommer over dem i all evighet! — Rom. 8: 21; Åpb. 11: 18.