Er du like hensynsfull overfor din familie som du er overfor andre?
«Hyggelig at du kunne komme,» sa verten til en av sine gjester. Og gjesten svarte: «Det er klart at jeg kommer, når jeg har sagt at jeg skal komme!» Ja, han roste seg av å være en ordholden mann. Men var han like ordholden overfor sin familie? Dessverre, ikke bestandig.
Det er et tysk ordspråk som lyder slik: Haus Bengel und Strassen Engel, som kan gjengis med: ’Hjemme en slyngel, men borte en engel.’ Dette ordspråket peker på en utbredt menneskelig feil. Ved oppbruddet fra et selskap kan det for eksempel hende at en ektemann er svært så ivrig etter å hjelpe en ung, ugift dame på med kåpen, mens han lar sin egen kone klare seg selv. Det er tydelig at den vakre, enslige kvinnen har virket så stimulerende på mannens romantiske følelser at han opptrer som den høflige kavaler. Men hvor mye mer godt kunne han ikke utrette ved å være omsorgsfull og høflig overfor sin egen kone! Det ville være å elske sin hustru som han elsker seg selv, slik en ektemann bør gjøre. — Ef. 5: 33.
Det sies så treffende at «nestekjærligheten begynner hjemme», det vil si, den burde begynne i hjemmet. Ikke nødvendigvis når det gjelder å gi penger, men når det gjelder å være hjelpsomme mot hverandre. Står vi ikke beredvillig til tjeneste når en fremmed spør oss om veien eller ber om andre opplysninger? Bør vi ikke da være like tjenstvillige i vårt eget hjem, ja, bør vi ikke være det i enda høyere grad? Men hvor ofte hender det ikke at ett medlem av familien strever med mange gjøremål, mens andre i familien later til å være blinde for hva de kan gjøre for å hjelpe til? Er det flere barn som skal vaskes og hjelpes med klærne innen en bestemt tid? Er det en stor oppvask som skal tas? Ektemenn med en utearbeidende hustru bør særlig være klar over at de gamle oppfatninger av hva som er mannfolkarbeid, og hva som er kvinnfolkarbeid, må revideres hvis ikke hustruen skal bære urimelige byrder.
Nestekjærligheten begynner hjemme også når det gjelder å vise overbærenhet med andres feil og svakheter. Vi er kanskje romslige når det gjelder utenforstående venner og bekjente, for eksempel dem vi tilfeldigvis arbeider sammen med. Burde vi ikke i enda høyere grad være parat og villig til å bære over med vår egen families feil og svakheter? I noen tilfelle kan det være en misforstått pliktfølelse og kjærlighet som får enkelte hustruer eller ektemenn til å være overdrevent kritiske overfor sin ektefelle.
Det er langt viktigere at vi bygger hverandre opp ved å gi hverandre moralsk støtte og overse små unøyaktigheter og svakheter, enn å forlange at alt skal være fullkomment nøyaktig eller holde mål med det vi mener at det bør. Dessuten kan det godt hende at den som har det med å rette på en annen, selv er den som tar feil. En som står en annen nær, kan selvfølgelig være til hjelp ved å bidra til at den andre unngår feil, men det er lett å overdrive i rollen som ektefellens «strengeste kritiker».
Ja, det er hensynsfullt å bære over med andres svakheter. Husk at de ofte skyldes arv eller miljø, som bidrar sterkt til å forme personligheten. Det er også forstandig å være overbærende, for i den utstrekning vi er barmhjertige mot andre, er det også sannsynlig at andre vil være barmhjertige mot oss, slik Jesus Kristus bemerket ved en anledning: «Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» (Luk. 6: 38) Og for å sitere en kjent amerikansk kvinne som protesterte mot den holdning som inntas av enkelte i kvinnenes frigjøringsbevegelse: «Jeg behandler min mann som en konge, og han behandler meg som en dronning.»
Det er et ordtak som sier at «en mister respekten for det en kjenner godt», men dette burde ikke være tilfelle når det gjelder oss og vårt forhold til medlemmene av vår egen familie. Det burde være akkurat omvendt. Vi burde ha respekt for hverandre fordi vi har lært å kjenne og forstå hverandre bedre og sette mer pris på hverandre. Det faller naturlig for folk som under oppveksten har fått en rett opplæring hjemme, å behandle utenforstående eller fremmede med et visst mål av respekt. Slik bør det også være, for Bibelen sier jo: «Ær alle!» «Alle» innbefatter også medlemmene av vår egen familie, ikke sant? (1 Pet. 2: 17) Ved å vise hverandre respekt kan de enkelte medlemmer av en familie styrke hverandres personlighet, slik at hver enkelt blir bedre skikket til å hjelpe de øvrige. Når vi tiltaler andre, kan vi vise respekt for dem ved å ta tilbørlig hensyn til hvem de er, og hva slags følelser de har, og dette gjelder både hva vi sier, og hvordan vi sier det.
Det hender at et medlem av en familie synes at han kan tillate seg å være krass, streng eller kritisk overfor andre i familien, selv om det ikke ville falle ham inn å behandle utenforstående på denne måten. Men røper han ikke derved at han mangler empati? Det er for eksempel stor forskjell på hvordan vi føler det når vi selv oppdager at vi har gjort en feil, slik at vi kan rette på den, og hvordan vi føler det når en annen gjør oss oppmerksom på en feil og ber oss om å rette på den. Empati vil hjelpe oss til å være klar over denne forskjellen.
Når vi unnlater å behandle vår egen familie slik som vi behandler fremmede, skyldes det imidlertid ofte ren tankeløshet. Dette gjelder særlig i forbindelse med noe som helst burde vært usagt. Vi er gjerne varsommere når det gjelder utenforstående. Men også når det gjelder vår egen familie, bør vi alltid tenke før vi taler. En grei regel å følge er å spørre seg selv: «Er det vennlig? Er det sant? Er det nødvendig?» Tenk også over hvordan du sier det du vil ha fram. Det motsatte av tankeløshet er omtanke. Vis omtanke også i små ting, for også små ting kan ha stor betydning. Det er omtenksomt å si «vær så snill» når vi ber om noe, og komme med et oppriktig ment «takk!» når noen gjør oss en tjeneste, uansett hvor liten den kan være.
Det er klart at vi har mange grunner til å være hjelpsomme, godgjørende, respektfulle og hensynsfulle overfor slike som er utenfor familien. Det er en moralsk tilfredsstillelse i å legge disse egenskaper for dagen. Det skaper bedre forhold, det hjelper oss til å få et godt omdømme og kan til og med føre til fordeler for oss materielt sett. Men kan det ikke være fint å oppnå slike gode resultater også ved å legge disse egenskapene for dagen overfor vår egen familie? Jo, naturligvis kan det det, og det i enda høyere grad. Når vi gjør dette, kan det også sies at vi ’legger oss opp skatter’ som kan komme oss til gode når vi trenger det. Og for en trøst det kan vise seg å være!