«Følg meg!»

DETTE var en befaling som to brødre hørte mens de var travelt opptatt med sitt daglige arbeid. De adlød befalingen og forlot straks sitt arbeid som fiskere for å følge ham som hadde talt til dem.

Hvem kunne tale så tillitvekkende? Hvem kunne få sine tilhørere til å forlate det som de var opptatt med, og begynne med noe nytt? De visste hvem det var som talte til dem, for døperen Johannes hadde fortalt dem at denne mannen var «Guds lam». Beretninger om de forbausende mirakler han hadde utført, hadde spredt seg over hele Galilea. Ja, det var Jesus fra Nasaret som talte til dem, og disse mennene visste allerede at han var den lovte Messias. — Joh. 1: 36.

De fleste mennesker i vår tid følger ikke denne befalingen, nei, de ønsker ikke å følge noen i det hele tatt. De foretrekker å la seg lede av sine egne ønsker og innskytelser, enten det vil være til skade for dem selv og andre eller ikke. De ønsker å være fullstendig uavhengige av andre og mener at de ikke trenger noen til å lede seg. De sier at de ønsker å få mest mulig ut av livet, og de tror at det er bare ved å følge sine selviske innskytelser, de kan gjøre det. De oppnår imidlertid ikke sann lykke og fred i sinnet. De oppdager til slutt at de bare jager etter vind.

Det er naturligvis mange mennesker i vår tid som hevder at de har adlydt den ovennevnte befalingen. De kaller seg Kristi «etterfølgere», men deres handlemåte er helt forskjellig fra den handlemåte som Peter og Andreas fulgte for 1900 år siden som følge av at de ga akt på befalingen. — Matt. 4: 19.

Peter og Andreas fulgte ikke Jesus bare mens han levde, men de fortsatte å følge ham etter hans død. Hvordan gjorde de det? Jo, ved å leve et slikt liv som han levde, ved å ta del i det store forkynnelsesarbeidet som han påbegynte da han var sammen med dem, ved å ha det samme syn på verdslige mennesker og institusjoner som han hadde, og ved å «følge nøyaktig i hans fotspor». — 1 Pet. 2: 21, NW.

Disse disiplene visste at Jesu befaling ikke betydde at de bare skulle legge merke til det han sa og gjorde. De skulle etterligne ham, for han sa at han skulle gjøre dem til «menneskefiskere». At de forsto det slik, framgår av Bibelens beretning, som viser hvordan de lærte av ham, etterlignet ham og brakte sitt liv i samsvar med det eksempel han satte.

De som fulgte Jesus i det første århundre, var ivrige etter å bli opplært og delta i forkynnelsesarbeidet sammen med ham. Selv gifte menn og fedre, for eksempel Peter og evangelisten Filip, fulgte helhjertet befalingen og det eksempel Jesus satte. (1 Kor. 9: 5; Ap. gj. 21: 8, 9) De som hadde familieforpliktelser, forsømte ikke sin familie selv om de deltok i forkynnelsen. Nei, de oppfylte sine forpliktelser overfor sin familie, men de satte også av tid til å studere Jesu eksempel og deltok i forkynnelsen i den utstrekning de var i stand til å gjøre det. De «fulgte» virkelig sin herre.

De første kristne mistet ikke motet fordi Jesus sa at de som fulgte ham, måtte gi avkall på mange ting, bruke sine verdier for å fremme Rikets arbeid og være forberedt på å møte mange vanskeligheter. (Matt. 16: 24—26; 19: 16—21; Luk. 9: 58) De var ivrige etter å bli hans etterfølgere. Selv da de ble minnet om at deres far og mor ikke måtte få hindre dem i å være lojale mot Kristus, fortsatte de trofast i sin tjeneste. Var ikke Jesus, når alt kom til alt, Guds egen Sønn, og hadde ikke Gud utnevnt ham til å være konge over alle mennesker som skal få evig liv? Jo, og de ville aldri tape noe på å adlyde den befalingen han kom med. Derfor benyttet de den vidunderlige anledning de hadde til å følge ham.

De mennesker som i vår tid ikke vil gi avkall på noen goder, hobbyer, personlige interesser eller friheten til å gjøre som de selv ønsker, kan aldri bli Kristi sanne etterfølgere så lenge de har en slik innstilling. Hvis de setter seg et annet mål i livet enn det mål som Jesus holder fram for dem, gjør de seg uskikket til å være etterfølgere av den opphøyde Guds Sønn, som sa: «Jeg er veien og sannheten og livet.» — Joh. 14: 6.

For å kunne følge Jesus må vi forstå hans lære, bestrebe oss på å utbre denne lære til andre og hele tiden legge for dagen den samme gode oppførsel som han la for dagen. Det var dette de kristne i det første århundre var kjent for å gjøre. De arbeidet med sine hender og skaffet seg det de trengte til livets opphold, men de lot ikke andre gjøremål få en viktigere plass i deres liv enn forkynnelsen av Rikets budskap og det å ta seg av sine medkristne.

I vår tid har menn, kvinner og barn enda større muligheter til å gi akt på Jesu befaling og bli hans sanne etterfølgere. De kan gi akt på de gripende ordene «følg meg!» og vise samme villighet og iver som apostlene viste, og oppnå de samme resultater. En av direktørene for Selskapet Vakttårnet, Max Larson, understreket betydningen av dette da han talte til en gruppe misjonærer som ble uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead den 27. februar 1966, og som tema for sin tale brukte han Jesu befaling: «Følg meg!» Han sa blant annet: «Dere ønsker å være trofaste misjonærer i deres tildelinger og motta det evige livs belønning. Det er deres mål i livet. Det kan dere oppnå ved å følge deres leder, Kristus Jesus, og ved å holde dere trofast til Guds Ord og Guds organisasjon.»

Disse ordene kan også anvendes på alle Kristi etterfølgere i vår tid, for uansett hvor de kristne bor, er det deres oppgave å forbedre sin evne til å forkynne for andre. De kristne vil finne stor hjelp i å begynne hver dag med under bønn å tenke over den dype betydning som ligger i befalingen: «Følg meg!» De vil da finne at de i stadig større grad kan følge det eksempel han satte som kom med denne befalingen. Det finnes ikke noe større privilegium enn det å følge nøyaktig i Guds elskede Sønns fotspor.

Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se! jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning. — Matt. 28: 19, 20, NW.