Bibelen — en håpets bok

WILLIAM GLADSTONE, som er blitt regnet for å være den «største britiske statsmann i det 19. århundre», skrev en gang: «Vitenskapen og forskningen har gjort mye for å styrke tilliten til Det gamle testamentes historiske beretninger: . . . ved å gjøre det har de gitt styrke til den argumentasjon som går ut på at vi finner en guddommelig åpenbaring i dem; . . . en fornuftig vurdering av bevismaterialet både når det gjelder innholdet og de resultater det har brakt, tvinger oss til å stå der hvor våre forfedre har stått, på Bibelens urokkelige klippe.»

Ja, Bibelen har som en urokkelig klippe ridd av tidens stormer. En som står på denne klippen, kan fra dens store høyder ikke bare se langt tilbake i fortiden, men også langt inn i framtiden. La oss nå undersøke Bibelens indre beviser for at den er en håpets bok som du kan stole på.

EN INDRE HARMONI OMKRING ET SENTRALT TEMA

Bibelens 66 bøker ble skrevet i løpet av en tidsperiode på 1600 år av om lag 40 forskjellige skribenter. Denne uttalelsen er lett å lese. Men tenk litt nærmere over den. Vet du om noen bok som begynte å bli til, la oss si henimot slutten av det fjerde århundre av vår tidsregning, og som så en rekke forskjellige menn fra alle samfunnslag med visse mellomrom fortsatte å skrive ned helt fram til vår tid?

Det finnes ingen slik bok. Men hvis det gjorde det, og hvis nedskrivingen av den begynte på det romerske verdensrikes tid og fortsatte gjennom monarkienes tid og helt fram til våre dagers republikkers tid, og det av så forskjellige mennesker som soldater, konger, prester, fiskere og til og med en gjeter og en lege, ville du da vente at alle deler av denne boken ville framholde det samme grunnsyn og dreie seg om det samme sentrale tema? Neppe!

Men Bibelen ble virkelig nedskrevet i løpet av en lignende tidsperiode, under forskjellige politiske regimer, av alle disse kategorier av menn og endog flere, og på tre språk. Like fullt er den helt igjennom harmonisk. Dens grunnleggende budskap har den samme kraft fra begynnelsen til slutt. Er ikke dette bemerkelsesverdig?

En slik indre harmoni ville ha vært umulig hvis det ikke hadde vært for en eller annen tidløs, forenende kraft som fylte alle skribentene. Den kraften var Guds ånd eller virksomme kraft. Apostelen Peter bekreftet dette da han sa: «Ingen profeti i Skriften utspringer fra noen privat tydning. For aldri er noen profeti blitt ført fram ved et menneskes vilje, men menn talte fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd.» — 2. Pet. 1: 20, 21, NW.

Under Guds forfatterskap utdypet disse bibelskribentene ett sentralt tema: Opphøyelsen av Jehovas overherredømme og den endelige gjennomføring av hans hensikt med jorden ved hjelp av hans rike under Kristus, den lovte «ætt». (Se side 16.)

EN PROFETIENES BOK

Kanskje den viktigste grunnen vi har for å tro at Bibelen ikke er menneskers, men Guds ord, er det at den er en bok som inneholder bemerkelsesverdige profetier. Menneskene er med alt sitt avanserte vitenskapelige utstyr fremdeles ikke i stand til regelmessig å gi nøyaktige værvarsler, langt mindre forutsi hundrevis av begivenheter. Men Bibelen inneholder bokstavelig talt hundrevis av profetier som har vist seg å være forbausende nøyaktige. Viser ikke dette at den overlegne intelligens som står bak slike profetier, må skrive seg fra Ham som sa: «Jeg er Gud, og ingen annen; jeg er Gud, det er ingen som jeg. Jeg kunngjør fra først av de siste ting, forutsier det som ikke har hendt»? — Jes. 46: 9, 10.

Mange av de viktigste profetiene i Bibelen har tilknytning til dens sentrale tema: Opphøyelsen av Gud gjennom den lovte ’ætts’ rike. For at det ikke skulle være noen tvil med hensyn til hvem ’ætten’ er, inspirerte Gud mange forskjellige profeter til å gi opplysninger om denne lovte befriers fødsel, liv og død. Disse profetiene om ’ætten’ eller Messias — og det finnes over 300 av dem — ble alle oppfylt på Jesus Kristus.a

Noen fritenkere har hevdet at Kristus tilpasset seg disse profetiene og ordnet det slik at de ble oppfylt på ham. Fritenkere roser seg vanligvis av å være meget fornuftige. Men er det fornuftig å hevde at Jesus selv ordnet det slik at han ble født i Betlehem (Mi. 5: 1; Matt. 2: 1, 5, 6) i Juda stamme (1. Mos. 49: 10; Luk. 3: 23, 33) som en etterkommer av kong David? — Jes. 9: 7; Matt. 1: 1.

Andre vil kanskje komme med den innvending at hvis Jesus var Guds Sønn og tidligere hadde bodd i himmelen, kunne han ha ordnet det slik at hans fødsel som menneske skjedde som en oppfyllelse av disse profetiene. Men når en fritenker benytter seg av et slikt argument, motarbeider han i virkeligheten sin egen hensikt, som nettopp går ut på å benekte at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske.

Og hva skal en si om forholdene omkring Jesu død: det at de slo ham, spyttet på ham, naglet ham til en pel og (noe som var meget uvanlig for noen som ble henrettet på en pel) ikke lot noen av hans ben bli knust? (Jes. 50: 6; Mi. 4: 14; Jes. 53: 5; Sal. 34: 21; Matt. 27: 26, 30; Luk. 23: 33; Joh. 19: 33—36) Manipulerte Jesus også med alt dette for at det skulle bli oppfylt på ham? Det kunne han umulig ha gjort. Disse profetiene var derfor sanne profetier, som var skrevet over 700 år før de fikk sin oppfyllelse. Hvilket kraftig bevis er ikke dette for at Bibelen er pålitelig!

En av de mest bemerkelsesverdige profetier, hvis oppfyllelse er blitt grundig bekreftet av den verdslige historie, var Jesu forutsigelse av Jerusalems ødeleggelse. Dette var ikke bare en forutsigelse som en hvilken som helst slu, fremsynt politiker kunne ha kommet med, i betraktning av den irritasjon jødene følte under det romerske styre. Den inneholdt detaljer som ingen framtidsforsker kunne ha forutsett. Hvem kunne ha tenkt seg at den romerske hærføreren Cestius Gallus i 66 e. Kr. ville trekke sine tropper tilbake fra Jerusalem «uten noen verdens grunn», som Josefus uttrykker det, akkurat da byen var i ferd med å falle i hans hender som en moden plomme? Men Jesus hadde forutsagt at det skulle bli mulig for noen å flykte ut av den beleirede byen. (Luk. 21: 20—22) Hans disipler, som speidet etter dette tegnet, var derfor i stand til å flykte. Nesten fire år senere, i 70 e. Kr., ble så byen Jerusalem og dens tempel fullstendig ødelagt, nøyaktig slik Jesus hadde forutsagt. — Luk. 19: 41—44; Matt. 24: 2.

Jesu profeti om ødeleggelsen av Jerusalem i det første århundre er av største interesse for oss, for den har tilknytning til hans profeti om enden for den nåværende onde ordning og opprettelsen av Guds rike under den lovte «ætt». Akkurat som Jesus gav de kristne i det første århundre et tegn som gjorde det mulig for dem å vite at Jerusalems ødeleggelse var nær, så de kunne flykte og komme seg i sikkerhet, har han også gitt de kristne i vår tid et tegn som gjør at de kan vite at hans rike er nær.

Etter at Jesus hadde talt om internasjonale kriger, kraftige jordskjelv, pest, hungersnød og forfølgelse av sanne kristne, nevnte han at ’folkene [ikke bare jødene] skulle bli grepet av angst og fortvilelse’, og forutsa at menneskene skulle «forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden [ikke bare over Jerusalem]». (Luk. 21: 10, 19, 25, 26) Disse uttrykkene alene beviser at det er galt å hevde at hans profeti ble fullstendig oppfylt i og med ødeleggelsen av Jerusalem i 70 e. Kr. Hans profeti hadde tydeligvis en langt større rekkevidde og strakte seg helt fram til den tiden da ikke bare det frafalne Jerusalem, men alle falske religionssamfunn og den øvrige del av Satans onde tingenes ordning skulle bli ødelagt for å bane veien for den rettferdige, ’nye jord som Gud har lovt, og som vi ser fram til’. — 2. Pet. 3: 13.

Det spørsmålet som Jesus fikk av sine disipler, bekrefter dette. De spurte: «Når skal dette skje [han hadde nettopp talt om Jerusalems ødeleggelse], og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» — Matt. 24: 3.

Noe som ytterligere viser at Jesus ikke bare tenkte på Jerusalems ødeleggelse, men så helt fram til den tiden da han skulle komme tilbake med makt og Guds rike skulle bli opprettet, var det han senere sa: «Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. . . . Se på fikentreet og alle de andre trærne! Når dere ser at de springer ut, forstår dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser at dette skjer [kriger, jordskjelv, pest, hungersnød, forfølgelse av kristne og angst og fortvilelse blant folkene], vite at Guds rike er nær.» — Luk. 21: 10—31.

Likeså sikkert som Jesu profeti om Jerusalems ødeleggelse viste seg å være sann i minste detalj, kommer også hans profeti om enden for den nåværende onde tingenes ordning til å bli oppfylt. Vi har siden 1914 sett utallige beviser for at Jesu profetier, som er gjengitt i Matteus, kapitlene 24 og 25, Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21, er i ferd med å gå i oppfyllelse. Etter å ha sagt at «alt dette er bare begynnelsen på fødselsveene», tilføyde Jesus: «Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» — Matt. 24: 8, 14.

Ja, vår tids ’veer’ bærer bud om virkeliggjørelsen av et strålende håp. «Evangeliet om riket» blir i dag forkynt «i hele verden» av Jehovas vitner. De kunngjør vidt og bredt det herligste budskap av alle budskaper, nemlig at om kort tid skal Jehova Guds overherredømme bli opphøyd og hans hensikt med jorden bli gjennomført, når ’ættens’, Jesu Kristi, rike ødelegger de onde og sørger for at Guds vilje skjer på jorden som i himmelen. (Matt. 6: 9, 10) Da vil alle menn og kvinner som elsker rettferdighet, både de som overlever enden på den nåværende ordning, og de millioner som får en oppstandelse, få anledning til å leve for bestandig på en paradisisk jord. — Joh. 5: 28, 29.

Dette er det vidunderlige håp som Bibelen holder fram for menneskene. Denne verdens filosofer, vitenskapsmenn og politikere kan ikke tilby deg noe slikt håp. Hvorfor skal du da forkaste den eneste håpets bok som finnes i dag, BIBELEN? Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg til å få en bedre forståelse av Bibelen.

[Fotnote]

[Ramme på side 16]

BIBELEN UTDYPER ETT SENTRALT TEMA:

Opphøyelsen av Jehova Guds overherredømme og den endelige gjennomføring av hans hensikt med jorden ved hjelp av hans rike under Kristus, den lovte «ætt»

DEN GRUNNLEGGENDE SANNHET:

«I begynnelsen skapte Gud . . .» — 1. Mos. 1: 1

GUD GAV MENNESKET EN GOD START:

«Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.» — 1. Mos. 1: 31

GUDS HENSIKT VAR AT HELE JORDEN SKULLE BLI ET PARADIS:

«Gud . . . sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!’» — 1. Mos. 1: 27, 28; 2: 8

DET FØRSTE MENNESKE GJORDE OPPRØR OG OVERFØRTE DØDEN TIL SINE ETTERKOMMERE:

«Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker.» — Rom. 5: 12

GUD LOVTE UTFRIELSE GJENNOM ’ÆTTEN’:

«I din [Abrahams] ætt skal alle folk på jorden bli velsignet.» — 1. Mos. 22: 17, 18: jevnfør 1. Mosebok 3: 15

KRISTUS ER DEN LOVTE «ÆTT»:

«Gud gav løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke flertall, ’til hans ætter’, men entall, ’til din ætt’: det er Kristus.» — Gal. 3: 16

GUDS RIKE UNDER ’ÆTTEN’ VIL GJENNOMFØRE GUDS HENSIKT MED JORDEN:

«Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» — Matt. 6: 9, 10: Åp. 12: 10

NÅR ALLE OPPRØRERE BLIR FJERNET, VIL GUDS NAVN OG OVERHERREDØMME BLI OPPHØYD:

«La dem skjemmes og skremmes for alltid, la dem vanæres og gå til grunne! Måtte de skjønne at du alene, du som har navnet [Jehova], er Den Høyeste over hele jorden.» — Sal. 83: 18, 19

KRISTI TUSENÅRIGE RIKE VIL GJENOPPRETTE PARADISET BLANT MENNESKENE:

«Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske med ham i tusen år.» — Åp. 20: 6

VIRKNINGENE AV SYNDEN VIL BLI FJERNET:

«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» — Åp. 21: 3, 4

FREDEN VIL BLI GJENOPPRETTET, OG GUD VIL BLI OPPHØYD:

«Så kommer enden, når han [Kristus] overgir sin kongemakt til Gud, Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt, myndighet og velde. For han skal herske som konge inntil Gud ’har lagt alle fiender under hans føtter’. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden. . . . Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.» — 1. Kor. 15: 24—28