Men kommer du til å overleve denne verdensordnings undergang?

INGEN hadde drømt om at «Titanic» skulle gå ned. Ifølge New York Times hadde skipets kaptein, E. J. Smith, lenge vært av den oppfatning at «skipsbygging var en så velutviklet kunst i våre dager at det var helt utenkelig at passasjerene på et større, moderne linjeskip skulle oppleve et totalt forlis». Men det skjedde. Til og med da det store skipet begynte å synke, nektet folk om bord å tro at de virkelig var i fare. I henhold til New York Times for 19. april 1912 sa en av de overlevende:

«Besetningen oppfordret alle til å gå om bord [i livbåtene], og ingen skyndte seg å gjøre det. De trodde at det ikke var noen fare, og folk i sin alminnelighet var av den oppfatning at de som hadde gått i livbåtene, var tåpelige og ville få bryet med å ro tilbake til båten igjen etter noen timer.

I begynnelsen var alle om bord sløve. De hadde så stor tillit til at skipet ikke kunne synke, at de fleste følte seg trygge helt til siste stund. En av lugartjenerne sa etterpå at han hadde banket gjentatte ganger på døren til en kvinnes lugar, men hun lot seg ikke rikke. Til slutt forsøkte han å slepe henne ut, men hun strittet imot helt til han til slutt gav opp. En antar at skipet gikk ned mens hun fortsatt befant seg i lugaren.»

«Titanic»s livbåter hadde plass til 1178 personer — ikke nok til alle som var om bord, men til langt flere enn de 700 som overlevde. Mange døde uten at det hadde vært nødvendig, fordi de første livbåtene ble sjøsatt halvtomme, takket være folks misforståtte tillit til at skipet ikke kunne synke.

La du merke til at en lugartjener banket på døren til en kvinnelig passasjers lugar for gjentatte ganger å advare henne om at det «utrolige» var i ferd med å skje? La du også merke til at hun ignorerte advarselen? «Hvor tåpelig!» sier du kanskje.

Likevel finnes det noen som gjentatte ganger banker på døren din også for å gi deg en viktig advarsel. De som gjør dette, er Jehovas vitner, trofaste «tjenere» for den allmektige Gud. Deres advarsel går ikke ut på at hele denne verdensomfattende tingenes ordning nå står i fare for å «gå under» i en bølge av krig, kriminalitet og brutal vold. Nei, advarselen går ut på at Gud snart skal la den få sin undergang, slik at den kan erstattes av en rettferdig, ny ordning som blir styrt av hans himmelske rike.

Hvordan reagerer du på denne advarselen? Sier du «latterlig! utenkelig!» idet du lukker døren, i likhet med den kvinnelige passasjeren på «Titanic»? En slik holdning kan koste deg livet.

Faren burde være åpenbar

Det interessante er at enkelte som var om bord på «Titanic», hadde på følelsen at det kom til å inntreffe en ulykke. Hvorfor? Fordi skipet brøt de mest grunnleggende regler for sunt sjømannskap. Som en av de overlevende påpekte: «Hele ettermiddagen forstod vi at vi var i ferd med å slå alle fartsrekorder over havet. Bare noen timer før vi støtte sammen med isfjellet, ble det sagt fra mann til mann blant passasjerene at vi hadde en hastighet på 23 knop. Vi kjente alle til de advarslene som båten hadde fått i løpet av dagen.»

Hvorfor holdt skipet denne farlige, halsbrekkende hastigheten? En annen av de overlevende hadde dette å fortelle: «Før jeg trakk meg tilbake [ulykkeskvelden], hadde jeg en lang prat med Charles H. Hays, direktøren for Grand Trunk Railroad. Noe av det siste Hays sa, var: ’White Star-linjen, Cunard-linjen og Hamburg-American-linjen ofrer all oppmerksomhet og bruker all sin kløkt på å kappes med hverandre om å ha de mest luksuriøse skip og om å sette fartsrekorder. Den tid vil snart komme da en forferdelig ulykke setter en stopper for dette.’ Arme menneske, noen få timer senere var han død!»

Ligner ikke den nåværende verdenssituasjonen svært mye på dette? Siden kapteinen på «Titanic» ikke tok hensyn til sikkerheten, men stolte på at skipet var usårbart, lot han det ta del i et farlig kappløp. Verdens nasjoner i dag tar del i et langt farligere kappløp, nemlig våpenkappløpet. I likhet med kapteinen på «Titanic» stoler de på at det ikke vil inntreffe noen katastrofe. Men har de grunn til å stole på dette? Eller er deres tillit ugrunnet? Når vi ettertenksomt betrakter verdensforholdene i dag, forstår vi at det blir mer og mer sannsynlig at det vil inntreffe en katastrofe.

Hvis du føler deg fristet til å si «latterlig! utenkelig!» når Jehovas vitner advarer deg om den kommende katastrofe som skal ramme denne tingenes ordning, bør du huske: Verden i dag bryter de mest grunnleggende regler for et godt styre, en sunn økologi og stabile internasjonale forbindelser. Hvorfor er det da usannsynlig at det kommer til å inntreffe en katastrofe?

Nødvendig å gi akt på advarselen

Bare det å være klar over faren vil naturligvis ikke redde noen når enden for denne verdensordning inntreffer, like lite som herr Hays om bord på «Titanic» ble reddet. De som overlevde «Titanic»-ulykken, var de som handlet i samsvar med advarslene.

For mange betydde det at de måtte forlate en komfortabel lugar midt på natten for å gå opp på et kjølig dekk bare iført en slåbrok eller morgenkåpe. Det betydde at en ydmykt måtte følge de ordrer som ble gitt av lugartjenerne og de andre av besetningen om å gå om bord i en liten livbåt og kanskje forlate sin mann eller sin bror. Det betydde at en måtte ro bort i den lille båten fra et skip som den gang ble beskrevet som «et 15-etasjer høyt flytende palass, storartet og kjempemessig på alle måter . . . med . . . store salonger og restauranter, et miniteater, squash og tennisbaner, svømmebassenger og tyrkiske og elektriske bad; store røkesalonger, kortspillsalonger, vakre musikkværelser, soldekk, vinterhager, palmehager, gymnastikksal og . . . til og med en minigolfbane». Det betydde at de måtte gi avkall på all luksus og komfort for å sette seg på et hardt sete i en åpen båt på den kjølige sjøen. I det minste for dem som gikk i de første livbåtene, betydde det at de måtte overvinne frykten for å bli hånt og spottet av dem som sa at de «gjorde seg til latter» og snart ville komme roende flaue tilbake til «Titanic». Ja, selv om du hadde hørt advarselen, var det kanskje ikke lett å følge den! En som skulle gi akt på denne advarselen, måtte være besluttsom, ydmyk, gi avkall på materielle goder, være selvoppofrende og villig til å tåle strabaser. Men det var verdt det! Alternativet var å ha det mer komfortabelt en liten stund til og så dø.

Iferd med å gå under

Denne verdensordning har vært i ferd med å gå under helt siden 1914, da den første verdenskrig innledet en bemerkelsesverdig oppfyllelse av Jesu profeti som vi finner i Bibelen i Matteus, kapittel 24, Lukas, kapittel 21, og Markus, kapittel 13. Jesus uttrykte seg på denne måten: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsveene.» — Matt. 24: 7, 8.

Jesus sa videre at etter disse «fødselsveene» skulle kristne bli forfulgt, falske profeter skulle oppstå, kriminalitet og lovløshet skulle tilta, og det gode budskap om Guds rike skulle bli forkynt over hele jorden. «Og så,» sa Jesus, «skal enden komme.» — Matt. 24: 9—14.

Hvem kan benekte at disse forutsigelsene har gått i oppfyllelse i stadig større utstrekning siden 1914? De som gjør det, ligner de av passasjerene på «Titanic» som benektet at det store skipet virkelig hadde gått på et isfjell!

Det som skjedde med denne verdensordning i 1914, var av langt større betydning enn et skips kollisjon med et isfjell. Bibelens kronologi viser at i 1914 innsatte Jehova Gud Jesus Kristus på tronen som jordens rettmessige hersker.a Det første Kristus gjorde, var å kaste Satan Djevelen ut av himmelen og ned til jordens nærhet. Følgen ble det som er så godt beskrevet i Åpenbaringen 12: 12: «Ulykkelige jord og hav! For djevelen er kommet ned til dere, og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen.»

Denne ’korte tiden’ med verdensomfattende «ulykkelige» tilstander begynte i 1914. Hvor lenge kommer den til å vare? Jesus sa at den skulle få sin ende før den generasjonen som hadde sett dens begynnelse, hadde gått i grav. (Matt. 24: 34, NW) Hvordan skulle denne tiden med «ulykkelige» tilstander få sin ende? ikke gradvis, men plutselig, idet det synkende «statsskipet» (hele verden) går under i en dramatisk konfrontasjon mellom denne verdens politiske styrker og Kristi englehær, et endelig oppgjør som er kjent som Harmageddon-slaget. — Åp. 16: 14, 16; 19: 11—21.

La deg derfor ikke bedra av noen falske «livbøyer» i denne tingenes ordning! Noen ligner de tåpelige passasjerene på «Titanic» som «spøkte det hele bort». Ifølge samtidige avisartikler «hadde en del av isen [fra det isfjellet som «Titanic» støtte sammen med] falt ned på dekk, og enkelte spøkefugler plukket opp isbiter og sendte dem rundt og tilbød dem som suvenirer».

Også i dag finnes det «enkelte spøkefugler» som sier at det alltid har vært krig, kriminalitet og andre problemer i verden. Derfor spør de: «Hvorfor er folk så urolige?» (2. Pet. 3: 3, 4) De hevder at dette «statsskipet» kan holde seg flytende lenge ennå. Men husk at krig, lovløshet, hungersnød og andre vanskeligheter bare er tegn på at skipet er i ferd med å synke. Det er ikke disse forholdene som til syvende og sist vil få det til å synke. Det er det Gud som vil gjøre — og det plutselig og snart!

Dekket heller

To verdenskriger, jordskjelv i en utstrekning som det ikke har vært maken til før, millioner av mennesker som lider hungersnød, det stadig økende våpenkappløpet — alt dette viser klart og tydelig at dekket på dette verdensomfattende skipet heller. Tiden er i ferd med å utløpe. Da passasjerene på «Titanic» endelig forstod hvor alvorlig situasjonen var, oppdaget de også at det ikke var nok livbåter. Bibelen viser at når de fleste til slutt forstår at denne verdensordning er dødsdømt, da vil det på lignende måte være for sent. «Livbåtene» vil være borte. — Matt. 24: 38—42.

Da livbåtene hadde forsvunnet, hadde de som var igjen, ikke noe håp om å bli reddet. Det spilte ingen rolle om John Jacob Astor IV hadde en personlig formue som var anslått til 100 millioner dollar den gang. Pengene kunne ikke redde livet hans. Det kunne heller ikke sønnen Vincents penger. Han befant seg i byen New York, og det ble sagt om ham at han var «nesten hysterisk av sorg» da han var med på å beleire telegrafkontoret. Han sa til alle «at han ville gi alle de penger det ble bedt om, hvis [telegrafisten] kunne fortelle ham at han hadde hørt at hans far var i sikkerhet». Alt var forgjeves.

Ja, «Titanic»-katastrofen var stor, men den katastrofe som snart kommer til å ramme denne tingenes ordning, vil være langt større. Omkring en tredjedel av passasjerene på «Titanic» overlevde. Men det er ikke noe i Bibelen som viser at en så stor andel av verdens befolkning kommer til å overleve den kommende ødeleggelse av denne tingenes ordning. Nei, tvert imot, «den dagen skal folk som Herren har drept, ligge der fra den ene enden av jorden til den andre». (Jer. 25: 33) De som kommer til å bli drept, vil være «konger og hærførere og helter . . . frie menn og slaver, små og store». — Åp. 19: 18.

Dette bladet og dets søsterorgan, Vakttårnet, har i mange år nå kunngjort advarsler. Det er fortsatt tid for ydmyke mennesker til å finne plass om bord i en «livbåt». Det kan de gjøre ved å følge de bibelske instrukser som de får av «tjenere» som fortsatt banker på deres dør. Men tiden er i ferd med å løpe ut! Hvorfor ikke spørre Jehovas vitner om hva du bør gjøre for å få overleve denne tingenes ordnings undergang mens det fortsatt er anledning til det?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 10]

Sier du «latterlig! utenkelig!» idet du lukker døren, i likhet med den kvinnelige passasjeren på «Titanic»?

[Uthevet tekst på side 11]

Det er fortsatt tid til å finne plass om bord i en «livbåt». Men tiden er i ferd med å løpe ut!

[Bilde på side 9]

Gir du akt på advarselen om at denne ordning går sin ende i møte?