Edens hage satte han kjerubene med det luende sverd som vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre.» (1 Mos. 3: 22—24) Gud holdt ham ikke vekk fra livsens tre forat han bare skulle dø legemlig sett, men komme over til en åndeverden som en levende ånd, begynne en reise i udødelighet der, vite mer og være friere der og således virkelig høste store fordeler av at han hadde vært ulydig mot sin Skaper og dødd. Gud drev ham ut av Edens paradis og vekk fra livsens tre forat menneskesjelen Adam ikke skulle leve noe sted i det hele tatt, men forat han skulle opphøre å eksistere, «visselig dø», på samme måte som ufornuftige dyr.

58. Hvordan kan vi forklare det at Adam, som beretningen viser, døde i en alder av 930 år?

⁵⁸ Fordi menneskesjelen Adam var et fullkomment menneske da det begynte å gå nedover med ham, levde han i mange hundre år enda han måtte tilbringe livet på en forbannet jord utenfor Edens paradis. «[Og Adam] fikk sønner og døtre. Og alle Adams levedager ble ni hundre og tretti år; så døde han.» (1 Mos. 5: 4, 5) På den samme dag Adam syndet og Gud dømte ham til døden og drev ham ut av Edens paradis, var Adam død i Guds øyne. Han var død i synd. Han ble en ulydighetens far og frambrakte ulydighetens sønner. Av den grunn sa apostelen Paulus til de kristne: «Dere var døde i deres overtredelser og synder, som dere engang vandret i etter tingenes ordning i denne verden, i samsvar med herskeren over luftens makt, den ånd som nå virker i ulydighetens sønner.» (Ef. 2: 1, 2, 5, NW) Fra dette synspunkt var Eva liksom Adam «levende død». (1 Tim. 5: 6) Det å være død i synd var ikke alt døden innebar for Adam og Eva, men da de opphørte med å puste, og da ånden eller den livgivende virksomme kraft vendte tilbake til Gud som hadde gitt dem den, da døde de to første menneskesjeler, Adam og Eva. Adam levde sytti år mindre enn tusen år. Hvis vi går ut fra apostelen Peters måte å angi tiden på, nemlig «én dag er i Herrens øyne som tusen år, og tusen år som én dag» (2 Pet. 3: 8), da døde både Adam og Eva visselig «på den dag» de åt av det forbudte tre. Adam døde på den første tusenårsdag i menneskehetens historie.

(Fortsettelse følger i neste nummer av bladet)

Jehovas vitners historie i nyere tid

14. del — kampen ved domstolene

SELSKAPET Vakttårnets bitre religiøse motstandere prøvde deretter ved juridiske midler å sette en stopper for den intense grammofonvirksomheten som hadde foregått fra 1933, og som hadde opphevet virkningen av deres urettferdige radiosensur. Ved en domstol i Connecticut ble et av Jehovas vitner etter klage fra to katolikker dømt for å ha forstyrret den alminnelige fred den 26. april 1938 ved i deres påhør å spille en grammofonplate med dommer Rutherfords foredrag «Fiender», som på en frimodig måte avslørte det katolske hierarkis virke. Denne uriktige dommen ble appellert til høyere instanser og ble til slutt behandlet i De forente staters Høyesterett. Den 20. mai 1940 lot denne høye domstols ni dommere, (innbefattet høyesterettsjustitiarius Charles Evans Hughes) enstemmig sin dom falle i Jehovas vitners favør. Det ble framholdt at det å spille en grammofonplate med et sterkt angrep på all religion, og i særdeleshet på katolisismen, i påhør av katolikker, er en rett oppførsel som fullt ut er lovlig ifølge De forente staters grunnlov, og det utgjør ikke noen forstyrrelse av den alminnelige fred eller medvirkning hertil. Retten sa:

«På det religiøse og politiske område oppstår det skarpe motsetninger. På begge områder kan en manns teorier fortone seg som grov feiltagelse for hans neste. Far å overbevise andre om at hans eget synspunkt er det rette, vil den som taler for sin sak, som vi vet, til sine tider benytte seg av overdrivelser og nedsettende tale om menn som har vært eller er i fremtredende stillinger i kirke eller stat, og endog av uriktige uttalelser. Men dette lands folk har i historiens lys bestemt at disse friheter til trass for muligheten av overdrivelser og misbruk, i det lange løp har avgjørende betydning for opplysningen av borgerne i et demokrati, og likeså for deres rette oppførsel.»a

Og i 1948 uttalte den samme domstol i anledning en ny seier ved Høyesterett for Jehovas vitner:

«Høyttalere er i dag uunnværlige redskaper i forbindelse med effektiv offentlig tale. Høyttalerbilen er blitt et anerkjent hjelpemiddel i politiske kampanjer. Det er slik man når ut til folket. . . . Irritasjon over visse ideer kan godt forkle seg som irritasjon over støy. Den mulighet for sensur som denne slags vedtekter innebærer, viser hvilke ulemper de medfører.»b

I 1940-årene måtte derfor igjen kristenhetens agenter finne seg i at de ikke klarte å stanse det vitnearbeid Jehovas folk over hele jorden utførte ved hjelp av lydforsterkere. Med hensyn til sin tilbedelsesmåte gikk vitnene ved Jehovas ufortjente godhet seirende ut av den religiøse striden.

I Amerikas moderne historie har Jehovas vitner etterlatt seg uutslettelige spor som forkjempere for borgerlige friheter — ikke bare til sin egen fordel, men til fordel for alle ærlige og oppriktige mennesker. Hør hva historikerne sier:

«En enkelt person eller gruppe har tidligere sjelden eller aldri over et kortere eller lengre tidsrom klart å fastsette anvendelsen av noe avsnitt i vår omfattende grunnlov. Men det kan skje, og det har også skjedd i