Hvorfor gjøre det som er rett?

«HVA har jeg igjen for det?» Hvor ofte har du hørt noen stille dette spørsmålet før de har tatt fatt på en oppgave? Du har sannsynligvis lagt merke til at folk sjelden anstrenger seg uten at de er helt sikre på at de vil få en eller annen form for belønning for det. Barn viser ofte i høy grad en slik innstilling. Det hender rett som det er, at de ikke vil oppføre seg skikkelig uten at noen «bestikker» dem med en eller annen belønning.

Bibelen peker på den grunnleggende årsak til dette problemet. Den sier: «Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet.» (Rom. 3: 23) På grunn av nedarvet synd har menneskene en naturlig tilbøyelighet til å gjøre det som er galt. Det krever store anstrengelser å gjøre det som er rett.

Kan denne innstillingen berøre vår tilbedelse av Gud? Ja. Skaperen ønsker at hans tjenere skal gjøre det som er rett. Normen for rett oppførsel finner vi i Bibelen. Der får vi også vite at Gud «lønner dem som søker ham». (Hebr. 11: 6) Men hvis vi ikke passer på, kan vi lett komme til å begå den feil å betrakte gjerninger som er knyttet til tilbedelsen, som et middel til å gjøre seg fortjent til Guds gunst.

Det var denne feilen fortidens jøder begikk. Etter hvert begynte de å se på det å være lydig mot Moseloven som et middel til å oppnå «fortjeneste» hos Gud, en «fortjeneste» som de mente ville sikre dem framtidige velsignelser. Ifølge Misjna har en rabbiner sagt: «Den Hellige, velsignet er han, som gjerne ville gi Israel fortjeneste. Derfor har han gitt mange lover og bud.» Dette synet gikk ut på at fordi budene i Guds lov var så mange, hadde Israel mange anledninger til å skaffe seg fortjeneste ved å holde dem. Dette hjelper oss til bedre å forstå et spørsmål som en rik, ung mann stilte Jesus: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?» (Luk. 18: 18) Mannen trodde at han kunne gjøre seg fortjent til å oppnå evig liv ved å gjøre gode gjerninger.

I motsetning til jødene i fortiden er de kristne ikke underlagt Moseloven. Likevel oppmuntrer Bibelen de kristne til å leve «hellig og gudfryktig». (2. Pet. 3: 11) Dette innbefatter å ta seg tid til å dele Bibelens sannheter med sine medmennesker, å bestrebe seg på å leve i samsvar med Bibelen og å komme regelmessig sammen med andre kristne for å drøfte Bibelen. — Matt. 24: 14; 28: 19, 20; Kol. 3: 5—10; Hebr. 10: 23—25.

Men hva bør være motivet bak en slik oppførsel? Det bør særlig være en sterk tro — en tro som motiverer de kristne til å ’jage fram mot målet’, evig liv. (Fil. 3: 13; 14; 2. Tim. 4: 7, 8) En slik tro kommer til uttrykk i en helhjertet tjeneste for Gud, ikke bare i en symbolsk tjeneste eller i overholdelse av visse regler og vedtekter, slik tilfellet var med jødene. Paulus skrev: «Vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus. Derfor trodde også vi på Kristus Jesus så vi kunne erklæres rettferdige ved troen på Kristus, ikke på grunn av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av lovgjerninger.» (Gal. 2: 16) Dette forteller oss at ingen kan gjøre seg fortjent til å oppnå Guds gunst og bli velsignet av ham ved formelle tilbedelseshandlinger eller ved gode gjerninger, uansett hva de består i, eller hvor mye de omfatter. Det er «bare ved troen på Kristus Jesus» at en kan komme i den stilling at Gud regner en for rettferdig.

Guds Sønn gav selv god veiledning med hensyn til hvordan en kristen bør oppføre seg. Han sa for eksempel: «Gi den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.» — Matt. 5: 42—44.

Men hvilket motiv skulle folk ifølge Jesus ha for å anstrenge seg på denne måten? Jesus sa videre: «Så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.» (Matt. 5: 45) Selv om vi kan ’se fram til lønnen’, bør den største drivkraften bak den tjeneste vi som kristne utfører, og den oppførsel vi legger for dagen, være ønsket om å etterligne Gud, som gjør godt mot alle. — Hebr. 11: 26; 1. Kor. 11: 1, 3.

Noe som kan virke ansporende på oss i denne henseende, er å meditere over det Gud allerede har gjort til gagn for den menneskelige familie. Noen av de mest kjente versene i hele Bibelen er disse: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh. 3: 16, 36) Gud sendte sin Sønn, Jesus Kristus, for at han skulle betale den dyrebare gjenløsningssummen og løskjøpe menneskene fra synd og død. (Matt. 20: 28) Jesus gjennomførte dette ved å dø en offerdød på en henrettelsespel. Apostelen Peter skriver: «Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet [pælen, NW], så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten.» (1. Pet. 2: 24) Dette åpnet muligheten for folk til å oppnå «evig liv» — men ikke som en belønning som en skulle kunne gjøre seg fortjent til ved å gjøre gode gjerninger. Bibelen omtaler evig liv som «Guds nådes gave». — Rom. 6: 23.

Men hvis vi har en fast overbevisning om at det er mulig å få del i denne vidunderlige gaven, vil dette komme til uttrykk ved at vi forteller andre om vårt håp, og ved en god, kristen oppførsel. (Rom. 10: 8—10) Det må være slik. Bibelskribenten Jakob viser dette klart og tydelig: «Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? . . . Har [troen] ikke gjerninger, er den rett og slett død. For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger.» — Jak. 2: 14—17, 26.

Hva mener Jakob med «gjerninger»? Han mener ikke gjerninger som noen gjør for å oppnå noe i framtiden. Nei, han omtaler gjerninger som blir gjort som et uttrykk for tro og for verdsettelse av noe en allerede har, nemlig et godt forhold til Gud som følge av tro på Jesus Kristus.

På bakgrunn av dette kan vi spørre: Hvorfor bør de som elsker Gud, tjene ham og gjøre det som er rett? De bør ikke gjøre det av et selvisk motiv, for å ’få noe igjen for det’. De kristne tjener Gud fordi de verdsetter den interesse Gud har vist menneskeheten, og hans gavmilde tilbud om evig liv som en fri gave. Dette uttrykk for kjærlighet fra Guds side tilskynder dem som tilber ham, til å etterligne ham. Apostelen Johannes sa: «Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» — 1. Joh. 4: 9—11.