Lær Gud å kjenne

«I kjenner Gud, ja det som mer er, er kjent av Gud.» — Gal. 4: 9.

1. Er det forskjell på å kjenne Gud og å vite at han er til?

MANGE mennesker vet at det finnes en Gud. De bor kanskje på et sted hvor folk flest sier at de tror at han er til. Men betyr dette at de virkelig kjenner Gud? Å vite at det finnes en statssjef i landet er ikke det samme som å kjenne ham personlig. Slik er det også hva det å kjenne Gud angår. Mennesker som virkelig kjenner Gud, står i et personlig forhold til ham.

2, 3. Hvorfor tror enkelte mennesker ikke at Gud er til?

² Nå er det selvfølgelig enkelte som ikke har noen interesse av å lære noe om Gud. De tror ikke engang at han er til. Hva er grunnen til det? De er kanskje rystet over det hykleri som blir lagt for dagen av mange som hevder at de tror på ham. De viser kanskje til de opprørende grusomheter og forferdelige blodsutgytelser noen har fått i stand i Guds og religionens navn. Men er det fornuftig å benekte Guds eksistens på grunnlag av noe som mennesker har gjort? Ville ikke det være like urimelig som å påstå at statssjefen i et bestemt land ikke eksisterer, bare fordi noen som med urette har utgitt seg for å være hans lojale undersåtter, har løyet om ham? Er det fornuftig å la andre menneskers falskhet få hindre en i å bygge opp et forhold som kunne føre til evig lykke for en?

³ Andre ønsker ganske enkelt ikke å være ansvarlig overfor Gud. De ønsker selv å fastsette hvilke normer de skal leve etter De tenker kanskje ut forskjellige argumenter i et forsøk på å påvise at Gud ikke er til. Deres argumenter er ofte det rene selvbedrag, noe den kjente forfatteren Aldous Huxley en gang innrømte: «Jeg hadde grunner for ikke å ønske at det skulle være en mening med noe i verden. Følgelig antok jeg at det ikke var det, og jeg hadde ingen vanskeligheter med å finne tilfredsstillende beviser for at denne antagelsen var riktig.» Men Gud forsvinner selvfølgelig ikke bare fordi et menneske som gjerne vil leve et «fritt» liv, foretrekker å tro at Han ikke er til. Gud fortsetter å være til; han er.

4. Hva har overbevist de fleste om at det finnes en Gud?

⁴ De fleste som tenker fornuftig igjennom dette spørsmålet, innrømmer at det må finnes en Gud. Det veldige univers og dets skjønnhet og orden, den varierte vrimmel av planter og dyr og også mennesket vitner om at det må eksistere en mektig Skaper av liv og materie. Ved å gjøre sine iakttagelser har millioner av tenkende mennesker rundt omkring i verden blitt oppmerksom på noen av de egenskaper Gud har. De er enige med den inspirerte apostelen Paulus, som sa: «[Guds] usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger.» — Rom. 1: 20; Ap. gj. 14: 16, 17.

5. a) Hvordan vitner samvittigheten om at Gud er til? b) Hva lærer vi om Gud av det at menneskene har en samvittighet?

⁵ Menneskenes samvittighet er ett av mange eksempler på dette. Bibelen viser at denne egenskapen, denne erkjennelse eller følelse av hva som er rett, og hva som er galt, vitner om en ’lov som er skrevet i hjertet’. (Rom. 2: 14, 15) Det er tydelig at menneskene ikke kan ha fått denne ’loven’ fra dyrene, for det er ikke noe som tyder på at de har noen samvittighet. Det at denne indre «lov» eksisterer, beviser at det finnes en intelligent lovgiver — Gud. Denne egenskapen vitner også om Skaperens visdom og om hans store omsorg for og kjærlighet til menneskene. Menneskenes samvittighet har tjent til å avverge handlinger som utgjør en trusel mot folks liv, sikkerhet og trygghet. Samvittigheten fordømmer normalt de samme urette handlinger til alle tider og overalt. Også mennesker som ikke har hatt noe skrevet lovverk, har opp gjennom historien regnet mord, tyveri, ekteskapsbrudd og seksuell perversitet for å være urette handlinger. Denne medfødte viten har gitt det menneskelige samfunn, og spesielt familieordningen, et visst mål av stabilitet. (1 Mos. 34: 7; 39: 9; Job, kapittel 31; 2 Pet. 2: 6, 7) Det kan ikke være noen tvil om at samvittigheten er en gave fra en allvis og kjærlig Gud.

Hvordan vi kan lære Gud å kjenne

6. Hvorfor må vi erkjenne at Gud er en person, for å kunne lære ham å kjenne?

⁶ Men hvordan kan vi egentlig bli kjent med den usynlige Gud som har åpenbart seg gjennom sine skapergjerninger? Vi må for det første erkjenne at han er en person. Det er bare en person vi kan stifte bekjentskap med og komme i et inderlig forhold til. (Heb. 11: 6) Det er mange som hevder at de tror på en høyeste Gud, men som likevel ikke oppfatter ham som en person. Biografen R. W. Clark uttaler følgende om en berømt vitenskapsmann: «Einsteins Gud fortoner seg som selve den fysiske verden.» Men er det ikke slik at den fysiske verden bærer preg av orden? Og er ikke orden et tegn på intelligens? Er ikke intelligens alltid knyttet til en personlighet, til en person? Den som er ansvarlig for den orden som hersker i universet, nemlig Gud, må derfor være en person.

7. Hvilke spørsmål kan skaperverket og fornuften ikke gi oss svar på?

⁷ Fornuften og våre iakttagelser sier oss med all tydelighet både at Gud er til, at han er en person, og at han har beundringsverdige egenskaper. Men hvis vi skal bli kjent med Gud og komme i et nært forhold til ham, må vi gjøre noe mer enn å trekke fornuftige slutninger som er basert på iakttagelser av det fysiske univers. Hvorfor det? Fordi det er mange spørsmål angående ham som ikke lar seg besvare bare ved at vi resonnerer over det vi ser. Vår fornuft kan for eksempel si oss at det finnes en Gud. Men kan den si oss hvorfor det finnes ondskap i verden? Fornuften sier oss kanskje at en Gud som er god ikke vil kunne tolerere ondskapen for bestandig. Men sier den oss når vi kan vente at de onde tilstander skal ta slutt?

8. Hva må menneskene ha for å kunne bli personlig kjent med Gud?

⁸ Hva trenger vi altså i tillegg? Vi trenger en åpenbaring fra Gud selv. Et gammelt ordspråk sier: «Uten åpenbaring blir folket tøylesløst.» (Ordspr. 29: 18) Ja, mange mennesker er tilbøyelige til å oppføre seg tøylesløst hvis de ikke ledes av guddommelig åpenbaring, særlig hvis de tror at de kan gjøre det ustraffet. (Pred. 8: 11) Deres ufullkomne samvittighet holder dem ikke i sjakk. Derfor har Gud til veiledning for oss gitt oss sin åpenbaring i sitt skrevne Ord, Bibelen. Den åpenbarer at hans navn er Jehova, og forteller om hans handlinger, hensikter, følelser og innstilling på en slik måte at vi virkelig kan lære ham å kjenne. (Sl. 83: 19, NW) Bibelen lar oss ikke være i tvil om hva Gud godkjenner, og hva han misbilliger.

9. Hvordan kan vi si at Bibelen skriver seg fra Gud?

⁹ Men hvorfor kan vi si at Bibelen skriver seg fra Gud? Jo, fordi den inneholder opplysninger som ganske enkelt ikke kan skrive seg fra mennesker. Mennesker kan ikke komme med ufeilbarlige forutsigelser av hva som kommer til å skje bare noen få måneder fra nå av. Bibelen derimot inneholder mange profetier som er skrevet for lang tid siden, og som enten er blitt nøyaktig oppfylt, eller som er i ferd med å gå i oppfyllelse. Til tross for at Bibelen ble skrevet i løpet av en periode på over 1600 år, er den ikke en bok full av motstridende og omskiftende filosofiske betraktninger, slik vi kunne vente hvis den hadde vært menneskers verk. Dens indre harmoni vitner tydelig om at den har en guddommelig opprinnelse. Ingen leveregler som skriver seg fra mennesker, kan måle seg med Bibelens lover og prinsipper. Bibelens lover appellerer til samvittigheten og hjelper oss til å treffe rette avgjørelser. Samtidig åpenbarer Bibelen Lovgiverens, Guds, høye normer. La oss se på hvordan en spesiell del av Bibelen, nemlig den lov som ble gitt ved mellommannen Moses (og som vi finner i Mosebøkene), hjelper oss til å lære Gud å kjenne som en rettferdig og barmhjertig Lovgiver. Vi kan gjøre dette ved å sammenligne denne loven med menneskers forsøk på å lage og håndheve lover.

Vi lærer om Guds barmhjertighet

10, 11. a) Hvordan har menneskene prøvd å bøte på et slikt sosialt onde som tyveri? b) Hvordan viser det Moseloven har å si om tyveri, at Gud er barmhjertig?

¹⁰ Praktisk talt alle nasjoners lover fordømmer et slikt sosialt onde som tyveri. Men hva skal gjøres når noen likevel stjeler? Hvordan skal tyven behandles? I hundrevis av år har menneskene kjempet med dette og lignende problemer, og de har for det meste kjempet en håpløs kamp. Menneskenes ufullkomne samvittighet åpenbarer ikke fullt ut løsningen. Hammurabis lover i det gamle Babylon var meget strenge og bød for eksempel at en tyv som ble grepet ved en ild, skulle kastes i ilden. En innbruddstyv skulle henges offentlig like overfor den åpningen han laget da han brøt seg inn i huset. I våre dager blir menn og kvinner som blir dømt for tyveri, vanligvis satt inn i fengsler hvor de svært ofte blir forherdede forbrytere. Og de stakkars offerne får ingen erstatning.

¹¹ Hvordan åpenbarte Gud at tyverisaker skulle behandles i det gamle Israel? De skulle behandles på en barmhjertig, men likevel rettferdig måte. I 2 Mosebok 22: 1—4 kan vi lese: «Når noen stjeler en okse eller et får og slakter eller selger dem, så skal han gi fem okser istedenfor oksen og fire får for fåret. . . . Tyven skal gi full bot . . . Dersom det han har stjålet, finnes levende hos ham, enten det er en okse eller et asen eller et får, da skal han gi dobbelt igjen.» Tyven ble altså straffet ved at han måtte erstatte det han hadde stjålet, og dessuten gi noe i tillegg. På den måten ble det prentet inn i ham hvor galt han hadde handlet. Dessuten måtte han frambære bestemte offer som en erkjennelse av at han også hadde syndet mot Gud. (3 Mos. 5: 21—26) Og når det gjelder den som var offer for forbrytelsen, fikk han sitt tap erstattet. Den tilleggsstraff som ble pålagt tyven, kom offeret til gode og var en passende kompensasjon for brukstapet og for mulige problemer det hadde medført for ham.

12. Hva skjedde hvis en tyv ikke var i stand til å gjøre opp for sitt tyveri?

¹² Hva skulle gjøres hvis tyven var fattig og ikke kunne betale tilbake så mye? Da skulle han selges og arbeide som slave eller trell og på den måten betale sin gjeld. (2 Mos. 22: 3) Hvem kan nekte for at denne ordningen var både rettferdig og barmhjertig? Offeret led ikke et varig tap. Tyven ble ikke drept. Hans liv ble ikke vurdert likt med de eiendeler han hadde stjålet. Han ble heller ikke satt i fengsel med den følge at han ble nedbrutt og avkreftet. Hans midlertidige slavestand gjorde det mulig for ham å rette på det gale han hadde gjort. En slik klok og barmhjertig framgangsmåte kunne bare skrive seg fra Gud.

Loven åpenbarer Guds rettferdighet

13. a) Hva blir av og til sagt om det som står i 5 Mosebok 21: 18—21? b) Hvordan kaster det i virkeligheten lys over Guds rettferdighet?

¹³ Loven lar oss også forstå at Guds barmhjertighet har sine grenser. Betyr dette at de former for straff som ble fastsatt i loven, av og til var ubarmhjertige eller grusomme? Hva med følgende utsagn, som står i 5 Mosebok 21: 18—21?

Når en mann har en ustyrlig og gjenstridig sønn, som ikke vil lyde sin far og mor, og som endog de tukter ham, er ulydig mot dem, da skal hans far og mor ta og føre ham ut til de eldste i hans by, til byens port. Og de skal si til de eldste i byen: Denne vår sønn er ustyrlig og gjenstridig, han vil ikke lyde oss, han er en ødeland og en drikker. Og alle mennene i hans by skal steine ham til døde; således skal du rydde det onde bort av din midte, og hele Israel skal høre det og frykte.

Er dette, som noen sier, et eksempel på barnemishandling av verste slag? Langt ifra! Det er faktisk slik at denne beretningen tydelig viser hvordan Guds rettferdighet kom til uttrykk overfor dem som var uforbederlig onde og ikke ville la seg påvirke av en barmhjertig behandling. Den «sønn» det her er tale om, var ikke et lite barn, men gammel nok til å være en «ødeland og en drikker». Dessuten hadde hans foreldre advart ham om og om igjen, men han ville ikke lyde dem. Og legg merke til den viktige omstendighet at sønnen ikke ble drept før hans sak var blitt behandlet av «de eldste i hans by». Denne rettferdige framgangsmåten er en sterk kontrast til den som er blitt praktisert i enkelte patriarkalske samfunn. Raphael Patai gir følgende opplysninger om visse ørkenstammer i Midtøsten:

«Ja, patriarkens absolutte makt til å bestemme over liv og død for medlemmene av sin familie innebar også at han hver gang det ble født ham et barn, hadde rett til å avgjøre om barnet skulle få leve, eller om det skulle dø. Vi vet ut fra historiske dokumenter . . . fra før-islamittisk tid og helt fram til det nittende århundre at en far ofte besluttet at en datter skulle tas av dage, enten like etter fødselen eller på et senere tidspunkt. Den vanlige metoden for avlivning av en nyfødt datter var å begrave henne levende i ørkensanden.» — Family, Love and the Bible, side 122.

Blant mange folk var det altså slik at de enkelte medlemmer av en familie ikke hadde anledning til å få noen rettferdig behandling når det patriarkalske overhode egenmektig traff en beslutning som gikk dem imot. Bibelens lov derimot, som forlangte at slike saker skulle behandles av «de eldste i byen», tjente til beskyttelse også for anklagede familiemedlemmer og sikret dem en rettferdig rettergang. Dette åpenbarer at Gud ikke er hard, men helt og holdent rettferdig. Hvilken fullkommen likevekt mellom barmhjertighet og rettferdighet vi finner i hans lov!

Vi lærer Gud å kjenne gjennom hans Sønn

14. Hvordan lærer vi Gud enda bedre å kjenne gjennom Jesu liv?

¹⁴ Ikke bare ut fra loven, men også ut fra resten av Bibelen kan vi lære å kjenne og sette pris på Guds beundringsverdige egenskaper, og vi kan spesielt lære hans egenskaper å kjenne ut fra de åpenbaringer hans Sønn, Jesus Kristus, har gitt. I utallige tusener av år før Sønnen kom til jorden, var han hos sin Far i himlene. (Joh. 17: 5; Kol. 1: 13—17) De sto hverandre så nær og var så fullstendig i harmoni med hverandre at Sønnen kunne si: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh. 14: 9; 1: 18) Under sin jordiske tjeneste la Jesus Kristus stor vekt på prinsippene i Moseloven og resten av de hebraiske skrifter. Han levde etter disse prinsippene og åpenbarte lovens egentlige ånd. Han hjelper oss til bedre å forstå Guds beundringsverdige egenskaper. — Se Matteus 5: 21—48; 19: 3—9; 23: 23.

15, 16. a) Hva mente Jesus da han sa at vi må «kjenne» Faderen og Sønnen? Belys dette med et eksempel. b) Hvorfor er det å anerkjenne Jesus Kristus som den Herre som døde for oss, ikke det samme som å «kjenne» ham fullt ut?

¹⁵ Det å lære Gud å kjenne innebærer derfor å bli kjent med både ham og hans Sønn. Jesus Kristus gjorde dette klart da han sa i en bønn til sin Far: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3) Hvis vi skal «kjenne» Gud og hans Sønn slik det menes her, er det ikke nok at vi med vårt sinn har tilegnet oss kunnskap og opplysninger om dem. Det innebærer i virkeligheten å anerkjenne Guds og hans Sønns myndighet og underordne oss under dem. La oss belyse dette med et eksempel. Sett at en arbeider har fått et spesielt oppdrag av direktøren. Hvis det så kom en lavere sjef og ga ham et oppdrag som var i strid med det første, kunne han kanskje si: ’Jeg kjenner ingen annen direktør.’ Med dette ville han ikke mene at han ikke visste at den lavere sjefen eksisterte, eller at han ikke kjente ham som menneske. Han ville bare understreke at han ikke «kjente» eller anerkjente noen annen direktør enn den som han arbeidet under, og som hadde myndighet over ham.

¹⁶ På lignende måte kan mange godt erkjenne at Jesus Kristus er til, og at han er Guds Sønn som ofret sitt liv for menneskeverdenen. Men dette er ikke ensbetydende med å «kjenne» Guds Sønn fullt ut. Ifølge Jesu egne ord har han fått «makt [myndighet, NW] over alt kjød». (Joh. 17: 2) De som virkelig kjenner Jesus Kristus som den som har en slik myndighet, viser dette ved å holde hans bud. (Joh. 14: 15; 15: 10) Som apostelen Johannes gjorde sine medtroende oppmerksom på: «Derav vet vi at vi kjenner ham: om vi holder hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten.» (1 Joh. 2: 3, 4) Ettersom Jesu bud egentlig skriver seg fra hans Far, må det forholde seg slik at det å kjenne Sønnen og erkjenne at han fortjener lydighet, også innebærer å kjenne Faderen og erkjenne at han fortjener full underkastelse. — Joh. 7: 16—18; 14: 10

Om å være kjent av Gud og Kristus

17. Hvordan viser eksemplet med Abraham hva det vil si å være kjent av Gud?

¹⁷ Når vi lærer Gud å kjenne som en person og anerkjenner hans myndighet, blir vi også kjent av ham. Dette var tilfelle med den trofaste mannen Abraham. Jehova Gud sa at han ’kjente’ Abraham, og med dette mente han ikke bare at han var klar over at Abraham eksisterte, men at han var blitt godt kjent med ham. Den Allmektige hadde lagt merke til Abrahams lydighet og hans interesse for sann tilbedelse gjennom mange år, og det hadde ført til at han hadde lært ham å kjenne som en troens mann som kunne lære opp sine barn på en rett måte. (1 Mos. 18: 19;a 22: 12) Gud kjente eller anerkjente også Abraham som sin tjener, sin venn. — Jak. 2: 23.

18, 19. Hva er det som viser at det kreves mer av en som ønsker å være en godkjent tjener for Gud og Kristus, enn at han har bibelkunnskap og erkjenner at Jesus Kristus døde for menneskenes synder?

¹⁸ Det å oppnå Guds anerkjennelse i likhet med Abraham lar seg ikke gjøre bare på grunnlag av teoretisk bibelkunnskap. Det er mange som kan svare på spørsmål om Bibelen, og noen leser den til og med på originalspråkene. De erkjenner kanskje også at Jesus Kristus er den Herre som døde for dem. Men hvis de ikke viser seg å være lydige tjenere, vil hverken Jehova Gud eller Jesus Kristus vedkjenne seg dem. (2 Tim. 2: 19; Tit. 1: 16) Jesus Kristus kom med denne advarsel: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» — Matt. 7: 21—23.

¹⁹ Det er klart at Jesus Kristus må ha kjennskap til de menneskene som han forkaster. Ellers kunne han ikke si at de «gjorde urett». Men han kjenner dem ikke på den måten at han erkjenner at de står i et godt forhold til ham. Han kjenner dem ikke som sine godkjente representanter. Det er derfor av livsviktig betydning for oss at vi er omhyggelige med å oppføre oss på en måte som samstemmer med Guds personlighet og handlemåte, slik at han og hans Sønn vil kjennes ved oss og godkjenne oss. (Gal. 4: 9) Bare da kan vi gjøre oss noe håp om å unnslippe den ødeleggelse som skal komme over alle som ignorerer Jehova Guds og Kristi Jesu bud, og som nekter å kjenne eller anerkjenne deres myndighet. — 2 Tess. 1: 6—9.

20. Hvilke beviser har en som er kjent av Gud, for at han står i et personlig forhold til Ham?

²⁰ En som er kjent eller anerkjent av Gud, står i et personlig forhold til sin Skaper. Han erfarer Guds ledelse og hjelp i sitt liv. Når det oppstår en alvorlig situasjon som fordrer at det treffes en viktig avgjørelse, vil et menneske som virkelig kjenner Jehova som den allvise, allmektige Gud, ikke stole på sin egen forstand. (Ordspr. 3: 5, 6) Han vil gå til Jehova Gud i bønn og be om hans hjelp og veiledning. Ved hjelp av sin ånd vil da Jehova minne ham om passende prinsipper fra sitt Ord og hjelpe ham til å anvende dem på rette måte. (Se Johannes 14: 26.) Uansett hvilke prøvelser eller problemer et slikt menneske stilles overfor, vil han erfare sannheten i følgende ord av disippelen Jakob: «Dersom noen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.» — Jak. 1: 5.

21. Hva fører det til å kjenne Gud og fortsette med å følge en handlemåte som han godkjenner?

²¹ Hva blir resultatet hvis vi fortsetter å handle i harmoni med Guds visdom slik den blir åpenbart for oss i Guds Ord og som et svar på våre bønner? Jehova Gud vil da ved sin ånd fortsette å hjelpe oss til å «gjøre framskritt med hensyn til å utvikle en gudhengiven personlighet. Den «ånd» eller drivende kraft som virker på vårt sinn, vil få oss til å følge Guds rettferdige normer stadig nøyere. (Ef. 4: 20—24) Guds bud vil ikke bare være ord i en bok. Nei, de vil være en del av vår personlighet, for de vil være innprentet i vårt sinn og hjerte. Vi vil vite hva de betyr, og forstå hvor overmåte verdifulle de er, fordi vi har erfart hvilke gode resultater det gir å lyde dem. (Sl. 119: 1—16, 74—77, 164—168) Vi vil, som apostelen Paulus uttrykker det, kunne «prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne». — Rom. 12: 2.

Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus . . . Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk; og de skal ikke mer lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn [Jehova]! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier [Jehova]. — Jer. 31: 31, 33, 34.

[Fotnote]

[Bilde på side 295]

En som stjal en okse og solgte den, måtte gi fem okser i stedet for den

[Bilde på side 296]

Den lov Gud ga Israel, viste at hans barmhjertighet har sine grenser. En opprørsk sønn som ikke ville høre på den barmhjertige irettesettelse hans foreldre ga ham, ble ført fram for «de eldste i byen» for at hans sak skulle bli behandlet av dem