Hvordan de kristne «ikke er av verden»
KRISTNE mennesker overalt kjenner godt til disse ordene Jesus kom med i en bønn til Jehova Gud: «De [Jesu disipler] er ikke av verden; liksom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17: 16) Hva betyr dette? Hva er det som utgjør den «verden» som de kristne må unngå å være en del av? På hvilken måte må de kristne holde seg borte fra den?
Apostelen Paulus sa til de kristne at de ikke skulle gjøre bruk av verden slik andre gjør, «for», sa han, «denne verdens scene skifter», slik scenebildene i et teaterstykke raskt skifter. (1 Kor. 7: 29—31, NW) Og apostelen Johannes redegjorde for hva de kristne må unngå med hensyn til verden, da han skrev: «Alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.» — 1 Joh. 2: 16.
Den umoral og det begjær som fører til tyveri, utpressing, mord og andre forbrytelser, foruten materialisme, skriver seg fra «kjødets lyst og øynenes lyst». Og noe som tilskynder til og støtter slike urette ting, er verdens tilbøyelighet til «storaktighet i levnet», som skaper et begjær etter å oppnå makt, en fremtredende stilling og posisjon. Den utgjør en grobunn for stolthet, nasjonalisme og rasediskriminering, som fører til hat, kriger og revolusjoner.
De kristne må derfor unngå alle disse tilkjennegivelsene av verdens urette lyster. Det er ikke bare det at disse tingene mishager Faderen, Jehova Gud, men apostelen sier videre: «Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 1 Joh. 2: 17.
Tenk over hvor fånyttig det vil være for deg å sette din lit og ditt håp til denne verden og å slå følge med den. Tenk for eksempel på den pomp og prakt som preget Romerriket. Forestill deg at du levde på den tiden. Det å være romersk borger ble ansett for å være et meget ettertraktet privilegium. Nasjonalfølelsen hos romerne var meget sterk. Det ble brent røkelse for de romerske keisere som om de var guder. Hvor tåpelig virket det ikke å nekte å utføre denne seremonielle handling og dermed utsette seg for det nasjonalistiske folkets vrede! Hvor uforstandig virket det ikke å unnlate å tro at det store Romerriket skulle være til for bestandig!
Men hvor er dette verdensriket nå? Den storhet som det en gang enn må ha hatt, er med tiden blitt borte. Og hva andre imperier og riker angår, har den samme skjebne rammet dem alle. Ja, «verdens scene» skifter, og verden vil snart fullstendig forsvinne fra skueplassen. Hvorfor skal så de kristne, som har et fast håp, sette sin forventning og lit til noe som er flyktig?
NØYTRALE, MEN RESPEKTFULLE OVERFOR ØVRIGHETEN
De som etterfølger Jesus Kristus, hans disipler, adlyder hans påbud om ’ikke å være av verden’. Det er absolutt nødvendig for de kristne at de ikke har noe med verdens religionssamfunn eller dens politiske eller militære anliggender å gjøre. De kristne forholder seg nøytrale. De tar ikke del i felleskirkelige bevegelser eller noen uroligheter eller kriger mellom verdens stridende parter. Dette skyldes at verden er Guds fiende, ettersom den lar seg lede av urette lyster. Den er blitt et redskap for Guds verste fiende, Satan Djevelen. Han blir omtalt som «denne verdens gud», og hans fiendskap mot Gud og Kristus gir seg til kjenne ved at han har «forblindet de vantros sinn, for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem». — 2 Kor. 4: 4.
Jesus sa like før sin død til sine disipler: «I verden har I trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» (Joh. 16: 33) Han sa også: «Jeg skal heretter ikke tale meget med eder; for verdens fyrste [Satan Djevelen] kommer [for å få Jesus drept], og han har intet i meg.» (Joh. 14: 30) Det var ikke ved hjelp av militærmakt at Jesus overvant verden. Han overvant den ved ikke å bli lik den, ved ikke å la seg oppsluke av den. Han kunne formodentlig ha blitt verdenshersker ved bare å inngå et kompromiss med hensyn til sin ulastelighet overfor Gud, men han ville derved bare ha blitt herskeren for den fordervede tingenes ordning under Satan. (Matt. 4: 8—11) Han stolte på at Jehova Gud til sin egen fastsatte tid ville la ham få makt som konge i Riket. — Heb. 12: 2; Ap. gj. 1: 6, 7.
Jesus satte et eksempel for de kristne. Som jøde under loven fordømte han jødenes religiøse ledere, som brøt loven. Han viste respekt for øvrigheten, men han tok aldri parti for noen av partene i politiske stridsspørsmål. (Matt. 22: 15—22) Dette førte til at han ble hatet av verden og dens representanter, i særdeleshet av dens religiøse element. — Joh. 11: 47, 53; 15: 17—19.
I likhet med Jesus Kristus inntar også Jehovas kristne vitner, som følger hans eksempel, en respektfull holdning overfor den behørig utnevnte øvrighet. De anerkjenner denne verdens regjeringer og herskere som de «foresatte øvrigheter» som hver kristen sjel bør være lydig mot. Dette gjør de, ikke utelukkende av frykt for å bli straffet, men i første rekke på grunn av sin samvittighet. (Rom. 13: 1, 5) De ’gir keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er’. (Matt. 22: 21) Dette fordrer at de ikke gir «keiseren» det som Gud har krav på — deres hengivenhet, tilbedelse, liv og udelte tjeneste. Dette er i samsvar med det som apostlene sa til de jødiske ledere: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.
Jehovas vitner anerkjenner det prinsipp angående lederskap som apostelen Paulus ga uttrykk for: «Jeg vil at I skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode.» (1 Kor. 11: 3) De betrakter ekteskapet som et kompaniskap hvor mannen er det «overordnede» medlem som det påhviler det ansvar å treffe de endelige avgjørelser i familien. Faren og moren har i fellesskap myndighet over barna, både i bibelsk og juridisk forstand. (Ef. 6: 1) Det kreves av dem at de skal fostre dem opp «i Herrens tukt og formaning», og faren har hovedansvaret hva dette angår. — Ef. 6: 4.
INTERESSERT I SAMFUNNET
Jehovas vitner har som sitt mål å undervise folk ut fra Bibelen. Av den grunn gjør de i størst mulig utstrekning bruk av sin tid og sine midler for å forkynne «evangeliet» om Guds rike til menneskene. De er klar over at dette er et ytterst ’viktig arbeid, et arbeid som går ut på å gjøre menneskene kjent med Guds foranstaltning for evig frelse. De oppretter derfor ikke religiøse institusjoner, for eksempel sykehus og skoler. De betaler skatt for å støtte den slags offentlige institusjoner, og de er glad for å betale for de tjenester som blir ytet av slike sykehus og skoler. Men har Jehovas vitner dårlig samfunnsånd, ettersom de ikke bygger private sykehus og skoler og ikke samarbeider med andre kirkesamfunn eller organisasjoner som gjør det?
Nei. Det som tjener samfunnets beste interesser, ligger Jehovas vitner sterkt på hjertet. Kjensgjerningene viser at Jehovas vitner ikke bedrar samfunnet eller myndighetene ved å snyte på skatten, ved å føre andre bak lyset eller ved å bryte loven. Ved å adlyde loven høyner de i virkeligheten moralen i samfunnet. Noe som en i alminnelighet vil kunne iaktta, er at de som gir akt på Jehovas vitners undervisning ut fra Bibelen, forandrer sin livsførsel og blir renere, ærligere og mer lovlydige borgere. Det hersker for tiden en ’hunger på jorden, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Jehovas ord’. (Amos 8: 11, 12) Jehovas vitner innser den verdi det har å holde sykehus og skoler i gang, men de er klar over at dette er et ansvar som påhviler staten, og de unnlater derfor ikke å utføre sitt viktigere oppdrag, som går ut på å bringe livreddende kunnskap om Gud ut til menneskene. Dette budskapet fra Gud gir menneskene varig hjelp og oppmuntring og et fast håp. De er klar over at denne gudgitte virksomhet representerer den høyeste form for undervisning og terapi.
Ettersom «denne verdens scene skifter» og faktisk skal forsvinne, og de eneste ting som blir tilbake, er de ting som har å gjøre med Guds rike, bygger Jehovas vitner på de ting som er varige. (1 Kor. 7: 31, NW; 1 Joh. 2: 17; Heb. 12: 27, 28) Apostelen sier: «Det synlige er timelig, men det usynlige evig.» (2 Kor. 4: 18) Jehovas kristne vitner har ikke bare forandret sin personlighet, men de har også et håp som setter dem i stand til å bevare likevekten i en forvirret verden. De vet at Gud har til hensikt å skape en «ny jord», hvor rettferdighet skal bo, og de ser fram til å bli fullstendig helbredet for alle sine legemlige svakheter. — 2 Pet. 3: 13.
[Bilde på side 20]
Hvorfor må de kristne unngå «øynenes lyst», som så mange lar seg lede av i vår tid?