Hvorfor er det så mange religioner som alle hevder at de er kristne?

OMKRING en fjerdedel av menneskene i verden hevder at de er kristne. De påberoper seg alle å følge Jesus Kristus, likevel er de svært splittet. Det skal være om lag 580 millioner som tilhører den romersk-katolske kirke. Men siden det annet Vatikankonsil har de vært splittet i katolske liberale og pro-latinske tradisjonalister. De anslagsvis 74 millioner medlemmer av den gresk-ortodokse kirke er splittet i forskjellige nasjonale kirker med ulik liturgi. De nærmere 343 millioner protestanter er også splittet og tilhører enten den episkopale kirke, den lutherske kirke, den presbyterianske kirke, baptistkirken, metodistkirken eller en annen kirke.

Alle disse kirkene betrakter seg selv som «etablerte», «ortodokse» og «respektable» religioner. I tillegg til disse kommer de hundrevis av såkalte sekter som den katolske, ortodokse og protestantiske hovedstrøm ser på med forakt.

«Ortodoks» eller «kjettersk»?

Når en foretar en upartisk, historisk undersøkelse av de tradisjonelle «kristne» kirker, er det faktisk ikke en eneste en av dem som kan gjøre krav på å representere den opprinnelige kristne religion. De begynte alle som utløpere — sekter — og det gjelder også den som hevder at den er den eldste av dem alle, den romersk-katolske kirke!

Historisk sett er det flere byer som kan gjøre krav på å ha rangen framfor Roma som de første sentrer for kristendommen. Da kristendommen ble grunnlagt på pinsedagen i år 33 e. Kr., fantes det ikke en eneste av Kristi etterfølgere i Roma. Det første hovedsete for den kristne menighet var utvilsomt Jerusalem. Det er nok så at det var jøder og proselytter fra Roma til stede i Jerusalem på pinsedagen, og noen av dem ble uten tvil kristne og vendte tilbake til Roma, hvor de grunnla en kristen menighet. Men dette var også tilfellet med mange andre steder som er nevnt i Bibelen. De tilreisende fra Roma blir først nevnt mot slutten, som de tredjesiste, like før kreterne og araberne. — Apostlenes gjerninger 2: 5—11.

I denne første tiden var ikke Roma et sentralt beliggende hovedsete for organiseringen av den kristne virksomhet. Det var ikke i Roma, men i Antiokia i Syria at Jesu disipler først ble kalt kristne. (Apostlenes gjerninger 11: 26) Og det var fra Antiokia, ikke fra Roma, apostelen Paulus drog ut på sine tre misjonsreiser. (Apostlenes gjerninger 13: 1—4; 14: 26; 15: 35, 36; 18: 22, 23) Det er nok så at Paulus høyst sannsynlig ble henrettet i Roma, men han var ikke en av Jesu 12 apostler. Judas Iskariot var blitt erstattet av Mattias. (Apostlenes gjerninger 1: 23—26) Det finnes overhodet ikke noe bibelsk bevis for at noen av de 12 apostlene drog til Roma eller døde der. Den siste av apostlene som døde, var Johannes, og det skjedde antagelig i eller i nærheten av Efesos. Deres død slo døren på vid gap for det frafallet som begynte å gjøre seg gjeldende. — 1. Johannes 2: 18, 19; 2. Tessaloniker 2: 3, 4.

Etter hvert som tiden gikk, kom andre byer i forgrunnen som sentrer for den frafalne kristendom. Blant disse var Alexandria og Kartago i Nord-Afrika og Bysants (som senere ble Konstantinopel), på grensen mellom Asia og Europa. I vest oppstod det en rik og mektig kirke i Roma, Romerrikets hovedstad.

Da det frafallet som apostlene hadde forutsagt, fant sted, oppstod det også en presteklasse. Fremtredende menn hevet seg over hjorden og ble såkalte biskoper. De kaptes om å få makt og ble overhoder for rivaliserende retninger eller sekter innen den frafalne kristendom. I den første tiden var det ingen enkelt by eller biskop som tydelig dominerte de andre. Men det oppstod en maktkamp hvor forskjellige frafalne utløpere av den opprinnelige bibelske kristendom forsøkte å etablere seg selv som «ortodoks» og gjøre de andre «kjetterske».

Alle var sekter til å begynne med

Et nyere verk sier om dette: «Hva var kristent kjetteri? Og hva var kirken for den saks skyld? . . . [Den frafalne] kristendommen begynte med forvirring, uoverensstemmelser og skismer, og slik fortsatte den. En dominerende ortodoks kirke med en tydelig ecclesiastisk oppbygning kom bare svært gradvis til syne. . . . Og i betraktning av disse stridighetene var den ikke særlig oppbyggende. . . . I det første og det annet århundre etter Kristus var det sentrale og det østlige middelhavsområdet oversvømt med en mengde religiøse ideer som kjempet for å utbre seg selv. . . . Fra begynnelsen av fantes det således utallige variasjoner av kristendommen som hadde lite til felles. . . . Før siste halvdel av det tredje århundre er det upresist å snakke om noen dominerende del av kristendommen. Ved slutten av det første århundre og faktisk gjennom hele det annet århundre trodde de fleste kristne, så langt vi kan bedømme, på forskjellige former for kristen-gnostisisme eller tilhørte religiøse vekkelser som la vekt på nådegavene. . . . Ortodoksi var bare en av flere former for kristendom i det tredje århundre og ble kanskje ikke fremherskende før på Evsebios, tid [i begynnelsen av det fjerde århundre].» — A History of Christianity av Paul Johnson.

Apostelen Paulus hadde forutsagt en slik forandring. Han skrev: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» — 2. Timoteus 4: 3, 4.

Noen av disse frafalne lærere ble det som kristenhetens kirker kaller kirkefedre. En skiller vanligvis mellom kirkefedrene før Nikea og etter Nikea. Vendepunktet er det såkalte første økumeniske kirkemøte i Nikea i Lilleasia i år 325 e. Kr. — et kirkemøte som ble sammenkalt av den hedenske romerske keiser Konstantin.

Anstrengelser for å fastslå Romas overhøyhet

Det er bemerkelsesverdig at de fleste «kirkefedre» i det annet og det tredje århundre ikke holdt til i Roma, og at de skrev på gresk, ikke på latin. The Encyclopaedia Britannica bekrefter dette: «Inntil omkring år 250 var de fleste vestlige kristne ledere greske, ikke latinske, talere (f. eks. Irenaeus og Hippolytos). Den viktigste latinske teologien kom ikke fra Roma, men fra Nord-Afrika (f. eks. Tertullian og Cyprianus).»

Hvilke byer var de større sentrer for den såkalte kristne teologi i de første århundrer etter frafallet? Det var ikke Roma, men Antiokia, Alexandria, Kartago, Cæsarea, Jerusalem og forskjellige byer i Lilleasia. The Catholic Encyclopedia innrømmer: «Selv om Roma var mektig og ble æret i det annet århundre, . . . er det en fullstendig pause i byens litteratur. Latinsk litteratur er således . . . praktisk talt 250 år yngre [enn den greske]. Tertullian står alene, og han ble en kjetter. Inntil midten av det fjerde århundre hadde det bare framstått en latinsk kirkefar [Cyprianus fra Kartago i Nord-Afrika]. . . . Fra Cyprianus (som døde i år 258) til Hilarius [som døde omkring 367] . . . fantes det ingen teologi i det hele tatt.»

Hvordan lyktes det da kirken i Roma å oppnå overherredømme over kirkene i andre byer som hadde spilt en langt mer fremtredende rolle med hensyn til å frembringe «kirkefedre»? En medvirkende faktor var uten tvil den prestisje det medførte at kirken lå i Romerrikets hovedstad. Kirken i Roma var en rik kirke som gav økonomisk støtte til fattigere kirker i andre byer, og dette gav dens biskop en viss makt. Han begynte å gjøre krav på retten til å behandle appeller når noen klaget over de avgjørelser de lokale biskopene traff i spørsmål angående kirketukt.

Akkurat som den hedenske romerske keiser Konstantin var klar over at han kunne bruke frafallen kristendom til å styrke sitt rike, som var i forfall, forstod biskopen i Roma at hedendommen kunne gi hans form for frafallen kristendom en populær appell. Den romerske kirke hadde antatt den hedenske søndag som dagen for påskefeiringen, mens kirkene i de østlige byer hadde feiret påske på den dagen som den 14. nisan ifølge den jødiske kalender falt på. Mens flere av de østlige kirker var tilbøyelige til å følge Arius, som fornektet treenighetslæren, var Roma rask til å godta denne hedenske oppfatningen av en treenig gud.

I begge disse spørsmålene støttet keiser Konstantin Roma. Dette gjorde han ved å lage en lov i 321 e. Kr. om helligholdelsen av søndagen og ved å tvinge igjennom treenighetslæren på kirkemøtet i Nikea i 325 e. Kr. Han smeltet frafallen kristendom sammen med den hedenske romerske kultus og gjorde denne «alminnelige» eller «katolske» form for tilbedelse til statsreligion.

Så i 382 utstedte keiser Gratianus en lov som gav Damasus, biskopen i Roma, rett til å behandle appeller fra andre biskoper, også fra dem som befant seg i de «mer avsidesliggende områder» av Romerriket. Selv om biskopene i den østlige delen av riket og også noen i den vestlige delen motsatte seg denne avgjørelsen, gav den uten tvil biskopen i Roma overherredømmet. Biskop Damasus antok tittelen pontifex maximus, en hedensk tittel som keiser Gratianus omsider hadde gitt avkall på fordi han mente at det ikke passet seg for en kristen å ha en slik tittel. Damasus hadde ingen skrupler i den retning. Ifølge The Catholic Encyclopedia blir tittelen pontifex maximus fortsatt betraktet som en av de «mest betydningsfulle titler» paven har. På fransk blir paven fortsatt kalt le souverain pontife, den øverste biskop.

Skismaer, uenighet og reformasjon

Den overhøyhet som biskopen i Roma gjorde krav på, ble naturligvis trukket i tvil. Den frafalne kristendoms religiøse ledere i de østlige byene Alexandria, Jerusalem, Antiokia og særlig i Konstantinopel protesterte mot at han tiltok seg selv en slik myndighet. Men selv om de religiøse lederne i disse byene var forent i sin motstand mot Romas dominerende innflytelse, hadde de ikke samme syn på lærespørsmål. Det fantes rivaliserende åndsretninger i disse og andre byer som førte til at det oppstod forskjellige sekter, som alle hevdet at de var kristne.

For å bygge bro over den voksende kløften mellom de rivaliserende, frafalne kristne sekter, som hadde sitt hovedsete i Roma og i Konstantinopel, og for å stemple frafalne kristne lærere i andre byer som kjetterske ble det i århundrenes løp holdt forskjellige «økumeniske (alminnelige) kirkemøter». Det første ble holdt i Nikea i 325 for å fordømme arianernes «kjetteri», som bestod i å fornekte treenighetslæren. Andre kirkemøter ble holdt i Konstantinopel (fire ganger), Efesos, Khalkedon (som ligger rett overfor Konstantinopel, på den andre siden av Bosporos) og igjen i Nikea. Disse sju første kirkemøtene blir anerkjent av både den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke. De læresetninger som ble utformet på disse kirkemøtene, innbefatter treenighetslæren, læren om Maria som «Guds mor» og andre dogmer, som ikke har noe med Bibelens kristendom å gjøre. Disse kirkemøtene fordømte også forskjellige former for «kjetteri» og bidrog derved til at det ble dannet enda flere sekter av frafallen kristendom.

Det er interessant å merke seg at ikke et eneste av disse «alminnelige» kirkemøter ble holdt i Roma, byen som hevdet at den var kristendommens hovedsete. Det var først i 1123 at det første såkalte økumeniske kirkemøte ble holdt i Roma. Men på det tidspunkt hadde det «store skisma» funnet sted mellom Roma og de østlige kirker. Den første splittelsen inntraff i 867, og det endelige skisma var et faktum i 1054. Historisk sett ble det faktisk ikke noen gang holdt noe virkelig økumenisk eller alminnelig kirkemøte i Roma.

Den østlige grenen av frafallen kristendom som brøt med Roma, samlet seg ikke om en annen biskop som hevdet at han var Kristi stedfortreder på jorden. Kirken i Konstantinopel (som også ble kalt det nye Roma) skulle ha likt å bli den gresk-ortodokse kirkes «Roma», men det lyktes ikke. Med tiden ble den splittet i 15 selvstyrte, nasjonale kirker som bare æret patriarken i Konstantinopel, det moderne Istanbul, som den fremste patriark. Det finnes dessuten flere selvstendige østlige kirker som verken anerkjenner Roma eller Konstantinopel. Den østlige «kristendom» er avgjort et splittet hus.

Etter skismaet regnet den romerske kirke, som fortsatt håpet å få de gresk-ortodokse kirkene til å slutte seg til den igjen, i det minste med å være den ubestridte herskerinne i sitt eget hus — Vesten. Men kirkens vanskeligheter var ikke forbi. Det begynte snart å stå fram dissentere. Dette kunne ikke tolereres, og det ble truffet drastiske forholdsregler overfor disse «kjetterne». Inkvisisjonen ble opprettet, men uenigheten fortsatte. I det 16. århundre brøt det ut alminnelig opprør, først på det religiøse område og senere på det politiske område.

Dette opprøret, som ble kalt reformasjonen, frembrakte en tredje religiøs gruppe, protestantismen, som også hevdet at den var kristen. Men i stedet for å gjenopprette den opprinnelige enhet og vende tilbake til kristendommens sanne, bibelske lære har den frembrakt en rekke uavhengige kirker og sekter.

Hvorfor er det så mange?

Hvis du tilhører en kirke eller en sekt som hevder at den er kristen, har du uten tvil undret deg over hvorfor det er så mange religioner som alle hevder at de følger Kristus og Bibelen. Kanskje du føler avsky for denne splittelsen, særlig når den fører til religiøs forfølgelse og religionskriger, slik tilfellet har vært gjennom århundrene og fortsatt er. Av disse eller andre grunner har du kanskje sluttet å gå i kirken og er tilfreds med din egen oppfatning av kristendommen. Men innerst inne vet du at det må være noe mer ved kristendommen enn bare det. Ut fra Bibelen vet du at de aller første kristne utgjorde en lykkelig, forent, åndelig familie. — Johannes 13: 34, 35; Efeserne 4: 1—6.

Jehovas vitner utgjør i dag en slik lykkelig familie av kristne. De er ikke noen sekt, ettersom de verken er disipler av en menneskelig lærer eller leder eller er en utløper av en kirke eller en sekt. Jehovas vitner kommer fra alle samfunnslag. De følger ikke noe menneske, men Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. Som svar på spørsmålet: «Hvorfor er det så mange religioner som alle hevder at de er kristne?» svarer de: «Fordi disse religiøse gruppene har fulgt mennesker, ikke Bibelen.» Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg med å finne den sanne, bibelske kristendom. Snakk med den som leverte dette bladet til deg, eller skriv til Vakttårnet, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.

[Kart på side 6]

(Se den trykte publikasjonen)

Hovedsentrene for den frafalne kristendom

Roma

Kartago

Bysants (Konstantinopel)

Nikea

Efesos

Antiokia

Jerusalem

Alexandria

[Bilde på side 9]

Kristenhetens kirker er fullstendig splittet!